Friday, September 01, 2017

Ikke noe god valgkampsak Elvestuen!

En respons til Venstre nestleder Ola Elvastuens kampanje for å nominere Leopoldo Lopez til Nobel freds pris.
Ikke noe god valgkampsak Elvestuen!
Alle vet at på grunn av Nobelkomiteens manglende dømmekraft, har flere massemordere blitt tildelt Nobels fredsprisen i årene som har gått. Blant disse finner vi Henry Kissinger, Menachem Begin og Sør-Afrikas apartheid- leder F. W. de Klerk. Nå ønsker Venstres Ola Elvestuen å tilføye enda et navn til den sørgelige listen!
...
Elvestuen har satt i gang en internasjonal kampanje for å få Venezuelas Leopoldo Lòpez nominert. På Venstres hjemmeside oppfordrer han partiets tilhengere til å støtte denne kampanje med overskriften: «Modige opposisjonspolitikere har kjempet for å gjeninnføre demokratiske spilleregler i Venezuela».
Ifølge Elvestuen, fortjener Lòpez prisen fordi han «i 15 år har kjempet for et nytt og demokratisk Venezuela, hvor innbyggernes menneskerettigheter ikke blir trampet på av regjeringen.» Ingenting kunne ha vært mer fjern fra virkeligheten. Lòpez som tilhører en familie som har blitt betegnet som Venezuelas Rockefeller, har aldri vært interessert i fred, demokrati eller innbyggernes menneskerettigheter, tvert imot.
For 15 år siden deltok han i et blodig statskupp mot Venezuelas demokratiske valgte president, noe som resulterte i flere ti-talls døde. Kuppet varte bare 47 timer fordi Caracas fattige innbyggere strømmet ned fra slummene rundt hovedstaden, omringet nasjonalpalasset, og skremte kuppmakerne på flukt. En ekte demonstrasjon av folkelig demokrati! Den gangen ble Lòpez benådet av president Hugo Chàvez.
I de etterfølgende 15 år, vil Elvestuen ha oss til å tro, at Lopez har kjempet for demokrati og menneskerettigheter, men det han faktisk har gjort er å destabilisere og undergrave landets demokratiske system ved å oppfordre til voldelig regimeskift. I 2014 innledet Lòpez en voldelig kampanje for å få fjernet landets president Nicolas Maduro. Resultatet var 43 drept, flere hundre skadet og mange millioner dollar i ødelagte bygninger og infrastruktur. Dette er grunnen til at han sitter fengslet i dag, Lopez er ingen politisk fange holdt i isolasjon, som Elvestuen påstår, men en voldelig kriminell, som får sone straffen under husarrest for helsemessige grunner.
Elvestuen avslutter ved oppfordringen «Vi skal alle stå på barrikadene for demokrati i Venezuela!» Ja, dette er de samme barrikadene som Lòpez sine tilhengere bruker for å for å spre frykt. Barrikadene hvor over 20 antatt regimetilhengere har blitt lynsjet, antent og brent levende.
Med en nestleder med så dårlig dømmekraft er det kanskje ikke rart at Venstre mister så mange velgere at de snart er under sperregrensen!
Dave Watson
http://www.dagsavisen.no/…/ikke-noe-god-valgkampsak-elvestu…

«Akademikere» under falsk flagg

Legger ved uforkortet tekst til debatt innlegg i dagens Bergens Tidende:
«Akademikere» under falsk flagg

Det er både sørgelig og sjokkerende at det finnes folk i Norge som beskriver seg selv som akademiker og Latin-Amerika eksperter som samtidig seiler under falskt flagg og driver lett skjulte ideologisk propaganda. Jeg er dessverre ikke en akademiker men en snekker, men hadde jeg produsert så dårlige arbeid i mitt fagfelt som Leif Marsteintredet og Aslak Orre (BT 9 august) vil jeg ha fått fyken for lenge siden.
En akademiker skulle belyse alle sider av det de studerer og kommer fram til en informert og korrekt analyse, som kan presenteres som et verktøy for andre til å forstå kompliserte og viktige begivenheter. Både jeg personlig, og Latin-Amerikagruppen har til stadighet påpekt ting vi mener er kritikkverdige med regime i Venezuela; dårlig økonomisk styring, korrupsjon, og til tider overdrevet maktbruk. Men i motsetning til Marsteinstredet og Orre setter vi disse ting i kontekst med det maktspillet som utspiller seg mellom forskjellige interessegrupper og de større geopolitiske forholdene. Ved å unnlate å ta med elementer som: den langvarige økonomiske krigen, sabotasje av infrastruktur, den ekstreme voldsbruken fra opposisjonen, USAs konstante destabiliserings-politikk og forsøk på regimeskift (innrømmet av CIA direktøren Mike Pompeo for et par uker siden), ender vi opp med en ubrukelig eventyrfortelling. Den akademiske følgesvennen til "fake news".
La oss se litt nærmere på Marsteintredet og Orres «Fairy Story on Venezuela»: De begynner allerede i først avsnitt ved å skrive at jeg er imot ideen om «at partene i konflikten burde ha dialog på nøytral grunn». Dette har jeg aldri sagt, men kanskje de kan forklare hvem det var som trakk seg fra dialogen som var satt i gang av Vatikanet med pavens utsending og tidligere presidenter fra Spania, Dominikanske Republikk og Panama i fjor? Det var opposisjons koalisjon MUD, som aldri har vært interessert i dialog, kun regimeskifte
Ser vi nærmere på voldsbruken, er det interessant å se nærmere på hvem som er drept, og av hvem: Under de «fredelige demonstrasjoner» som begynt i mars i år, er 115 drept. Av de drapene som er ferdig etterforsket er: 14 drept av sikkerhetstyrkene, 21 drept av opposisjonens demonstranter, 8 drept i forbindelse med opposisjonens barrikader, 14 drept under plyndringer og 3 drept av regjerings tilhengere. I tillegg under valget for den grunnlovsgivendeforsamling, ble 2 Chavista kandidater drept, 20 sikkerhetspersonell ble skutt og skadet, ytterligere 6 politi skadet av en veibombe og en soldat drept.
Det er ingen hemmelighet at USA støtter opposisjon både økonomisk og strategisk. USAs Southern Comand har laget en veileder om hvordan regimeskift kan implementeres. Mye av dette vi ser i dag er beskrevet i dokumentet. Sanksjonene og økonomisk sabotasje, samt en samkjørt media kampanje mot Venezuelas regjering er alle beskrevet i detalj i veilederen. Til og med implementering av den såkalt «Democratic Charter» av OAS.
Men mest sjokkerende av alt er at de to nevnte akademikere kritiserer LAG for å støtte urfolksorganisasjoner i Chiapas, Mexico. En folkegruppe som har blitt utsatt for massakre og undertrykking av et av regimene i Latin Amerika som er kjent for å bryte flest menneskerettigheter. Graden av overgrep fra meksikanske myndigheter mot urfolk, studenter, arbeidere og journalister får det som skjer i Venezuela til å blekne.
Det virker som om Marsteinstredet og Orre er meste opptatt av å sverte en av Norges mest aktive solidaritetsorganisasjoner enn å bidra til en seriøs debatt om media manipulasjon og medias rolle som opinionsbygger. Den lettvinte og propagandistisk harseleringen de driver med høres mer ut som McCarthyansk kaldkrigsretorikk enn akademisk eksellense!
Dave Watson, Latin-Amerikagruppen i Bergen
Forkortet utgave fines her:
https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/…/Lettvint-harselering

Eventyrfortellinger om Venezuela: «Fake news» i bøtter og spann!

