Debattinnlegg under ble sendt til Bergenstidende men avvisst:Bergens Tidende og mediekrigen mot Venezuela
I november/desember i fjor var jeg valgobservatør under presidentvalget i Venezuela for Latin-Amerikagruppene i Norge. Der var jeg vitne til en historisk seier for den sittende presidenten Hugo Chávez Frías. Valget ble avviklet på eksemplarisk vis og godkjent av både EU, OAS (Organisasjon av Amerikanske Stater) og de internasjonale observatører som ble invitert av CNE (landets nasjonale valgråd).
Jeg oppholdt meg i landet over flere uker både før, under og etter valget og var vitne til det som kan bare beskrives som en genuin bekreftelse av folkets ønsker for en videreføring og fordypning av den Bolivarianske prosessen satt i gang av Hugo Chávez for syv år siden.
Seieren var historisk, aldri før i Venezuela har en president blitt valgt med en så stor ledelse over den nærmeste motkandidaten 63 % mot 37 %. Og valgdeltagelsen på 74 % har ikke vært større siden 80-tallet, en god del høyere enn gjennomsnittet på kontinentet.
Tenk hvilken overraskelse det var å komme hjem til Bergen og lese oppslagene i min lokalavis om valget. "Mer av den tvilsomme medisinen" og "En farlig helt" var blant overskriftene som ble presentert. Men det er dessverre denne typen ideologiske betegnet rapportering vi har kommet til å forvente fra den såkalt "mainstream" media når det gjelder Venezuela. Det praktiseres en form for omvendt solidaritet hvor media fremstiller meninger til landets rike elite og bagatelliserer de enorme endringer som har kommet landets fattige flertal til gode.
Denne internasjonale mediekrigen mot Chávez regime har blitt satt i gang og regissert av USA som et ledd i deres forsøk på å få til et regimeskifte i et land som de anser som skadelig for deres geopolitiske interesser. Det har til og med blitt opprettet et kontor for regimeskifte i Venezuela, under Det Nasjonale Sikkerhetsråd Condoleezza Rice, som hovedoppgaven er å opprettholde det negative mediebildet og isolere Venezuela internasjonalt.
Det virker som om det norske mediet, inkludert Bergens Tidende, har gått frivillig med i denne svertekampanjen. Positiv omtale av Chávez regime er en mangelvare både på fjernsyn og i avisene her til lands. Dette synes jeg er meget beklagelig, fordi i vår informasjonsalder har vi lett tilgang til enorme mengder pålitelig informasjon som kan brukes til å danne et realistisk bilde av det som foregår rundt om i verden. Man kan for eksempel se rapportene fra UNESCO og UNDP om Venezuela som viser til den enorme framgangen i bl.a. helse- og utdanningssektorene rettet primært mot landets fattige befolkning.
Mer enn en og et halv million mennesker har lært å lese og skrive, som gjør Venezuela sammen med Cuba til de eneste to land på kontinentet uten analfabetisme. Tre millioner fattige har blitt tatt opp i utdanningssystemet fra barne- til universitetsnivå for å gjøre dem i stand til å kunne komme ut av fattigdomsspiralen. Opprettelsen av over 600 helsestasjoner og klinikker i fattige bydeler, og på landet har gitt 35% av landets befolkning et helsetilbud som de aldri før har hatt, 200 millioner konsultasjoner og behandlinger frem til 2006. Subsidierte matvarer produsert av et integrert nettverk av kooperativer forsyner over 1 million mennesker på daglig basis. Tja, man kunne fylle opp flere sider med slike positive omtaler av den Bolivarianske prosessen uten problem.
Men dette betegner BT journalist Frank Rossavik som å "strø om seg med oljepenger i slumområdene". Bedre var det sikkert før, i Rossavik sin øyne, når flernasjonale oljeselskaper stakk av med størstedelen av landets inntekter, og landets elite brukte resten til sin egen luksustilværelse. De fattige ble marginalisert og ekskludert fra den demokratiske prosessen, og når de prøvde å demonstrere sin misnøye ble de brutalt slått ned av sikkerhetsstyrkene.
