Thursday, July 17, 2008

What is the Venezuelan News Media Actually Like?


På møtene som vi arrangerer om Venezuela er spørsmål om presse/ytringsfrihet en gjenganger. Inntrykket som spørsmålstiler vanligvis har er at det ikke er pressefrihet og at Chávez kontrollerer flertallet av landets medier. At dette inntrykket er gjeldende er ikke vanskelig å forstå når man ser hvordan emnet er fremstilt i media.

En artikkel som er nylig formidlet av den Washington baserte Council on Hemispheric Affairs er en meget interessant korrektur til denne stadige feil fremstilingen i ”mainstream Media”. Artikkelen burde leses av alle journalister og redaktører før de setter i gang med å skrive om noe som de har åpenlyst ikke peiling på

Artikkelen kritiserer US media for den feilaktige måten de fremstiller pressefrihet i Venezuela. Men media i Norge har heller ikke mye å skryte av når det gjelder feilaktige fremstiling av mediasituasjon i Venezuela. Noe som er grunn til at disse spørsmål kommer opp igjen og igjen. Til og med tidligere rådgiver til Erik Solheim, Peter Eide har kommet med feilaktige påstander om at Chávez har stengt aviser. Noe som har sikkert bidratt til de negative uttalelser om Chávez fra Solheim under utspørringen i stortinget.

Jeg lurer på hvordan Erik Solheim vil ha reagert om en Venezuelansk statsråd hadde kritisert Norge for overgrep mot ytringsfrihet med utgangspunkt i saken om ikke fornyelsen av P4 konsesjonen for noen år siden. Les videre:


What is the Venezuelan News Media Actually Like? By Andrew Kennis

Listening to accounts by the U.S. news media and to the public postures taken by the Bush administration, one would think that there is no freedom of expression in Venezuela. The impression most U.S. citizens have is that the media is virtually under direct state control. Independent reporting, free from the government’s fiery rhetoric, has been noticeably absent. A careful and sober account of Venezuelan media that focuses on the most basic and uncontroversial facts of what constitutes the Venezuelan media today has been non-existent in mainstream U.S. media (and even in many independent sources as well). Such reporting could present a more accurate picture of the actual situation of freedom of expression in Venezuela.

“Totalitarian censorship”

In light of characterizations by the Bush administration of the Venezuelan media that are too often unquestionably reported and frequently parroted by the U.S. news media, serious concerns of media independence from President Bush’s foreign policy line arise; a comparison between the two goes far to illustrate the serious problem of the lack of media independence.

Public officials in Washington – never great friends of President Chávez – have always seen the media as a key battleground. U.S. legislation has launched and financed significant news propaganda incursions into the Venezuelan media. Representative Connie Mack IV (R-FL) successfully pushed through an amendment in 2005 to a Foreign Relations Reauthorization Bill that provided for 30 minutes of programming every day from the Broadcasting Board of Governors (the same government agency that runs Radio Free Europe) to be transmitted over Venezuelan airwaves. Mack remarked at the time, “in Hugo Chávez’s Venezuela there is no free press – just state controlled anti-American propaganda.”

Other initiatives have followed, including a 2007 measure that brought $10 million in financial support for Voice of the America to expand its broadcasts in Venezuela. Mack once again railed against the Venezuelan media: “Freedom of the press died in Venezuela on May 27, 2007, when Chavez shut down Radio Caracas Television” (Miami Herald, 06/22/07).

This stance is a familiar one, coming both from Congress and the White House. In a speech to the Organization of American States after the Venezuelan government refused to renew private network Radio Caracas Television’s (RCTV’s) broadcast license last May, Secretary of State Condoleezza Rice said: “Freedom of speech, freedom of association and freedom of conscience are not a thorn in the side of government … Disagreeing with your government is not unpatriotic and most certainly should not be a crime in any country, especially a democracy.”

The U.S. news media have overwhelmingly parroted such claims from the government. Many of these news accounts came after the controversial RCTV decision, but such coverage has long existed and has been well documented by the media watchdog group, Fairness and Accuracy in Reporting.

Typical of opinions on the RCTV decision was that of syndicated columnist Miguel Perez, in an op-ed published in the Chicago Sun-Times and other papers. Perez called the license denial “totalitarian censorship” and a clear example of “censoring the opposition in the media” (01/09/07). A Washington Times staff editorial wrote that Chavez’s RCTV decision should be marked as nothing less than “the return of the authoritarian left” (06/08/07).

The coverage revealed confusion about some of the basic issues in the RCTV license non-renewal. The Washington Post, one of the most influential dailies in the U.S., irresponsibly included quotes about non-existent legal reforms in the leading paragraphs of one article. “The government is trying to change the laws and indoctrinate the population,” read a quote from a protesting college student and Venezuelan expatriate (06/16/07). However, no law was changed by not renewing the network’s license. Legal Reforms in the early 1990s bestowed this responsibility on the Venezuelan executive branch (a fact rarely cited in mainstream accounts).

News reports published in the U.S. sometimes contradicted themselves with conflicting facts and unquestioned characterizations. In an analysis from the Houston Chronicle, one of the longer and more comprehensive think-pieces on the RCTV issue, Chávez’s actions were described as a “frontal assault on freedom of the press.” In the same piece, it was interestingly admitted toward the end of the article that, “RCTV and other stations … are owned by some of Venezuela’s wealthiest families [and] began playing an overt political role” following Chavez’s initial landside electoral victory in 1998. Further noted, was the fact that “the Chavez government has the legal right not to renew RCTV’s license,” characterizations that would seemingly clash with the unquestionably reported “frontal assault” description that led the article (Houston Chronicle, 05/27/07).

Polls supposedly revealing deep opposition and “widespread disagreement” to Chavez’s decision were routinely cited out of context (Romero, NYT, 05/27/07), often without any reference to the fact that most, “viewers in [at least one oft-cited] survey expressed little concern about losing access to RCTV’s anti-Chavez news programs … [and] instead … complained about missing the station’s soap operas and game shows – like the Venezuelan version of ‘Who Wants to Be a Millionaire.’” This latter piece of information, however, was a buried item in and of itself and appeared toward the end of the article (Houston Chronicle, 5/27/07).

To be sure, the RCTV “closure” is a complex one, and there are many different perspectives that should be presented. But the issue never received the subtle and careful treatment it deserved in U.S. media coverage (again, see the sidebar for links to FAIR for more information on this point). More importantly, the obsessive focus on the RCTV issue effectively shut out any substantial attention to a key question that would have gone far in settling many of the points of disagreement in that debate.

Analyses Found in Independent News Media

Far different depictions, noticeably absent in mainstream coverage, were found in independent news sources.

Writing for the Nation, Mark Weisbrot, who is co-director of the Center for Economic and Policy Research, characterized Venezuela as having “the most anti-government media in the hemisphere” (12/06/06). Eva Golinger, a Venezuelan-American lawyer and prominent critic of U.S. foreign policy, wrote that, “You turn on any of the channels here and you’ll see that there’s more freedom of expression enjoyed in Venezuela than probably anywhere else in the world. It’s the only place where they can go on television and talk about killing the president, or saying the most derogatory and offensive things on a news hour” (interview on Z-Net, 2005). PR Watch refers to the “… former AP correspondent in Venezuela Bart Jones, [who] dismisses the criticism of the RCTV non-renewal as the result of a ‘web of misinformation,’” and instead maintains that RCTV “should not be seen as free-speech martyrs. Radio, TV and newspapers remain uncensored, unfettered and unthreatened by the government. Most Venezuelan media are still controlled by the old oligarchy and are staunchly anti-Chavez.”