Eventyrfortellinger om Venezuela: «Fake news» i bøtter og spann!
(En forkortet versjon av dette innlegget kom i dagens Bergens Tidende)
Eventyrfortellinger om Venezuela: «Fake news» i bøtter og spann!
Seriøse analytikere (i motsetning til ideologiske motiverte journalister), har konstatert at Venezuela har en opposisjon som ingen burde støtte....
I en lederartikkel og en tosides reportasje 1. august, stadfester BT sin deltagelse i en samstemt, internasjonale media kampanje for å få til regimeskift, mot landets demokratisk valgt regjering, til fordel for akkurat denne opposisjonen som ingen burde støtte.
En opposisjon som er ekstremt voldelig, saboterende, hensynsløs og til dels fascistisk, og hvis målsetting er å destabilisere landet og tvinge fram et regimeskift med støtte fra USA og ekstreme høgrekrefter på kontinentet. Opposisjonen gruppert i koalisjonen MUD har intet politisk program, har aldri bidratt konstruktiv for å løse landets alvorlige problemer, og har ikke anerkjent et eneste valg siden Hugo Chávez kom til makt i 1999. Deres metoder har vært vold, destabilisering, kaos, sabotasje og statskupp.
Hvorfor da har BT briljert med sine ukritisk støtte til denne voldelig og saboterende opposisjonen i to tiår? Alle burde gå inn i arkivene til BT og lese om igjen lederartikkel etter statskuppet i 2002. Et kupp støttet av de samme aktørene som finnes i dagens opposisjon. Den gang ble alle de demokratiske organene i landet oppløst, og kuppet førte til flere titalls dødsfall. Paradoksalt var det at når denne lederartikkel, som lovpriste kuppmakerne for å ha reddet landet fra en «diktator» kom på trykk, hadde landets fattige befolkning allerede strømmet ned fra slummen på åssidene i Caracas og jaget kuppmakerne vekk fra presidentpalasset.
Nå vil BT ha oss til å tro at resultat fra søndagens valg for en grunnlovsgivende forsamling var manipulert, og at de fleste velgere ble presset til å stemme for regimet. Dette uten et fnugg av bevis, bortsett fra opposisjonens uttalelser. I motsetning til de oppblåste resultatene fra en farseaktige, propagandistisk og uformell avstemning som opposisjonen arrangerte to uker tidligere, og som ble ukritisk godkjent av BT. Til tross for at det var ingen kontroll av dokumenter, at mange stemte flere ganger, og det framligger bevis for juks med stemmetall fra flere valglokaler. Merkeligste av alt var at alle stemmesedler og valglister ble brent rett etter opptelling for å hindre verifisering av resultatet.
Men det er ikke bare stemmesedler som blir brent. Under de siste protestene, som begynte i april i år, har opposisjonsaktivister tatt i bruk en ny og grotesk metode for å spre frykt. Over 20 antatt regimetilhengere har blitt lynsjet, antent og brent levende, noe som forårsaket at flere av de døde på grunn av skadene!
Selvfølgelig er dette en opposisjon som ingen burde støtte BT!
Dave Watson
Latin-Amerikagruppen i Bergen
26-05-2017

Menneskerettigheter med ideologisk bismak

Det kan virke som at å fremme høgreideologiske standpunkt er viktigere for Oslo Freedom Forum (OFF) enn å bekjempe menneskerettighetsbrudd. Men det er Ikke rart når man får vite at arrangørene er den høyreorienterte tenketanken Civita og Human Rights Foundation (HRF) med tette bånd til høyreopposisjonen i flere latinamerikanske land.


OFF åpnet sin årlige konferanse i Oslo 22. mai. Forumet omtales av arrangørene som «Menneskerettighetenes Davos». Sammenligningen er treffende, for også OFF er en samling for eliten. Initiativtaker Thor Halvorssen jr. sitt korstog mot de progressive endringsregimene i Latin-Amerika har gjennomsyret OFF sin presentasjon av menneskerettighetssituasjonen på kontinentet helt fra forumets begynnelse i 2009. Mens ordentlige solidaritetsorganisasjoner fokuserer på situasjon for kontinentets fattige og undertrykte flertall, og de grove menneskerettighetsbruddene i land som Mexico, Honduras, Colombia og Guatemala, inviterer OFF representanter fra kontinentets voldelig og udemokratiske høgreopposisjon. Dette inkluderer flere involverte i statskupp.
Av et tjuetalls latinamerikanske gjester OFF har invitert de siste årene tilhører nesten samtlige det politiske høgresiden. Årets forum er ikke noe unntak. Valg av deltakere og saker viser nokså tydelig at forumet representerer en ideologisk propagandaplattform.
Mens OFF stiller opp for de privilegerte og eliten i Latin-Amerika, viser Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG-Norge) solidaritet med kontinentets undertrykkede og fattige flertall. Tidligere i vår inviterte LAG-Norge Berta Cáceres sin datter til Norge for å delta i en folkelig domstol. Berta Cáceres var menneskerettighets- og urfolksrettighetsforkjemper før hun ble brutalt myrdet i Honduras i fjor. I stedet velger OFF i år å invitere datteren til Antonio Ledezma, en venezuelansk opposisjonspolitiker som er fengslet for organisering av voldelige opptøyer med flere dødsfall til følge.
LAG-Norge fokuserer på saker som massakren av studenter i Ayotzinapa i Mexico i 2014 og undertrykking av sosial bevegelser i land som Colombia og Honduras. På gjestelista til årets OFF-konferanse står Luis Almagro, generalsekretær i Organisasjon av Amerikanske Statene. Han har misbrukt sin stilling for å fremme regimeskifte i det tidligere medlemslandet Venezuela, og samarbeider aktivt med USA og den voldelige venezuelanske opposisjonens destabiliseringskampanjer.
Flere rapporter har påvist Human Rights Foundation sin tilknytning til kuppmakere og tvilsomme finansiering. Det er underlig at en organisasjon med så lite troverdighet fremdeles får støtte fra det offentlige Norge med skattebetaleres penger.
LAG-Norge krever at norske styresmakter trekker den økonomiske støtten til forumet. Oslo Kommune og Utenriksdepartementet er blant donorene til OFF og LAG mener at skattepenger ikke bør brukes på å legitimere personer som har vært ansvarlige for voldelig og udemokratisk forsøk for regimeskift. Vi håper i tillegg at anstendige organisasjoner som Amnesty og Fritt Ord vurderer deres samarbeid med et så ideologiske preget arrangement med en høyreorientert politisk agenda.
 

Ukritisk mediedekning av Venezuela

Til tross for alle de fine ordene om å avsløre "falske nyheter", er medienes hukommelse kort levd når gjelder Venezuela.
                     

Allerede i åpningssitatet ser vi hvordan informasjon er utelatt for å skape et bestemt inntrykk blant leserne: At forsvarsminister Vladimir Padrino stadfestet hærens lojalitet til presidenten brukes for å gi inntrykk av et autoritært og truende samarbeid mellom regjeringen og hæren. Men dette skulle bare mangle: Presidenten er «Comander in Chief» for landets militære styrker. At forsvarsministeren ikke er lojal mot egen regjering ville ha vært mytteri.
Journalistene Paal Wergeland og Charlotte Berrefjord Bergløff unnlater å fortelle fortsettelsen av forsvarsministerens tale. Der presiserer han at militæret garanterer opposisjonens grunnlovsfestet rett til fredelig demonstrasjoner. Når dette kommer fram er det ikke lenger et truende, autoritært forsøk på å kneble opposisjonen, som media prøver til stadighet å fremstille. Det er heller et forsøk for å roe ned konfliktstemning og motarbeider opposisjonens oppfordring til militære opprør.
I motsetning til i de fleste høgrestyrte land i Latin Amerika, hvor det er sivile opposisjonsmedlemmer som har blitt drept i demonstrasjoner, ser man i Venezuela en tendens til at de voldelige opposisjonsdemonstrasjonene for det meste har gått utover sikkerhetsstyrkene og regjeringens tilhengere. Noe som overnevnte journalistene også unnlater å forklare.
Så blir vi servert en sjokkerende nyhet; "i fjor hadde 75 prosent av Venezuelas befolkning et vekttap på 8,7 kilo i snitt" informasjon kommer fra meningsmålsinstitutt ENCOVI. Venebarometro og Datos har kommet med lignende meningsmålinger, og disse har gått "viral" i sosiale og redaksjonelle medier. Samtlige av disse meningsmålsinstituttene er alliert med opposisjonen og er betraktet som upålitelig og veldig politisert. Det ikke kan benektes at Venezuelas befolkning står over enorme utfordringer med matmangel og anskaffelse av basisvarer, men disse instituttene er mest opptatt av krisemaksimering.
Ja, Venezuela er i en dyp og alvorlige krisetid. Den vedvarende internasjonale økonomiske krisen har fått oljeprisene til å rase nedover. Krisen har blitt forverret mye grunnet elendig økonomisk styring, byråkratisering og korrupsjon. Men man kan ikke utelate å ta med rollen til opposisjonen og deres internasjonale støttespillere. En voldelig og saboterende opposisjon som helt siden Hugo Chávez kom til makten i 1999 har forsøkt seg for regimeskift på udemokratisk vis. Med statskupp, økonomiske og industriell sabotasje og voldelige demonstrasjoner. De har nektet å godkjenne hver ensete valgprosess som ikke har gått i deres favør, til tross for at uavhengige internasjonale observatører har betegnet Venezuelas valgsystem som en av de mest åpne og pålitelige i verden. Man kan spørre seg hvem det er som egentlig polariserer samfunnet?
USA bruker i tillegg sanksjoner, valutamanipulasjon, trusler og økonomisk støtte til den voldelige opposisjonen for å ytterligere forverre situasjon og fremskynde regimeskift. Sammen med en gruppe høgre nyliberale regjeringer i Latin-Amerika som prøver å isolere og ekskludere landet fra regionalt økonomisk samarbeid bruker USA nå Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS) til å forberede et regimeskift.
Balansert mediedekning er avgjørende for å kunne få et bilde av årsakene til krisen og matvaremangelen. Den ukritiske gjengivelsen av opposisjonens ideologisk pregede og manipulerte propaganda bidrar ikke til at NRKs lesere får forståelse for det geopolitiske maktspillet som utfolder seg i Venezuela.

