Oppropet mot statskupp i Honduras

Dette oppropet er utarbeidet av den nye Europeiske sammenslutning av organisasjoner i solidaritet med Venezuela.
De som ønsker å slutte seg til oppropet kan bruke lenken på bunn av siden.

With Honduras, with all of Latin America

We, the undersigned social, political and solidarity organisations, faced with the ongoing coup d’état in Honduras and the imperialist project of installing military bases in Colombia whose objective is to throttle the hope for liberty and emancipation across the Latin American continent,
Declare:

1. Our complete support for the immediate and unrestricted return of President Manuel Zelaya and the restitution of constitutional order, without conditions, to Honduras. Furthermore, we demand the punishment of those responsible for the coup d’état and the recognition of people’s sovereignty to freely decide their future, through referendum, consultation or any other means of participative democracy.

2. We denounce the cynicism shown by the US government and its satellites in the Organisation of America States, with an attitude which speaks of the recognition of the constitutionality of Zelaya’s Presidency at the same time as they reach agreements and hold conversations with the organisers of the coup, and carry out all types of delaying tactics with the objective of demobilising the impressive resistance movement which has been awakened in the interior of Honduras, coordinated in the National Resistance Front against the coup.

3. We consider that all this is part of a planned offensive by North American imperialism and the transnationals, against the countries of the Alba (Bolivarian Alliance for the Americas) and all the progressive forces in Latin America in order to preserve their hegemony, their free trade agreements and their interests in privatisation and the exploitation of natural resources.

4. We reject the suspiciously coordinated campaign of false accusations and lies against the Ecuadorian and Venezuelan governments, originating in the USA — the world’s biggest drug consumer — and Colombia: the biggest producer, thanks to its government, headed by narcopresident Uribe. The leading figures in the international drugs trade have the nerve to talk of the failure of the anti drugs policy in Venezuela. All of this is aimed at justifying the US military presence in the zone, with “Plan Colombia”.

5. We alert public opinion about the seriousness of Colombia becoming the biggest aircraft carrier in history, with the installation of up to seven North American bases, an undisguised threat to the sovereignty of all Latin American countries. It represents a very grave step towards the internationalisation Colombia’s internal conflict and carries the risk of destabilising the whole region, with a provocation of unforeseeable consequences.

6. We denounce all the media multinationals, from CNN to the Spanish Prisa group, and the whole network of channels, newspapers and radio stations which belong to the local oligarchies, with their “cartel”, the Inter American Press Association, which combine disinformation with lies, in order to create a virtual reality in world public opinion, as a foundation for developing military offensives.

7. We express our commitment to organising all types of solidarity action, as of today and in the most coordinated way possible, to respond robustly to any type of aggression.

Against the oligarchies, the fascist coup in Honduras and the imperialist threat in all of Latin America

Please rush signatures to: assembleabolivariana@gmail.com

BT støtter statskupp i Honduras!

Dette innlegget ble sendt til Bergens Tidende som respons til Kronikken av Leiv Marsteintredet.
Kronikken finnes her:
http://www.bt.no/meninger/kronikk/En-isolert-president--878758.html?thanx=true&postingId=887568

BT støtter statskupp i Honduras!
Den salvadoranske politisk kommentatoren, Dagoberto Gutíerrez, reagerte på media sin dekning av kuppet i Honduras 28. juni, ved å si at det var en fornærmelse overfor det internasjonale samfunnet å presentere statskuppet som en juridisk handling forårsaket av presidentens brudd på grunnloven. Når alle fakta som påviser det motsatte var lett tilgjengelig, blir den fremstillingen en form for delaktighet i kuppet.

Det tok ikke lange tid før alle påskuddene fra kuppmakerne om brudd på grunnloven ble avslørt. Dette er også grunnen til at OAS og andre internasjonale organisasjoner har reagert så kraftig.

Leiv Marsteintredet, med sin kronikk i Bergens Tidende 4. juli, bidrar til denne fornærmelsen. Enda verre er det at dette skjer en uke etter at disse falske beskyldninger om brudd på grunnloven har blitt avslørt.

Marsteintredet lister opp disse påstandene som grunnlovsstridige handlinger, på samme måte som kuppmakerne og deres allierte i media. Men de reelle bruddene på grunnloven, de som kuppmakerne var ansvarlige for, ble ignorert. Kongressens gjeninnsettelsen av hæresjefen etter hans øverste kommandør, presidenten, hadde avsatt han, var et eksempel av en grov grunnlovsstridig handling. Kidnapping og utvisning av presidenten var enda et brudd for grunnloven.

Stenging ned av alle media kanaler som ikke støttet kuppmakere, (brudd på grunnlovs beskyttet presse og meningsfrihet) og arrestasjon og mishandling av støttespillerer til den lovlige valgt presidenten vil neppe bli betraktet som rettmessige handlinger av en lovlig regjering. Men for Marsteintredet er dette uproblematisk. Han vil heller kritisere OAS (Organisasjon av Amerikanske Stater) for å ha handlet raskt og bestemt for å få den lovlige valgte presidenten gjeninnsatt. ”Ikke smart” sier Marsteintredet. Han lister derfor opp en rekke hypotetisk situasjoner som han mener kan oppstå med en slik gjeninnsettelsen, som han mener vil gjøre situasjonen i landet enda verre. Demokratiet må derfor vike plassen for Marsteintredet sin ”fornuftige” synsing.

Vi ”bør lytte til hva” kuppmakerne har å si, skriver Marsteintredet, ”de har en god sak”. Høyesterett har bare handlet ”lovlig” for å løse en konflikt mellom kongressen og regjeringen, og militæret har bare fulgt ordre for å ”gjenopprette den grunnlovsmessige demokratisk orden”.

At en sammensvergelsen mellom disse tre organer for å avsette en lovlig valgt president har funnet sted, grunnet et politisk kurs som favoriserer landets fattige flertal og truer landets elite, er noe som har gått Marsteintredet hus forbi. Det er dessverre en verdens forskjell mellom en forklaring basert på (feilaktig) juridiske tolkninger og en reelle analyse av maktforholdet i et klasse basert samfunn hvor eliten kun aksepterer demokratiske spillerregler når de ivaretar deres egne økonomiske og politiske interesser og fordeler.

Jeg håper med dette at Marsteintredet og BT slutter å fornærme intelligensen til avisens lesere og heller slutter opp om det Honduranske folkets kamp mot en korrupt og udemokratisk maktelite!

Dave Watson
Styremedlem i Latin-Amerikagruppen i Bergen

Encuentro Europeo de Solidaridad

Mellom 19 og 21 juni ble det avholdt et møte i Amsterdam for Europeiske organisasjoner som arbeider i solidaritet med den Bolivarianske Revolusjonen i Venezuela (Encuentro de grupos y organizaciones de solidaridad con la Revolución Bolivariana).
Over 100 deltagere fra 24 land var til stede. Fra Norge ble både Latin-Amerikagruppene (Samordningsgruppa for Venezuela/Nettverk for Venezuela) og de Bolivarianske Sirklene i Norge representert. Vertsorganisasjon i Amsterdam var Instituto Internacional de Investigación y Formación (IIRE)/ Círculo Bolivariano de Holanda. Kjente organisasjoner som Hands off Venezuela og de Bolivarianske Sirklene var til stede samt representanter fra land man ikke vanligvis assosierer med solisaritetsarbeid, som f.eks. Ukrania, Romania og Kipros.

Målet med møtet var å etablere et nettverk/federasjon av organisasjoner i Europa for å koodinere og efektivisere solidaritets arbeid i forhold til det alternativt Bolivarianske prosjektet. Med foredrag fra inviterte politiske og sosiale aktører, debatt og gruppearbeid/workshops, ble det etterhvert enighet om viktigheten av en slike nettverk. Med bare tre dager til rådighet ble det umulig å komme fram til en endelig organisatorisk struktur for et slik nettverk. Det ble derfor valgt en person fra hver arbeidsgruppe (fra i alt 9 grupper) som skulle møtes senere for å arbeider med et endelig forslag.

Et efektivt og samkjørt solidaritetsarbeid samt mulighheten for opprettelse av en resurs senter, hvor organisasjonene kunne få lett tilgjengelig informasjonsmateriale (videoer, hefter, databanker, oversikt over resurspersoner i de enkle landene osv.), skulle være et redskap, ikke bare for å støtte opp om det Venezuelanske ekksperimentet, men også for å kunne promovere det som en modell for en sosialistiske alternativ på internasjonal basis. Opretting av et diplomatisk nettverk “Folk mellom folk” (Diplomacia Pueblo a Pueblo) med politiske og sosiale organisasjoner i Venezuela skulle også være en viktige målsetning.