Contrasting points and analyses such as these beg the question: what is the actual composition of the Venezuelan media in terms of its ownership and editorial positioning toward the Chávez administration? Indeed, some characterizations in the U.S. news media described RCTV as being: “one of [only] two [broadcast networks] that presented opposing views of President Hugo Chavez’s rule” (Seattle Post-Intelligencer, 10/23/07). However, the facts show otherwise.

Ownership Structure and Editorial Leanings of the Venezuelan News Media

A Venezuelan Congressional leader protested to the New York Times in a June 2007 letter to the editor that: “broadcasters like Venezuela’s Radio Caracas Television use a limited public good – the broadcast spectrum – and must abide by long-accepted public-interest standard,” adding that the overwhelming majority of ownership “is in private hands, much of it owned by huge conglomerates.”

Starting with the television media, the favored new source of most Venezuelans, there are at least five nationally broadcasted television stations that transmit via “free-over-the-air” and publicly allotted signals (other accounts put the total as high as eleven, depending on different definitions of what is considered “national”). Even using the conservative estimate, previous to the RCTV closing, three of these five stations were privately owned and commercially operated. These included Venevisión (established in 1961, formerly owned by Mexico’s Televisa, but now controlled by Grupo Cisneros), whose television programs are picked up by a television source familiar to U.S. citizens, Univision; Televisión de Venezuela (Televen; established in 1988); and lastly, RCTV.

All three of these broadcast networks were overwhelmingly favorable to the two-day-long 2002 military coup that temporarily unseated President Chávez. The government’s claim that RCTV actively participated in the coup is well documented. So there is little controversy about the autonomy and independence of these corporate-run stations. Venevision and Televen both maintain that they do not want to be involved in political conflicts and strive to maintain “objective” positions. No prominent analyst has seriously contended, however, that either of these stations are “pro-Chávez.”

The other national channels on the limited electromagnetic spectrum are public and state-controlled. Before RCTV, there were only two, but now there are three: Venezolana de Televisión (VTV, established in 1964); Visión Venezuela (ViVe TV, established in 2003); and Televisora Venezolana Social (TVes, established in 2007 as RCTV’s replacement). By the most conservative of estimates then, 3 out of 5 national channels are funded by the state. And according to other accounts that give a higher total number of national stations, seven of the eleven stations are private and corporate controlled. None of these seven maintain in any meaningful way “pro-Chávez” stances.

By broadening the picture to include regional stations, as well as cable and satellite stations, we see an even greater presence of private and corporate media. Both Globovisión and CNN en Español have attracted the ire of Willian Lara, the Venezuelan communications minister, for their sharp criticism of Chávez and their alleged anti-government messages (Romero, NYT, 05/29/07). In an interview with this author, CNN en Español president Christopher Cromwell proudly remarked that Chávez may not like the programming on his network, but this meant CNN was doing it job correctly.

Globovisión is one channel somewhere between regional and national, as it is widely broadcast in the major metropolitan areas of Caracas, Carabobo and Zulia, and also via satellite on the DirectTV network. It is also one of the most resolutely anti-Chávez stations in its editorial stance.

There is even a major regional network that is neither state-run nor commercially oriented. Valores Educativos Televisión (Vale TV) has been on the air since 1998 and is run by Asociación Civil, which is managed by the Catholic Church. Vale TV is indeed one of the reasons why the Venezuelan news media is arguably much more diverse and free than U.S. news media are depicting.

Despite their nearly national reach, the U.S. commercial media rarely mention these networks. However, even the most conservative estimates put private commercial ownership at no less than 75% of the television news media. Other estimates that include more outlets are as high as 95%.

Looking at Venezuela’s print media paints an even greater opposition presence than television, with publications deeply critical of the Chávez administration, commercially oriented and corporate-owned. The D.C.-based think-tank Council on Hemispheric Affairs (COHA) described the issue in blunt terms: “nine out of ten newspapers, including [the most prestigious daily] El Nacional and [the business-oriented] El Universal, are staunchly anti-Chávez” (Council of Hemispheric Affairs, August 21, 2005). Opposition to Chávez, given the commercial character of daily newspapers in Venezuela, is especially rampant in print; not even one major daily newspaper is controlled or funded by the state.

There are twenty-one daily newspapers in Venezuela’s largest city and capital, Caracas, eleven of which are considered to be of significant influence and eight of which that are also distributed nationally. This pales in comparison to the situation in the U.S., where the largest city has only four major dailies (New York Times, Wall Street Journal, New York Post, Daily News), at least two of which are significantly sympathetic to the Bush administration’s policies. Further, only two of these four papers (New York Times and Wall Street Journal) double as a nationally distributed daily newspaper – the U.S. only has four nationally distributed daily papers (the USA Today and Washington Post comprising the other two).

Venezuela thus has at least as varied a print sector as the U.S. does – and in some ways, it is more diverse. Indisputably, Venezuela has a wider array of print choices and a larger amount of nationally distributed publications. But this is not the only democratic aspect of Venezuelan media. An often overlooked but widespread movement has also come to bear in a country full of social and political change.

Community Media

Community-oriented, non-profit, non-commercial, citizen and volunteer run media has long been a part of the changes that have swept Venezuela.

Next year will mark the first decade of community media’s constitutional existence in the country. Indeed, community media’s origins date back to the Venezuelan Constitution that was adopted in a 1999 referendum, with over 90% of the vote in its favor. More importantly, however, is the tremendous growth of this new form of media since 2002.

The failed 2002 military coup against President Chávez is widely seen as one of the prime triggers for the furious growth of community media in Venezuela. In 2002, there were seven community radio and two community television stations operating in Caracas. Since then community media has grown markedly. The successful staying of the short-lived 2002 military coup was, in part, the result of the efforts of community media activists counteracting the huge show of support for the coup by private media companies. In fact, during the coup’s two-day run, the opposition reportedly forced the closure of community media outlets such as Catia TV. After the failure of the coup, however, the popular resistance that had toppled it inspired the creation of dozens of community media collectives, ballooning its presence across the country.

Eighteen months after the coup, leading political analyst Greg Wilpert was already writing about, “the explosion of Venezuela’s alternative and community media,” which he argued was a consequence of three related factors: “the complete lack of balance with Venezuela’s private mainstream media, the successful overthrow of the April 2002 coup attempt, and the active legal support of the state for community media” (Venezuelanalysis.com, 11/14/2003). By 2005, over thirteen times as many community radio stations appeared on the scene, the total increasing from 13 to 170. Community television stations are also sprinkled across the country and have a considerable presence in Venezuela.

Another vital part of the community media movement has been an online-based news agency Aporrea.org. Operating on a shoestring budget and a staff of six to eight full-time activists – supported by hundreds more contributors – the cutting edge reporting and analysis published on its web site has garnered tremendous hit counts, sometimes numbering in the millions (see extensive interview conducted by former Narco News editor, Luis Gomez: Part I, Part II).

The collaborators and members that are part of Aporea.org read like a cross section of the type of Venezuelans most attracted to community media in general: “members of popular, cultural and community work groups of the Caracas neighborhoods, communicators from the Community Radio stations, union activists from the Bolivarian Workers Force, members of neighborhood organizations and of Bolivarian Circles, people from the popular and progressive networks that live in the Venezuelan capital,” as Aporrea’s most involved activists told to Gomez. As a result of these inclinations, it is fair to say that community media is not a resource to those who would identify themselves with the opposition to the government. Instead, however, it has opened up a huge channel to voice the viewpoints of sectors of the Venezuelan society that simply do not have a significant presence in the mainstream media.

Given the popular support that President Chávez commands , there are enough elements in community media to support a healthy stream of criticism that is undertaken in order to “deepen the revolution,” to borrow the words of one of the founders of Aporrea, or to simply uncover abuses of authority and corruption in the government. More than anything else, however, Venezuelan community media acts as a buffer against the plethora of uncovered stories and overlooked facts in the corporate dominated mass media in Venezuela. Despite the important roles that community media in Venezuela fulfills, even its most active participants are under no illusions about the challenges that remain ahead, as they often describe their status as “marginalized” forcing them to act amongst merely “small nuclei and groups.” Nevertheless, in light of the numbers generated by impressive online hit counts, the diffusion of television and radio broadcasts and the ever-growing number of stations connected to them, the facts that millions of Venezuelans read, listen to, watch and/or directly involve themselves in community media.