Se også artikkel av Victoria Sirnes:
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/historieforfalskning-i-faktasjekkens-tid-1.952723

                  

Kissinger satt betingelser på debatt, alle spørsmål mått han godkjenne selv på forhånd!

Etter alle de fine ord fra Nobel Instituttet Direktor Olav Njølstad og UiO rektor Ole Petter Ottersen om ytringsfrihet, slik blir "debatt" på Nobel fredsforum, ...en ukritisk bestillingsverk for en krigsforbryter. Et reint propaganda plattform for en reaksjonær fossil. La Kissinger ytrer hans meninger fritt i en rettsal. Njølstad og Ottersen skylder oss en gedigent stor unnskyldning!

https://khrono.no/2016/12/kritikk-mot-nobelmote-med-kissinger-i-oslo#.WE6IvaWuFZk.facebook

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/K4Ko7/Krigshauken-Kissinger-pa-Nobel-Bare-skryt_-ingen-debatt-Sa-utrolig-feigt-Sa-utrolig-pinlig--Erling-Borgen


KISSINGER JEG ARRESTERER DEG I NAVNET TIL DET NORSKE FOLK

KISSINGER JEG ARRESTERER DEG I NAVNET TIL DET NORSKE FOLK
11 desember får Norge æren av et besøk fra en av det 20. århundredes aller verste menneskerettighetsforbrytere. En person som har mer liv på samvittigheten enn Pol Pot, Slobodan Miloševic og Saddam Hussain til sammen.
For ikke så lenge siden ble vi vitne til en Facebook kampanje som gikk «viral». Kampanjen var en reaksjon på Facebooks sensur av bildet av en ni år gamle jente, Kim Phuck, som løp naken fra et napalmangrep under Vietnam Krigen. Det ikoniske bildet var et minne om USAs forbrytelser mot
menneskeheten, med bruk av kjemiske, biologiske og konvensjonelle våpen mot Indokinas sivilbefolkning. Et sted mellom 3 og 4 millioner mennesker ble drept i Vietnam, og flere hundretusen til i den ulovlige teppebombinga av Kambodsja og Laos.
Det er mange som mener at den voldsomme reaksjonen over dette bildet har kommet over 40 år for seint. Da disse forferdelige overgrep fant sted var det ikke et pipp fra det offentlige Norge og de fleste norske dagsaviser støttet krigen. Men nå har vi endelig en sjanse til å gjøre opp for dette. Hovedarkitekten for disse forbrytelser, USAs tidligere utenriksminister og nasjonale sikkerhetsrådgiver, Henry Kissinger er invitert til Norge av det Norske Nobelinstitutt.
Om vi føyer til Kissingers delaktighet i Indonesias folkemord i Øst Timor, og støtte til militære diktatorer i Latin-Amerika, overstiger vi Tysklands holocaust under 2. verdenskrig i antall ofre. I Norge bor det mange eksil-chilenere som måtte flykte fra det brutalte Pinochet-diktaturet på 70-tallet. Kissinger var personlig involvert i både planlegging, utføring og finansiering av dette kuppet mot den demokratisk valgte president Salvador Allende, og senere organisering av regionale dødsskvadroner under den beryktede «Operasjon Condor». Disse forbrytelser er alle godt dokumentert både fra offentliggjorte dokumenter under USAs Freedom of Information Act og Wikileaks avsløringer.
Når en slik krigs- og menneskerettighetsforbrytere nå besøker Norge som gjest av det Norske Nobelinstitutt og UiO representerer det en skandaløs hån mot det norske folket. Det er ikke nok å protestere ved å snu ryggen til Kissinger, dele bildet av Kim Phuck eller taste en «like» på artikkelen. Det er enhver nordmanns plikt å bruke sin rett til å foreta en borgerarrestasjon og sørge for at Henry Alfred Kissinger blir utlevert til Den internasjonale straffedomstolen i Haag.
De to ansvarlige for invitasjonen, Nobel Instituttet Direktor Olav Njølstad og UiO rektor Ole Petter Ottersen, forsvarer sin avgjørelse med noen merkelig og lite troverdig begrunnelser. Mest sjokkerende er Olav Njølstads utsagn om at Nobelforumet vil ikke ta stilling til enkeltpersoners medansvar for historiske hendelser og prosesser langt tilbake i tid. Jeg vil minne Njølstad og Ottersen at «Crimes against Humanity» har ingen tidsbegrensinger.
Ottersen som har tidligere deltatt i det elite og hemmelig Bilderberg gruppens møte, er sikkert vant med å omgå noen av verdens meste udemokratiske maktmennesker med lignende rulleblad til Kissingers når det gjelder menneskerettigheter.
De burde legge seg flate, innrømmer at de har begått en alvorlig feil, og unnskylde seg overfor studentene og de institusjonene de representerer. At de fremdeles holder fast på sin skandaløse avgjørelse viser at de eier ikke den minimumsgrad av moralsk integritet eller sosial bevissthet for å inneha deres viktige samfunns posisjoner.
Trekk tilbake invitasjonen eller trekk dere fra stillingene dine!
Dave Watson

Sunday, October 30, 2016


Aslak Orres selvpåførte skylapper

Bergens Tidende forsetter sitt korstog mot venstresiden i Latin-Amerika med enda en ensidig fremstilling av situasjon i Venezuela. Denne gangen i et intervju med CMI-forsker Aslak Orre (Av med de ideologiske skylappene, BT. 20. oktober). Forskeren Orre klarer dessverre bare å forske på halvparten av årsakene til problemene i det kriserammede landet. Dette er beklagelig for en som fremstiller seg som en nøytral akademiker.

Det er ganske tydelig at det Orre egentlig vil, er å kritisere de som støtter endringsprosessene i Latin-Amerika. Problemet er et den ukritiske, autoritærdyrkende venstresiden han refererer til neppe eksisterer. Det er med andre ord en stråmann han setter opp for å kunne slå ned med påstander og argumenter som unnlater å ta i betraktning rollen høgresiden og USA har i den pågående krisen i Venezuela.

Ser vi nærmere på noen av påstandene hans ser vi hvor ensidig hans fremstillinger egentlig er:            «I Chavez’ 20 år lange karriere i venezuelansk politikk maktet han også å polarisere landet så til de grader at det nå synes nesten umulig å finne en felles plattform for samarbeid.» Allerede i 2002 prøvde opposisjonen å ta makten i et statskupp som varte i to dager. Kuppmakerne, blant dem dagens opposisjonsledere, ble jaget fra presidentpalasset av lojale soldater og fattigfolk som strømmet ned fra slummene på åssidene rundt Caracas. Når Chávez etter kuppet, rakk ut en hånd og inviterte opposisjonen til samtaler, svarte de med lockout og en oljestreik som varte i flere måneder. Den kostet landet over $40 milliarder, og lammet oljeindustri i flere år. Langt fra å være en konstruktiv opposisjon har de helt fra begynnelsen av Chávez tid som president fram til i dag, bare motarbeidet, sabotert og samarbeidet med regimene i USA for å isolere og påfører landet økonomiske og politiske sanksjoner. Hvem er det som har egentlig polarisert landet Orre?

