Venezuela og meningen med sosialisme i det 21. århundre
Andreas Ytterstad, redaktør av Gnisten, gir en ny tolkning av sosialismen, basert på erfaringene i Venezuela.
Arr: Manifest Fredag - i samarbeid med Attac og Rød Front
Tid: Fredag 02. mars, klokka 17
Sted: Dattera Til Hagen, Grønland 10, Oslo
Åpnet møte om Venezuela
Chavez har vunnet valget men sterke krefter vil ha han avsatt. Venezuela må ha fortsatt internasjonal støtte for å beholde deres president.
Latin- Amerikagruppene i Oslo ser sterk behov for å fokusere og samarbeide med flere aktører til støtte for Venezuela og Chavez.
Temaer som tas opp:
- "Consejos communales" - kommuneråd (desentraliseringspolitikken som går ut på å gi ressurser og myndighet til det organiserte lokalsamfunnet)
- Kvinners rolle i revolusjonen
- Veien videre for sosialisme for de 21. århundre
- Hvorfor skal Chavez styre via dekret?
- Hva skjedde egentlig under presidentvalget?
Deltakere fra Venezuela:
Quientero, feminist, grasrotaktivist, medlem av kvinnegruppen til Movimiento Revolucionario Tupamaro (politisk parti/grasrotbevegelse)
Ronald Barney: grasrotaktivist, organisator av deltagende budsjettering, lærer på Mision Robinson (alfabetiseringsprogram), koordinator av ungdomsbevegelsen Frente Fransisco de Miranda, koordinator av folkelig deltakelse (poder popular) og kommuneråd (consejos kommunales) gjennom Alcaldia Major (delstatsadministrasjonen).
Luis Rangel, sosiolog, grasrotaktivist, medlem av ledelsen av Movimiento Revolucionario Tupamaro i Caracas.
William Rodríguez: utdannet kulturarbeider/skuespiller, grasrotaktivist, koordinator av kommuneråd (consejos comunales), helsekomiteer og komiteer for urbane jordreformer, politisk rådgiver for bydelsbyråd i Caracas.
Arrangør: LAG Oslo og Bergen og Circulo Bolivariano.Sted: Solidaritetshuset i Oslo, osterhaugsgate 27, 4 etg.Dato: fredag 30. mars 2007Tid: Kl: 18:00-20:00Kontaktperson: Beth Maria Furrevik- GomesE-post: solbrasil@hotmail.com
Sunday, February 25, 2007
Tuesday, February 20, 2007
Legger ved debatt innlegg sendt til lokalavisene i Bergen. Litt relevant for Venezuela når vi husker at den siste høyre/krf/venstre regjeringen ga penger til både Cubanske opposisjonen og Sumate i Venezuela!
Bergen Høyre og Kampen mot Terror
Torsdag i forrige uke holdt Bergen Høyre et åpent debattmøte med representanter fra en anti-Castro eksilkubansk organisasjon. Målet var å formidle negative propaganda om Castroregimet til det norske publikum.
Alle honnør til Høyre, det er ikke ofte at vi får anledning til å møte representanter fra en organisasjon med så sterk tilknytning til internasjonal terror her i Bergen by.
Organisasjonen som de representerer Directorio Democratico Cubano (Cubanske Demokratisk Direktorat) er finansiert nesten utelukkende av penger fra US-regjeringsorganer, to av disse USAID og National Endownment for Democracy har blitt favoritt redskaper for CIA sine desstabiliseringskampanjer rundt om i verden. I 2002 kom nesten 90% av organisasjonens finansiering fra disse to regjeringsorganer.
Organisasjonens leder, Orlando Gutierrez-Boronat, var tidligere medlem av terror organisasjonen Organización para la Liberación de Cuba som har utført flere terrorangrep både på Cuba og andre land på det amerikanske kontinentet.
En av innledere var medlem av en gruppe som ble avslørt og arrestert i 2003 for å ha drevet undergravende virksomhet på Cuba i regi av USAs interessekontor i Havana, det viste seg da at samtlige i gruppen ble lønnet derifra. I en omfattende kampanje for å beskylde Cuba for menneskerettighetsbrudd og angrep mot pressefrihet ble flere av de arrestert søkt fremstilt som journalister. Men den Latin Amerikanske journalist forening, Federacion Latinoamericana de Periodistas (felap), konstaterte at de eneste ekte journalistene i gruppen var Cubanske etterretningsfolk som infiltrerte og avslørte medlemmene som agent provocateurs. M.a.o. agenter som arbeidet for et fiendtlig fremmedmakt. Ser vi på straffeloven i flere Europeiske land som Frankrike og Sverige, for ikke å nevne USA, så er strafferammen for denne form for undergravingsvirksomhet i regi av et fremmedmakt satt fra 6 til 20 års fengsel.