It is once clear that the media in Venezuela do not suffer from direct state control or censorship. Conversely, the key question for the future is not how little freedom of expression is present in Venezuela, but how much expression and influence will be achieved directly by citizen-run and community oriented media.

Thursday, June 12, 2008

Solidaritetsfestivalen lørdag 21 juni

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) arrangerer solidaritetsfestivalen for fjerde året på rad. Temaet for årets festival er: Rettigheter, mer en bare fine ord – kampen fortsetter! Mange land i Latin-Amerika har nå oppnådd rettigheter på papiret, men i virkeligheten er situasjonen dessverre en annen. Denne festivalen er til ære for et fortsatt kjempende Latin-Amerika.

Hvor: BLÅ, Brenneriveien 9c
Fri entré

Når: lørdag 21. juni fra kl 12.00 til 22.00

Program:
Gert Nygårdshaug leser fra Mengele Zoo
Capoeiraperformance Afro Cyberdelia
Capoeirakurs med Capoeira Brasil

Klesbyttemarked (ta med klær du vil bytte bort!)
Stands fra diverse organisasjoner
Fotoutstillinger fra Latin-Amerika
Husbyggeprosjekt
Barneaktiviteter
Filmvisninger

Konserter:
Herr Nilsson
Bernard Briis Band
Tumbao Chacao Trincao
Oslo Radio Orkester
Dunderhonning
Therese Aune
Isak Watn
Herreløse

Saturday, May 10, 2008

Verdens beste presidenten

Spanskspråklige aviser gjengir i dag en uttalelse fra Brasils president Inacio Lula da Silva: "Hugo Chávez er uten tvil den beste presidenten Venezuela har hatt på hundre år".

Lula legger til: "Seirene til Hugo Chávez, Evo Morales i Bolivia og andre, den siste til Fernando Lugo i Paraguay, er synonyme med demokratisk fremskritt".

Sitatet stammer opprinnelig fra et intervju med Der Spiegel.

Dette kommer kort tid etter at Lula roste det venezuelanske statsoverhodet som "den store fredsskaperen" under konflikten mellom Ecuador og Colombia. Uttalelsen ble for det meste ignorert av europeisk presse, som i stedet forsøkte å mistenkeliggjøre Chávez og fremstille ham som årsak til bråket.

Brasil er det største landet i Latin-Amerika med 170 millioner innbyggere. Regjeringen der støtter åpent Venezuelas president. Likevel fremstiller fortsatt norske medier Hugo Chávez som et nesten isolert fenomen, en kontroversiell, autoritær statsleder blant demokratiske naboer.

Hvorfor finner man det nødvendig å vri slik på virkeligheten?

Even Sandvik Underlid

Friday, May 02, 2008

Nyttige Idioter!


Hvem sa at venstresiden var en haug av heltedyrkende, nyttige idioter?

OK da, men på 1. mai er det lov å ha det gøy!!!
Fra 1. mai markering i Bergen, apell om medias dekning av Venezuela.

Thursday, April 24, 2008

Underskriftskampanje for Bolivia

Alla för Bolivia
Den pågående förändringsprocessen till fördel för folkflertalet i Bolivia riskerar att brutalt stoppas. Den företrädare för ursprungsfolken som valdes till president med ett väljarstöd utan like i landet och de åtgärdsprogram som gynnar folkflertalet och som återtar kontrollen över naturtillgångarna, har från första stund tvingats kämpa mot oligarkernas konspirationer och imperiets inblandning.

De senaste dagarna har konspirationerna trappats upp till oanade höjder. Oligarkernas aktioner för att undergräva grundlagen med sikte på att splittra upp den bolivianska nationen speglar dessa gruppers rasistiska och elitistiska inställning. De utgör en mycket stor fara inte bara för detta lands sammanhållning utan också för andra länder i vårt område.

Historien visar med all önskvärd tydlighet hur fruktansvärda följderna för mänskligheten kan bli av separatistiska splittringsförsök, uppmuntrade och uppbackade av främmande intressen.
I detta läge vill vi som skriver under detta upprop visa vårt stöd för president Evo Morales Aymas regering, för dess förändringspolitik och för det bolivianska folkets suveräna grundlagsprocess. Samtidigt tar vi avstånd från den så kallade Autonoma Stadgan för Santa Cruz för dess grundlagsvidriga karaktär och dess hot mot en av Vårt Amerikas nationer.Vi uppmanar alla goda krafter att tillsammans höja sina röster för att på alla möjliga vägar och sätt fördöma detta försök att splittra och undergräva ett land i en historisk tid för Latinamerika.

Skriv under her:
http://www.todosconbolivia.org/index.php?cont=registro&lang=2&declara=7

Thursday, April 10, 2008

Når er et statskupp ikke et statskupp?


Når USA sier det ikke er et statskupp!

I anledning 6 årsdag for statskuppet i Venezuela- Statskupp som ikke var et statskupp!

Det er gått nøyaktig seks år siden et av Latin-Amerikas korteste statskupp fant sted i Venezuela, den 11. april 2002. Både internasjonale og norske media presenterte oss for en usann virkelighetsbeskrivelse. I løpet av de 47 timene kuppet varte, klarte media å overbevise verden om at Hugo Chávez hadde beordret soldater til å skyte mot fredelige opposisjonsdemonstanter og at flere titalls sivile var drept. Chávez skulle ha skrevet under på sitt avskjedsbrev og ha gått frivillig av som president. I maktvakuumet som oppsto tok lederen for arbeidsgiverorganisasjon Fedecamaras over som president. Pressetalsmannen for det Det hvite hus ønsket kuppet velkommen og mente at det var en positiv og demokratisk utvikling.

Virkeligheten kunne ikke vært fjernere fra medias fremstilling. Et velregissert mediekomplott der demonstrantene ble skutt av opposisjonens egne skarpskyttere skulle skape et påskudd for den USA-støttede opposisjonen til å kvitte seg med landets folkevalgte president. Opposisjonskontrollerte media sendte kontinuerlig manipulerte filmopptak av hendelser og oppfordret folk til å styrte regjeringen. "Vi hadde et dødelig våpen- media!" sa en av kuppmakerne, viseadmiral Victor Ramírez, da han takket media for innsatsen under en fjernsynssending på kuppdagen. President Hugo Chávez ble arrestert og fløyet til et fengsel på en fjerntliggende øy. Etter at Pedro Carmona ble sverget inn som president, stengte han resolutt både Høyesterett og den demokratisk valgte nasjonalforsamlingen i tillegg til at han oppløste grunnloven. Chávez-vennlige media ble stengt, og hans tilhengere ble brutalt undertrykket.

Sannheten skulle imidlertid komme for en dag når hundretusener av venezuelanere strømmet ned fra slumområdene i fjellsidene rundt hovedstaden Caracas. Folkemassene omringet presidentpalasset Miraflores, tvang kuppmakerne til å flykte og forlangte gjeninnsettelsen av deres lovlig valgte president. På dette tidspunktet valgte opposisjonsmedia å avbryte nyhetssendingene og sendte i stedet tegnefilmer.

Norske media fortsatte å formidle opposisjonens fremstilling om at det ikke hadde vært et statskupp, men at et maktvakuum hadde oppstått etter Chávez' avgang.Dessverre har lite endret seg i medias fremstilling av utviklingen i Venezuela siden den gang.