Ambisjonsivå var høyt i utgangspunkt bant flere deltagere, men etter et par dagers arbeid ble en mer realistisk intensjonsgrunnlag akseptert. Det ble diskusjoner om utfordringer for den Bolivarianske revolusjon i konjunkturet av den internasjonale krise for kapitalisme, og hvilken rolle solidaritet kunne spille, evaluering av det Europeiske solidaritetsarbeid så langt og kompetanseoppbyging av aktivister.

Nettverket skulle heller ikke være lukket, men åpent for andre organisasjoner enn de inviterte til Amsterdam for å kunne slutte seg til. representantene som ble valgt fra arbeidsgruppene for å utarbeide et forslag til nettverkets organisasjonsform skulle også foreslå kriteriene for medllemskap.

Det ble tre dager med intens og produktivt arbeid men med innlagt tid for sosiale samvære og muligheten for å bli kjent med de andre organisasjonene og deres arbeid. Det ble noen kulturelle innspill og en del emosjonelle appell til støtte for våre søstre og brødre som kjemper for en verdig alternativ til den undertrykkende nyliberale modellen i Venezuela og resten av verden.

VIVA LA REVOLUSJON BOLIVARIANA!

Lenken til vertsorganisasjonen:http://bolivariaansekring.blogspot.com/2009/06/encuentro-europeo-de-solidaridad.html

Åpent Møte tirsdag 19.mai

HUGO CHÁVEZ-LIVSTIDSPRESIDENT?

Grunnlovsendring i Venezuela: et demokratisk tilbakesteg, som opposisjonen påstår, eller et strategisk spill for å konsolidere den Bolivarianske revolusjonen og legge til rette for innføringen av et deltagende grasrotdemokrati?

ÅPENT MØTE
Eirik Vold (frilansjournalist, som skriver bok om Hugo Chávez for Manifest Forlag) holder innlegg om betydningen av den nye grunnlovsreformen som åpner for ubegrenset gjenvalg av president. (Åpen debatt til slutt).

Tirsdag 19 mai, kl.18.00
auditorium A (først etasje) Sydneshaugen skole. Gratis inngang

Arr:Latin-Amerikagruppen i Bergen
http://www.latin-amerikagruppene.no

El Salvador; landet hvor de døde stemmer!

Landet hvor de døde stemmer!
Til tross for alle de døde som stemte - det finnes flere tusen av dem på manntallslista - utlendinger med falsk identitet, oppkjøp av stemmer, trusler om oppsigelser og trusler fra kongresspersoner i USA om massedeportasjon, vant vanlige salvadoranere over frykten.
De valgte altså likevel Mauricio Funes fra venstre-sosialistpartiet FMLN til president i El Salvador søndag 15. mars.

Det har tatt 50 år med militærdiktatur, 12 år med borgerkrig og 20 år med en rå nyliberal politikk. FMLN fikk over 51 prosent av stemmene, men hadde det ikke vært for høyresidens skremselskampanje ville seieren utvilsomt ha vært mye større. Meningsmålinger for en måned siden, før skremselskampanjen kom skikkelig i gang, ga Mauricio Funes mellom 10 og 20 prosent ledelse på konkurrenten Rodrigo Avíla, fra høyrepartiet ARENA, .

Moderat sosialdemokrat
Gleden var ikke til å holde tilbake. Når landets valgmyndighet, TSE, kom med det først provisoriske resultatet noen timer etter valglokalene stengte, strømmet folk til gatene med fyrverkeri og revolusjonære sanger.

Høyresiden har advart mot at en seier for FMLN vil føre til et nytt Venezuela i Mellom-Amerika. Dette er en påstand som er noe vanskelig å svelge. Funes er en moderat sosialdemokrat som har lovet forretningsfolk i landet at han ikke har til hensikt å innføre radikale sosialistiske endringer. Uansett kan Funes vente en voldsom opposisjon, på nivå med dette vi har sett i Venezuela. En sterk og bitter opposisjon, med flertall i landets lovgivende forsamling, kan sabotere og hindre mange av de sosiale endringene som Funes har lovet. Og at dette skjer i en tid med dyp internasjonal økonomisk krise, kan snart slite på den nye presidentens popularitet.

Hvor langt vil han gå?
El Salvador er et lite, ressursfattige og overbefolket land og har lite spillerom når det gjelder finansiering av sosiale og fattigdomsbekjempende tiltak. Her vil en taktisk allianse med Hugo Chávez' oljerike Venezuela gi store gevinster. Dette er noe mange i partiet FMLN, som ligger mye lengre til venstre enn deres presidentkandidat Funes, ønsker sterkt. Spørsmålet er hvor langt den moderate nye presidenten er villig til å gå, han har omringet seg med flere ortodokse sosialdemokratiske rådgivere og sagt at han gjerne vil følge en politisk linje lik den til president Lula i Brasil.

Innsettelsen av den nye presidenten skjer ikke før 1. juni, og det skal bli mye manøvrering og forhandling mellom de forskjellige aktørene på venstresiden i de gjenstående to og en halv månedene. Mauricio Funes gikk til valg under slagordet ”Viene el Cambio”- "Endringer er på vei". Det gjenstår å se hvor inngående disse endringene kommer til å bli, om venstrevinden som har feiet over Latin-Amerika de siste ti årene blir til en tropisk orkan eller en lett sosialdemokratisk bris i El Salvador.
Dave Watson, valgobservator i El Salvador for Latin-Amerikagruppene i Norge
Innlegget ble trykket i Klassekampen 19. mars.

Den virkelige trussel på demokrati i Latin-Amerika
Det måtte bare skje. Etter alle forsikringer for at USA ikke ville blande seg inne i valgprosessen i El Salvador, som de gjorde i siste presidentvalget i 2004, kom førstesiden, i landets største dagsavis, El Diario de Hoy, med overskriftet: ”USA bekymret over mulighet for en FMLN seier i presidentvalg!” FMLN er parti til den tidligere geriljaorganisasjon, som i dag står for en nokså moderat sosialistisk plattform og hvis presidentkandidat er en anerkjent oppsøkende journalist.

El Salvador har et meget spesielt forhold til USA. To millioner salvadoranere bor i Statene, penger de sender hjemme til familiene sine utgjør landets største inntektskilde, $4 milliard årlig. Problemet er at flere av de har en prekære oppholdsstatus og er derfor redde for at en kjølig forhold mellom en venstre FMLN regjering i El Salvador og regjering i USA vil føre til masse utvisninger. En slike hendelse vil føre til økonomiske krise både for landet og for de enkle familiene som har blitt helt avhengig av denne økonomiske støtten.

Overskriftet i Diario de Hoy kom på siste dag som politiske uttalelser og propaganda er tillatt før søndagens valg. Den var myntet for å gi uttrykk for at denne bekymringen kommer fra regjerings hold i USA, men leser man videre så oppdager man at det er den ekstrem høyre tenketank, Heritage Foundation, som faktisk uttrykker bekymring. Riktignok viser de til en State departement dokument fra 2008, men taktikken for å skremme velgere vekk fra FMLN ligger mer i inntrykket som skapes enn det faktiske innholdet.

Dagen etter kommer to republikanske kongressmenn på førstesiden i samme avisen med klar beskjed om at vinner FMLN skal de selve fremme et lovforslag som fjerner oppholdstillatelse til disse salvadoranere og innfører strenge begrensinger for overføring av penger til El Salvador. Valget har blitt nokså skittent med mange slike skremsels taktikker, og på siste dag av den lovlige valgkampanjen er det viktig å får inntrykk som sitter dypt inn med folk helt fram til selve valg dagen søndag.

Det eksrteme høyreparti, ARENA, har hele tiden prøvd å fremstille FMLN som en ”anti-system” voldsparti, med nære forbindelser til Hugo Chávez. Slike blir til med hele sides reklamer og fjernsynsprogrammer betalt av lysskye ”sivile” organisasjoner med treffende navn som ”Kvinner for Fred”, ”Fred og Arbeid” og den Venezuelanske ”Fuerza Solidaria”.

Enda mer bekymringsfylt er rapportene om at arbeidere i flere bedrifter og ”Maquila” industri (tariff fri industri soner) har blitt fortalt av sine arbeidsgiverer at de må ta et bilde av stemmesedlene sine, merket for ARENA parti, med kamera på mobiltelefon og viser det fram på jobben på mandag. Gjør ikke de dette så blir de oppsagt. Her snakker vi om en demokratiseringsprosess som har pågått i 17 år!

