Aslak Orres selvpåførte skylapper

Bergens Tidende forsetter sitt korstog mot venstresiden i Latin-Amerika med enda en ensidig fremstilling av situasjon i Venezuela. Denne gangen i et intervju med CMI-forsker Aslak Orre (Av med de ideologiske skylappene, BT. 20. oktober). Forskeren Orre klarer dessverre bare å forske på halvparten av årsakene til problemene i det kriserammede landet. Dette er beklagelig for en som fremstiller seg som en nøytral akademiker.

Det er ganske tydelig at det Orre egentlig vil, er å kritisere de som støtter endringsprosessene i Latin-Amerika. Problemet er et den ukritiske, autoritærdyrkende venstresiden han refererer til neppe eksisterer. Det er med andre ord en stråmann han setter opp for å kunne slå ned med påstander og argumenter som unnlater å ta i betraktning rollen høgresiden og USA har i den pågående krisen i Venezuela.

Ser vi nærmere på noen av påstandene hans ser vi hvor ensidig hans fremstillinger egentlig er:            «I Chavez’ 20 år lange karriere i venezuelansk politikk maktet han også å polarisere landet så til de grader at det nå synes nesten umulig å finne en felles plattform for samarbeid.» Allerede i 2002 prøvde opposisjonen å ta makten i et statskupp som varte i to dager. Kuppmakerne, blant dem dagens opposisjonsledere, ble jaget fra presidentpalasset av lojale soldater og fattigfolk som strømmet ned fra slummene på åssidene rundt Caracas. Når Chávez etter kuppet, rakk ut en hånd og inviterte opposisjonen til samtaler, svarte de med lockout og en oljestreik som varte i flere måneder. Den kostet landet over $40 milliarder, og lammet oljeindustri i flere år. Langt fra å være en konstruktiv opposisjon har de helt fra begynnelsen av Chávez tid som president fram til i dag, bare motarbeidet, sabotert og samarbeidet med regimene i USA for å isolere og påfører landet økonomiske og politiske sanksjoner. Hvem er det som har egentlig polarisert landet Orre?

«Uavhengig presse er under sterkt press, og regimet har gradvis fjernet kritikk i mange år.» Her kan man selv gå in på internett og lese landets dagsaviser for å se at denne påstand er ren løgn! Ingen medier har blitt stengt, ingen journalister er drept eller fengslet, og medier kritiserer regimet så det monner. Skal Orre virkelig fokusere på ytringsfrihet burde han sjå på høgrestyrte land som Mexico, Colombia eller Honduras, tre av de farligste land i verden for journalister.

Opposisjonens fellesprogram er «å gjenopprette demokratiet. I dagens Venezuela er det dødfødt å forsøke å selge inn et åpenbart høyrevridd eller nyliberalistisk program.»             Men dette, herr Orre, er akkurat det de vil. Som sine allierte i kuppmaker Michel Temers’ Brasil og Mauricio Macris’ Argentina. Gjeninnføringen av et nyliberalistisk system, kan føre landet ut i borgerkrigliknende tilstander. Frykt for eksklusjon, privatisering og avskaffelse av grunnlovfestede rettigheter, skaper uro. En eventuell ny høgreregjering vil sannsynligvis ta i bruk repressive tiltak mot landets fattige befolkning. USA er klar over dette og har allerede tilbudt sine tjenester med trening av sikkerhetstyrker etter et evt. regimeskift. Man kan lett tenke hvilken heksejakt som kommer til å utspille seg mot de progressive og organiserte «Chavistene».

Dave Watson

Latin-Amerikagruppen i Bergen

Om knuste drømmer og nyliberale mareritt 

Civitas Eirik Løkke går hardt ut mot Venezuelas regjering i søndagens BT. Hvis Civita skal lære venstresiden om trusler mot demokratiet, er det mange flere og verre eksempler å velge fra enn Venezuela. Problemet for Løkke er at disse landene deler den samme høgrevridde ideologien som han selv.