Media spiller fremdeles en beklagelig rolle gjennom fremstillingen av et virkelighetsbilde som tilfredsstiller USAs ønsker. Dette så vi senest i mars i år da det colombianske militæret gikk til ulovlig aksjon på ecuadoriansk territorium. Bombingen over grensen til Ecuador drepte et tjuetalls sovende geriljasoldater, en sivil ecuadorianer og fire meksikanske universitetsstudenter. Det er tydelig at aksjonen var et forsøk på å ødelegge forhandlingene mellom den venezuelanske regjeringen og FARC om løslatelsen av flere profilerte gisler. Forhandlingene var i ferd med å åpne for muligheter for en fredelig løsning på Colombias mangeårige konflikt, men hadde svekket den colombianske presidenten Álvaro Uribe sitt omdømme. Uribe og USA har hele tiden ytret ønske om en utelukkende militær løsning på konflikten.

Lite overraskende har norske media stort sett videreformidlet den colombianske versjonen av hendelsen og latt alvoret i grensekrenkelsen passere som et nødvendig tiltak i "Krigen mot terror". Hugo Chávez har blitt fremstilt som en krigshisser fordi han forflyttet militære enheter til grensen mot Colombia for å hindre et lignende angrep på venezuelansk side av grensen. Media har også presentert ikke-bekreftede påstander om Venezuelas finansiering av FARC- geriljaen og om FARC sitt forsøk på å fremstille våpen fra uran.

Denne formen for mediemanipulasjon som et politisk våpen har fått betegnelsen "terrorismo mediático" ("medieterrorisme") i Latin- Amerika. Nyheter fra land som Venezuela, Bolivia og Ecuador, som har valgt en alternativ modell til den såkalte Washington-konsensusen, blir konstant utsatt for slik medieterrorisme.Dette burde skape en debatt om media sin rolle i samfunnet, og om hvorfor noen få pengesterke media monopoler skulle ha rett til å motarbeide og undergrave demokratiske prosesser.

Dessverre dreier debatten om ytringsfriheten i Norge heller mer om de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folk! Dette er en alvorlig trussel mot demokratiet i dagens Latin- Amerika og vi vil oppfordre norske media til å være mer kritisk til sitt kildemateriale og til å være mer undersøkende og analytiske i sin dekning av forhold i Latin-Amerika.

Dave WatsonNettverk for Venezuela
Dette er en litt omarbeidet utgave av pressemelding fra LAG-Norge:
http://www.latin-amerikagruppene.no/Objekter/9061.html

Thursday, March 27, 2008

Åpent møte


Folket og presidenten et portrett av den bolivarianske revolusjonen
Mandag 31. mars Viser vi ”Folket og presidenten – et portrett av den bolivarianske revolusjonen”(Norge, 2007)
En Dokumenterfilm av Iselin Åsedotter Strønen & Hildegunn Wærness
Gratis inngang
Tid: Kl.19.00 Sted: seminarrom K (tidligere aud. K) på Sydneshaugen skole, Bergen
Filmen ble laget før folkeavstemning om ny grunnlov i desember i fjor. Som visst tapte Chávez avstemningen, dette ble tolket av flere som et tegn for at han har begynte å miste folkets støtte og at den revolusjonær prosessen er i krise. Etter filmen blir det anledning til å ta en diskusjon om denne politiske utviklingen siden filmen ble utgitt i flor høst.
Omtale fra Bergen International Film Festival (BIFF):
Hvordan har det seg at kontroversielle Hugo Chávez ser ut til å ha så stor støtte i folket sitt?Venezuelas president får mye oppmerksomhet i Norge til latinamerikansk statsleder å være. Som regel dreier oppmerksomheten seg om Chávez’ spotting av USA og landets leder, samt om hans oppfatning av demokrati, som ikke alltid stemmer med vår. Riktignok er han valgt med enorm oppslutning, spesielt fra landets fattige, men tukling med konstitusjonen for å samle mer makt hos presidenten, gjerne over lengre tid, har en tendens til å gjøre mediene urolige. I FOLKET OG PRESIDENTEN møter vi Chávez-tilhengere og får vite hva det er som gjør at de plutselig bryr seg om å stemme, i et politisk system folk lenge har følt seg utstøtt fra. Filmen er spilt inn under fjorårets valgkamp som førte til nok en brakseier for Chávez. Det venezuelanske folket forteller her om de forskjellige sosiale reformene som har blitt innført siden Chávez vant sitt første valg i 1998. Vi konfronteres med mulige USA-støttede invasjonsplaner fra nabolandet Colombia, og opp mot valget øker nervene og frykten for flere militærkupp, som i 2002.
Arr:Latin-Amerikagruppen i Bergen

Thursday, March 06, 2008

Bekymring over tilspissing av konflikt


Latin-Amerikagruppene i Norge reagerer på konflikten etter Colombias ulovlig aksjon i Ecuador og oppfordrer til deltaggelse i demonstrasjon mot statlig vold i Colombia i Oslo, Bergen og Stavanger 6. mars. I Oslo samles det uten for Stortinget kl.16.30, i Bergen samles det til markering kl.18.00 ved den Blå Steinen, Torgalmenningen, og i Stavanger kl. 19.00 Arneageren i Stavanger.

Bekymring over tilspissing av konflikt
Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) ser med stor bekymring på den spente situasjonen mellom Colombia, Ecuador og Venezuela, som har oppstått i kjølvannet av det colombianske militærets ulovlige aksjon over grensen til Ecuador lørdag 1. mars.

Krenkelsen av Ecuador sin territorialgrense er svært alvorlig, et faktum vi mener norske media har nedtonet. Colombia har skapt en svært farlig presedens ved å gå inn og bombardere et naboland, bryte internasjonal rett og slik skape ustabilitet i regionen.

President Uribes opprinnelige forklaring på aksjonen har samtidig vist seg å være usann. Uribe hevdet at de colombianske styrkene handlet i selvforsvar etter at de ble beskutt av FARC, den colombianske geriljaen, inne på colombiansk territorium. I følge Uribe skal FARC deretter ha krysset grensa til Ecuador og fortsatt beskytningen derifra. I følge den ecuadorianske regjeringen var imidlertid aksjonen en massakre på sovende geriljasoldater inne på ecuadoriansk territorium 2 km fra grensen, skriver TeleSUR. I tillegg ble flere av de skadede fra angrepet senere henrettet av spesialstyrker fra den colombianske hæren.

De fleste landene i Latin-Amerika har fordømt aksjonen som et uakseptabelt angrep på Ecuadors suverenitet der Colombia både har brutt internasjonal rett og den bilaterale avtalen mellom Colombia og Ecuador. I et forsøk på å skifte fokus vekk fra Colombias overtredelser har politiet i Colombia kommet med beskyldinger om at Ecuador og Venezuela har nære forbindelser til FARC. De to regjeringene tilbakeviser beskyldningene om støtte til geriljaen, og viser til at kontakten med FARC har vært i form av humanitære forhandlinger, i likhet med blant annet Frankrike.

Vi i Latin-Amerikagruppene i Norge synes det er betenkelig at norsk media videreformidler disse beskyldninger uten å sette spørsmålstegn ved påliteligheten av denne informasjonen. Vi ser også med undring på at norsk media retter hovedfokus på President Hugo Chávez og Venezuela sin rolle i konflikten, fremfor å belyse hvilket tragisk feilgrep den ulovlige aksjonen er for fred og forsoning i regionen.

Latin-Amerikagruppene i Norge ser samtidig på aksjonen til Uribe som et forsøk på å sabotere de siste tiders forhandlinger med FARC, der flere land har jobbet for å få til en humanitær utveksling av gislene som holdes fanget av geriljaorganisasjonen deriblant Frankrike, Sveits, Spania, Ecuador og Venezuela. Fire gisler ble nylig frigitt, og det var god grunn til å tro at disse forhandlingene ville føre til ytterligere utvekslinger. Både Ecuador og Venezuela viser til at en større utveksling av opptil 12 gisler, inkludert tidligere presidentkandidat Ingrid Betancourt, var nærstående.