ARENA vil tviholde på denne makten de har snart hatt i 20 år, og bruker alle midler både lovlig og ulovlig for å sikre dette. At det Salvadoranske folket frarøves muligheten til å velge fritt denne regjeringen som de måtte kunne ønsker seg på grunn av slike taktikker er en skandale som burde vekke avsky og fordømmelser fra hele verdenssamfunn. Men El Salvador er et lite, resursfattige land i USA sin sfære av interesse, og verdens media er mye mer opptatt av heksejakten for Hugo Chávez enn å fokusere på der det virkelig pågår brudd på demokratiske prinsipper og ytringsfrihet.

Dave Watson

En kort notis fra El Salvador

Bildet viser en plakat i Bulevar de los Proceres i San Salvador.

Dette er en smakkebitt av nivå for valgkamp fra høyresiden.
På fjernsyn er det enda verre, med bilder av ødeleggelsen fra borgerkrigen knyttet til FMLN sin vispresidentkandidat, følgte av bilder av Fidel Castro og Hugo Chávez. Lite konstruktiv informasjon om hva ARENA tilbyr velgere. M.a.o. en skremselskampanje uten innhold.
Etter en 17 år lang demokratiseringsprosess har lite endret seg i El Salvador.
Dave

Skremselsvalg i El Salvador
Med bare litt over en uke før presidentvalg er det politisk klima het og opphisset. Ikke noe uvanlig for et valg i El Salvador som er et meget polarisert samfunn, men denne gangen er det noen grader varmere siden venstre parti til den tidligere geriljaen, FMLN, ser ut til å kunne vinne valget. Det er FMLN sitt fjerde forsøket siden de ble til et legalt politisk parti etter fredsavtalen i 1992, og de har ledet i de flest meningsmålinger helt fra begynnelse av valgkampanjen.

Det som kjennetegner valget er det ekstrem høyreparti ARENA sitt desperat forsøk på å hale inn på venstresiden med det som betegnes som en ”Kampaña de Mieda”, redselskampanje. Først og fremst dreier det seg om å knytte FMLN til Cuba og Venezuela. På svære plakater på hovedveiene, i helesides avisreklamer og propagandistiske fjernsynsinnslag, står den stakkars presidentkandidaten til FMLN, Mauricio Funes, klemt imellom Latin-Amerikas fremste busemenn, Hugo Chávez og Fidel Castro.

Men en slik fremstilling er litt vanskelig for folk flest i El Salvador å svelge. Funes er en respektert og godt likt oppsøkende journalist, en politisk moderat sosialdemokrat uten tidligere tilknyting til FMLN. Taktikken derfor er å fokusere på visepresidentkandidat, Salvador Sánchez Cerén, en tidligere geriljakommandant og uttalt sosialist, og betegner Funes som en nyttig idiot. Oppskriftet er enkelt; fjernsynsbilder av gerilja offensiver og ødeleggelsen fra borgekrigen, stillbilder av Sánchez Cerén med AK-gevær, en gestikulerende Hugo Chávez og kommentatorstemme som forteller seerne at FMLN er et volds-parti og en del av Chávez plan for å overta hele Latin-Amerika.

Det er ironisk at hver gang en menneskehetsorganisasjon prøver å få til en granskning av noen av de mest brutale massakre og politiske drap fra borgerkrigen der ARENA folk var ansvarlige, gir partiet høylydt uttrykk for at fortiden må glemmes og at det er uansvarlig med hensyn til fredsprosessen og forsoning å gjenåpne gamle sårer.

ARENA har nå holdt sammenhengende regjeringsmakt siden 1989. De har i denne tiden vært en av Latin-Amerikas mest korrupt. Det anslåes at minst US$.1,3 milliard har blitt underslått. ARENA har derfor mye å tape, miste de regjeringsmakt må de kunne vente en grundig etterforsking og rettsforfølgelse. ARENAs nyliberal økonomisk politikk har skapt store misnøye i befolkning, og de har heller ikke klart å gjøre noe med det som betraktes av mange som landets største problem, volds-kriminalitet. El Salvador er det farligste landet i den vestlige halvkulen. ARENA sin presidentkandidat, Rodrigo Ávila, har vært politisjef under to administrasjoner, og til tross for noen storstilte ”lov og orden” kampanjer mislykket fullstendig å få den redusert.

Men vinner FMLN valget kan ikke de vente noen hvetebrødsdager. ARENA i opposisjon vil utvilsomme føre en ødeleggende og desstabiliserende kampanje slik som vi har sett i Venezuela og Bolivia. De kommer også til å få gode hjelp fra privateide media, den samme media som fører skremselskampanjen deres under valget, i ytringsfrihetens navn.

Dave Watson

Filmvisning mandag 9. februar

ÅPENT MØTE/Gratis inngang
Vi viser den prisbelønte filmen ”The War on Democracy” av John Pilger

John Pilgers dokumentarfilm War on Democracy utforsker desillusjon rundt innføring av demokrati, og konsentrerer seg om en del av verden hvor folk har kjempet for å plante demokratiets spire – bare for å se den bli brutalt knust. Filmen utspiller seg både i Latin-Amerika og USA, og utforsker det nåværende og historiske forholdet de politiske makter i Washington har med land som Venezuela, Chile og Bolivia. Pilger ruller opp de historiske fakta om kupp og motkupp, og viser hvordan amerikanerne hele tiden har arbeidet for å installere økonomisk modeller (og maktstrukturer) som passer amerikanske interesser - uansett pris. Pilger reiser også gjennom Venezuela med president Hugo Chavez. Denne dokumentaren er tankevekkende, gripende og stiller svært viktige spørsmål.

Latin-Amerikagruppene i Norge har Venezuela som et prioritert arbeids område, hva innebærer dette? Etter filmen skal vi ha en åpen diskusjon om utvikling i landet.

Sted: Seminarrom/Auditorium F (rom 212) på Sydneshaugen skole
Mandag 9. februar kl.19:00

Arr:Latin-Amerikagruppen i Bergen
http://www.latin-amerikagruppene.no/Lokallag/Bergen/index.html

Sosialisme for det 21 århundre

Sosialisme for det 21 århundre
Åpent møte med Heinz Dieterich Steffan
Auditorium A på Sydneshaugen skole
Tirs. 4. november Kl.18.00
(gratis inngang)

Det 21. århundrets sosialisme er et begrep formulert av Heinz Dieterich Steffan. Venezuelas president, Hugo Chávez, har påpekt at for å oppnå denne type sosialisme er det nødvendig å gå gjennom en overgangsperiode som han kaller for et ”revolusjonært demokrati”. Målet er å utvikle ”Det nye historiske prosjektet”.

Dieterich Steffan er professor i sosiologi og metodologi ved UNAM i Mexico og en av de nærmeste rådgiverne til president Hugo Chávez i Venezuela. Han har skrevet bøker sammen med Noam Chomsky og er forfatteren til "Det 21. århundrets sosialisme". Han er i tillegg hjernen bak en del av de alternative eksperimentene Presidentene Chávez, Correa og Morales har satt i gang i Latin-Amerika. Eksperimenter som burde vekke stor interesser i disse tider med bunnløs krise for den nyliberalistisk økonomisk modellen.

Møte blir delte i tre deler med pauser i mellom: kl.18.00 foredrag med Heinz Dieterich Steffan. kl.19.00 paneldebatt med representanter fra Raudt, Sosialistisk Venstreparti og Attac. kl.20.00 åpent debatt.

http://www.latin-amerikagruppene.no/

Debatten fortsetter

Thomas Ødegård fortsetter debatten med innlegg "Watsons verdensbilde" i papirutgaven av BA tirsdag 14. oktober. Her er mitt svar:

Thomas Ødegårds Medieterrorisme
Ved å spille det sårede, urettferdig behandlet offer for ”en forsøksvis giftig penn” prøver Thomas Ødegård (”Watsons verdensbilde” BA 14.10) på å slippe og svare på anklagene i mitt innlegg (BA 11.10). Jeg stilte spørsmålet hva vil Thomas Ødegård oppnå med å gjenta foreldete, usanne beskyldninger og ubegrunnede påstander om Hugo Chávez og den politiske prosessen i Venezuela? Siden disse, for lengst avslørte, påstandene er de samme som opposisjonen i Venezuela og Bush administrasjonen bruker, er det naturlig å konkludere med at det er ideologiske motivert hensikter som ligger bak.