Et eksempel er det nylig gjennomførte statskuppet i Brasil- Et 60-talls senatorer, flere av dem under etterforskning for grov korrupsjon, avsatte en president valgt av nesten 55 millioner brasilianere. Latin-Amerika har vært vitne til flere statskupp de siste 15 årene i Venezuela, Honduras, Paraguay, og mislykkede forsøk i Ecuador og Bolivia. Samtlige er utført av høyresiden, samtlige har blitt støttet av USA.

I Honduras har et hundretalls opposisjonelle blitt drept siden kuppet i 2009, de fleste menneskerettighets-, miljø- og fagforeningsaktivister. Radiostasjoner har blitt stengt, og med 59 drepte journalister siden kuppet regnes Honduras som kontinentets farligste land å være journalist i. Dette er det samme regimet som Minervas Leif Marsteinstredet oppfordret oss til å støtte etter statskuppet i 2009. I Venezuela har ikke en eneste opposisjonell blitt drept. Ingen opposisjonell er fengslet med mindre de har gjort alvorlige lovbrudd som heller aldri ville ha gått ustraffet hen i Norge. Privat opposisjonell media er dominerende – bare én fjernsynskanal som var aktiv støttespiller i statskuppforsøk, har ikke fått fornyet lisensen.   Kanskje Løkke kan forklare oss hvorfor Venezuela er en større trussel mot demokratiet enn land som Honduras, Paraguay og Brasil?

Ja, Venezuelas regjering har gjort noen grove feil når det gjelder økonomisk styring. Ja, det finnes enorm korrupsjon i landet, både blant regjeringsmedlemmer, byråkrater og opposisjonens støttespillere. Denne korrupsjonen har lange historiske røtter som verken høyre- eller venstresida har klart å få bukt med. Noe som Løkke fullstendig utelukker fra sin artikkel er hvilket ansvar som også ligger hos opposisjonen og dens allierte, USA, for den elendige situasjonen i dagens Venezuela. Først og fremst er krisen i Venezuela en del av den internasjonale økonomiske krisen forårsaket den ekstreme nyliberale økonomiske politikken kjent som «Washington consensus». Venstreregjeringene som kom til makten blant annet i Venezuela, Brasil, Bolivia, og Ecuador fikk mandat fra et overveiende flertall av befolkningen til å endre kurs. Denne kursendring førte til historisk bedring i levekår for flertallet av landenes befolkning.

Tall fra blant annet Verdensbanken og FN viser tydelig hvilken enorm framgang som ble gjort innen fattigdomsbekjempelse, alfabetisering, og gratis og universal helse og utdanning under Chávez regjeringsperioder. Hadde verdenssamfunnet støttet opp om disse alternative utviklingsmodellene i stedet for å sabotere og motarbeide dem, kunne situasjonen i Venezuela vært en helt annen i dag. Husk at også Norge var med i destabiliseringsforsøket ved å gi økonomisk støtte til opposisjonelle involvert i statskuppet i 2002, og Statoil var en pådriver i de multinasjonale oljeselskapenes forsøk for å sabotere Venezuelas omstrukturering av oljesektoren (se Wikileaksdokumenter fra USAs ambassade i Venezuela).

Svaret på Løkkes avslutningsspørsmål «om jakten på nye sosialistiske fyrtårn fortsetter ufortrødent i det 21. århundret» er et definitivt ja. Venstresiden og alle oppriktige mennesker som er opptatt av et mer rettferdig samfunn har en plikt til å fortsette å skape alternativer til kaoset og elendigheten Eirik Løkkes nyliberale modell har påført flertallet av planetens befolkning.

Løkkes kronikk ble ironisk nok trykket på selveste dagen for statskuppet i Chile, 11. september 1973. Verdens første forsøk på innføring av nyliberalisme. Den ble innført med bruk av tortur, forsvinninger og drap av flere tusen chilenere!