«Uavhengig presse er under sterkt press, og regimet har gradvis fjernet kritikk i mange år.» Her kan man selv gå in på internett og lese landets dagsaviser for å se at denne påstand er ren løgn! Ingen medier har blitt stengt, ingen journalister er drept eller fengslet, og medier kritiserer regimet så det monner. Skal Orre virkelig fokusere på ytringsfrihet burde han sjå på høgrestyrte land som Mexico, Colombia eller Honduras, tre av de farligste land i verden for journalister.

Opposisjonens fellesprogram er «å gjenopprette demokratiet. I dagens Venezuela er det dødfødt å forsøke å selge inn et åpenbart høyrevridd eller nyliberalistisk program.»             Men dette, herr Orre, er akkurat det de vil. Som sine allierte i kuppmaker Michel Temers’ Brasil og Mauricio Macris’ Argentina. Gjeninnføringen av et nyliberalistisk system, kan føre landet ut i borgerkrigliknende tilstander. Frykt for eksklusjon, privatisering og avskaffelse av grunnlovfestede rettigheter, skaper uro. En eventuell ny høgreregjering vil sannsynligvis ta i bruk repressive tiltak mot landets fattige befolkning. USA er klar over dette og har allerede tilbudt sine tjenester med trening av sikkerhetstyrker etter et evt. regimeskift. Man kan lett tenke hvilken heksejakt som kommer til å utspille seg mot de progressive og organiserte «Chavistene».

Dave Watson
Latin-Amerikagruppen i Bergen

Friday, September 23, 2016


Civitas Eirik Løkke går hardt ut mot Venezuelas regjering i søndagens BT. Hvis Civita skal lære venstresiden om trusler mot demokratiet, er det mange flere og verre eksempler å velge fra enn Venezuela. Problemet for Løkke er at disse landene deler den samme høgrevridde ideologien som han selv.
Et eksempel er det nylig gjennomførte statskuppet i Brasil- Et 60-talls senatorer, flere av dem under etterforskning for grov korrupsjon, avsatte en president valgt av nesten 55 millioner brasilianere. Latin-Amerika har vært vitne til flere statskupp de siste 15 årene i Venezuela, Honduras, Paraguay, og mislykkede forsøk i Ecuador og Bolivia. Samtlige er utført av høyresiden, samtlige har blitt støttet av USA.
I Honduras har et hundretalls opposisjonelle blitt drept siden kuppet i 2009, de fleste menneskerettighets-, miljø- og fagforeningsaktivister. Radiostasjoner har blitt stengt, og med 59 drepte journalister siden kuppet regnes Honduras som kontinentets farligste land å være journalist i. Dette er det samme regimet som Minervas Leif Marsteinstredet oppfordret oss til å støtte etter statskuppet i 2009. I Venezuela har ikke en eneste opposisjonell blitt drept. Ingen opposisjonell er fengslet med mindre de har gjort alvorlige lovbrudd som heller aldri ville ha gått ustraffet hen i Norge. Privat opposisjonell media er dominerende – bare én fjernsynskanal som var aktiv støttespiller i statskuppforsøk, har ikke fått fornyet lisensen.   Kanskje Løkke kan forklare oss hvorfor Venezuela er en større trussel mot demokratiet enn land som Honduras, Paraguay og Brasil?
Ja, Venezuelas regjering har gjort noen grove feil når det gjelder økonomisk styring. Ja, det finnes enorm korrupsjon i landet, både blant regjeringsmedlemmer, byråkrater og opposisjonens støttespillere. Denne korrupsjonen har lange historiske røtter som verken høyre- eller venstresida har klart å få bukt med. Noe som Løkke fullstendig utelukker fra sin artikkel er hvilket ansvar som også ligger hos opposisjonen og dens allierte, USA, for den elendige situasjonen i dagens Venezuela. Først og fremst er krisen i Venezuela en del av den internasjonale økonomiske krisen forårsaket den ekstreme nyliberale økonomiske politikken kjent som «Washington consensus». Venstreregjeringene som kom til makten blant annet i Venezuela, Brasil, Bolivia, og Ecuador fikk mandat fra et overveiende flertall av befolkningen til å endre kurs. Denne kursendring førte til historisk bedring i levekår for flertallet av landenes befolkning.
Tall fra blant annet Verdensbanken og FN viser tydelig hvilken enorm framgang som ble gjort innen fattigdomsbekjempelse, alfabetisering, og gratis og universal helse og utdanning under Chávez regjeringsperioder. Hadde verdenssamfunnet støttet opp om disse alternative utviklingsmodellene i stedet for å sabotere og motarbeide dem, kunne situasjonen i Venezuela vært en helt annen i dag. Husk at også Norge var med i destabiliseringsforsøket ved å gi økonomisk støtte til opposisjonelle involvert i statskuppet i 2002, og Statoil var en pådriver i de multinasjonale oljeselskapenes forsøk for å sabotere Venezuelas omstrukturering av oljesektoren (se Wikileaksdokumenter fra USAs ambassade i Venezuela).
Svaret på Løkkes avslutningsspørsmål «om jakten på nye sosialistiske fyrtårn fortsetter ufortrødent i det 21. århundret» er et definitivt ja. Venstresiden og alle oppriktige mennesker som er opptatt av et mer rettferdig samfunn har en plikt til å fortsette å skape alternativer til kaoset og elendigheten Eirik Løkkes nyliberale modell har påført flertallet av planetens befolkning.
Løkkes kronikk ble ironisk nok trykket på selveste dagen for statskuppet i Chile, 11. september 1973. Verdens første forsøk på innføring av nyliberalisme. Den ble innført med bruk av tortur, forsvinninger og drap av flere tusen chilenere!
Dave Watson, Latin-Amerikagruppen i Bergen
(Forkortet versjon kom i Bergens Tidende 19. september:
 http://www.bt.no/btmeninger/debatt/Nar-Civita-rir-demokratihesten-323348b.html )

Saturday, September 17, 2016

Debattinnlegg i Dagbladet mai 2016:
Den usynlige opposisjon i Hagvaags Venezuela
Einar Hagvaag innerømmer (kanskje uvitende) at Venezuela under Hugo Chávez var et fyrtårn, dette kunne en neppe har oppfattet hadde en bare hatt Hagvaag og Dagbladet som informasjons kilde det siste tiåret.

Ja, Venezuela ha vært et unikt eksperiment i alternativ samfunnsutvikling. Etter to tiår med en destruktive nyliberale økonomisk modell påførte kontinentet av de internasjonale finansinstitusjoner, ble Venezuela et ordentlig fyrtårn for store deler av Latin-Amerikas befolkning. Med sin fordelings og regionale integrerings politikk, ble millioner av mennesker løftet ut av fattigdom. Universal og gratis utdanning, helse, offentlig boligbyggings prosjekter, pensjonsordninger og arbeidsrettigheter ble garantert i det som har blitt beskrevet som de meste progressive grunnlover noensinne i Venezuela og samarbeidsland som Bolivia og Ecuador.

Dette ble gjort med enorme folkelige oppslutning, og forsøk for å innføre deltagende former for demokratiske bestemmelsesprosesser. Det ble også gjort til tross for konstant forsøk på sabotasje, desstabilisering, voldelig og kriminelle aktiviteter, inkluderte statskupp fra opposisjonen og sine allierte i USA (tydelig dokumenterte av bl.a. Wikileaks).

Men nå, som Hagvaag skriver, er Venezuela i en dyp og vedvarende krise. Oljeprisene har falt til under en tredjedel av hva de var for bare tre år siden. Landet har opplevd, de siste tre årene, det verste tørke periode for nesten et halvt århundre, noe som har rammet kraftproduksjonen ekstrem hardt. Økonomisk vanstyre og korrupsjon har forverret situasjonen ytterligere.

Men Hagvaag legger all skylden på regjeringen og landets president NicolasMaduro, og fullstendig utelater en av de viktigste årsakene til at krisen har blitt betydelig verre enn i de andre oljeavhengige latinamerikanske økonomiene. Nemlig landets opposisjon. 