Flere av de nylig løslatte gislene har gitt uttrykk for at det burde iverksettes et seriøst forsøk for å fremforhandle en fredelig løsning på konflikten i Colombia. Man ser et stadig økende press nasjonalt og internasjonalt på styresmaktene i Colombia og USA for å få dem til å skifte kurs. Dette vil gå i mot President Uribe og President Bush sine ønsker om en militær løsning gjennom den såkalte ”Plan Colombia” der USA har forsynt landet med militært utstyr og rådgivere. Dette skjer i takt med en økende undertrykking av folkelige organisasjoner, fagforeningsaktivister og studenter som står i opposisjon til regjeringen.

LAG-Norge oppfordrer med dette de norske media til å formidle et mer nyansert bilde av konflikten i regionen. LAG-Norge oppfordrer også norske styresmakter til å ta opp bruddet på internasjonal rett med colombianske styresmakter, og i tillegg legge press på dem for å løse krisen med fredlige midler.

Konflikten i Colombia har ført med seg store tap for sivilbefolkningen, som lett blir usynlige i storpolitikkens spill. 6. mars vil kravet om sannhet, rettferdighet og oppreisning for ofrene bli markert i Colombia og internasjonalt. Med markeringer i Bergen, Stavanger og Oslo ønsker LAG å vise sin motstand mot krigshandlingene og vår solidaritet med ofrene.

Wednesday, February 27, 2008

Åpent møte

Venezuelagruppe møte mandag 3 mars.

Visning av dokumentaren ”Tell the Truth” om RCTV saken

Ikke fornyelsen av sendekonsesjon til TV kanalen RCTV i fjor ble brukt av opposisjon som et eksempel for krenkelse av ytrings- og pressefrihet. Denne kort filmen (25 min) tar for seg de faktiske grunnene til ikke fornyelse av lisensen, bl.a. kanalens aktiv deltagelse i statskuppet i 2002.

Etter filmen skal vi ha en debatt om ytringsfrihet i Venezuela.

Møte innegår i en studiesirkel rekke som tar for seg forskjellige temaer. Møtene og studiesirkelen er åpen for alle interesserte.

Sted: Seminarrom K, Sydneshaugen, Bergen
Tid: Mandag 3.mars kl. 19:00

Wednesday, December 05, 2007

Splitter Venezuela?

Dette innlegget er et svar til Artikkelen "Splitter Venezuela" i bilaget VG på Søndag 2, desember
Løgn og manipulering om Venezuela
VG (VG på søndag bilag 2.12) fremstår seg som en slags norsk utgave av opposisjonsmedia i Venezuela. ”Media Sucia” (Skittent media), som det kalles der borte. VG slutter seg til den årelange svertekampanjen mot den folkevalgte presidenten, ved bruk av løgn og manipulert informasjon. Artikkelen burde være et skoleeksempel for Pressens Faglige Utvalg for slett og forloren journalistikk.

Vi blir på forsiden av bilaget presentert med et stort bilde av Hugo Chávez og tittelen ”Splitter Venezuela”. Her er vi til å forstå innledningsvis at presidenten, som har vunnet 3 valg med to tredjedels flertall, er ansvarlig for å splitte landet. Dette gjelder ikke opposisjonen, som nekter å akseptere den folkevalgte statslederen og bruker alle midler, fra sabotasje og drapforsøk til statskupp, for å trosse folkets vilje.

Artikkelen begynner med påstanden: ”Hvis tilhengerne vinner valget i dag, kan han være president så lenge han vil.” M.a.o. en diktator. Men VG glemmer en viktig ting, han må velges første, dvs. han kan være president så lenge FOLKET vil. Tja akkurat som Gordon Brown, Nicolas Sarkozy, eller Jens Stoltenberg; diktatorer? Neppe.

Så brukes det to sider med en blanding av fakta og synsing for å bygge opp under påstanden om at Chávez er en maktgal populist som rakker ned på ytringsfrihet, en ”Tyrann gjennom popularitet”. Hadde VG-journalisten sett på de tosides annonsene i avisene de siste ukene før folkeavstemningen, med sitt skremselsbudskap ” Mødrer! de nye grunnlovsreformene vil ta fra deg Hus, Familie og Barn!” vil han raskt ha skjønte at det ikke er begrensning av ytringsfrihet i Venezuela. Tvert imot, det er et grovt misbruk av denne friheten! Desto verre er det at disse annonsene ble del-finansiert av nordamerikanske selskaper etter oppfordring fra USA sin ambassadør i Venezuela.

Til slutt ble vi servert dette: ”Da første meningsmåling visst at 60% var imot, la Chávez inn en rekke nye, fristende forslag som folket skal stemme over samtidig.”
Seriøst! Hvor har dere diktet dette opp fra?
Chávez la frem alle 33 endringsforslag som en pakke til Nasjonalforsamlingen 15 august. Han har ikke lagt til, eller endret en eneste av dem siden!

Jeg kan forstår at opposisjonsmedia i Venezuela er tjent med å drive en slik skitten journalistikk De representerer en klasse som har mistet sin økonomiske makt og privilegier etter at Chávez kom til makt og innført en fordelingspolitikk hvor alle borgere kan dra nytte av rikdommen fra landets ressurser. Men jeg skjønner ikke at VG kan være tjent med å produsere så elendig og løgnaktig journalistikk. De får jo ikke en gang økonomisk støtte fra Bush administrasjon, eller…..

Dave Watson

Monday, October 15, 2007

The Lunatics are taking over the asylum!

Følg denne lenken og prøv å beholde din sans for virkelighet, med mindre enn du er medlem av Unge Høyre, Unge Venstre, eller en Dagbladet, Aftenposten, Bergenstidende journalist som garantert vil akseptere den ukritisk, Hook, Line and Sinker!
http://www.borev.net/2007/10/hey_look_what_i_did.html

Sunday, August 26, 2007

Hugo Chávez, ”keiseren med klær”!

















Dette innlegget ble sendt til Dagbladet som respons til Einar Hagvaags nokså reaksjonære "nyhetsreportasje" om grunnlovsendringer i Venezuela. (reportasjen finnes her: http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/artikkel.php?id=5001070074178&tag=item&words=kald%3Bprotest )

Hugo Chávez, ”keiseren med klær”!
Søndag 19 august kom det et svært bilde av fotografen Spencer Tunik i Dagbladet. Bildet var av 600 nakne mennesker på en sveitsisk isbre, og dekket nesten to sider av avisen. Vi kan bare håpe at sjokkeffekten av et slikt bilde tok lesernes oppmerksomhet vekk fra det makkverk av en nyhetsartikkel i spalten ved siden av. For min del er jeg mer opptatt av balansert og pålitelig informasjon i nyhetsformidlingen, enn bruk av nakne menneskekropper som redskap for å fremme miljøbevissthet. Jeg ble derfor kraftig provosert av den såkalte nyhetsreportasjen om grunnlovsendringer i Venezuela.

Under overskriften ”Keiser Hugo i Venezuela” presenterer Einar Hagvaag en subjektiv og meget feilaktig tolkning av forslagene til disse grunnlovsendringer, en artikkel som kunne ha vært verdig en plass i Pravda i dens glansdager under den Kalde Krigen. Man må spørre hvilken hensikt Hagvaag har med å skrive en så propagandistisk artikkel. Dette fordi hele innholdet er myntet til å skape et inntrykk blant leserne, som er det motsatte av virkeligheten i Venezuela.