Det er dette som er så vanskelig for eliten i opposisjon å akseptere. I dag er det faktisk flertalet som bestemmer. Plutselig er ikke demokrati så veldig attraktivt lenger. Nå gjør de alt mulig for å sabotere denne prosessen, fra sabotasje av oljeindustri som har kostet landets økonomi 13 milliarder dollar bare i direkte tap (indirekte skade er nesten umulige å kalkulere) til statskupp og bruk av colombianske paramilitære for å likvidere presidenten. Opposisjonens presidentkandidat, Manuel Rosales, som har tidligere referert til landets fattige som parasitter, var en av de som i 2002 skrev under kuppmakernes diktat som oppløste alle landets demokratiske organer og stengte opposisjonskritiske media (noe som Chávez, på tross av all propaganda, har aldri gjort). Under valgkampen ble Rosales plutselig til de fattiges venn, og en bekjemper for demokrati. Og når meningsmålingene fremdeles visste en 20% forsprang for Cháves, så laget opposisjonen falske meningsmålinger og spredde ubegrunnede rykter om valgfusk med god hjelp fra de privateide fjernsynskanaler og aviser.
Opposisjonens trumfkort var å tilby folk ”Mi Negra” et minibankkort der eieren skulle kunne få utbetalt fra en, til en og en halv minstelønn hver måned. Hver gang Rosales holdte en valgmøte økte omfang og verdien på ”Mi Negra” som i utgangspunk var et tilbud til fattige arbeidsledige. Til slutt kunne nesten alle få utlevert kortet, fra fattige arbeidsledige, husmødre, studenter, soldater, ja til og med folk fra middelklassen. Over 2 millioner av disse minibankkortene ble delt ut under valgkampen og Rosales lovte at den dagen han tok skrittet over dørterskelen til Presidentpallaset vil disse ble aktivert! Et bedre eksempel kunne ikke Rossavik fått på å ”strø om seg med oljepenger”!
Rossavik vil ha oss til å tro at han i utgangspunkt var positivt innstilt til Hugo Cávez, men at nå etter at han har reist rundt i landet og "blitt kjent med folk" har kommet på mer fornuftige tanker. Blitt kjent med hvilke folk må en spørre? I hvert fall ikke flertallet. Jeg vil påstå at Frank Rossavik aldri har hatt et positivt forhold til Hugo Chávez. Det sannsynlige er at han, til like med TV2s Gerhard Helskog og Aftenpostens Arne Halvorsen, reiste til Venezuela med en eneste oppdrag; det å oppsøke de negative sidene av den revolusjonære prosessen i landet, uansett hvor bagatellmessige, for å kunne blåse disse opp hinsides alle proporsjoner, og for slik å kunne overskygge det som uten tvil er den mest positiv og spennende utvikling på det Latinamerikanske kontinentet i dag.
Helskog ignorerer den enorme framgangen i landets helsetilbud til de fattige og konsentrerer seg om et sykehus han har besøkt som mangler penger til medisin (nei det var ikke Helseregion Øst denne gangen, men i Caracas) som om den var representativ for hele landet. Rossavik serverer oss perler om bråkbiler som kjører rundt med databasestyrte veikart og skrur opp og ned volumet ettersom de kjører forbi regjeringsfiendtlige eller vennlige hus, for å vise hvor udemokratisk regimet i Venezuela er. En mer absurd og lite troverdig måte å utrykke sine Chávez-fiendtlige holdninger på er det vanskelig å forestille seg.
Ved å avslutte sin oppsummering av valget, forteller Rossavik oss, i alle sin visdom, at "folket som bor i Latin-Amerika trenger kjedeligere - og bedre - ledere." Les; ledere som følger spillereglene til den såkalte "Washington Consensus" og oppskriftene til Det internasjonale Pengefondet. Ledere som opprettholder den nyliberale status quo og USAs rett til å bestemme deres økonomiske og politiske utvikling. Ledere som fordømmer flertallet av kontinentets befolkning til en stadig økende kløft mellom fattige og rike, akkurat som i "the Good Old Days" før Chávez kom til makt..