Når et land er i en så dypp økonomisk krise, kan en vente at en ansvarlig opposisjon ville samarbeide og bidrar konstruktivt til å skåne befolkningen fra de verste effektene. Tvert imot! Opposisjonen har fortsatt med å undergrave, desstabilisere og saboterer. De har intensifiert deres økonomiske krigføring i takt med forsøk til å avsette presidenten og oppfordret til voldelige demonstrasjoner. Vi kan spøre Hagvaag om han synes at det er helt tilfeldig at landets største bryggeri, Polar, har sluttet å brygge øl i forkant av forsøket på en folkeavstemning om å avsette Maduro? Eller at basisvarene mysteriøst forsvinner fra hylene i supermarkeder hver gang landet holder et viktig valg?

Hvor uansvarlig opposisjonen egentlig er, ble tydeliggjort etter de fikk flertall i Nasjonalforsamling. Det første de gjorde var å skrive ut en amnesti lov for å slippe fri lovforbrytere og dømte kriminelle fra sine egne rekker, helt tilbake til årtusenskifte, bl.a. kuppmakere, drapsdømte, brannstiftere og svindlere. Istedenfor å fremme konstruktive forslag for å dempe inflasjonen og effektivisere produksjon, har opposisjonen brukt alle sine krefter for å avsette presidenten raskest mulig.

Hagvaags forsøk å skjønnemaler opposisjonen er en hån mot dagbladets lesere som fortjener mer helhetlig og balansert informasjon for å kunne forstår hvilke aktører, og klasseinteresser ligger til grunn for den politiske utvikling i Venezuela. Og ikke minst USAs interesser i et ressursrike land i sin egen bakgård.
Dave Watson
Følgende tre artikler kom som en debatt utveksling med Benedicte Bull i Klassekampen mai-juni 2016:
 
Latin-Amerika eksperten, Benedicte Bull har sannelig ikke peiling på stormaktspolitikk!
Jeg vil gjerne avslutte mitt bidrag til denne debatten ved å illustrere hvordan Benedikte Bull feiltolker både opposisjon og USAs rolle i den ideologiske betente konflikten i Venezuela.

Bull sier at «det er vanskelig å se hvilken interesse USA skulle ha av et kupp». Hun innrømmer at USA tidligere har vært involvert i slike virksomheter, men mener at det «beviser ikke at USA i dag står bak økonomisk sabotasje og kupplaner». Det er godt kjent at Venezuela har ledet forsøket for en alternativ integrering, uavhengig av USAs økonomisk og politiske dominans i regionen. Blant annet ved å vrake USAs planer om en kontinental frihandelsavtale ALCA/FTAA i 2005. Siden har USAs Office of Transition Initiatives jobbet iverherdig for å destabilisere landet og få til et regimeskift. Mener Bull virkelig, at nå, mens Venezuela er inn i en desperat økonomisk krise, så vil USA plutselig slutte med sin intervensjonspolitikk og overlate Venezuela til seg selv? Da har Bull sannelig ikke peiling på hvordan maktpolitikken utspiller seg!

Videre skriver Bull at «å påstå at hele den bredt sammensatte (og derfor splittede) opposisjonen er korrupte og ekstremt nyliberale finnes ikke belegg for». Langt ifra å være «bredt sammensatt» består opposisjonskoalisjon MUD hovedsakelig av fire store partier; Primero Justicia, Un Nuevo Tiempo, Acción Democrática og Voluntad Popular, som rangerer fra ortodoks nyliberale, til nesten fascistisk (Leopoldo Lopez VP) nyliberal partier. Flere av koalisjonens partier, spesielt de som betegner seg som venstrepartier, kan best bli betegnet som en-manns partier, som stort sett bare eksisterer på papiret. De fleste er støttet økonomisk av USA.

Hvor splittet de egentlig er, ble tydeliggjort denne uken når talsmannen for Lopez VP parti kalte tidligere MUD presidentkandidat fra Primero Justicia en «feiging, drittsekk, og klovn» Korrupsjonsanklager har kommet mot flere av MUDs ledere, inkludert en tidligere presidentkandidat, Manuel Rosales og Leopoldo Lopez.

Nei, det er ikke «Watsons avvisning av folkeflertallets mening» som er et problem. Siden det Bull referer til er meningsmålinger utført under en ekstrem økonomisk krise. Problemet er opposisjonen og deres allierte USA, som til stadighet har avvist folkeflertallets mening i et titalls demokratiske valg.
Dave Watson


Ja, Watsonzuela faktisk eksisterer! 
                                                                                                              
Benedicte Bull spør retorisk (KK 1. juni) hvor Watsonzuela ligger. Svaret er enkelt: den ligger hvor den alltid har ligget, i frontlinjen av et geostrategisk, ressursrik og ideologisk omstridt område, som betegnes som USAs Bakgård.

Utgangspunkt for det nokså nedtalende spørsmål er min kritikk av hennes innrømmelse om å ha skiftet mening om opposisjonen i Venezuela. Uten å svare på min kritikk; om hun virkelig mener at en splittet, korrupt og ekstremt høyreliberal opposisjon er i stand til å utføre en snuoperasjon som forener det venezuelanske folket, og de tragiske konsekvensene et slikt regimeskift kommer til å få for landets befolkning, bruker Bull hele sitt innlegg til å bebreide meg for å formidle useriøse og utopiske ønsketenking.

Krise i Venezuela er i grunnen en internasjonal kapitalistisk krise forårsaket et dysfunksjonelle økonomisk system som med ujevnt mellomrom går inn i dyp og langvarig resesjon. Når dette skjer blir de som er hardeste rammet, utviklingsland avhengig av råvare eksport. Dårlig økonomistyring har ført til at krisen er betydelig verre. I tillegg de langvarig og uløste problemer som korrupsjon og kriminalitet bidrar til frustrasjon og misnøye. Men Bull fremdeles unnlater en av de viktigste faktorer i ekvasjonen: rollen som USA og Venezuelas elite spiller, og hvor stort ansvar de har for at krisen har oppnådd et så kritisk og destabiliserende nivå.

Bull behøver ikke gå lenger enn til avsløringer i Wikileaks dokumentene for å få stadfestet hvor graverende denne intervensjonspolitikken har vært. Utpeking av Venezuela som en nasjonal sikkerhetstrussel og innføring av sanksjoner synligjør USAs politikk overfor landet.

I en dyp økonomisk krise kan en vente at en ansvarlig opposisjon samarbeider og bidrar konstruktivt til å skåne befolkningen fra de verste effektene. I Venezuela har det motsatte skjedd. Opposisjonen har fortsatt å undergrave, destabilisere og sabotere. Det første opposisjonen gjorde etter at de fikk flertall i Nasjonalforsamlingen var å vedta en amnestilov for å sette kriminelle fra egne rekker på frifot, med kraft helt tilbake til årtusenskiftet, deriblant kuppmakere, drapsdømte, brannstiftere og svindlere. De har intensivert den økonomiske krigføringen i takt med forsøket på å avsette presidenten, og oppfordret til voldelige demonstrasjoner. Flere fra min generasjon husker godt Nixon og Kissinger sin destabilisering av Chile i forkant av satskuppet til Agosto Pinochet: «We will make the economy scream!»

Bulls kritikk av Klassekampens dekning av Venezuela (bevege seg I et parallelt univers) er også merkelig. Klassekampen har for det mest prøvd å forklare hva virkelig foregår i landet; hvem de forskjellige aktørene er, hvilken klasse interesserer de representerer og USAs intervensjonistisk geopolitiske rolle. Mens «mainstream media» har blitt mer opptatt av skandale overskrifter. Denne mediemanipulasjon, målbevisst dirigert fra Washington, Bogota og Madrid, har skapt et meget skjev, og negativt bilde av hva de såkalte endringsregimene i Latin-Amerika har oppnådd de siste tiår.