Dave Watson, Latin-Amerikagruppen i Bergen
(Forkortet versjon kom i Bergens Tidende 19. september:
 http://www.bt.no/btmeninger/debatt/Nar-Civita-rir-demokratihesten-323348b.html )

Debattinnlegg i Dagbladet mai 2016:

Den usynlige opposisjon i Hagvaags Venezuela

Einar Hagvaag innerømmer (kanskje uvitende) at Venezuela under Hugo Chávez var et fyrtårn, dette kunne en neppe har oppfattet hadde en bare hatt Hagvaag og Dagbladet som informasjons kilde det siste tiåret.

Ja, Venezuela ha vært et unikt eksperiment i alternativ samfunnsutvikling. Etter to tiår med en destruktive nyliberale økonomisk modell påførte kontinentet av de internasjonale finansinstitusjoner, ble Venezuela et ordentlig fyrtårn for store deler av Latin-Amerikas befolkning. Med sin fordelings og regionale integrerings politikk, ble millioner av mennesker løftet ut av fattigdom. Universal og gratis utdanning, helse, offentlig boligbyggings prosjekter, pensjonsordninger og arbeidsrettigheter ble garantert i det som har blitt beskrevet som de meste progressive grunnlover noensinne i Venezuela og samarbeidsland som Bolivia og Ecuador.

Dette ble gjort med enorme folkelige oppslutning, og forsøk for å innføre deltagende former for demokratiske bestemmelsesprosesser. Det ble også gjort til tross for konstant forsøk på sabotasje, desstabilisering, voldelig og kriminelle aktiviteter, inkluderte statskupp fra opposisjonen og sine allierte i USA (tydelig dokumenterte av bl.a. Wikileaks).

Men nå, som Hagvaag skriver, er Venezuela i en dyp og vedvarende krise. Oljeprisene har falt til under en tredjedel av hva de var for bare tre år siden. Landet har opplevd, de siste tre årene, det verste tørke periode for nesten et halvt århundre, noe som har rammet kraftproduksjonen ekstrem hardt. Økonomisk vanstyre og korrupsjon har forverret situasjonen ytterligere.

Men Hagvaag legger all skylden på regjeringen og landets president NicolasMaduro, og fullstendig utelater en av de viktigste årsakene til at krisen har blitt betydelig verre enn i de andre oljeavhengige latinamerikanske økonomiene. Nemlig landets opposisjon. 

Når et land er i en så dypp økonomisk krise, kan en vente at en ansvarlig opposisjon ville samarbeide og bidrar konstruktivt til å skåne befolkningen fra de verste effektene. Tvert imot! Opposisjonen har fortsatt med å undergrave, desstabilisere og saboterer. De har intensifiert deres økonomiske krigføring i takt med forsøk til å avsette presidenten og oppfordret til voldelige demonstrasjoner. Vi kan spøre Hagvaag om han synes at det er helt tilfeldig at landets største bryggeri, Polar, har sluttet å brygge øl i forkant av forsøket på en folkeavstemning om å avsette Maduro? Eller at basisvarene mysteriøst forsvinner fra hylene i supermarkeder hver gang landet holder et viktig valg?

Hvor uansvarlig opposisjonen egentlig er, ble tydeliggjort etter de fikk flertall i Nasjonalforsamling. Det første de gjorde var å skrive ut en amnesti lov for å slippe fri lovforbrytere og dømte kriminelle fra sine egne rekker, helt tilbake til årtusenskifte, bl.a. kuppmakere, drapsdømte, brannstiftere og svindlere. Istedenfor å fremme konstruktive forslag for å dempe inflasjonen og effektivisere produksjon, har opposisjonen brukt alle sine krefter for å avsette presidenten raskest mulig.

Hagvaags forsøk å skjønnemaler opposisjonen er en hån mot dagbladets lesere som fortjener mer helhetlig og balansert informasjon for å kunne forstår hvilke aktører, og klasseinteresser ligger til grunn for den politiske utvikling i Venezuela. Og ikke minst USAs interesser i et ressursrike land i sin egen bakgård.

Dave Watson

Følgende tre artikler kom som en debatt utveksling med Benedicte Bull i Klassekampen mai-juni 2016:

 

Latin-Amerika eksperten, Benedicte Bull har sannelig ikke peiling på stormaktspolitikk!

