Akademiske støtte til nyliberal motoffensiv i Latin-Amerika

Av Dave Watson, styremedlem i Latin-Amerikagruppene i Bergen

I Klassekampens intervju med Benedicte Bull 21.mai blir vi allerede i åpningsavsnittet servert påstanden: «Maduro og Chavistene må selv ta svært mye av skylda for krisa i landet (Venezuela).»

Så langt kan vi være enige. Problemet er at hele intervjuet dreier seg om regimets betydelige feil, og enten ignorerer eller bagatellisere opposisjonens rolle, USAs intervensjonspolitikken og det kapitalistiske system. Med denne skjeve analysen er Bulls konklusjon at det beste for landet er et regimeskift.

De fleste akademikere liker å være på trygg grunn når de synser åpent om politisk og sosial utvikling. Likevel påvirkes de av medias kontroll over informasjonsflyten, og en redsel for å bli beskyldt for eller oppfattet som partiske (les venstrevridde) eller nyttige idioter for despotiske regimer. Dette synes også hos Bull som redegjør for egen helomvending i forhold til den venezuelanske opposisjonen. Til tross for tidligere innvendinger aksepterer hun nå opposisjonens legitimitet og rettferdiggjør deres forsøk på å avsette landets lovlig valgte regjering.

Hun avfeier sammenligninger med det som har skjedde i Brasil med en vag påstand om at «situasjonen i Brasil var veldig annerledes». Men avsettelsen av Dilma er slående lik forsøkene på å avsette Maduro hvis vi tar i betraktning aktørene og de politiske motivene bak avsettelsen.

Selv om hun innrømmer at dagens høyreopposisjon ikke er noen «spesielt attraktiv løsning», vil det tilsynelatende være best for landet at en splittet, korrupt og ekstremt høyreliberal opposisjon tar over makten. Påstår virkelig Bull at opposisjonen som i over 16 år har sabotert og undergravd regjeringen, deltatt i statskupp og oppfordret til voldelig opptøyer er i stand til å utføre en snuoperasjon som forener det venezuelanske folket?　

Det Bull glemmer, er at millioner av venezuelanere fremdeles har tro på den bolivarianske prosessen. Gjeninnføringen av et nyliberalistisk system, kan føre landet ut i borgerkrigliknende tilstander. Frykt for eksklusjon, privatisering og avskaffelse av grunnlovfestede rettigheter, skaper uro. En eventuelle ny høyreregjering vil sannsynligvis ta i bruk repressive tiltak mot landets fattige befolkning. USA er klar over dette og har allerede tilbudt sine tjenester med trening av sikkerhetstyrker etter en evt. regimeskift. Man kan lett tenke hvilke heksejakt kommer til å utspille seg mot de progressive og organiserte «Chavistene».

En grundigere analyse av situasjon i Venezuela ville vist at det er en annen og bedre vei ut av krisen. Nemlig et kursskifte til venstre, intensivert krig mot korrupsjon og grasrotmobilisering. Hugo Chávez var i sin tid bevisst grasrotbevegelsens rolle. En aktiv, politisk bevisst og engasjert grasrotbevegelse var – og må fortsatt være - drivkraften for den «bolivarianske revolusjonen».