Dette benekter Ødegård. Men ikke nok med det, han forsøker på nytt, ved å manipulere fakta, å bevise at det er meg som mangler forståelse av hva som foregår i dagens Venezuela. Så hva er faktisk sannheten med disse ”nye” gamle påstander?
Han legger for eksempel skylden på Hugo Chávez for at opposisjonen boikottet valget i 2005 som endte med at samtlige representanter i nasjonalforsamling ble forholdsvis regjering vennlig (men ikke ”fra presidentens eget parti” som Ødegård feilaktige påstår). Hvorfor påstå dette Ødegård? Organisasjon av Amerikanske Stater (OAS) meglet mellom regjering og opposisjon, og mente at alle opposisjonens vilkårene for gjennomføring av et rettferdig valg ble oppfylt (og husk at OAS har aldri blitt spesielt vennliginnstilt til Chávez).
Sannheten var at alle pålitelige meningsmålinger viste at opposisjonen ville lide et stort valgnederlag og at flere partier kunne risikere å falle under sperregrensen.

Og på nytt hører vi at Chávez er ansvarlig for at ”privat mediekanaler” (legg merk til misvisende bruk av flertall) som RCTV ikke får fornyet konsesjon. RCTV er den ENESTE mediekanal som ikke fikk fornyet sendekonsesjon, og dette for godt dokumentert og grov brudd på sendevilkårene lagt ned i landets kringkastingslov, en lov som til og med den norske ambassadøren har påstått er kvalitativt bedre en den norske varianten. Blant disse grove bruddene var kanalens aktiv deltagelse i det statskuppet som fjernet president Chávez i 37 timer, der alle regjeringsvennlige medier ble stengt, og den folkevalgt nasjonalforsamling, høyesterett og grunnlov ble oppløst. Hadde for eksempel CBS gjort lignende i USA vil kanalen ha blitt umiddelbar stengt og hele ledelsen fraktet av til Guantanamo. I Venezuela ble ingen rettsforfulgt og kanalen fikk sende på bakkenett i fem år frem til lisensen utløp.

Når han igjen bebreider Venezuela for kjøp av våpen fra Russland og ramser opp en imponerende liste over våpnene, måtte dette også sees i perspektiv. Venezuela har brukt $4 milliarder for å oppruste hele sine foreldet militære utstyr, i tillegg skal de låne $1 milliard fra Russland for å kjøpe nye våpen. Sammenlignet, kan Norge komme til å bruke dobbelt så mye bare for å kjøpe nye kampfly, og nabolandet Colombia har fått 10 ganger så mye militære støtte fra USA de siste 5 årene. Venezuela har en befolkning som er over seks ganger større en Norges og reelle militære trusler både fra grenseland og USA.

Det er synd at Ødegård dekker over sin manglende kjennskap til Venezuelanske politikken ved å beskylde meg for å være ”anti-amerikanske”, men slike har vi blitt vant med i disse ideologiske betonede debattinnleggene. Mine beskyldinger mot USAs aktive innblanding er godt dokumentert, ettersom dokumenter frigjort av ”Freedom of Information Act” viser tydelig både USA sin finansiering av opposisjon og direkte deltakelse i statskuppet. Jeg forstår godt hvorfor du ønsker å ”stopper debatten” Ødegård men BAs lesere fortjener litt mer pålitelig informasjon enn det du serverer.
Dave Watson Tidligere Valgobservatør i Venezuela

Svar til debattinnlegg om Hugo Chávez i BA

Tirsdag 7. oktober ble det trykket en helesides debatt innlegg i BA (Bergens Avisen) om Hugo Chávez med tittel ”Hva vil Hugo Chavez?”. Innlegget var skrevet av masterstudent ved UiB Thomas Ødegård.
Artikkel var lite original og gjentok de kjente løgnaktige beskyldinger om at Venezuela var på vei til å være en diktatorstat under Chávez som har blitt avslørt mange ganger før.
Innlegget til Ødegård kom dessverre bare i papir utgaven av BA.

Under er svaret til Ødegård sitt innlegg:

Hva vil Thomas Ødegård?
Thomas Ødegård praktiserer den velkjent teknikken: dersom man gjentar en ting flere ganger så blir den til en sannhet (BA 7/10 ”Hva vil Hugo Chavez?”). Den har vi etter hvert blitt godt kjent med når det gjelder formidling av ideologisk ladet desinformasjon om Venezuela. BA føyer seg dermed til listen over norsk medier som deltar i den USA ledete internasjonale kampanjen for å knekke de skjøre eksperimentene i en alternativ sosial og økonomisk utvikling som begynner å utforme seg på det Latinamerikanske kontinentet. Eksperimenter som burde vekke stor interesser i disse tider med bunnløs krise for den nyliberalistisk økonomisk modellen.

Men tvert imot, med en blanding av usannheter og benektelse av fakta vil Ødegård prøve å overbevise BAs lesere at Venezuela er på vei til å bli en farlig diktatorstat som Mussolini’s Italia, hvis mål er å desstabilisere hele regionen med sin hensynsløs våpenkappløp og stormannsgale ambisjoner til dens president. At Chávez har vunnet 12 forskjellige valgprosesser, blant de 3 presidentvalg med økende oppslutning, samtlige godkjent av observatører fra EU, organisasjon av Amerikanske Stater og USAs Carter Foundation, gir heller ikke Ødegård betenkeligheter.

De fleste av Ødegårds påstander har blitt avslørt for lenge siden, og det er meget slitsom å måtte demaskere de på nytt og på nytt. Men når det foregår en manipulerende mediekampanje dirigert av et land som virkelig er en trussel mot verdens stabilitet, og der presidenten George W. Bush med sin stormannsgalskap har ført til hundretusener av tapt mennesker liv og uendelig med kriger, så er man nødt til å reagere.

”De sosiale forskjellene har ikke blitt markant bedre under Chávez” påstår Ødegård. Et merkelig påstand når til og med Verdensbanken mener at landet har redusert fattigdommen ”substansielt” de siste årene, fra 55 til 27%. Barndødelighet, analfabetisme, utdanning, antall leger per innbygger og minimumslønn er også ”substansielt” forbedret under Chávez. Og alt dette har blitt oppnådd på tross av et statskupp, og ødeleggende sabotasje som forkrøplet oljeindustrien og stagnerte økonomien i flere år. En masterstudent med så lite kunnskap om temaet han skriver om burde kanskje revurder sin karriere.

Videre vil Ødegård ha oss tro at Chávez forsøkte å endre grunnloven slik at han kunne være president for livstid, mens det faktiske forslag til grunnlovsendring bare innebærer at en statsoverhode kan stille til valg flere ganger, på linje med Frankrike, Italia, Storbritannia og, selvfølgelige, diktatorstaten Norge! Merkeligere er det når han beskylder Chávez for økende polariseringen i landet fordi han overlevde opposisjonens statskupp og ulovlige sabotasje av oljeindustrien!
Og så bebreider han Venezuela for å skaffe seg våpen fra Russland og Kina, at USA nekter å selge våpen til Venezuela samtidig som de ruster opp hæren i nabolandet Colombia (som er nå den tredje største mottager av US-våpen i verden og har den største kontingent av US militære rådgivere i regionen) har ikke noe betydning for Ødegård. Når vi tar i betraktning at USA har et uttalt mål om å få til et regimeskift i Venezuela, at de støttet kuppet mot Cháves og at de fremdeles finansiere opposisjonen, er det så rart at Venezuela prøver å skaffe seg våpen og diplomatisk støtte fra andre steder i verden?

For tiden foregår det et forsøk på en utvikling som er mer demokratisk og åpen enn vi tidligere har sett på dette kontinentet. I land som Venezuela, Bolivia og Ecuador ser vi begynnelse på et reelt alternativ til den gale ”Casino” kapitalismen som har herjet de fattige i den tredjeverden i 3 ti år. Nei Ødegård, det var mye enklere før i tiden når USA ganske enkelt knuste de små fattige bananrepublikker i sin ”bakgård” som ikke fulgt diktatene til ”onkel”. Forskjellen er at disse nye opprørske landene har olje og ikke bananer, og dermed økonomiske tyngde til å stå imot USA.
Dave Watson Tidligere Valgobservatør i Venezuela

Innlegget kom på trykk lørdag 11 oktober.

