Dundrende nederlag for den bolivarianske regjeringen

Den bolivarianske prosessen, satt i gang av Hugo Chávez i 1998, har gått på sitt første nederlag. For partiet PSUV er det et dundrende nederlag.

Vi venter fremdeles på de endelige resultatene fra søndagens valg av ny nasjonalforsamling i Venezuela. To av mandatene er fortsatt ikke tildelt, men MUD (opposisjonen) har foreløpig vunnet 110 av totalt 167 mandater. Med 111 mandater vil MUD få kvalifisert flertall i forsamlingen. Dette vil gjøre dem i stand til å utnevne høyesterettsdommere, endre grunnloven og sette i gang en tilbakekallelsesreferendum for å avsette presidenten. Dette skjer få uker etter den nyliberale høyrekandidaten Mauricio Macri vant presidentvalget i Argentina og annonserte at han skulle prioritere arbeidet for å isolere Venezuela og stenger landet ut av handelssamarbeidet Mercosur.

Høyredreining har fått mange til å spørre om Latin Amerika er på vei inn i et paradigmeskift, «El Fin del Ciclo Progresista, slutten på det progressive tiåret. Etter tiår med venstre- og sentrumsdominans i regionen og alternative fordelings- og integreringsprosesser, har to økonomiske tungvektere i regionen tatt en markant sving til høyre. Latin-Amerika kan gå inn i en periode der den nyliberale ideologien etablerer seg på nytt. Den sosiale og økonomiske politikken til de venstresentrumsorienterte endringsregimene kan reverseres. Alarmklokkene burde ringe hos politiske ledere i disse venstreregjeringer.

Fra toppen til bunnen

Hvordan kan vi forklare nederlaget til Hugo Chávez’ arvtakere Nicolas Maduro? Hvordan kan en prosess som blant annet har ført til markant fattigdomsreduksjon, utryddet analfabetisme, etablert universal og gratis helse og utdanning, og gitt 2,6 millioner studenter gratis universitetsutdanning, miste støtten fra akkurat de menneskene den har hjulpet?  

Vi kan selvfølgelige vise til USAs kontinuerlig intervensjonspolitikken og de økonomiske, politiske, diplomatiske og mediastyrte destabiliseringsstrategiene. Vi kan skylde på en dypt udemokratisk opposisjon som konstant saboterer og undergraver landets økonomi, oppfordrer til voldelige opptøyer og til og med statskupp. Vi kan også peke til den internasjonale økonomiske krisen og stupende oljepriser som har rammet Venezuela hardt de siste årene. Men dette gir oss ikke svaret på hvordan en middelmådig opposisjon, uten et alternativt program eller politisk agenda utover hat og hevn mot alle Chavistas, var i stand til å oppnå slike resultater. Vi er nødt til å se nærmere på Maduro-regjeringens egne feil, og svakheter og mangler i gjennomføringen av den bolivarianske prosessen.

Chávez alternativ
Hugo Chávez kom til makta med enorm folkelig støtte grunnet en politisk plattform for reelle endringer og et løfte om et alternativ til den nyliberale økonomiske modellen som hadde herjet landet i over ti år. Med utgangspunkt i en ny progressiv, antiimperialistisk og sosialt rettferdig grunnlov begynte alternativet å ta form etter det feilslått kuppforsøk i 2002. I løpet av få år hadde det utviklet seg til det Chávez kalte «sosialisme for det 21 århundre». De viktigste komponenter nasjonalt var omfordelingspolitikk der overskuddet fra oljeinntektene skulle brukes til å bekjempe fattigdom, bygge en bærekraftig velferdsstat, bygge opp en nasjonal industri og landbruk for å gjøre Venezuela mindre avhengig av olje, og utvikling av et deltagende demokratiske system basert på selvstyrte lokalsamfunn, kalt consejos comunales. Internasjonalt dreide det seg om uavhengighet, antiimperialisme, og økonomisk, politisk og kulturell regional integrering.