Denne form for løgnaktige mediekrig i regi av USA har pågått i flere år. I september 2006 ble det avslørt at rundt 50 journalister i Florida hadde mottatt regelmessig utbetalinger fra delstatsregjeringen for å formidle anti-cubansk propaganda i sine respektive TV, radiokanaler og aviser. Noe av disse journalister ansatte ved El Nuevo Herald ble oppsagt, og redaktøren begrunnet avgjørelsen sånn: ”De hadde krenket den troverdigheten som binder journalister og publikum sammen, avisen kan neppe garantere objektiviteten eller integritet hvis noen av journalister blir finansiert av en eller annen skjulte formidlingsorganisasjon, spesielt når denne organisasjonen er en offentlig instans.”
Når det gjelder den overdrevet kampanjen for å bevise grov menneskerettighetsbrudd i Cuba er det vanskelig å finne noe grunnlag i virkeligheten for disse beskyldingene. Ingen forsvunne, likviderte eller torturerte slik som vi finner i andre Latinamerikanske land, spesielt i de USA vennlige slik som Colombia, hvor en flere journalister, fagforeningsaktivister og studenter blir drept hvert år. Ser man på Amnesty sin hjemmeside måtte man scrolle ganske langt nedover siden for å komme til et påstått tilfelle av trakassering utført av Cubansk myndigheten. Alle de alvorlige brudd på øya, som tortur og inhumane behandling, utføres på USAs Guantanamo basen i følge Amnesty Norge, hvor det dessverre viser seg at også Norske selskaper er involvert!
Skal man se på tilfeller av trakassering, overfall og dødstrusler burde man reiser til Miami hvor det eksilcubanske mafiaen praktisere slike på en daglig basis mot de som er uenige i deres metoder eller ønsker en dialog med regimet i Cuba. Dette har blitt grundig kartlagt av menneskeretrettighetsorganisasjonen Americas Watch. Anti-Castro eksilmiljø i Miami er en lappeteppe av uhumske organisasjoner og personer, millionærer, høyre ekstemister, CIA agenter, mafia og terrorister.
Som ventet, Bergen Høyres gjester avfeide alle disse påstander med en blanding av motbeskyldinger, (det ble b.la. antydet at undertegnede fikk betaling av den Cubanske staten!) og rent løgn, det ble for eksempel sagt at organisasjonens leder var bare 11 år gammel når den påstått terror virksomhet fant sted. Han var faktisk en 20 åring, noe som kan lett konstateres fra organisasjonens egen hjemmesiden på Internett!
Dave Watson
Torsdag i forrige uke holdt Bergen Høyre et åpent debattmøte med representanter fra en anti-Castro eksilkubansk organisasjon. Målet var å formidle negative propaganda om Castroregimet til det norske publikum.
Alle honnør til Høyre, det er ikke ofte at vi får anledning til å møte representanter fra en organisasjon med så sterk tilknytning til internasjonal terror her i Bergen by.
Organisasjonen som de representerer Directorio Democratico Cubano (Cubanske Demokratisk Direktorat) er finansiert nesten utelukkende av penger fra US-regjeringsorganer, to av disse USAID og National Endownment for Democracy har blitt favoritt redskaper for CIA sine desstabiliseringskampanjer rundt om i verden. I 2002 kom nesten 90% av organisasjonens finansiering fra disse to regjeringsorganer.
Organisasjonens leder, Orlando Gutierrez-Boronat, var tidligere medlem av terror organisasjonen Organización para la Liberación de Cuba som har utført flere terrorangrep både på Cuba og andre land på det amerikanske kontinentet.