William Parra intervju

Colombianske journalisten William Parra som var nylig i Bergen (se tidligere posting) ble intervjuet av både Bergens Tidende, Klassekampen (kun papir utgaven) og Avisa Nordland . Les intervjuene her:
http://www.bt.no/utenriks/article639985.ece
http://www.an.no/nyheter/article3824829.ece?service=print

Journalisme i Terrorens tidsalder

Journalisme i Terrorens tidsalder
ÅPENT MØTE/Gratis inngang
Mandag 29. september kl.19:00
Rafto Huset, Menneskerettighetsplassen (på Høyden bak Botaniske hagen/Studentsenteret)

Den Colombianske journalisten William Parra som arbeider for latinamerikanske medianettverket TeleSur, bor for tiden i eksil i Venezuela etter drapsforsøk mot ham i hjemmelandet. Myndigheten i Colombia har forfulgt ham i flere år og nylig ble det tatt ut siktelse mot han for terrorvirksomhet og forbindelser med FARC-geriljaen.

Parra sammen med flere andre journalister og opposisjonspolitikere har blitt siktet etter tvilsomme påstander i forbindelse med drapet på FARC-lederen Raul Reyes og bevismateriale på beslaglagte datamaskiner. Den virkelige grunnen for siktelsene er disse journalistenes kritiske arbeid i forhold til den colombianske regjering, landets militære og de ekstreme høyre-paramilitære gruppenes sine brudd på menneskerettigheter.

Møtet er åpningsmøte på Latin-Amerika Uken i Bergen (programmet finnes på hjemmesiden). Møte blir holdt på spansk med tolking til norsk.

Arr:Latin-Amerikagruppen i Bergen

http://www.latin-amerikagruppene.no/Lokallag/Bergen/index.html

Bolivia aksjon i Bergen

Fredag 19. september ble det holdt en symbolsk okkupasjon av Rådhuset i Bergen. Latin-Amerikagruppen i Bergen ønsket å vise solidaritet med regjeringen til Evo Morales og oppfordrer norsk myndigheten til å støtte opp om UNASURs deklarasjon av støtte til den bolivianske regjeringen. Det ble lest opp en appell og overlevert et brev til Bergen Kommune (se under). UNASUR deklarasjon finne på denne lenken: http://boliviarising.blogspot.com/2008/09/unasur-declaration-on-bolivia.html


Appell ved Marte Fjørtoft
Dette er ein symbolsk og fredelig okkupasjon av rådhuset som skal rette fokus mot høgresidas okkupasjonar av offentlege instansar i Bolivia. Ved å okkupere rådhuset for å halde ein appell til støtte for Bolivias folkevalde regjering og grasrotorganisasjonar i landet, vil vi illustrere situasjonen i Bolivia, der statlege institusjonar som eksisterar til det beste for folket blir overtatt av valdelege grupperingar tilknytta udemokratiske krefter.

Vi fordømmer brota på menneskerettar som i dag finn stad i Bolivia. Gjennom bruk av vald, drapstrugingar og okkupering av ikkje-statlege organisasjonar, statlege kontor og TV-kanalar, flyplassar og bussterminalar terroriserar dei tidlegare makthavande i Bolivia tilhengjarar av regjeringspartiet Movimiento Al Socialismo. Pådrivarane for desse overgrepa av opposisjonen som har hovudsete i Santa Cruz fylke.

Opposisjonen til den demokratiske folkevalde presidenten Evo Morales og regjeringspartiet er ein allianse av personar med tilknyting til politiske parti på høgresida, borgarkomitear og høgreekstremistiske organisasjonar som Unión Juvenil Cruceñista.

Den tradisjonelle makteliten som før presidentvalet av Morales i 2005, hadde politisk og økonomisk kontroll over Bolivia gjer no det dei maktar for å hindre at sosiale og økonomiske reformer blir gjennomført i landet. Desse reformene er satt i gang av Morales og MAS for å jamne ut dei enorme økonomiske forskjellane som eksisterar i Bolivia. Den økonomiske eliten fryktar no at deira posisjonar og rikdomar står i fare. Gjennom å skape uro i landet ved bruk av ein splitt og hersk teknikk prøvar dei no å framprovosere ein borgarkrig for å kunne styrte President Morales. Morales fekk i august fornya tillit frå folket gjennom ei folkeavstemning som viste at rundt 2/3 av befolkninga støttar dei endringsprosessane som er satt i gang i landet.

For å setje regjeringa sine støttespelarar ut av spel har den valdlege organisasjonen Union Juvenil Cruceñista tatt over rundt 15 institusjonar i Santa Cruz fylke. Den statlege TV- kanalen er okkupert noko som førar til at opposisjonen har fullstendig kontroll over media i området. Media blir offensivt brukt i propaganda mot regjeringa, og personar frå regjeringa og menneskerettsorganisasjonar har ikkje moglegheit til å få sine synspunkt ut til befolkninga.
Svartelister produsert av Union Juvenil Cruceñista inneheld namna på personar frå MAS og ikkje-statlege organisasjonar som jobbar for menneskerettar. Fleire av personane på dødslistene har gått under jorda i frykt for sine liv. Drapstrusslar har også blitt proklamert gjennom TV-kanalar styrt av opposisjonen.

Med bakgrunn i eskaleringa av vald, vandalisme og rasisme provosert fram av høgresida i Bolivia, fordømmer vi dei overgrepa som er satt i gang mot demokratiet og dei endringsprosessane som Bolivia er inne i, og som majoriteten av folket har stemt på og støttar.
Vi krev at de norske regjeringa sluttar seg til den søramerikanske unionen (UNASUR) si støtteerklæring til den bolivianske regjeringa og landets president Evo Morales og at Bergen kommune gjer eit støttevedtak i solidaritet med den bolivianske regjeringa.


Til Bergen kommune, bystyret og byrådet

Fredag 19.september kl 10.00 holdt ei gruppe tilknytta Latin-Amerikagruppen i Bergen (LAG) en symbolsk okkupasjon av rådhuset i Bergen. Ved å okkupere rådhuset ville vi illustrere situasjonen i Bolivia, der offentlige institusjoner som eksisterer til det beste for folket blir overtatt av voldelige grupperinger tilknytta udemokratiske krefter.

Vi krever:
At Bergen kommune gjør et støttevedtak i solidaritet med den bolivianske regjeringa.
At kommunen oppfordrer den norske regjeringa til å slutte seg til den søramerikanske unionens (UNASUR) støtteerklæring til den bolivianske regjeringa og dets president Evo Morales.

Vi gjorde dette for å sette fokus på den eskalerende voldssituasjonen i Bolivia, primært i de østlige delene av landet. I storbyen Santa Cruz de la Sierra har offentlige institusjoner og bygninger blitt okkupert og vandalisert av voldelige ungdomsgjenger tilknytta regjeringas opposisjon som består av store landeierne og fylkesmyndighetene i lavlandet. I tillegg har privatpersoner og frivillige organisasjoner mottatt dødstrusler og det har vært flere attentat både mot kontorer og private hjem den siste tida. I det nordlige fylket Pando blei minst 30 personer drept, flere titalls er såra og over hundre er fortsatt savna etter en massakre av bønder leda av folk tilknytta fylkesmyndighetene.

Vi gjennomførte denne aksjonen i solidaritet med våre samarbeidsorganisasjoner i landet, som nå må jobbe fra hemmelig adresse og med fare for deres liv. Disse organisasjonene jobber med blant annet utdanning, menneskerettigheter, likestilling og rasisme. Flere av våre egne aktivister er i Bolivia og Santa Cruz nå, og vi har daglig kontakt med disse. Mange fra lokallaget vårt i Bergen har også nylig vært i landet, og vi overvåker situasjonen nøye.

Vi er svært bekymret for utviklinga i Bolivia og for sikkerheten til våre samarbeidsorganisasjoner. Bolivias folk og deres regjering trenger internasjonal støtte nå! Vi vet at støtterkæringer har en svært høy verdi for de som arbeider for demokrati og menneskerettigheter i landet. Vi oppfordrer derfor på det sterkeste norske myndigheter til å reagere.

For Latin-Amerikagruppen i Bergen,
Marte Fjørtoft (koordinator) – tlf 97714121 – epost marterf@gmail.com
Martin Lindland – tlf 95743280 – epost lindlandmartin@gmail.com

For mer bakgrunnsinformasjon om hva som skjer i Bolivia, se våre nettsider www.latin-amerikagruppene.no. Se spesielt ”Opposisjonshovedstaden Santa Cruz”:
http://www.latin-amerikagruppene.no/Objekter/9545.html og
”Massakre av bønder i Bolivia”: http://www.latin-amerikagruppene.no/Objekter/9546.html.

Vedlagt følger UNASURs erklæring om Bolivia (på engelsk) og appellen vi holdt under okkupasjonen.