Til slutt ble jeg utfordret av Bull til å bevise at det finnes en fungerende grasrotbevegelse i Venezuela. Hun mener at selv om det var en gang «en brede lokalt forankrede sosiale bevegelser» den har liksom dempet vekk. Men dette har den ikke. Det er fremdeles rundt 1500 Comunas (sammenslutninger av grasrot styrte lokale kommuner). Flere av disse eksisterte før Chavez kom til makt, og selv om mange har blitt kooptert av regjeringspartiet, andre har beholdt sin autonomi. Dette er her det foregår grundig debatt om alternative løsninger, basert på de reelle forholdene, og ikke opposisjonens tomme retorikk om demokrati og frihet. Dette er også disse folk som kommer til å bli mest utsatt for høyresidens repressive kontraoffensive etter et eventuelt maktskift. Som aktivist «slenger jeg ikke om med visjoner uten rot» men støtter opp om det folkelig kamp for reelle endringer. Denne kampen kommer til å bli utsatt i lang tid framover hvis USA og makteliten på kontinentet innfører på nytt sin repressive nyliberale sosioøkonomiske modell.
Dave Watson

Akademiske støtte til nyliberal motoffensiv i Latin-Amerika
Av Dave Watson, styremedlem i Latin-Amerikagruppene i Bergen

I Klassekampens intervju med Benedicte Bull 21.mai blir vi allerede i åpningsavsnittet servert påstanden: «Maduro og Chavistene må selv ta svært mye av skylda for krisa i landet (Venezuela).»

Så langt kan vi være enige. Problemet er at hele intervjuet dreier seg om regimets betydelige feil, og enten ignorerer eller bagatellisere opposisjonens rolle, USAs intervensjonspolitikken og det kapitalistiske system. Med denne skjeve analysen er Bulls konklusjon at det beste for landet er et regimeskift.

De fleste akademikere liker å være på trygg grunn når de synser åpent om politisk og sosial utvikling. Likevel påvirkes de av medias kontroll over informasjonsflyten, og en redsel for å bli beskyldt for eller oppfattet som partiske (les venstrevridde) eller nyttige idioter for despotiske regimer. Dette synes også hos Bull som redegjør for egen helomvending i forhold til den venezuelanske opposisjonen. Til tross for tidligere innvendinger aksepterer hun nå opposisjonens legitimitet og rettferdiggjør deres forsøk på å avsette landets lovlig valgte regjering.

Hun avfeier sammenligninger med det som har skjedde i Brasil med en vag påstand om at «situasjonen i Brasil var veldig annerledes». Men avsettelsen av Dilma er slående lik forsøkene på å avsette Maduro hvis vi tar i betraktning aktørene og de politiske motivene bak avsettelsen.

Selv om hun innrømmer at dagens høyreopposisjon ikke er noen «spesielt attraktiv løsning», vil det tilsynelatende være best for landet at en splittet, korrupt og ekstremt høyreliberal opposisjon tar over makten. Påstår virkelig Bull at opposisjonen som i over 16 år har sabotert og undergravd regjeringen, deltatt i statskupp og oppfordret til voldelig opptøyer er i stand til å utføre en snuoperasjon som forener det venezuelanske folket? 

Det Bull glemmer, er at millioner av venezuelanere fremdeles har tro på den bolivarianske prosessen. Gjeninnføringen av et nyliberalistisk system, kan føre landet ut i borgerkrigliknende tilstander. Frykt for eksklusjon, privatisering og avskaffelse av grunnlovfestede rettigheter, skaper uro. En eventuelle ny høyreregjering vil sannsynligvis ta i bruk repressive tiltak mot landets fattige befolkning. USA er klar over dette og har allerede tilbudt sine tjenester med trening av sikkerhetstyrker etter en evt. regimeskift. Man kan lett tenke hvilke heksejakt kommer til å utspille seg mot de progressive og organiserte «Chavistene».
En grundigere analyse av situasjon i Venezuela ville vist at det er en annen og bedre vei ut av krisen. Nemlig et kursskifte til venstre, intensivert krig mot korrupsjon og grasrotmobilisering. Hugo Chávez var i sin tid bevisst grasrotbevegelsens rolle. En aktiv, politisk bevisst og engasjert grasrotbevegelse var – og må fortsatt være - drivkraften for den «bolivarianske revolusjonen».

Raftoprisen og Bergens Tidene 
Alle ære til årets Rafto pris tildeling! Den har faktisk fått Bergens Tidende til å innse at Honduras er en versting i forhold til angrep på ytringsfrihet og menneskerettighetsbrudd.

Slik var det ikke i 2009. Et år som, riktig nok, Hilde Sandvik (”Ein blinkande varsellampe” BT 25. sept.) peker ut som vendepunktet i Honduras sin vei til en udemokratisk, feilet stat.

I 2009, i kjølvannet av det militær statskuppet, føyde dessverre BT seg til den internasjonale mediekampanjen som forsøkte å gjøre kuppregime i Honduras akseptabel, forhindre at den lovlige valgte presidenten, Manuel Zelaya, kom tilbake til makten, og legitimerte presidentvalget som innsatt en ny ”grunnlovsdyktige” regime. Et regime som Sandvik riktig nok påpeker har drepte 32 journalister, men som også i tillegg har drept mange titalls politiske aktivister, studenter, fagforeningsledere og menneskerettighetsforkjempere.

Sammen med det internasjonale ”mainstream” media, har BTs hovedfokus blitt rettet mot de progressive endringsregimene i Latin-Amerika. Avisen har konsekvent bidratt med videreformidling av feilaktige og manipulerte informasjon. Målet for denne mediestyret kontraoffensiven er desstabilisering og regimeskift. Statskuppene i Honduras og Paraguay, og kuppforsøk i Venezuela, Bolivia og Ecuador var alle kjennetegnet av medias forsøk for å bagatellisere eller rettferdiggjøre handlingene.

Ironisk nok fikk førsteamanuensis Leiv Marsteintredet, som holdt talen på offentliggjøring av Raftopris tildeling, spandert en helsides kronikk i BT noen dager etter statskuppet i juni 2009. I kronikken oppfordret Marsteintredet oss til å lytte til kuppmakere fordi de «har faktisk en god sak»! Denne gode saken førte til massakrer, sensur, undertrykking og gjenopprettelse av dødsskvadronene fra 80-tallet.

Dette står i grell kontrast til prisvinneren Ismael Moreno Coto ”Padre Melo” sin ubetingete fordømmelse av statskuppet. Og samtidig som Marsteinstredet skrev sitt forsvar for kuppmakerne, stormet soldater radiostasjonen til Padre Melo og tvang dem med bruk av maskingeværer til å stenge alle sendingene.

Vi får håpe at Bergens Tidende forsetter å lytte til reelle menneskerettighetsforkjempere som Padre Melo, og retter en mer kritisk og undersøkende journalistikk mot USAs intervensjonspolitikken på kontinentet.

Dave Watson
publiset i Bergens Tidende september 2015

Tuesday, December 08, 2015




Dundrende nederlag for den bolivarianske regjeringen

Den bolivarianske prosessen, satt i gang av Hugo Chávez i 1998, har gått på sitt første nederlag. For partiet PSUV er det et dundrende nederlag.

Vi venter fremdeles på de endelige resultatene fra søndagens valg av ny nasjonalforsamling i Venezuela. To av mandatene er fortsatt ikke tildelt, men MUD (opposisjonen) har foreløpig vunnet 110 av totalt 167 mandater. Med 111 mandater vil MUD få kvalifisert flertall i forsamlingen. Dette vil gjøre dem i stand til å utnevne høyesterettsdommere, endre grunnloven og sette i gang en tilbakekallelsesreferendum for å avsette presidenten. Dette skjer få uker etter den nyliberale høyrekandidaten Mauricio Macri vant presidentvalget i Argentina og annonserte at han skulle prioritere arbeidet for å isolere Venezuela og stenger landet ut av handelssamarbeidet Mercosur.