En av innledere var medlem av en gruppe som ble avslørt og arrestert i 2003 for å ha drevet undergravende virksomhet på Cuba i regi av USAs interessekontor i Havana, det viste seg da at samtlige i gruppen ble lønnet derifra. I en omfattende kampanje for å beskylde Cuba for menneskerettighetsbrudd og angrep mot pressefrihet ble flere av de arrestert søkt fremstilt som journalister. Men den Latin Amerikanske journalist forening, Federacion Latinoamericana de Periodistas (felap), konstaterte at de eneste ekte journalistene i gruppen var Cubanske etterretningsfolk som infiltrerte og avslørte medlemmene som agent provocateurs. M.a.o. agenter som arbeidet for et fiendtlig fremmedmakt. Ser vi på straffeloven i flere Europeiske land som Frankrike og Sverige, for ikke å nevne USA, så er strafferammen for denne form for undergravingsvirksomhet i regi av et fremmedmakt satt fra 6 til 20 års fengsel.
Denne form for løgnaktige mediekrig i regi av USA har pågått i flere år. I september 2006 ble det avslørt at rundt 50 journalister i Florida hadde mottatt regelmessig utbetalinger fra delstatsregjeringen for å formidle anti-cubansk propaganda i sine respektive TV, radiokanaler og aviser. Noe av disse journalister ansatte ved El Nuevo Herald ble oppsagt, og redaktøren begrunnet avgjørelsen sånn: ”De hadde krenket den troverdigheten som binder journalister og publikum sammen, avisen kan neppe garantere objektiviteten eller integritet hvis noen av journalister blir finansiert av en eller annen skjulte formidlingsorganisasjon, spesielt når denne organisasjonen er en offentlig instans.”
Når det gjelder den overdrevet kampanjen for å bevise grov menneskerettighetsbrudd i Cuba er det vanskelig å finne noe grunnlag i virkeligheten for disse beskyldingene. Ingen forsvunne, likviderte eller torturerte slik som vi finner i andre Latinamerikanske land, spesielt i de USA vennlige slik som Colombia, hvor en flere journalister, fagforeningsaktivister og studenter blir drept hvert år. Ser man på Amnesty sin hjemmeside måtte man scrolle ganske langt nedover siden for å komme til et påstått tilfelle av trakassering utført av Cubansk myndigheten. Alle de alvorlige brudd på øya, som tortur og inhumane behandling, utføres på USAs Guantanamo basen i følge Amnesty Norge, hvor det dessverre viser seg at også Norske selskaper er involvert!
Skal man se på tilfeller av trakassering, overfall og dødstrusler burde man reiser til Miami hvor det eksilcubanske mafiaen praktisere slike på en daglig basis mot de som er uenige i deres metoder eller ønsker en dialog med regimet i Cuba. Dette har blitt grundig kartlagt av menneskeretrettighetsorganisasjonen Americas Watch. Anti-Castro eksilmiljø i Miami er en lappeteppe av uhumske organisasjoner og personer, millionærer, høyre ekstemister, CIA agenter, mafia og terrorister.
Som ventet, Bergen Høyres gjester avfeide alle disse påstander med en blanding av motbeskyldinger, (det ble b.la. antydet at undertegnede fikk betaling av den Cubanske staten!) og rent løgn, det ble for eksempel sagt at organisasjonens leder var bare 11 år gammel når den påstått terror virksomhet fant sted. Han var faktisk en 20 åring, noe som kan lett konstateres fra organisasjonens egen hjemmesiden på Internett!
Dave Watson
Wednesday, February 14, 2007
Latin-Amerikagruppen i Bergen har stiftet en Venezuelagruppe!
Gruppen ble stifted 6. februar med sirka 15 deltagere.
Oppsumering av møte:
Diskusjonen dreiede seg hovedsakelig om to ting:
1) Å danne et nettverk der forskjellige organisasjoner/personer kunne jobbe sammen om fellesmål for å støtte prosessen i Venezuela og motarbeider anti-Chavez propaganda som den såkalte ”mainstream” media formidler. Organisasjonen ”Hands Off Venezuela” ( http://www.handsoffvenezuela.org/home/ ) ble foreslått som en mulig modell for et slikt nettverk, spesielt med hensyn til at de har klart å få fagbevegelsen engasjert i flere land.