Feil Herr Rossavik, folket som bor i Latin-Amerika er virkelig i desperat behov av en Bolivariansk revolusjon!
Jeg oppholdt meg i landet over flere uker både før, under og etter valget og var vitne til det som kan bare beskrives som en genuin bekreftelse av folkets ønsker for en videreføring og fordypning av den Bolivarianske prosessen satt i gang av Hugo Chávez for syv år siden.
Seieren var historisk, aldri før i Venezuela har en president blitt valgt med en så stor ledelse over den nærmeste motkandidaten 63 % mot 37 %. Og valgdeltagelsen på 74 % har ikke vært større siden 80-tallet, en god del høyere enn gjennomsnittet på kontinentet.
Tenk hvilken overraskelse det var å komme hjem til Bergen og lese oppslagene i min lokalavis om valget. "Mer av den tvilsomme medisinen" og "En farlig helt" var blant overskriftene som ble presentert. Men det er dessverre denne typen ideologiske betegnet rapportering vi har kommet til å forvente fra den såkalt "mainstream" media når det gjelder Venezuela. Det praktiseres en form for omvendt solidaritet hvor media fremstiller meninger til landets rike elite og bagatelliserer de enorme endringer som har kommet landets fattige flertal til gode.
Denne internasjonale mediekrigen mot Chávez regime har blitt satt i gang og regissert av USA som et ledd i deres forsøk på å få til et regimeskifte i et land som de anser som skadelig for deres geopolitiske interesser. Det har til og med blitt opprettet et kontor for regimeskifte i Venezuela, under Det Nasjonale Sikkerhetsråd Condoleezza Rice, som hovedoppgaven er å opprettholde det negative mediebildet og isolere Venezuela internasjonalt.
Det virker som om det norske mediet, inkludert Bergens Tidende, har gått frivillig med i denne svertekampanjen. Positiv omtale av Chávez regime er en mangelvare både på fjernsyn og i avisene her til lands. Dette synes jeg er meget beklagelig, fordi i vår informasjonsalder har vi lett tilgang til enorme mengder pålitelig informasjon som kan brukes til å danne et realistisk bilde av det som foregår rundt om i verden. Man kan for eksempel se rapportene fra UNESCO og UNDP om Venezuela som viser til den enorme framgangen i bl.a. helse- og utdanningssektorene rettet primært mot landets fattige befolkning.
Mer enn en og et halv million mennesker har lært å lese og skrive, som gjør Venezuela sammen med Cuba til de eneste to land på kontinentet uten analfabetisme. Tre millioner fattige har blitt tatt opp i utdanningssystemet fra barne- til universitetsnivå for å gjøre dem i stand til å kunne komme ut av fattigdomsspiralen. Opprettelsen av over 600 helsestasjoner og klinikker i fattige bydeler, og på landet har gitt 35% av landets befolkning et helsetilbud som de aldri før har hatt, 200 millioner konsultasjoner og behandlinger frem til 2006. Subsidierte matvarer produsert av et integrert nettverk av kooperativer forsyner over 1 million mennesker på daglig basis. Tja, man kunne fylle opp flere sider med slike positive omtaler av den Bolivarianske prosessen uten problem.
Men dette betegner BT journalist Frank Rossavik som å "strø om seg med oljepenger i slumområdene". Bedre var det sikkert før, i Rossavik sin øyne, når flernasjonale oljeselskaper stakk av med størstedelen av landets inntekter, og landets elite brukte resten til sin egen luksustilværelse. De fattige ble marginalisert og ekskludert fra den demokratiske prosessen, og når de prøvde å demonstrere sin misnøye ble de brutalt slått ned av sikkerhetsstyrkene.