What is the Venezuelan News Media Actually Like?

På møtene som vi arrangerer om Venezuela er spørsmål om presse/ytringsfrihet en gjenganger. Inntrykket som spørsmålstiler vanligvis har er at det ikke er pressefrihet og at Chávez kontrollerer flertallet av landets medier. At dette inntrykket er gjeldende er ikke vanskelig å forstå når man ser hvordan emnet er fremstilt i media.

En artikkel som er nylig formidlet av den Washington baserte Council on Hemispheric Affairs er en meget interessant korrektur til denne stadige feil fremstilingen i ”mainstream Media”. Artikkelen burde leses av alle journalister og redaktører før de setter i gang med å skrive om noe som de har åpenlyst ikke peiling på

Artikkelen kritiserer US media for den feilaktige måten de fremstiller pressefrihet i Venezuela. Men media i Norge har heller ikke mye å skryte av når det gjelder feilaktige fremstiling av mediasituasjon i Venezuela. Noe som er grunn til at disse spørsmål kommer opp igjen og igjen. Til og med tidligere rådgiver til Erik Solheim, Peter Eide har kommet med feilaktige påstander om at Chávez har stengt aviser. Noe som har sikkert bidratt til de negative uttalelser om Chávez fra Solheim under utspørringen i stortinget.

Jeg lurer på hvordan Erik Solheim vil ha reagert om en Venezuelansk statsråd hadde kritisert Norge for overgrep mot ytringsfrihet med utgangspunkt i saken om ikke fornyelsen av P4 konsesjonen for noen år siden. Les videre:


What is the Venezuelan News Media Actually Like? By Andrew Kennis

Listening to accounts by the U.S. news media and to the public postures taken by the Bush administration, one would think that there is no freedom of expression in Venezuela. The impression most U.S. citizens have is that the media is virtually under direct state control. Independent reporting, free from the government’s fiery rhetoric, has been noticeably absent. A careful and sober account of Venezuelan media that focuses on the most basic and uncontroversial facts of what constitutes the Venezuelan media today has been non-existent in mainstream U.S. media (and even in many independent sources as well). Such reporting could present a more accurate picture of the actual situation of freedom of expression in Venezuela.

“Totalitarian censorship”

In light of characterizations by the Bush administration of the Venezuelan media that are too often unquestionably reported and frequently parroted by the U.S. news media, serious concerns of media independence from President Bush’s foreign policy line arise; a comparison between the two goes far to illustrate the serious problem of the lack of media independence.

Public officials in Washington – never great friends of President Chávez – have always seen the media as a key battleground. U.S. legislation has launched and financed significant news propaganda incursions into the Venezuelan media. Representative Connie Mack IV (R-FL) successfully pushed through an amendment in 2005 to a Foreign Relations Reauthorization Bill that provided for 30 minutes of programming every day from the Broadcasting Board of Governors (the same government agency that runs Radio Free Europe) to be transmitted over Venezuelan airwaves. Mack remarked at the time, “in Hugo Chávez’s Venezuela there is no free press – just state controlled anti-American propaganda.”

Other initiatives have followed, including a 2007 measure that brought $10 million in financial support for Voice of the America to expand its broadcasts in Venezuela. Mack once again railed against the Venezuelan media: “Freedom of the press died in Venezuela on May 27, 2007, when Chavez shut down Radio Caracas Television” (Miami Herald, 06/22/07).

This stance is a familiar one, coming both from Congress and the White House. In a speech to the Organization of American States after the Venezuelan government refused to renew private network Radio Caracas Television’s (RCTV’s) broadcast license last May, Secretary of State Condoleezza Rice said: “Freedom of speech, freedom of association and freedom of conscience are not a thorn in the side of government … Disagreeing with your government is not unpatriotic and most certainly should not be a crime in any country, especially a democracy.”

The U.S. news media have overwhelmingly parroted such claims from the government. Many of these news accounts came after the controversial RCTV decision, but such coverage has long existed and has been well documented by the media watchdog group, Fairness and Accuracy in Reporting.

Typical of opinions on the RCTV decision was that of syndicated columnist Miguel Perez, in an op-ed published in the Chicago Sun-Times and other papers. Perez called the license denial “totalitarian censorship” and a clear example of “censoring the opposition in the media” (01/09/07). A Washington Times staff editorial wrote that Chavez’s RCTV decision should be marked as nothing less than “the return of the authoritarian left” (06/08/07).

The coverage revealed confusion about some of the basic issues in the RCTV license non-renewal. The Washington Post, one of the most influential dailies in the U.S., irresponsibly included quotes about non-existent legal reforms in the leading paragraphs of one article. “The government is trying to change the laws and indoctrinate the population,” read a quote from a protesting college student and Venezuelan expatriate (06/16/07). However, no law was changed by not renewing the network’s license. Legal Reforms in the early 1990s bestowed this responsibility on the Venezuelan executive branch (a fact rarely cited in mainstream accounts).

News reports published in the U.S. sometimes contradicted themselves with conflicting facts and unquestioned characterizations. In an analysis from the Houston Chronicle, one of the longer and more comprehensive think-pieces on the RCTV issue, Chávez’s actions were described as a “frontal assault on freedom of the press.” In the same piece, it was interestingly admitted toward the end of the article that, “RCTV and other stations … are owned by some of Venezuela’s wealthiest families [and] began playing an overt political role” following Chavez’s initial landside electoral victory in 1998. Further noted, was the fact that “the Chavez government has the legal right not to renew RCTV’s license,” characterizations that would seemingly clash with the unquestionably reported “frontal assault” description that led the article (Houston Chronicle, 05/27/07).

Polls supposedly revealing deep opposition and “widespread disagreement” to Chavez’s decision were routinely cited out of context (Romero, NYT, 05/27/07), often without any reference to the fact that most, “viewers in [at least one oft-cited] survey expressed little concern about losing access to RCTV’s anti-Chavez news programs … [and] instead … complained about missing the station’s soap operas and game shows – like the Venezuelan version of ‘Who Wants to Be a Millionaire.’” This latter piece of information, however, was a buried item in and of itself and appeared toward the end of the article (Houston Chronicle, 5/27/07).

To be sure, the RCTV “closure” is a complex one, and there are many different perspectives that should be presented. But the issue never received the subtle and careful treatment it deserved in U.S. media coverage (again, see the sidebar for links to FAIR for more information on this point). More importantly, the obsessive focus on the RCTV issue effectively shut out any substantial attention to a key question that would have gone far in settling many of the points of disagreement in that debate.

Analyses Found in Independent News Media

Far different depictions, noticeably absent in mainstream coverage, were found in independent news sources.

Writing for the Nation, Mark Weisbrot, who is co-director of the Center for Economic and Policy Research, characterized Venezuela as having “the most anti-government media in the hemisphere” (12/06/06). Eva Golinger, a Venezuelan-American lawyer and prominent critic of U.S. foreign policy, wrote that, “You turn on any of the channels here and you’ll see that there’s more freedom of expression enjoyed in Venezuela than probably anywhere else in the world. It’s the only place where they can go on television and talk about killing the president, or saying the most derogatory and offensive things on a news hour” (interview on Z-Net, 2005). PR Watch refers to the “… former AP correspondent in Venezuela Bart Jones, [who] dismisses the criticism of the RCTV non-renewal as the result of a ‘web of misinformation,’” and instead maintains that RCTV “should not be seen as free-speech martyrs. Radio, TV and newspapers remain uncensored, unfettered and unthreatened by the government. Most Venezuelan media are still controlled by the old oligarchy and are staunchly anti-Chavez.”

Contrasting points and analyses such as these beg the question: what is the actual composition of the Venezuelan media in terms of its ownership and editorial positioning toward the Chávez administration? Indeed, some characterizations in the U.S. news media described RCTV as being: “one of [only] two [broadcast networks] that presented opposing views of President Hugo Chavez’s rule” (Seattle Post-Intelligencer, 10/23/07). However, the facts show otherwise.

Ownership Structure and Editorial Leanings of the Venezuelan News Media

A Venezuelan Congressional leader protested to the New York Times in a June 2007 letter to the editor that: “broadcasters like Venezuela’s Radio Caracas Television use a limited public good – the broadcast spectrum – and must abide by long-accepted public-interest standard,” adding that the overwhelming majority of ownership “is in private hands, much of it owned by huge conglomerates.”