Vi ble enige om at å allerede danne en slik organisasjon var kanskje litt for ambisiøse og at vi kunne kanskje begynne med å danne en løsere nettverk rundt en e-post liste. Listen kunne brukes for å kommunisere og formidler artikler som kunne evt. distribueres til avisredaksjoner rundt om i landet. Even har allerede opprettet listen. For å melde deg på e-postgruppen (jeg tror at alle som oppga e-postadresse på møte tirsdag er meldte på av Even) skriver en e-post til: nettverk_for_venezuela-subscribe@yahoogroups.com
En ”Nettverk for Venezuela sin blogg” er neste skritt.
Iselin skal ta kontakt med De Bolivarianske Sirklene i Oslo og spør om de ønsker å være med.
Dette nettverket kan evt. danne basisen for en mer strukturert organisasjon hvis oppslutningen tilsier det (vi må også bli litt provaktive for å få flere til å slutte opp om initiativet, spesielt innenfor fagbevegelsen)
2) Å danne en Venezuelagruppe i Latin-Amerikagruppen i Bergen (LAG-Bergen) evt. en samordningsgruppe for Latin-Amerikagrppene i Norge.
Vi ble enig om å danne en Venezuelagruppe i LAG-Bergen og fatter et forslag til Årsmøte (20. februar). Denne gruppen vil fungere som en pådriver for Venezuela-arbeid innen for LAG-Norge. Vi bestemte oss for å prioritere følgende oppgaver:
a) Arrangerer Norge-turen til 3 representanter fra grasrotorganisasjoner i Venezuela i
mars-april.
b) Lager informasjonsmateriale for både intern og ekstern (skoler/fagforeninger osv.)
bruk.
c) Sondere muligheten sammen med andre lokallag om å danne en samordningsgruppe for Venezuela.
d) Skriver artikler for tidsskrifter og aviser.
Dette er en litt begrensede oppgavelist og på ingen måter utelukker mulighet for flere saker hvis noen ønsker å ta initiativ. Dette som er viktig å vite er at søknadsfrist for penger til informasjonstiltak er 15. februar, så møtet på tirsdag er siste sjanse for å lansere ideer som koster penger før høst semester (fristen 15.september).
Er du interessert i å være med i dette arbeidet send en e-post til lagbg@kvarteret.uib.no for å få informasjon om fremtidige møter.
For å melde deg på listen til nettverket følg instruksjonene under punkt 1) over.
Gruppen ble stifted 6. februar med sirka 15 deltagere.
Oppsumering av møte:
Diskusjonen dreiede seg hovedsakelig om to ting:
1) Å danne et nettverk der forskjellige organisasjoner/personer kunne jobbe sammen om fellesmål for å støtte prosessen i Venezuela og motarbeider anti-Chavez propaganda som den såkalte ”mainstream” media formidler. Organisasjonen ”Hands Off Venezuela” ( http://www.handsoffvenezuela.org/home/ ) ble foreslått som en mulig modell for et slikt nettverk, spesielt med hensyn til at de har klart å få fagbevegelsen engasjert i flere land.
Vi ble enige om at å allerede danne en slik organisasjon var kanskje litt for ambisiøse og at vi kunne kanskje begynne med å danne en løsere nettverk rundt en e-post liste. Listen kunne brukes for å kommunisere og formidler artikler som kunne evt. distribueres til avisredaksjoner rundt om i landet. Even har allerede opprettet listen. For å melde deg på e-postgruppen (jeg tror at alle som oppga e-postadresse på møte tirsdag er meldte på av Even) skriver en e-post til: nettverk_for_venezuela-subscribe@yahoogroups.com
En ”Nettverk for Venezuela sin blogg” er neste skritt.
Iselin skal ta kontakt med De Bolivarianske Sirklene i Oslo og spør om de ønsker å være med.
Dette nettverket kan evt. danne basisen for en mer strukturert organisasjon hvis oppslutningen tilsier det (vi må også bli litt provaktive for å få flere til å slutte opp om initiativet, spesielt innenfor fagbevegelsen)
2) Å danne en Venezuelagruppe i Latin-Amerikagruppen i Bergen (LAG-Bergen) evt. en samordningsgruppe for Latin-Amerikagrppene i Norge.
