Ja, Watsonzuela faktisk eksisterer! 

                                                                                                              

Benedicte Bull spør retorisk (KK 1. juni) hvor Watsonzuela ligger. Svaret er enkelt: den ligger hvor den alltid har ligget, i frontlinjen av et geostrategisk, ressursrik og ideologisk omstridt område, som betegnes som USAs Bakgård.

Utgangspunkt for det nokså nedtalende spørsmål er min kritikk av hennes innrømmelse om å ha skiftet mening om opposisjonen i Venezuela. Uten å svare på min kritikk; om hun virkelig mener at en splittet, korrupt og ekstremt høyreliberal opposisjon er i stand til å utføre en snuoperasjon som forener det venezuelanske folket, og de tragiske konsekvensene et slikt regimeskift kommer til å få for landets befolkning, bruker Bull hele sitt innlegg til å bebreide meg for å formidle useriøse og utopiske ønsketenking.

Krise i Venezuela er i grunnen en internasjonal kapitalistisk krise forårsaket et dysfunksjonelle økonomisk system som med ujevnt mellomrom går inn i dyp og langvarig resesjon. Når dette skjer blir de som er hardeste rammet, utviklingsland avhengig av råvare eksport. Dårlig økonomistyring har ført til at krisen er betydelig verre. I tillegg de langvarig og uløste problemer som korrupsjon og kriminalitet bidrar til frustrasjon og misnøye. Men Bull fremdeles unnlater en av de viktigste faktorer i ekvasjonen: rollen som USA og Venezuelas elite spiller, og hvor stort ansvar de har for at krisen har oppnådd et så kritisk og destabiliserende nivå.

Bull behøver ikke gå lenger enn til avsløringer i Wikileaks dokumentene for å få stadfestet hvor graverende denne intervensjonspolitikken har vært. Utpeking av Venezuela som en nasjonal sikkerhetstrussel og innføring av sanksjoner synligjør USAs politikk overfor landet.

I en dyp økonomisk krise kan en vente at en ansvarlig opposisjon samarbeider og bidrar konstruktivt til å skåne befolkningen fra de verste effektene. I Venezuela har det motsatte skjedd. Opposisjonen har fortsatt å undergrave, destabilisere og sabotere. Det første opposisjonen gjorde etter at de fikk flertall i Nasjonalforsamlingen var å vedta en amnestilov for å sette kriminelle fra egne rekker på frifot, med kraft helt tilbake til årtusenskiftet, deriblant kuppmakere, drapsdømte, brannstiftere og svindlere. De har intensivert den økonomiske krigføringen i takt med forsøket på å avsette presidenten, og oppfordret til voldelige demonstrasjoner. Flere fra min generasjon husker godt Nixon og Kissinger sin destabilisering av Chile i forkant av satskuppet til Agosto Pinochet: «We will make the economy scream!»

Bulls kritikk av Klassekampens dekning av Venezuela (bevege seg I et parallelt univers) er også merkelig. Klassekampen har for det mest prøvd å forklare hva virkelig foregår i landet; hvem de forskjellige aktørene er, hvilken klasse interesserer de representerer og USAs intervensjonistisk geopolitiske rolle. Mens «mainstream media» har blitt mer opptatt av skandale overskrifter. Denne mediemanipulasjon, målbevisst dirigert fra Washington, Bogota og Madrid, har skapt et meget skjev, og negativt bilde av hva de såkalte endringsregimene i Latin-Amerika har oppnådd de siste tiår.

Til slutt ble jeg utfordret av Bull til å bevise at det finnes en fungerende grasrotbevegelse i Venezuela. Hun mener at selv om det var en gang «en brede lokalt forankrede sosiale bevegelser» den har liksom dempet vekk. Men dette har den ikke. Det er fremdeles rundt 1500 Comunas (sammenslutninger av grasrot styrte lokale kommuner). Flere av disse eksisterte før Chavez kom til makt, og selv om mange har blitt kooptert av regjeringspartiet, andre har beholdt sin autonomi. Dette er her det foregår grundig debatt om alternative løsninger, basert på de reelle forholdene, og ikke opposisjonens tomme retorikk om demokrati og frihet. Dette er også disse folk som kommer til å bli mest utsatt for høyresidens repressive kontraoffensive etter et eventuelt maktskift. Som aktivist «slenger jeg ikke om med visjoner uten rot» men støtter opp om det folkelig kamp for reelle endringer. Denne kampen kommer til å bli utsatt i lang tid framover hvis USA og makteliten på kontinentet innfører på nytt sin repressive nyliberale sosioøkonomiske modell.

Dave Watson