Starting with the television media, the favored new source of most Venezuelans, there are at least five nationally broadcasted television stations that transmit via “free-over-the-air” and publicly allotted signals (other accounts put the total as high as eleven, depending on different definitions of what is considered “national”). Even using the conservative estimate, previous to the RCTV closing, three of these five stations were privately owned and commercially operated. These included Venevisión (established in 1961, formerly owned by Mexico’s Televisa, but now controlled by Grupo Cisneros), whose television programs are picked up by a television source familiar to U.S. citizens, Univision; Televisión de Venezuela (Televen; established in 1988); and lastly, RCTV.

All three of these broadcast networks were overwhelmingly favorable to the two-day-long 2002 military coup that temporarily unseated President Chávez. The government’s claim that RCTV actively participated in the coup is well documented. So there is little controversy about the autonomy and independence of these corporate-run stations. Venevision and Televen both maintain that they do not want to be involved in political conflicts and strive to maintain “objective” positions. No prominent analyst has seriously contended, however, that either of these stations are “pro-Chávez.”

The other national channels on the limited electromagnetic spectrum are public and state-controlled. Before RCTV, there were only two, but now there are three: Venezolana de Televisión (VTV, established in 1964); Visión Venezuela (ViVe TV, established in 2003); and Televisora Venezolana Social (TVes, established in 2007 as RCTV’s replacement). By the most conservative of estimates then, 3 out of 5 national channels are funded by the state. And according to other accounts that give a higher total number of national stations, seven of the eleven stations are private and corporate controlled. None of these seven maintain in any meaningful way “pro-Chávez” stances.

By broadening the picture to include regional stations, as well as cable and satellite stations, we see an even greater presence of private and corporate media. Both Globovisión and CNN en Español have attracted the ire of Willian Lara, the Venezuelan communications minister, for their sharp criticism of Chávez and their alleged anti-government messages (Romero, NYT, 05/29/07). In an interview with this author, CNN en Español president Christopher Cromwell proudly remarked that Chávez may not like the programming on his network, but this meant CNN was doing it job correctly.

Globovisión is one channel somewhere between regional and national, as it is widely broadcast in the major metropolitan areas of Caracas, Carabobo and Zulia, and also via satellite on the DirectTV network. It is also one of the most resolutely anti-Chávez stations in its editorial stance.

There is even a major regional network that is neither state-run nor commercially oriented. Valores Educativos Televisión (Vale TV) has been on the air since 1998 and is run by Asociación Civil, which is managed by the Catholic Church. Vale TV is indeed one of the reasons why the Venezuelan news media is arguably much more diverse and free than U.S. news media are depicting.

Despite their nearly national reach, the U.S. commercial media rarely mention these networks. However, even the most conservative estimates put private commercial ownership at no less than 75% of the television news media. Other estimates that include more outlets are as high as 95%.

Looking at Venezuela’s print media paints an even greater opposition presence than television, with publications deeply critical of the Chávez administration, commercially oriented and corporate-owned. The D.C.-based think-tank Council on Hemispheric Affairs (COHA) described the issue in blunt terms: “nine out of ten newspapers, including [the most prestigious daily] El Nacional and [the business-oriented] El Universal, are staunchly anti-Chávez” (Council of Hemispheric Affairs, August 21, 2005). Opposition to Chávez, given the commercial character of daily newspapers in Venezuela, is especially rampant in print; not even one major daily newspaper is controlled or funded by the state.

There are twenty-one daily newspapers in Venezuela’s largest city and capital, Caracas, eleven of which are considered to be of significant influence and eight of which that are also distributed nationally. This pales in comparison to the situation in the U.S., where the largest city has only four major dailies (New York Times, Wall Street Journal, New York Post, Daily News), at least two of which are significantly sympathetic to the Bush administration’s policies. Further, only two of these four papers (New York Times and Wall Street Journal) double as a nationally distributed daily newspaper – the U.S. only has four nationally distributed daily papers (the USA Today and Washington Post comprising the other two).

Venezuela thus has at least as varied a print sector as the U.S. does – and in some ways, it is more diverse. Indisputably, Venezuela has a wider array of print choices and a larger amount of nationally distributed publications. But this is not the only democratic aspect of Venezuelan media. An often overlooked but widespread movement has also come to bear in a country full of social and political change.

Community Media

Community-oriented, non-profit, non-commercial, citizen and volunteer run media has long been a part of the changes that have swept Venezuela.

Next year will mark the first decade of community media’s constitutional existence in the country. Indeed, community media’s origins date back to the Venezuelan Constitution that was adopted in a 1999 referendum, with over 90% of the vote in its favor. More importantly, however, is the tremendous growth of this new form of media since 2002.

The failed 2002 military coup against President Chávez is widely seen as one of the prime triggers for the furious growth of community media in Venezuela. In 2002, there were seven community radio and two community television stations operating in Caracas. Since then community media has grown markedly. The successful staying of the short-lived 2002 military coup was, in part, the result of the efforts of community media activists counteracting the huge show of support for the coup by private media companies. In fact, during the coup’s two-day run, the opposition reportedly forced the closure of community media outlets such as Catia TV. After the failure of the coup, however, the popular resistance that had toppled it inspired the creation of dozens of community media collectives, ballooning its presence across the country.

Eighteen months after the coup, leading political analyst Greg Wilpert was already writing about, “the explosion of Venezuela’s alternative and community media,” which he argued was a consequence of three related factors: “the complete lack of balance with Venezuela’s private mainstream media, the successful overthrow of the April 2002 coup attempt, and the active legal support of the state for community media” (Venezuelanalysis.com, 11/14/2003). By 2005, over thirteen times as many community radio stations appeared on the scene, the total increasing from 13 to 170. Community television stations are also sprinkled across the country and have a considerable presence in Venezuela.

Another vital part of the community media movement has been an online-based news agency Aporrea.org. Operating on a shoestring budget and a staff of six to eight full-time activists – supported by hundreds more contributors – the cutting edge reporting and analysis published on its web site has garnered tremendous hit counts, sometimes numbering in the millions (see extensive interview conducted by former Narco News editor, Luis Gomez: Part I, Part II).

The collaborators and members that are part of Aporea.org read like a cross section of the type of Venezuelans most attracted to community media in general: “members of popular, cultural and community work groups of the Caracas neighborhoods, communicators from the Community Radio stations, union activists from the Bolivarian Workers Force, members of neighborhood organizations and of Bolivarian Circles, people from the popular and progressive networks that live in the Venezuelan capital,” as Aporrea’s most involved activists told to Gomez. As a result of these inclinations, it is fair to say that community media is not a resource to those who would identify themselves with the opposition to the government. Instead, however, it has opened up a huge channel to voice the viewpoints of sectors of the Venezuelan society that simply do not have a significant presence in the mainstream media.

Given the popular support that President Chávez commands , there are enough elements in community media to support a healthy stream of criticism that is undertaken in order to “deepen the revolution,” to borrow the words of one of the founders of Aporrea, or to simply uncover abuses of authority and corruption in the government. More than anything else, however, Venezuelan community media acts as a buffer against the plethora of uncovered stories and overlooked facts in the corporate dominated mass media in Venezuela. Despite the important roles that community media in Venezuela fulfills, even its most active participants are under no illusions about the challenges that remain ahead, as they often describe their status as “marginalized” forcing them to act amongst merely “small nuclei and groups.” Nevertheless, in light of the numbers generated by impressive online hit counts, the diffusion of television and radio broadcasts and the ever-growing number of stations connected to them, the facts that millions of Venezuelans read, listen to, watch and/or directly involve themselves in community media.

It is once clear that the media in Venezuela do not suffer from direct state control or censorship. Conversely, the key question for the future is not how little freedom of expression is present in Venezuela, but how much expression and influence will be achieved directly by citizen-run and community oriented media.

Solidaritetsfestivalen lørdag 21 juni

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) arrangerer solidaritetsfestivalen for fjerde året på rad. Temaet for årets festival er: Rettigheter, mer en bare fine ord – kampen fortsetter! Mange land i Latin-Amerika har nå oppnådd rettigheter på papiret, men i virkeligheten er situasjonen dessverre en annen. Denne festivalen er til ære for et fortsatt kjempende Latin-Amerika.