Vi ble enig om å danne en Venezuelagruppe i LAG-Bergen og fatter et forslag til Årsmøte (20. februar). Denne gruppen vil fungere som en pådriver for Venezuela-arbeid innen for LAG-Norge. Vi bestemte oss for å prioritere følgende oppgaver:
a) Arrangerer Norge-turen til 3 representanter fra grasrotorganisasjoner i Venezuela i
mars-april.
b) Lager informasjonsmateriale for både intern og ekstern (skoler/fagforeninger osv.)
bruk.
c) Sondere muligheten sammen med andre lokallag om å danne en samordningsgruppe for Venezuela.
d) Skriver artikler for tidsskrifter og aviser.
Dette er en litt begrensede oppgavelist og på ingen måter utelukker mulighet for flere saker hvis noen ønsker å ta initiativ. Dette som er viktig å vite er at søknadsfrist for penger til informasjonstiltak er 15. februar, så møtet på tirsdag er siste sjanse for å lansere ideer som koster penger før høst semester (fristen 15.september).
Er du interessert i å være med i dette arbeidet send en e-post til lagbg@kvarteret.uib.no for å få informasjon om fremtidige møter.
For å melde deg på listen til nettverket følg instruksjonene under punkt 1) over.
Debattinnlegg under ble sendt til Bergenstidende men avvisst:Bergens Tidende og mediekrigen mot Venezuela
I november/desember i fjor var jeg valgobservatør under presidentvalget i Venezuela for Latin-Amerikagruppene i Norge. Der var jeg vitne til en historisk seier for den sittende presidenten Hugo Chávez Frías. Valget ble avviklet på eksemplarisk vis og godkjent av både EU, OAS (Organisasjon av Amerikanske Stater) og de internasjonale observatører som ble invitert av CNE (landets nasjonale valgråd).
Jeg oppholdt meg i landet over flere uker både før, under og etter valget og var vitne til det som kan bare beskrives som en genuin bekreftelse av folkets ønsker for en videreføring og fordypning av den Bolivarianske prosessen satt i gang av Hugo Chávez for syv år siden.
Seieren var historisk, aldri før i Venezuela har en president blitt valgt med en så stor ledelse over den nærmeste motkandidaten 63 % mot 37 %. Og valgdeltagelsen på 74 % har ikke vært større siden 80-tallet, en god del høyere enn gjennomsnittet på kontinentet.
Tenk hvilken overraskelse det var å komme hjem til Bergen og lese oppslagene i min lokalavis om valget. "Mer av den tvilsomme medisinen" og "En farlig helt" var blant overskriftene som ble presentert. Men det er dessverre denne typen ideologiske betegnet rapportering vi har kommet til å forvente fra den såkalt "mainstream" media når det gjelder Venezuela. Det praktiseres en form for omvendt solidaritet hvor media fremstiller meninger til landets rike elite og bagatelliserer de enorme endringer som har kommet landets fattige flertal til gode.
Denne internasjonale mediekrigen mot Chávez regime har blitt satt i gang og regissert av USA som et ledd i deres forsøk på å få til et regimeskifte i et land som de anser som skadelig for deres geopolitiske interesser. Det har til og med blitt opprettet et kontor for regimeskifte i Venezuela, under Det Nasjonale Sikkerhetsråd Condoleezza Rice, som hovedoppgaven er å opprettholde det negative mediebildet og isolere Venezuela internasjonalt.
Det virker som om det norske mediet, inkludert Bergens Tidende, har gått frivillig med i denne svertekampanjen. Positiv omtale av Chávez regime er en mangelvare både på fjernsyn og i avisene her til lands. Dette synes jeg er meget beklagelig, fordi i vår informasjonsalder har vi lett tilgang til enorme mengder pålitelig informasjon som kan brukes til å danne et realistisk bilde av det som foregår rundt om i verden. Man kan for eksempel se rapportene fra UNESCO og UNDP om Venezuela som viser til den enorme framgangen i bl.a. helse- og utdanningssektorene rettet primært mot landets fattige befolkning.
Mer enn en og et halv million mennesker har lært å lese og skrive, som gjør Venezuela sammen med Cuba til de eneste to land på kontinentet uten analfabetisme. Tre millioner fattige har blitt tatt opp i utdanningssystemet fra barne- til universitetsnivå for å gjøre dem i stand til å kunne komme ut av fattigdomsspiralen. Opprettelsen av over 600 helsestasjoner og klinikker i fattige bydeler, og på landet har gitt 35% av landets befolkning et helsetilbud som de aldri før har hatt, 200 millioner konsultasjoner og behandlinger frem til 2006. Subsidierte matvarer produsert av et integrert nettverk av kooperativer forsyner over 1 million mennesker på daglig basis. Tja, man kunne fylle opp flere sider med slike positive omtaler av den Bolivarianske prosessen uten problem.