Det er dette som er så vanskelig for eliten i opposisjon å akseptere. I dag er det faktisk flertalet som bestemmer. Plutselig er ikke demokrati så veldig attraktivt lenger. Nå gjør de alt mulig for å sabotere denne prosessen, fra sabotasje av oljeindustri som har kostet landets økonomi 13 milliarder dollar bare i direkte tap (indirekte skade er nesten umulige å kalkulere) til statskupp og bruk av colombianske paramilitære for å likvidere presidenten. Opposisjonens presidentkandidat, Manuel Rosales, som har tidligere referert til landets fattige som parasitter, var en av de som i 2002 skrev under kuppmakernes diktat som oppløste alle landets demokratiske organer og stengte opposisjonskritiske media (noe som Chávez, på tross av all propaganda, har aldri gjort). Under valgkampen ble Rosales plutselig til de fattiges venn, og en bekjemper for demokrati. Og når meningsmålingene fremdeles visste en 20% forsprang for Cháves, så laget opposisjonen falske meningsmålinger og spredde ubegrunnede rykter om valgfusk med god hjelp fra de privateide fjernsynskanaler og aviser.
Opposisjonens trumfkort var å tilby folk ”Mi Negra” et minibankkort der eieren skulle kunne få utbetalt fra en, til en og en halv minstelønn hver måned. Hver gang Rosales holdte en valgmøte økte omfang og verdien på ”Mi Negra” som i utgangspunk var et tilbud til fattige arbeidsledige. Til slutt kunne nesten alle få utlevert kortet, fra fattige arbeidsledige, husmødre, studenter, soldater, ja til og med folk fra middelklassen. Over 2 millioner av disse minibankkortene ble delt ut under valgkampen og Rosales lovte at den dagen han tok skrittet over dørterskelen til Presidentpallaset vil disse ble aktivert! Et bedre eksempel kunne ikke Rossavik fått på å ”strø om seg med oljepenger”!
Rossavik vil ha oss til å tro at han i utgangspunkt var positivt innstilt til Hugo Cávez, men at nå etter at han har reist rundt i landet og "blitt kjent med folk" har kommet på mer fornuftige tanker. Blitt kjent med hvilke folk må en spørre? I hvert fall ikke flertallet. Jeg vil påstå at Frank Rossavik aldri har hatt et positivt forhold til Hugo Chávez. Det sannsynlige er at han, til like med TV2s Gerhard Helskog og Aftenpostens Arne Halvorsen, reiste til Venezuela med en eneste oppdrag; det å oppsøke de negative sidene av den revolusjonære prosessen i landet, uansett hvor bagatellmessige, for å kunne blåse disse opp hinsides alle proporsjoner, og for slik å kunne overskygge det som uten tvil er den mest positiv og spennende utvikling på det Latinamerikanske kontinentet i dag.
Helskog ignorerer den enorme framgangen i landets helsetilbud til de fattige og konsentrerer seg om et sykehus han har besøkt som mangler penger til medisin (nei det var ikke Helseregion Øst denne gangen, men i Caracas) som om den var representativ for hele landet. Rossavik serverer oss perler om bråkbiler som kjører rundt med databasestyrte veikart og skrur opp og ned volumet ettersom de kjører forbi regjeringsfiendtlige eller vennlige hus, for å vise hvor udemokratisk regimet i Venezuela er. En mer absurd og lite troverdig måte å utrykke sine Chávez-fiendtlige holdninger på er det vanskelig å forestille seg.
Ved å avslutte sin oppsummering av valget, forteller Rossavik oss, i alle sin visdom, at "folket som bor i Latin-Amerika trenger kjedeligere - og bedre - ledere." Les; ledere som følger spillereglene til den såkalte "Washington Consensus" og oppskriftene til Det internasjonale Pengefondet. Ledere som opprettholder den nyliberale status quo og USAs rett til å bestemme deres økonomiske og politiske utvikling. Ledere som fordømmer flertallet av kontinentets befolkning til en stadig økende kløft mellom fattige og rike, akkurat som i "the Good Old Days" før Chávez kom til makt..
Feil Herr Rossavik, folket som bor i Latin-Amerika er virkelig i desperat behov av en Bolivariansk revolusjon!
Dave Watson
Her er en link til artikkel skrevet av Latin-Amerikagruppen i Bergens Halldis Hobæk og Martin Lindland i Studvest: http://www.studvest.no/ytringar.php?seksjon=kronikk&art_id=5870
No comments:
Post a Comment