Hvordan skal man tolke påstanden om at grunnloven ble ”egenhendig” skrevet av Chávez i 1999? Er Hagvaag kjent med at det var en folkevalgt grunnlovsforsamling som forfattet den nye grunnloven i 1999, og at den deretter ble vedtatt i en folkeavstemning?
Og påstanden om at ”Chávez fritt kan stikke hånda ned i kassa til nasjonalbanken,” fordi han bruker inntektene fra oljen til å finansiere prosjekter som kommer landets fattige flertall til gode, er like skandaløst. Kanskje Hagvaag foretrekker det som var tilfellet før Chávez kom til makten, hvor brorparten av oljeinntektene forsvant ut av landet til de multinasjonale oljeselskapene, mens det som ble igjen ble fordelt blant en styrtrik korrupt liten elite.

Mens vi opplever en avdemokratisering i de fleste landene i verden (inkludert Norge), hvor mer og mer makt blir overført til ikke-valgte overnasjonale institusjoner, går Venezuela under Chávez inn for mer direkte demokrati. Forslagene til grunnlovsendringer sendes nå ut til alle husholdninger i landet og skal grundig diskuteres før en eventuelt folkeavstemning. Det er det Venezuelanske folket som til slutt skal bestemme om de ønsker disse endringer, ikke en internasjonal mediakampanje styrt av landets opposisjon og deres allierte i Washington.

Lik det eller ei, grunnloven i Venezuela er en av de mest demokratiske i verden. Den delegerer politisk og økonomisk makt til folket, og gir større kontroll over de folkevalgte. De 33 forslagene til endringer vil i hovedsak føre til en enda videre demokratisering, og folkelig kontroll over bestemmelsesprosessene.

Hvis ikke Hagvaag kan akseptere dette, bør han i hvert fall være snill og plassere sine fanatiske meninger hvor de hører hjemme - på debattsidene i avisen og ikke som en nyhetsreportasje!

Dave Watson
Tidligere valgobservatør i Venezuela

Wednesday, July 25, 2007

Svar til Daniel Ims innlegg i Klassekampen 26 juli (innlegget ble forkortet)














Redsel for et vellykket alternativ i Venezuela
Ikke bare har Daniel Ims et problem med å identifisere venstresiden i Latin-Amerika (KK 13 og 26/6), han har et lignende problem her hjemme i Norge. Jeg lure på hvor denne heltedyrkende, ukritisk venstresiden befinner seg. Det virker som om det er noe høyresiden har diktet opp for å støtte opp om sine fattigslige argumenter om at Venezuela har blitt til et diktatorregime under Hugo Chávez.

Sett innenfra den nokså heterogen venstresiden, har det heller vært en vedvarende tilbakeholdenhet. Venstresiden i Norge har i mange år vært svært mistenksom overfor Cávez pga. hans populistisk lederstil og lite diplomatisk framgangsmåte. Denne mistenksomheten har lammet venstresiden, spesielt innenfor anti-globaliserings- og solidaritetsbevegelsene, fra å yte støtte til prosessen i Venezuela.

Dette som vi nå ser er at prosessen begynner å tale for seg selv. Resultatene er slående, spesielt innenfor helse, utdanning og fattigdomsbekjempelse. En alternativ utviglingsstrategi som vender ryggen til de rådende nyliberale oppskriftene, og som avslører hvilken fiasko den såkalt ”Washington Consensus” her vært på kontinentet.

Det begynner å gå opp for folk at i Venezuela skjer det noe som er virkelig verdt å støtte opp om. Mistenksomhet (som er fremdeles til stede) ikke lenger hemmer på handling og flere organisasjoner på venstresiden har begynt å engasjere seg. Her har vi en president som virkelig gjøre dette som han lover. Han sørger for en omfordeling av landets resurser til de som har alltid blitt ekskludert, landets fattige flertall. Også innenfor lovverket og med full respekt for både menneske- og ytringsrettighetene. Heltedyrking sier Ims, Solidaritet vil de fleste sier.

Men dette som skjer i Venezuela også får sitt utslag hos høyresiden. De begynner å bli nervøs. Et vellykket anti-nyliberal prosjekt! Dette går ikke! I årevis har de prøvd å bevise at prosessen er en økonomisk og sosial fiasko. Landets opposisjon har hjulpet til med statskupp og økonomisk sabotasje men prosessen (med økende folkelig støtte) suser fram! Den er vellykket, og enda verre (for høyresiden) den er smittsom. Den lar seg ikke isolerer å uskadeliggjøre.

Høyresiden er desperat. Men de finner ikke på noe bedre enn absurd påstander om diktator, brud på menneskerettigheter og ytringsfrihet. Og flaggsakene deres? At lisensen til en TV kanal, som i et hvert annet demokratisk land vil ha blitt stengt for 5 år siden for direkte innblanding i statskupp, ikke er fornyet. Et lovlig vedtak grunnet i landets kringkastingslov. Og at presidenten ta på seg begrensede fullmakter, desto i mindre grad en flere andre presidenter både i Latin-Amerika, USA og Europa. Ærlig talt, er dette det beste dere klarer å komme opp med?

Ims hekter seg på hyllekoret mot Chávez og forsøker å gi saken en annerledes vri ved å hente frem støtte fra et par pseudo-venstre latinamerikanere. Når disse venstrefolk blir avslørt for hva de egentlig er, reagerer han ved å feie vekk kritikken av hans skjeve fremstillinger, halvsannheter og løgner og beskylde vedkommende for å være paranoid. Men dette har med bevisførsel å gjøre ikke paranoia. Man gjøre ikke et løgn til en sannhet ved å gjenta det om og om igjen. Jeg regner med at Ims med hans påstått ekspertise om Latin-Amerika sitter inn med mer enn nok pålitelig informasjon for å kunne selv gjennomskuer disse manipulerte påstandene. At han ikke gjøre dette får meg til å mistenke at det er andre ideologiske hensikter som står bak hans utspill.

Er det trusler på demokratiet som Ims er virkelig opptatt av, og ikke et opportunistisk forsøk å hale ned på den norske venstresiden? Jeg vil påstå at høyresiden er lite bekymret over demokratiets tilsand i Venezuela. Det de egentlig er bekymret over er at det alternativt eksperimentet i Venezuela skal lykkes.

Dave Watson
Et annet motinnlegg til Daniel Ims skrevet av Eirik Vold finnes her: http://www.nettverkforvenezuela.blogspot.com/

Sunday, June 17, 2007

Tar turen til Venezuela, Sande!


Dette innlegget er et svar til Unge Venstres Erlend Sande sitt debattinnlegg i Klassekampen fredag 15. juni:

Tar turen til Venezuela, Sande!
Erlend Sande, sentralstyremedlem i Unge Venstre, kommer med enda en kraftsalve mot norske venstresiden i Klassekampen fredag 15. juni. Med utgangspunkt i den politiske situasjonen i Venezuela retter han skyts mot bl.a. Audun Lysbakken for ikke å kritisere Hugo Chávez for å ha ”nedlagt den siste opposisjonelle tv-kanalen” i landet. Samtidig lovpriser han Petter Eide for å være den eneste SV-eren som fordømmer Chávez for menneskerettighetsbrud.

Lysbakken er ærlig nok til å innrømme at han ikke kjenner godt nok til saken for å kunne uttale seg. Sande, til felles med flere andre som har stått frem i hylekoret mot Chávez den siste tiden, har åpenbart svært mangelfull kjennskap til saken, men uttaler seg likevel i krasse ordlag og tegner et bilde av den politiske utviklingen i Venezuela som er svært fjernt fra virkeligheten.