Men dette betegner BT journalist Frank Rossavik som å "strø om seg med oljepenger i slumområdene". Bedre var det sikkert før, i Rossavik sin øyne, når flernasjonale oljeselskaper stakk av med størstedelen av landets inntekter, og landets elite brukte resten til sin egen luksustilværelse. De fattige ble marginalisert og ekskludert fra den demokratiske prosessen, og når de prøvde å demonstrere sin misnøye ble de brutalt slått ned av sikkerhetsstyrkene.
Det er dette som er så vanskelig for eliten i opposisjon å akseptere. I dag er det faktisk flertalet som bestemmer. Plutselig er ikke demokrati så veldig attraktivt lenger. Nå gjør de alt mulig for å sabotere denne prosessen, fra sabotasje av oljeindustri som har kostet landets økonomi 13 milliarder dollar bare i direkte tap (indirekte skade er nesten umulige å kalkulere) til statskupp og bruk av colombianske paramilitære for å likvidere presidenten. Opposisjonens presidentkandidat, Manuel Rosales, som har tidligere referert til landets fattige som parasitter, var en av de som i 2002 skrev under kuppmakernes diktat som oppløste alle landets demokratiske organer og stengte opposisjonskritiske media (noe som Chávez, på tross av all propaganda, har aldri gjort). Under valgkampen ble Rosales plutselig til de fattiges venn, og en bekjemper for demokrati. Og når meningsmålingene fremdeles visste en 20% forsprang for Cháves, så laget opposisjonen falske meningsmålinger og spredde ubegrunnede rykter om valgfusk med god hjelp fra de privateide fjernsynskanaler og aviser.
Opposisjonens trumfkort var å tilby folk ”Mi Negra” et minibankkort der eieren skulle kunne få utbetalt fra en, til en og en halv minstelønn hver måned. Hver gang Rosales holdte en valgmøte økte omfang og verdien på ”Mi Negra” som i utgangspunk var et tilbud til fattige arbeidsledige. Til slutt kunne nesten alle få utlevert kortet, fra fattige arbeidsledige, husmødre, studenter, soldater, ja til og med folk fra middelklassen. Over 2 millioner av disse minibankkortene ble delt ut under valgkampen og Rosales lovte at den dagen han tok skrittet over dørterskelen til Presidentpallaset vil disse ble aktivert! Et bedre eksempel kunne ikke Rossavik fått på å ”strø om seg med oljepenger”!
Rossavik vil ha oss til å tro at han i utgangspunkt var positivt innstilt til Hugo Cávez, men at nå etter at han har reist rundt i landet og "blitt kjent med folk" har kommet på mer fornuftige tanker. Blitt kjent med hvilke folk må en spørre? I hvert fall ikke flertallet. Jeg vil påstå at Frank Rossavik aldri har hatt et positivt forhold til Hugo Chávez. Det sannsynlige er at han, til like med TV2s Gerhard Helskog og Aftenpostens Arne Halvorsen, reiste til Venezuela med en eneste oppdrag; det å oppsøke de negative sidene av den revolusjonære prosessen i landet, uansett hvor bagatellmessige, for å kunne blåse disse opp hinsides alle proporsjoner, og for slik å kunne overskygge det som uten tvil er den mest positiv og spennende utvikling på det Latinamerikanske kontinentet i dag.
Helskog ignorerer den enorme framgangen i landets helsetilbud til de fattige og konsentrerer seg om et sykehus han har besøkt som mangler penger til medisin (nei det var ikke Helseregion Øst denne gangen, men i Caracas) som om den var representativ for hele landet. Rossavik serverer oss perler om bråkbiler som kjører rundt med databasestyrte veikart og skrur opp og ned volumet ettersom de kjører forbi regjeringsfiendtlige eller vennlige hus, for å vise hvor udemokratisk regimet i Venezuela er. En mer absurd og lite troverdig måte å utrykke sine Chávez-fiendtlige holdninger på er det vanskelig å forestille seg.