Trass stor fremgang i den internasjonale og regionale sfæren, med innføringen av den kontinentale frihandelsavtalen ALCA/FTAA ble hindret, regionale samarbeid som ALBA, Unasur, Celac og Telesur ble opprettet, og en regional utviklingsbank, Banco del Sur, forsøkt etablert, var det ikke mulig å oppnå de nasjonale målsetningene.

Boliburguesía
Hovedproblemet var verken opposisjonens sabotasje eller USAs intervensjonspolitikken, men en stadig byråkratisering av prosessen, opportunismen og galopperende korrupsjon. Interessene til det som ble kalt boliburguesía, det bolivarianske borgerskapet, hindret utvikling av deltagende demokratiske organer. Kommunene ble sett på som en konkurrerende trussel til deres maktbase. Mens Chávez med jevne mellomrom klarte å korrigere og tvinge fram endringer, hadde Maduro verken autoritet eller lojalitet fra makteliten innenfor sitt eget parti, PSUV, til å videreføre prosessen. Oljeavhengighet ble aldri realisert og økonomien ble stadig mer, og ikke mindre, avhengig av oljeinntekten. Industrialiseringsprosess og matvareproduksjon måtte vike for økende import av basisvarene som ga åpning for korrupsjon og valutaspekulasjon. Elendig økonomisk styring forverret effekten av opposisjonens økonomisk sabotasje og den dyptgående internasjonale økonomisk krisen. Folket måtte bære byrden av fallende levestandarder, varemangel og hyperinflasjon.

Her stoppet prosessen opp. Levestandarden, kjøpekraften og forventningene til folk flest vokste. Uten sosial og politisk bevissthet, og reelle deltagende demokratiske organer som myndiggjorde folk, hadde et avhengig forbrukssamfunn som var sårbare for opposisjonens løfter om bedre økonomisk styring blitt skapt.

En prosess av selvkritikk
Prosesser, som er eksperimenter basert på prøving og feiling, er nødt for å ha framdrift, og de politiske aktørene må kunne være i stand til å lære av feil og korrigerer politikken. Dette var en av Chávez store kvaliteter, og mens han levde hadde grasrota en mektig alliert helt på topp i det politiske hierarki. I dag er det ingen garanti for at den politiske eliten i PSUV vil lære av feilene.

Hvis venstreregjeringer ikke begynner en prosess av selvkritikk, og prøver å korrigere feilene, risikerer hele prosjektet til de progressive endringsregimene å gå i oppløsning. Dette kan føre regionen ut i en langvarig autoritær, udemokratisk og nyliberal epoke. En epoke der makteliten, multinasjonale selskaper og USA forsøker å reversere de siste tiårs fordeling- og integreringspolitikk.

Kontraoffensiven er i full gang og det er lite sannsynlig at en byråkratisert, opportunistisk partielite er i stand til å motarbeide den. Til dette trengs andre, mer bevisste og kampvillige aktører; politisk og folkelige bevegelser, samkjørt og integrert på tvers av grensene, med felles mål om reelle sosiale, økonomiske og politiske endring.

Kontraoffensiven kan ikke lykkes med å føre situasjon tilbake til det den var før disse endringsprosessene ble satt i gang. Dagens folkebevegelser er bedre organisert, mer bevisste betydning av den nyliberale modellen, mer selvbevisste og i bedre stand til å konfrontere makteliten. Dette er noe som også kan føre til en mer brutal reaksjon fra makteliten. De progressive aktørene i politiske og folkebevegelser kommer til å bli motarbeidet av både deres egne, opportunister i PSUV ledelsen og korrupte byråkrater, og av en forsterket opposisjon med utvidet politisk påvirkningsmakt med flertall i nasjonalforsamling og blod på tennene. Dette har skjedd før. Vi har eksempler fra FSLN-eliten i Nicaragua som var mer opptatt av å sikre seg økonomisk fordeler når de tapte presidentvalget i 1990 (La Piñata) enn å lære av feilene, alliere seg med grasrota og fører kampen videre. Noe som har gjennomsyret Nicaraguas politikk helt fram til i dag.

Nå må internasjonal solidaritet være forberedt på å handle og yte raskt og effektivt for å støtte opp om krefter på grasrota som ønsker at ideene bak den bolivarianske prosessen fortsetter.

Dave Watson