Høyredreining har fått mange til å spørre om Latin Amerika er på vei inn i et paradigmeskift, «El Fin del Ciclo Progresista, slutten på det progressive tiåret. Etter tiår med venstre- og sentrumsdominans i regionen og alternative fordelings- og integreringsprosesser, har to økonomiske tungvektere i regionen tatt en markant sving til høyre. Latin-Amerika kan gå inn i en periode der den nyliberale ideologien etablerer seg på nytt. Den sosiale og økonomiske politikken til de venstresentrumsorienterte endringsregimene kan reverseres. Alarmklokkene burde ringe hos politiske ledere i disse venstreregjeringer.
Fra toppen til bunnen
Hvordan kan vi forklare nederlaget til Hugo Chávez’ arvtakere Nicolas Maduro? Hvordan kan en prosess som blant annet har ført til markant fattigdomsreduksjon, utryddet analfabetisme, etablert universal og gratis helse og utdanning, og gitt 2,6 millioner studenter gratis universitetsutdanning, miste støtten fra akkurat de menneskene den har hjulpet?  
Vi kan selvfølgelige vise til USAs kontinuerlig intervensjonspolitikken og de økonomiske, politiske, diplomatiske og mediastyrte destabiliseringsstrategiene. Vi kan skylde på en dypt udemokratisk opposisjon som konstant saboterer og undergraver landets økonomi, oppfordrer til voldelige opptøyer og til og med statskupp. Vi kan også peke til den internasjonale økonomiske krisen og stupende oljepriser som har rammet Venezuela hardt de siste årene. Men dette gir oss ikke svaret på hvordan en middelmådig opposisjon, uten et alternativt program eller politisk agenda utover hat og hevn mot alle Chavistas, var i stand til å oppnå slike resultater. Vi er nødt til å se nærmere på Maduro-regjeringens egne feil, og svakheter og mangler i gjennomføringen av den bolivarianske prosessen.
Chávez alternativ
Hugo Chávez kom til makta med enorm folkelig støtte grunnet en politisk plattform for reelle endringer og et løfte om et alternativ til den nyliberale økonomiske modellen som hadde herjet landet i over ti år. Med utgangspunkt i en ny progressiv, antiimperialistisk og sosialt rettferdig grunnlov begynte alternativet å ta form etter det feilslått kuppforsøk i 2002. I løpet av få år hadde det utviklet seg til det Chávez kalte «sosialisme for det 21 århundre». De viktigste komponenter nasjonalt var omfordelingspolitikk der overskuddet fra oljeinntektene skulle brukes til å bekjempe fattigdom, bygge en bærekraftig velferdsstat, bygge opp en nasjonal industri og landbruk for å gjøre Venezuela mindre avhengig av olje, og utvikling av et deltagende demokratiske system basert på selvstyrte lokalsamfunn, kalt consejos comunales. Internasjonalt dreide det seg om uavhengighet, antiimperialisme, og økonomisk, politisk og kulturell regional integrering.
Trass stor fremgang i den internasjonale og regionale sfæren, med innføringen av den kontinentale frihandelsavtalen ALCA/FTAA ble hindret, regionale samarbeid som ALBA, Unasur, Celac og Telesur ble opprettet, og en regional utviklingsbank, Banco del Sur, forsøkt etablert, var det ikke mulig å oppnå de nasjonale målsetningene.
Boliburguesía
Hovedproblemet var verken opposisjonens sabotasje eller USAs intervensjonspolitikken, men en stadig byråkratisering av prosessen, opportunismen og galopperende korrupsjon. Interessene til det som ble kalt boliburguesía, det bolivarianske borgerskapet, hindret utvikling av deltagende demokratiske organer. Kommunene ble sett på som en konkurrerende trussel til deres maktbase. Mens Chávez med jevne mellomrom klarte å korrigere og tvinge fram endringer, hadde Maduro verken autoritet eller lojalitet fra makteliten innenfor sitt eget parti, PSUV, til å videreføre prosessen. Oljeavhengighet ble aldri realisert og økonomien ble stadig mer, og ikke mindre, avhengig av oljeinntekten. Industrialiseringsprosess og matvareproduksjon måtte vike for økende import av basisvarene som ga åpning for korrupsjon og valutaspekulasjon. Elendig økonomisk styring forverret effekten av opposisjonens økonomisk sabotasje og den dyptgående internasjonale økonomisk krisen. Folket måtte bære byrden av fallende levestandarder, varemangel og hyperinflasjon.
Her stoppet prosessen opp. Levestandarden, kjøpekraften og forventningene til folk flest vokste. Uten sosial og politisk bevissthet, og reelle deltagende demokratiske organer som myndiggjorde folk, hadde et avhengig forbrukssamfunn som var sårbare for opposisjonens løfter om bedre økonomisk styring blitt skapt.
En prosess av selvkritikk
Prosesser, som er eksperimenter basert på prøving og feiling, er nødt for å ha framdrift, og de politiske aktørene må kunne være i stand til å lære av feil og korrigerer politikken. Dette var en av Chávez store kvaliteter, og mens han levde hadde grasrota en mektig alliert helt på topp i det politiske hierarki. I dag er det ingen garanti for at den politiske eliten i PSUV vil lære av feilene.
Hvis venstreregjeringer ikke begynner en prosess av selvkritikk, og prøver å korrigere feilene, risikerer hele prosjektet til de progressive endringsregimene å gå i oppløsning. Dette kan føre regionen ut i en langvarig autoritær, udemokratisk og nyliberal epoke. En epoke der makteliten, multinasjonale selskaper og USA forsøker å reversere de siste tiårs fordeling- og integreringspolitikk.
Kontraoffensiven er i full gang og det er lite sannsynlig at en byråkratisert, opportunistisk partielite er i stand til å motarbeide den. Til dette trengs andre, mer bevisste og kampvillige aktører; politisk og folkelige bevegelser, samkjørt og integrert på tvers av grensene, med felles mål om reelle sosiale, økonomiske og politiske endring.
Kontraoffensiven kan ikke lykkes med å føre situasjon tilbake til det den var før disse endringsprosessene ble satt i gang. Dagens folkebevegelser er bedre organisert, mer bevisste betydning av den nyliberale modellen, mer selvbevisste og i bedre stand til å konfrontere makteliten. Dette er noe som også kan føre til en mer brutal reaksjon fra makteliten. De progressive aktørene i politiske og folkebevegelser kommer til å bli motarbeidet av både deres egne, opportunister i PSUV ledelsen og korrupte byråkrater, og av en forsterket opposisjon med utvidet politisk påvirkningsmakt med flertall i nasjonalforsamling og blod på tennene. Dette har skjedd før. Vi har eksempler fra FSLN-eliten i Nicaragua som var mer opptatt av å sikre seg økonomisk fordeler når de tapte presidentvalget i 1990 (La Piñata) enn å lære av feilene, alliere seg med grasrota og fører kampen videre. Noe som har gjennomsyret Nicaraguas politikk helt fram til i dag.
Nå må internasjonal solidaritet være forberedt på å handle og yte raskt og effektivt for å støtte opp om krefter på grasrota som ønsker at ideene bak den bolivarianske prosessen fortsetter.
Dave Watson

Saturday, May 30, 2015

OFF-menneskerettighetsforum for hvem?

En diskusjon rundt Oslo Freedom Forum handler om hvordan og hvem Norge og norske organisasjoner bidrar til å legitimere og fremme som menneskerettighetsaktører.
Human Rights Foundation og Oslo Freedom Forum går hånd i hånd, stiftelse er initiativtaker til forumet.

HRFS VERDIGRUNNLAG
 Fra Human Rights Foundation (HRF) sine egne dokumenter kan vi lese følgende: “The Foundations purpose is to unite people, regardless of their political, cultural and ideological orientations – in their common cause of defending human rights and promoting liberal democracy in the Americas”.
Praksisen til HRF står imidlertid i kontrast til deres egen formålsparagraf, der de altså fremstiller seg som politiske nøytrale, med et fokus på hele Amerika. Dersom man søker opp pressemeldinger om Latin-Amerika på deres hjemmeside, er det enkelt og se hvilke land som stadig dukker opp (Cuba, Venezuela, Ecuador, Bolivia), og kritikken mot landene er gjennomgående lik for alle.
HRF ble grunnlagt med støtte fra den konservative finansmannen Charles Hoeflich, som var med i støttekommitteen for Ronald Reagan, ansvarlig for mye av de verste forbrytelsene mot menneskerettigheter i Sentral-Amerikas nyere historie. Ifølge Tor Halvorsen Mendoza tok ikke HRF vanskelige beslutninger uten å konsultere Hoefich.
Stiftelsen var i utgangspunktet en liten og til dels ukjent USA-basert aktør med et kontroversielt virke i Latin Amerika. De bestod av en liten gruppe mennesker med en klar politisk agenda.
Organisasjonen er kritisert for å underminere FN og FNs definisjon av menneskerettigheter. Flere innledere er kritisert for grove menneskerettighetsbrudd og flere har brukt konferansen til å framføre budskap som er problematiske i en menneskerettighetskontekst.