Hvor: BLÅ, Brenneriveien 9c
Fri entré

Når: lørdag 21. juni fra kl 12.00 til 22.00

Program:
Gert Nygårdshaug leser fra Mengele Zoo
Capoeiraperformance Afro Cyberdelia
Capoeirakurs med Capoeira Brasil

Klesbyttemarked (ta med klær du vil bytte bort!)
Stands fra diverse organisasjoner
Fotoutstillinger fra Latin-Amerika
Husbyggeprosjekt
Barneaktiviteter
Filmvisninger

Konserter:
Herr Nilsson
Bernard Briis Band
Tumbao Chacao Trincao
Oslo Radio Orkester
Dunderhonning
Therese Aune
Isak Watn
Herreløse

Verdens beste presidenten

Spanskspråklige aviser gjengir i dag en uttalelse fra Brasils president Inacio Lula da Silva: "Hugo Chávez er uten tvil den beste presidenten Venezuela har hatt på hundre år".

Lula legger til: "Seirene til Hugo Chávez, Evo Morales i Bolivia og andre, den siste til Fernando Lugo i Paraguay, er synonyme med demokratisk fremskritt".

Sitatet stammer opprinnelig fra et intervju med Der Spiegel.

Dette kommer kort tid etter at Lula roste det venezuelanske statsoverhodet som "den store fredsskaperen" under konflikten mellom Ecuador og Colombia. Uttalelsen ble for det meste ignorert av europeisk presse, som i stedet forsøkte å mistenkeliggjøre Chávez og fremstille ham som årsak til bråket.

Brasil er det største landet i Latin-Amerika med 170 millioner innbyggere. Regjeringen der støtter åpent Venezuelas president. Likevel fremstiller fortsatt norske medier Hugo Chávez som et nesten isolert fenomen, en kontroversiell, autoritær statsleder blant demokratiske naboer.

Hvorfor finner man det nødvendig å vri slik på virkeligheten?

Even Sandvik Underlid

Nyttige Idioter!

Hvem sa at venstresiden var en haug av heltedyrkende, nyttige idioter?

OK da, men på 1. mai er det lov å ha det gøy!!!

Fra 1. mai markering i Bergen, apell om medias dekning av Venezuela.

Underskriftskampanje for Bolivia

Alla för Bolivia
Den pågående förändringsprocessen till fördel för folkflertalet i Bolivia riskerar att brutalt stoppas. Den företrädare för ursprungsfolken som valdes till president med ett väljarstöd utan like i landet och de åtgärdsprogram som gynnar folkflertalet och som återtar kontrollen över naturtillgångarna, har från första stund tvingats kämpa mot oligarkernas konspirationer och imperiets inblandning.

De senaste dagarna har konspirationerna trappats upp till oanade höjder. Oligarkernas aktioner för att undergräva grundlagen med sikte på att splittra upp den bolivianska nationen speglar dessa gruppers rasistiska och elitistiska inställning. De utgör en mycket stor fara inte bara för detta lands sammanhållning utan också för andra länder i vårt område.

Historien visar med all önskvärd tydlighet hur fruktansvärda följderna för mänskligheten kan bli av separatistiska splittringsförsök, uppmuntrade och uppbackade av främmande intressen.
I detta läge vill vi som skriver under detta upprop visa vårt stöd för president Evo Morales Aymas regering, för dess förändringspolitik och för det bolivianska folkets suveräna grundlagsprocess. Samtidigt tar vi avstånd från den så kallade Autonoma Stadgan för Santa Cruz för dess grundlagsvidriga karaktär och dess hot mot en av Vårt Amerikas nationer.Vi uppmanar alla goda krafter att tillsammans höja sina röster för att på alla möjliga vägar och sätt fördöma detta försök att splittra och undergräva ett land i en historisk tid för Latinamerika.

Skriv under her:
http://www.todosconbolivia.org/index.php?cont=registro&lang=2&declara=7

Når er et statskupp ikke et statskupp?

Når USA sier det ikke er et statskupp!

I anledning 6 årsdag for statskuppet i Venezuela- Statskupp som ikke var et statskupp!

Det er gått nøyaktig seks år siden et av Latin-Amerikas korteste statskupp fant sted i Venezuela, den 11. april 2002. Både internasjonale og norske media presenterte oss for en usann virkelighetsbeskrivelse. I løpet av de 47 timene kuppet varte, klarte media å overbevise verden om at Hugo Chávez hadde beordret soldater til å skyte mot fredelige opposisjonsdemonstanter og at flere titalls sivile var drept. Chávez skulle ha skrevet under på sitt avskjedsbrev og ha gått frivillig av som president. I maktvakuumet som oppsto tok lederen for arbeidsgiverorganisasjon Fedecamaras over som president. Pressetalsmannen for det Det hvite hus ønsket kuppet velkommen og mente at det var en positiv og demokratisk utvikling.

Virkeligheten kunne ikke vært fjernere fra medias fremstilling. Et velregissert mediekomplott der demonstrantene ble skutt av opposisjonens egne skarpskyttere skulle skape et påskudd for den USA-støttede opposisjonen til å kvitte seg med landets folkevalgte president. Opposisjonskontrollerte media sendte kontinuerlig manipulerte filmopptak av hendelser og oppfordret folk til å styrte regjeringen. "Vi hadde et dødelig våpen- media!" sa en av kuppmakerne, viseadmiral Victor Ramírez, da han takket media for innsatsen under en fjernsynssending på kuppdagen. President Hugo Chávez ble arrestert og fløyet til et fengsel på en fjerntliggende øy. Etter at Pedro Carmona ble sverget inn som president, stengte han resolutt både Høyesterett og den demokratisk valgte nasjonalforsamlingen i tillegg til at han oppløste grunnloven. Chávez-vennlige media ble stengt, og hans tilhengere ble brutalt undertrykket.

Sannheten skulle imidlertid komme for en dag når hundretusener av venezuelanere strømmet ned fra slumområdene i fjellsidene rundt hovedstaden Caracas. Folkemassene omringet presidentpalasset Miraflores, tvang kuppmakerne til å flykte og forlangte gjeninnsettelsen av deres lovlig valgte president. På dette tidspunktet valgte opposisjonsmedia å avbryte nyhetssendingene og sendte i stedet tegnefilmer.

Norske media fortsatte å formidle opposisjonens fremstilling om at det ikke hadde vært et statskupp, men at et maktvakuum hadde oppstått etter Chávez' avgang.Dessverre har lite endret seg i medias fremstilling av utviklingen i Venezuela siden den gang.

Media spiller fremdeles en beklagelig rolle gjennom fremstillingen av et virkelighetsbilde som tilfredsstiller USAs ønsker. Dette så vi senest i mars i år da det colombianske militæret gikk til ulovlig aksjon på ecuadoriansk territorium. Bombingen over grensen til Ecuador drepte et tjuetalls sovende geriljasoldater, en sivil ecuadorianer og fire meksikanske universitetsstudenter. Det er tydelig at aksjonen var et forsøk på å ødelegge forhandlingene mellom den venezuelanske regjeringen og FARC om løslatelsen av flere profilerte gisler. Forhandlingene var i ferd med å åpne for muligheter for en fredelig løsning på Colombias mangeårige konflikt, men hadde svekket den colombianske presidenten Álvaro Uribe sitt omdømme. Uribe og USA har hele tiden ytret ønske om en utelukkende militær løsning på konflikten.

Lite overraskende har norske media stort sett videreformidlet den colombianske versjonen av hendelsen og latt alvoret i grensekrenkelsen passere som et nødvendig tiltak i "Krigen mot terror". Hugo Chávez har blitt fremstilt som en krigshisser fordi han forflyttet militære enheter til grensen mot Colombia for å hindre et lignende angrep på venezuelansk side av grensen. Media har også presentert ikke-bekreftede påstander om Venezuelas finansiering av FARC- geriljaen og om FARC sitt forsøk på å fremstille våpen fra uran.

Denne formen for mediemanipulasjon som et politisk våpen har fått betegnelsen "terrorismo mediático" ("medieterrorisme") i Latin- Amerika. Nyheter fra land som Venezuela, Bolivia og Ecuador, som har valgt en alternativ modell til den såkalte Washington-konsensusen, blir konstant utsatt for slik medieterrorisme.Dette burde skape en debatt om media sin rolle i samfunnet, og om hvorfor noen få pengesterke media monopoler skulle ha rett til å motarbeide og undergrave demokratiske prosesser.

Dessverre dreier debatten om ytringsfriheten i Norge heller mer om de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folk! Dette er en alvorlig trussel mot demokratiet i dagens Latin- Amerika og vi vil oppfordre norske media til å være mer kritisk til sitt kildemateriale og til å være mer undersøkende og analytiske i sin dekning av forhold i Latin-Amerika.

Dave WatsonNettverk for Venezuela

Dette er en litt omarbeidet utgave av pressemelding fra LAG-Norge:
http://www.latin-amerikagruppene.no/Objekter/9061.html