Ved å avslutte sin oppsummering av valget, forteller Rossavik oss, i alle sin visdom, at "folket som bor i Latin-Amerika trenger kjedeligere - og bedre - ledere." Les; ledere som følger spillereglene til den såkalte "Washington Consensus" og oppskriftene til Det internasjonale Pengefondet. Ledere som opprettholder den nyliberale status quo og USAs rett til å bestemme deres økonomiske og politiske utvikling. Ledere som fordømmer flertallet av kontinentets befolkning til en stadig økende kløft mellom fattige og rike, akkurat som i "the Good Old Days" før Chávez kom til makt..
Feil Herr Rossavik, folket som bor i Latin-Amerika er virkelig i desperat behov av en Bolivariansk revolusjon!
Jeg oppholdt meg i landet over flere uker både før, under og etter valget og var vitne til det som kan bare beskrives som en genuin bekreftelse av folkets ønsker for en videreføring og fordypning av den Bolivarianske prosessen satt i gang av Hugo Chávez for syv år siden.
Seieren var historisk, aldri før i Venezuela har en president blitt valgt med en så stor ledelse over den nærmeste motkandidaten 63 % mot 37 %. Og valgdeltagelsen på 74 % har ikke vært større siden 80-tallet, en god del høyere enn gjennomsnittet på kontinentet.
Tenk hvilken overraskelse det var å komme hjem til Bergen og lese oppslagene i min lokalavis om valget. "Mer av den tvilsomme medisinen" og "En farlig helt" var blant overskriftene som ble presentert. Men det er dessverre denne typen ideologiske betegnet rapportering vi har kommet til å forvente fra den såkalt "mainstream" media når det gjelder Venezuela. Det praktiseres en form for omvendt solidaritet hvor media fremstiller meninger til landets rike elite og bagatelliserer de enorme endringer som har kommet landets fattige flertal til gode.
Denne internasjonale mediekrigen mot Chávez regime har blitt satt i gang og regissert av USA som et ledd i deres forsøk på å få til et regimeskifte i et land som de anser som skadelig for deres geopolitiske interesser. Det har til og med blitt opprettet et kontor for regimeskifte i Venezuela, under Det Nasjonale Sikkerhetsråd Condoleezza Rice, som hovedoppgaven er å opprettholde det negative mediebildet og isolere Venezuela internasjonalt.
Det virker som om det norske mediet, inkludert Bergens Tidende, har gått frivillig med i denne svertekampanjen. Positiv omtale av Chávez regime er en mangelvare både på fjernsyn og i avisene her til lands. Dette synes jeg er meget beklagelig, fordi i vår informasjonsalder har vi lett tilgang til enorme mengder pålitelig informasjon som kan brukes til å danne et realistisk bilde av det som foregår rundt om i verden. Man kan for eksempel se rapportene fra UNESCO og UNDP om Venezuela som viser til den enorme framgangen i bl.a. helse- og utdanningssektorene rettet primært mot landets fattige befolkning.
Mer enn en og et halv million mennesker har lært å lese og skrive, som gjør Venezuela sammen med Cuba til de eneste to land på kontinentet uten analfabetisme. Tre millioner fattige har blitt tatt opp i utdanningssystemet fra barne- til universitetsnivå for å gjøre dem i stand til å kunne komme ut av fattigdomsspiralen. Opprettelsen av over 600 helsestasjoner og klinikker i fattige bydeler, og på landet har gitt 35% av landets befolkning et helsetilbud som de aldri før har hatt, 200 millioner konsultasjoner og behandlinger frem til 2006. Subsidierte matvarer produsert av et integrert nettverk av kooperativer forsyner over 1 million mennesker på daglig basis. Tja, man kunne fylle opp flere sider med slike positive omtaler av den Bolivarianske prosessen uten problem.
Men dette betegner BT journalist Frank Rossavik som å "strø om seg med oljepenger i slumområdene". Bedre var det sikkert før, i Rossavik sin øyne, når flernasjonale oljeselskaper stakk av med størstedelen av landets inntekter, og landets elite brukte resten til sin egen luksustilværelse. De fattige ble marginalisert og ekskludert fra den demokratiske prosessen, og når de prøvde å demonstrere sin misnøye ble de brutalt slått ned av sikkerhetsstyrkene.