Til tross for at påstandene i Sandes første innlegg har blitt detaljert tilbakevist, gjentar han de på nytt. Han feier vekk kritikken og prøver å dekke over hans uvitenhet ved å generalisere om at han og Unge Venstre reagerer på alle former for menneskerettighetsbrud uansett om det kommer fra venstre eller høyre. Men her oppstår det to problemer:
1) Menneskerettighetsbrudd i Venezuela har ikke blitt påbevist (med mindre enn det er opposisjonens stenging av Chávez-sympatiserende media, forfølgelse av tidligere medlemmer av Chavez-regjeringen og dens tilhengere og oppløsning av alle demokratiske organer under deres kortlevd kuppet mot Chávez i 2002).
Og 2) jeg lette så hardt jeg kan, men finner jeg ikke et eneste debattinnlegg undertegnet Sande om andre land i regionen- som Colombia, Guatemala og Mexico der det under USA-vennlige høyreregjeringer pågår reelle grove menneskerettighetsbrudd.

Det er trist at folk som retter seg mot en karriere i politikk kan være så dårlig informert om viktige hendelser rundt om i verden. Det kan virke som om når de snakker om utenrikspolitikk i fjerne deler av verden som de flest her hjemme har lite kjennskap til, er det fritt fram for oppdiktede fremstillinger (som f. eks: ”nedleggelse av den siste opposisjonelle tv-kanalen i Venezuela”: en dramatisk påstand men totalt usant).

Hadde Sande utalt seg så feilaktig om ting nærmere hjemme hadde han stått i fare for å miste sin politiske kredibilitet. Sande bedrar seg selv hvis han tror han har en god sak i ikke-fornyelsen av RCTVs lisens for å kritisere venstresiden. Et verre eksempel på brudd på ytringsfrihet ville ha vært vanskelig å finne, gitt kanalens grove brudd på sendevilkår som hadde utløst en stopp i lisenstildeling i ethvert land. Eller mener Sande virkelig at det offentlige eide bakkenettet bør brukes av kanaler som ikke bare støtter, men aktivt deltar i blodig militærkupp?

Min anbefaling til Sande er å ta en tur til Venezuela og med egne øyne se på en av de flere høyst aktive opposisjonskanalene- eller RCTV som fremdeles sender via kabel. Diskuter gjerne Venezuela, men en bør kunne forvente at politikere forholder seg til fakta og ikke hengir seg til ideologisk motiverte usannheter.

Dave Watson
Nettverk for Venezuela og tidligere valgobservatør i Venezuela

Thursday, June 14, 2007

Ytringsfrihet eller de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folket


Innlegget er et svar til kronikk i Klassekampen onsdag 13. juni (det kom på trykk i en nokså forkortet utgave i Klassekampen mandag 18. juni).


Ytringsfrihet eller de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folket
Når et lite barn ikke vet forskjell mellom venstre og høyre er det en bagatell, når en universitetslektor ikke vet forskjell, er det grunn til bekymring. Et slik problem har Daniel Ims (klassekampen 13. juni) når han anbefaler venstresiden i Norge til å lytte til kritikken av Hugo Chávez som kommer fra venstresiden i Latin-Amerika og bruker som eksempel Sergio Ramírez (eks sandinist fra Nicaragua) og Teodoro Petkoff (venezuelansk opposisjonspolitikker). At disse to politikere en gang i en fjerne fortiden kunne betegnes som tilhørende venstresiden er jo riktig, men i dag har begge to posisjonert seg langt ut til høyre. Kan det være at Ims ikke har fulgt med venstredebatten i Latin-Amerika, eller er det et overlagt forsøk på å vill-lede leserne?

Teodoro Petkoff var finansminister i regjeringen til Rafael Caldera på 90-tallet og var ansvarlig for en ekstreme neoliberal politikk. Privatisering og avskaffelse av sosial stønad etter oppskrift fra Pengefondet og i tråd med den såkalt ”Washington Konsensus” kjennetegnet hans økonomisk politikk, noe som i stor grad førte til at Chávez vant presidentvalget i 1998.

Sergio Ramírez har også vært en varm tilhenger av neoliberal frimarkeds politikk i over et tiår. Ims skriver at ”Ramírez har ei sjeldsynt gåve for refleksjon og sjølvkritikk”. Problemet er at han bare oppdaget denne ”sjeldsynte gåva” etter at han hoppet av fra Sandinistpartiet fordi han tapte nominasjonsvalget som presidentkandidat.

Ellers er debattinnlegget til Ims en nokså uoriginal oppremsing av høyresidens skjeve fremstillinger, halvsannheter og regelrett løgner, som vi dessverre har blitt vant til i det norske medias dekning av Venezuela og Hugo Chávez. At disse fremstillinger har blitt tilbakevist gang etter gang virker ikke til å bekymre Ims og hans like, de bruker den utprøvde teknikken om at dersom en gjentar en løgn igjen og igjen, så blir det til slutt en akseptert sannhet. Derfor har vi den merkelig situasjonen hvor den av kontinentets president med største oppslutningen, som har vunnet tre presidentvalg, med stadig voksende flertall, som har innført den mest demokratiske grunnloven og med kontinentets mest aktive opposisjonsmedia, blir oppfattet som en diktator!

Et eksempel er når Ims refererer til botlegging av avisa til Petkoff for å ha kritisert Chávez. For det første var avisen botlagt for brudd på loven som beskytter mindreårige, Cávez ni år gammel datter ble hengt ut på det grovest i en artikkel i avisen, for det andre var boten, som Ims påstår tok nesten knekken på avisen, et bagatellmessig beløp på cirka kr.100 000. Denne må lett kunne dekkes inn av de enorme overføringer Bush administrasjon kanaliserer gjennom National Endowment for Democracy til opposisjons media (et favoritt redskap av CIA som har gitt økonomisk støtte til flere av de som ble involvert i statskuppet mot Chávez i 2002).

Hele mediedebatten har blitt styrt av høyresidens, og spesielt Bush administrasjon. Deres redsel er at det alternative eksperiment for en mer rettferdig fordelig av nasjonale ressurser som Hugo Chávez startet i 1999 skulle lykkes, og deretter smitte over til andre land i regionen og på den måten avslører hvilket ulykke den nyliberale modellen egentlig er. Kritikerne overser den enorme sosiale, politiske og økonomiske framgangen som har funnet sted i landet. Heller ikke har det vært fokus på opposisjonens udemokratisk, kriminelle og ødeleggende atferd (hvem var det som stengte alle kritisk media, oppløste alle de folkevalgte organene, til og med høyesterett, de to dager de overtok makten under det USA støttete kuppet i 2002? Og hvem var det som sabotert landets oljeindustri med et prislapp for over $7 milliarder?).

Media hagler med beskyldninger om at Venezuela er et diktatur, om økonomisk vanstyre, menneskerettighetsbrudd og nå innskrenking av ytringsfrihet. Men ser man nærmere på disse påstandene er det vanskelig å få dem til å stemme med virkeligheten. Et land som før Chávez tillot multinasjonale oljeselskapene å stikke av med brorparten av inntekten fra landets naturressursene og fordelte det som var igjen mellom et mindretal av landets rikeste familier, bruker i dag under Chávez de samme ressursene på helse, utdanning og sosiale tiltak for landets fattig flertall.

Når presidentene i land som USA, Frankrike og de fleste Latinamerikanske landene, bruker fullmakter til å gjennomføre usosial og regressiv nyliberalistisk politikk hører vi ikke et eneste lite pip. Når Venezuelas president derimot bruker de samme, desto mer begrensede, fullmakter for å fordype demokratiseringssprossen i landet hører vi en hylekor av beskyldinger om diktatur ifra høyresiden og deres allierte i Akersgata. Og når man tør å stå fram og avslører løgnene ble man hengt ut som heltedyrkere og naive, nyttige idioter. Det spørs hvem det er som er nyttige idioter og hvem sitt ærend de løper, for her er det ikke snakk om et edelt forsvar av ytringsfrihet, (et verre eksampel av ytringsfrihet enn RCTV saken kunne man umulig ha funnet) her dreier det seg om å forsvare de rikes ukrenkelig rett til å desinformere folket, og medias rolle i opprettholdelse av en urettferdig og undertrykkende verdensordning.