HRF SNEVRE POLITISKE AGENDA
I Latin Amerika retter Human Rights Foundation fokuset utelukkende mot et fåtall utvalgte land, samtidig som de utelater flere land med alvorlige menneskerettighetssituasjoner. Ut fra de landene og sakene de tar opp, nettverkene de opererer i og de gjestene som blir invitert til OFF er det ingen tvil om hvor de står i Latin-Amerikas politiske landskap.
Det kan stilles spørsmålstegn ved hvorvidt flere av de inviterte i det hele tatt kan presenteres som menneskerettighetsforkjempere. Videre har HRF i stor grad rettet en ensidig kritikk og anklager mot venstreorienterte regjeringer, basert på unyanserte eller feilaktige historier. Deltakerne det gjelder blir likevel presentert av HRF som frihetshelter og menneskerettighetshelter.
Siden OFF ble organisert første gang har forumet unnlatt å ta opp, for eksempel menneskerettighetssituasjonen i Guatemala, Colombia, Honduras (eller Mexico), militarisering i de nevnte landene, særlig knyttet til urfolkssamfunn og utvinningsindustri, situasjonen for urfolk i Latin-Amerika generelt, fagforeningsaktivister og andre sivilsamfunnsaktører for å nevne noen.
Med en så tydelig politisk agenda er det problematisk at HRF og OFF blir behandlet som politisk nøytrale aktører. At menneskerettighetsaktører kan ha en politisk agenda er naturlig, men det er derimot ikke like naturlig at representanter for en og samme politiske agenda får sette preg på en konferanse som, jfr. forumlederen selv, skal være politisk nøytral.
Man kan være uenige i politikken til myndighetene i et land. Vi mener imidlertid det er problematisk og useriøst å gå så langt som å kalle landene eller deres presidenter for diktatorer. Spesielt ille blir det når alle land har valg på sine folkevalgte, flere har fått bekreftet sin støtte i befolkningen opptil flere ganger.
Les pamfletten "Med menneskerettar som forkleding" for mer informasjon om OFFs latinamerikanske gjester.

HALVORSENS UTTALELSER I MEDIA
Forumslederen har kommet med en rekke medieuttalelser med bekymringsverdige standpunkt i viktige menneskerettighetssaker.
  • mot fredsforhandlingene i Colombia («fredsforhandlingene i Colombia er en farse»). Her argumenterer han blant annet for at FARC ikke er en verdig dialogpartner i forhandlingene.
  • HRF, Halvorssen og OFF overser grove Menneskerettighetsbrudd i latinamerikanske land med myndigheter som står HRF politisk nær. Halvorsen har blant annet uttalt at han foreløpig ikke har noen plan om å følge spesielt med på Guatemala i og med at det først vil skje når HRF oppfatter at det foregår brudd på ytringsfriheten. For oss som kjenner Guatemala er dette et høyst problematisk utsagn, bl.a. med tanke på den omfattende og strukturelle kriminaliseringen av sosial protest som foregår.
  • Halvorsen har beskyldt Norge for å finansiere Hamas
  • Halvorssen har skrevet at rasisme ikke er et problem i Venezuela. Anerkjente forskere og statistikk om ulikhet i landet viser at rasisme er et utbredd problem i Venezuela
  • Halvorssen har skrevet at han er i mot vår tradisjon i Norge med åpenhet hva gjelder inntekt og skatt, og håper praksisen tar slutt.
  • sympatisert med klimaskeptikere og liberal våpenpolitikk.
  • Det kan også nevnes at Halvorsen har trakassert og opptrådt truende mot norske forskere og journalister som kritiserer han, OFF og HRF. Dette er en utvikling ingen ønsker seg i Norge og som norske organisasjoner ikke bør akseptere.
TVILSOMME METODER
Saker og relevant informasjon blir presentert på selektivt, unyansert eller feilaktig vis, for å sverte visse land og endringsprosesser. Samtidig blir det tiet om andre saker, som ikke vies oppmerksomhet i det hele tatt.
HRF har ikke presentert deltakerne med det fulle bildet og har fremstilt disse misvisende, og med mangelfull informasjon ovenfor publikum
Andre aktiviteter viser også bruk av tvilsomme metoder. For eksempel, i 2013 organiserte OFF en avstemming om «Årets diktator ». Aktiviteten ble presentert til internasjonale media av OFF som et initiativ av studentparlamentet ved UiO. Studentparlamentet visste imidlertid ikke noe om dette arrangementet, og hadde aldri blitt spurt om å delta. Det viser seg at dette var initiativet til en enkelt forsker og en håndfull av hennes studenter.
Halvorssen har senere skrevet at Universitet i Oslo støtter OFF og HRF, noe som ikke stemmer. UiO har aldri støttet organisasjonen eller forumet.
OFF, HRF og Halvorssen presenterer media og presse i Latin Amerika som om de kan sammenlignes med norske media. Det er bredt dokumentert at konsentrerte eierskap av media i Latin Amerika er et problem for pressefrihet og for demokratiet. Dette problemet har vært gjenstand for forskning og debatt i mange latinamerikanske land og det finnes mange bøker og vitenskapelig artikler om tema. Så sent som i 2013 var dette et tema som ble inkludert i den største nordiske forskningskonferansen på Latin Amerika (NOLAN). HRF har tydelige forbindelser med noen av de større mediehusene i Ecuador og Venezuela, igjen med tydelig politiske agendaer.

DOBBELTSPILL: TVILSOMME GJESTER, UDEMOKRATISKE BEVEGELSER OG NETTVERKSBYGNING
OFF har blitt kritisert for å fremstille tvilsomme gjester fra Latin Amerika som menneskerettighetsforkjempere og frihetshelter, uten å gi fullstendig informasjon om disse, og uten å være åpen om tilknytning til udemokratiske bevegelser i Latin Amerika. Slik er OFF med på å legitimere disse som menneskerettighetsaktører. Ved å delta på et stort arrangement i fredprisbyen Oslo og med viktige menneskerettighetsaktører involvert, får disse deltakerne økt legitimitet i Latin Amerika og ellers i verden. Samtidig bidrar deres tilstedeværelse til å delegitimere de virkelige menneskerettighetsforkjemperne fra andre land, som deltar på forumet.
Kandidatene HRF har presentert på OFF er ikke tilfeldig utvalgt, de kommer fra det samme nettverket. Dette nettverket går utover talerne, og inkluderer også gjestene på forumet som kommer til Norge uten å bli annonsert og med det formål å drive nettverksarbeid opp mot forumets deltakere og norske myndigheter. OFF legitimerer med dette tvilsomme aktører. Dette går langt ut over forskjeller i ideologi og politiske standpunkt, dette handler om uærlige og tvilsomme metoder.

FINANSIERINGSKILDER
Frem til 2010 var det ikke åpenhet om hvor Human Rights Foundation fikk midlene sine fra, og få visste noe om deres virke. Nylig har de lagt ut en liste over givere på hjemmesiden sin. Det er en liste med mange enkeltnavn og uten ytterligere informasjon, samt noen organisasjoner, deriblant de norske. Listen ble sist oppdatert i 2011. Organisasjonens siste årsrapport er også fra 2011. HRF sier imidlertid at de ikke kan liste alle donorer, da det er mange donorer som ønsker å forbli anonyme.
En tysk journalist har avslørt at organisasjoner som Sarah Scaife Foundation, The Lynde and Harry Bradley Foundation and Donor Capital fund er blant donorene til HRF. Journalisten skriver at «These groups have variously been major donors to the Islamophobic film Obsession, Daniel Pipes’ Middle East Forum, Frank Gaffney’s Center for Security Policy and the David Horowitz Freedom Center which sponsors Robert Spencer. All of these figures and groups were named in the Center of American Progress’s 2011 report “Fear, Inc.” as being key players in “the Islamophobia network in America.”
Ønsker vi en slik aktør i Norge med så mye definisjonsmakt og handlingsrom? 

Marianne Gulli
Styreleder i LAG