Det er dette som er så vanskelig for eliten i opposisjon å akseptere. I dag er det faktisk flertalet som bestemmer. Plutselig er ikke demokrati så veldig attraktivt lenger. Nå gjør de alt mulig for å sabotere denne prosessen, fra sabotasje av oljeindustri som har kostet landets økonomi 13 milliarder dollar bare i direkte tap (indirekte skade er nesten umulige å kalkulere) til statskupp og bruk av colombianske paramilitære for å likvidere presidenten. Opposisjonens presidentkandidat, Manuel Rosales, som har tidligere referert til landets fattige som parasitter, var en av de som i 2002 skrev under kuppmakernes diktat som oppløste alle landets demokratiske organer og stengte opposisjonskritiske media (noe som Chávez, på tross av all propaganda, har aldri gjort). Under valgkampen ble Rosales plutselig til de fattiges venn, og en bekjemper for demokrati. Og når meningsmålingene fremdeles visste en 20% forsprang for Cháves, så laget opposisjonen falske meningsmålinger og spredde ubegrunnede rykter om valgfusk med god hjelp fra de privateide fjernsynskanaler og aviser.
Opposisjonens trumfkort var å tilby folk ”Mi Negra” et minibankkort der eieren skulle kunne få utbetalt fra en, til en og en halv minstelønn hver måned. Hver gang Rosales holdte en valgmøte økte omfang og verdien på ”Mi Negra” som i utgangspunk var et tilbud til fattige arbeidsledige. Til slutt kunne nesten alle få utlevert kortet, fra fattige arbeidsledige, husmødre, studenter, soldater, ja til og med folk fra middelklassen. Over 2 millioner av disse minibankkortene ble delt ut under valgkampen og Rosales lovte at den dagen han tok skrittet over dørterskelen til Presidentpallaset vil disse ble aktivert! Et bedre eksempel kunne ikke Rossavik fått på å ”strø om seg med oljepenger”!
Rossavik vil ha oss til å tro at han i utgangspunkt var positivt innstilt til Hugo Cávez, men at nå etter at han har reist rundt i landet og "blitt kjent med folk" har kommet på mer fornuftige tanker. Blitt kjent med hvilke folk må en spørre? I hvert fall ikke flertallet. Jeg vil påstå at Frank Rossavik aldri har hatt et positivt forhold til Hugo Chávez. Det sannsynlige er at han, til like med TV2s Gerhard Helskog og Aftenpostens Arne Halvorsen, reiste til Venezuela med en eneste oppdrag; det å oppsøke de negative sidene av den revolusjonære prosessen i landet, uansett hvor bagatellmessige, for å kunne blåse disse opp hinsides alle proporsjoner, og for slik å kunne overskygge det som uten tvil er den mest positiv og spennende utvikling på det Latinamerikanske kontinentet i dag.
Helskog ignorerer den enorme framgangen i landets helsetilbud til de fattige og konsentrerer seg om et sykehus han har besøkt som mangler penger til medisin (nei det var ikke Helseregion Øst denne gangen, men i Caracas) som om den var representativ for hele landet. Rossavik serverer oss perler om bråkbiler som kjører rundt med databasestyrte veikart og skrur opp og ned volumet ettersom de kjører forbi regjeringsfiendtlige eller vennlige hus, for å vise hvor udemokratisk regimet i Venezuela er. En mer absurd og lite troverdig måte å utrykke sine Chávez-fiendtlige holdninger på er det vanskelig å forestille seg.
Ved å avslutte sin oppsummering av valget, forteller Rossavik oss, i alle sin visdom, at "folket som bor i Latin-Amerika trenger kjedeligere - og bedre - ledere." Les; ledere som følger spillereglene til den såkalte "Washington Consensus" og oppskriftene til Det internasjonale Pengefondet. Ledere som opprettholder den nyliberale status quo og USAs rett til å bestemme deres økonomiske og politiske utvikling. Ledere som fordømmer flertallet av kontinentets befolkning til en stadig økende kløft mellom fattige og rike, akkurat som i "the Good Old Days" før Chávez kom til makt..
Feil Herr Rossavik, folket som bor i Latin-Amerika er virkelig i desperat behov av en Bolivariansk revolusjon!
Dave Watson
Her er en link til artikkel skrevet av Latin-Amerikagruppen i Bergens Halldis Hobæk og Martin Lindland i Studvest: http://www.studvest.no/ytringar.php?seksjon=kronikk&art_id=5870
Subscribe to:
Posts (Atom)