Dave Watson
Nettverk for Venezuela og tidligere valgobservatør i Venezuela



Tuesday, March 27, 2007

Åpnet møte om Venezuela


Åpnet møte om Venezuela.

Chavez har vunnet valget men sterke krefter vil ha han avsatt. Venezuela må ha fortsatt internasjonal støtte for å beholde deres president.Latin- Amerikagruppene i Oslo ser sterk behov for å fokusere og samarbeide med flere aktører til støtte for Venezuela og Chavez.
Temaer som tas opp:-

"Consejos communales" - kommuneråd (desentraliseringspolitikken som går ut på å gi ressurser og myndighet til det organiserte lokalsamfunnet)- Kvinners rolle i revolusjonen- Veien videre for sosialisme for de 21. århundre- Hvorfor skal Chavez styre via dekret?- Hva skjedde egentlig under presidentvalget?
Deltakere fra Venezuela:

Ronald Barney: organisator av deltagende budsjettering, lærer på Mision Robinson (alfabetiseringsprogram), koordinator av ungdomsbevegelsen Frente Fransisco de Miranda, koordinator av folkelig deltakelse (poder popular) og kommuneråd (consejos kommunales) gjennom Alcaldia Major (delstatsadministrasjonen).

Luis Rangel: sosiolog, grasrotaktivist, medlem av ledelsen av Movimiento Revolucionario Tupamaro i Caracas.

William Rodríguez: grasrotaktivist, koordinator av kommuneråd (consejos comunales), helsekomiteer og komiteer for urbane jordreformer, politisk rådgiver for bydelsbyråd i Caracas.

Gretel Castro: ansvarlig for den Bolivarianske Skolen for sosial formasjon (escuela bolivariana de formacion popular), studerer kommunikasjon, jobber i MINPADES, Departementet for folkelig deltakelse og sosial utvikling.

Arrangør: LAG Oslo og Bergen og Circulo Bolivariano.
Sted: Sagene samfunnshus, i Oslo

Dato: fredag 30. mars 2007 Tid: Kl: 18:00-20:00
Kontaktperson: Beth Maria Furrevik- GomesE-post: solbrasil@hotmail.com

Thursday, March 22, 2007

NY TID artikkel om Pensjonsfond

KISS YOUR PENSION GOODBYE!


Siste nummer av Ny Tid (9/2007) stilte det retoriske spørsmålet: Vil du låne bort pensjonspengene dine til Hugo Chávez’ Venezuela? Dette ble illustrerert med et bilde av Chávez over hele forsiden. Mitt umiddelbare svar er ja! Jeg kunne ikke tenke meg et mer fornuftig investeringsobjekt enn Hugo Chávez’ Venezuela.

Ny Tid kan gratuleres for å ha sluttet seg til en rekke norske publikasjoner som ser det som en viktig oppgave å fremstille Chávez som en udemokratisk versting. Dermed har bladet frivillig gått med på svertekampanjen regissert av USA. Det foregår intet mindre enn en mediakrig rettet mot et ulydig land som ønsker å stake ut en alternativ og mer rettferdig utvikling enn den som USA vil påtvinge regionen. Problemet med fremstillingen Ny Tid slutter seg til er at den har ideologiske hensikter. Man behøver ikke grave dypt for å skjønne at den stemmer dårlig med virkelighet. Dette reflekterer dårlig Ny Tids rykte som et seriøst og undersøkende tidsskrift.

Å finne etiske vurderinger for å ikke investere i Venezuela er en vanskelig oppgave. Ingen andre land på kontinentet har oppnådd det som Venezuela har under Chávez: 3 millioner fattige tatt opp i utdanningssystemet fra barne- til universitetsnivå. Ifølge UNESCO er Venezuela nå fri for analfabetisme. Over 600 helsestasjoner opprettet i fattige bydeler og på landsbygda. Dette har gitt 35 % av landets befolkning et helsetilbud de aldri før har hatt: 200 millioner gratis behandlinger frem til 2006. Subsidierte matvarer produsert av et nettverk av kooperativer forsyner 11 millioner mennesker. M.a.o. her er noe å investere i med god samvittighet, uten etiske betenkeligheter!

Ny Tids valg av kilde er oppsiktsvekkende: intet mindre enn Venezuelaeksperten Torbjørn Røe Isaksen. ”Det er dumt å låne ut penger til Chávez,” sier Isaksen. Jeg vil heller si at det er dumt av Ny Tid å spørre Isaksen om Venezuela. På et debattmøte i fjor innrømmet han selv at han visste grådig lite om Venezuela. Det virker ikke som han har blitt bedre opplyst i mellomtiden. At han i artikkelen sier han ikke kjenner til detaljene i saken setter et gedigent spørsmålstegn ved Ny Tids bruk av han som intervjuobjekt.

Det påstås at Chávez kan få sin vilje igjennom ved simpelthen å utstede ordrer. Her er det en forvrenging av fakta. Nasjonalforsamlingen vedtok å gi ham fullmakt til å vedta lover i et begrenset antall saker i 18 måneder, noe som skal gjøre det enklere å innføre reformene som ble lovet under valgkampen. Dette har blitt gjort før i Venezuela og praktiseres også i land som USA hvor kongressen gir presidenten fullmakter betegnet som ”fast track”. Venezuelas grunnlov åpner for tilbakekallelse av presidentvervet om folket mener han misbruker makten sin og disse fullmaktene kan tilbakekalles av Nasjonalforsamlingen.

Et slikt makkverk av en reportasje er ikke Ny Tid verdig. Redaktøren bør komme med en uforbeholden unnskyldning til Hugo Chávez og Venezuelas fattige flertall- 63 %- som støtter han og den Bolivarianske prosessen.

Dave Watson

Artikkel i Ny Tid finnes her: http://www.nytid.no/index.php?sk=urix&id=3981
OBS: Papir utgaven hadde en førstsides oppslagg med stor bilde av Chávez. Ingen av motinnleggene har så langt kommet på trykk.

Tuesday, March 13, 2007

Møte med grasrotakrivister fra Venezuela



Venezuelas Fremtid:Folkelig deltakelse i den Bolivarianske revolusjon


Vi får besøk av flere representanter for grasrotbevegelser i Venezuela.

Hovedtemaet vil være folkelig deltakelse under den Bolivarianske revolusjon. Vi vil også komme inn på den aktuelle politiske situasjon, Chávez rolle og status for sosiale og politiske reformer i landet.


Etter møtet samles vi på Bergen Travel Hotel (tidligere Bergen Gjestehus) i Vestre Torgg. 20A for en uformell øl og venezuelansk musikk!!


Tirsdag 20.mars kl. 19.30

Speilsalen, Det Akademiske Kvarter
Litt om deltagere:
Ronald Barney: organisator av deltagende budsjettering, lærer på Mision Robinson (alfabetiseringsprogram), koordinator av ungdomsbevegelsen Frente Fransisco de Miranda, koordinator av folkelig deltakelse (poder popular) og kommuneråd (consejos kommunales) gjennom Alcaldia Major (delstatsadministrasjonen).
Luis Rangel: sosiolog, grasrotaktivist, medlem av ledelsen av Movimiento Revolucionario Tupamaro i Caracas.
William Rodríguez: grasrotaktivist, koordinator av kommuneråd (consejos comunales), helsekomiteer og komiteer for urbane jordreformer, politisk rådgiver for bydelsbyråd i Caracas.
Gretel Castro: ansvarlig for den Bolivarianske Skolen for sosial formasjon (escuela bolivariana de formacion popular), studerer kommunikasjon, jobber i MINPADES, Departementet for folkelig deltakelse og sosial utvikling.