Jeg vil gjerne avslutte mitt bidrag til denne debatten ved å illustrere hvordan Benedikte Bull feiltolker både opposisjon og USAs rolle i den ideologiske betente konflikten i Venezuela.

Bull sier at «det er vanskelig å se hvilken interesse USA skulle ha av et kupp». Hun innrømmer at USA tidligere har vært involvert i slike virksomheter, men mener at det «beviser ikke at USA i dag står bak økonomisk sabotasje og kupplaner». Det er godt kjent at Venezuela har ledet forsøket for en alternativ integrering, uavhengig av USAs økonomisk og politiske dominans i regionen. Blant annet ved å vrake USAs planer om en kontinental frihandelsavtale ALCA/FTAA i 2005. Siden har USAs Office of Transition Initiatives jobbet iverherdig for å destabilisere landet og få til et regimeskift. Mener Bull virkelig, at nå, mens Venezuela er inn i en desperat økonomisk krise, så vil USA plutselig slutte med sin intervensjonspolitikk og overlate Venezuela til seg selv? Da har Bull sannelig ikke peiling på hvordan maktpolitikken utspiller seg!

Videre skriver Bull at «å påstå at hele den bredt sammensatte (og derfor splittede) opposisjonen er korrupte og ekstremt nyliberale finnes ikke belegg for». Langt ifra å være «bredt sammensatt» består opposisjonskoalisjon MUD hovedsakelig av fire store partier; Primero Justicia, Un Nuevo Tiempo, Acción Democrática og Voluntad Popular, som rangerer fra ortodoks nyliberale, til nesten fascistisk (Leopoldo Lopez VP) nyliberal partier. Flere av koalisjonens partier, spesielt de som betegner seg som venstrepartier, kan best bli betegnet som en-manns partier, som stort sett bare eksisterer på papiret. De fleste er støttet økonomisk av USA.

Hvor splittet de egentlig er, ble tydeliggjort denne uken når talsmannen for Lopez VP parti kalte tidligere MUD presidentkandidat fra Primero Justicia en «feiging, drittsekk, og klovn» Korrupsjonsanklager har kommet mot flere av MUDs ledere, inkludert en tidligere presidentkandidat, Manuel Rosales og Leopoldo Lopez.

Nei, det er ikke «Watsons avvisning av folkeflertallets mening» som er et problem. Siden det Bull referer til er meningsmålinger utført under en ekstrem økonomisk krise. Problemet er opposisjonen og deres allierte USA, som til stadighet har avvist folkeflertallets mening i et titalls demokratiske valg.

Dave Watson

Ja, Watsonzuela faktisk eksisterer! 

                                                                                                              

Benedicte Bull spør retorisk (KK 1. juni) hvor Watsonzuela ligger. Svaret er enkelt: den ligger hvor den alltid har ligget, i frontlinjen av et geostrategisk, ressursrik og ideologisk omstridt område, som betegnes som USAs Bakgård.

Utgangspunkt for det nokså nedtalende spørsmål er min kritikk av hennes innrømmelse om å ha skiftet mening om opposisjonen i Venezuela. Uten å svare på min kritikk; om hun virkelig mener at en splittet, korrupt og ekstremt høyreliberal opposisjon er i stand til å utføre en snuoperasjon som forener det venezuelanske folket, og de tragiske konsekvensene et slikt regimeskift kommer til å få for landets befolkning, bruker Bull hele sitt innlegg til å bebreide meg for å formidle useriøse og utopiske ønsketenking.

Krise i Venezuela er i grunnen en internasjonal kapitalistisk krise forårsaket et dysfunksjonelle økonomisk system som med ujevnt mellomrom går inn i dyp og langvarig resesjon. Når dette skjer blir de som er hardeste rammet, utviklingsland avhengig av råvare eksport. Dårlig økonomistyring har ført til at krisen er betydelig verre. I tillegg de langvarig og uløste problemer som korrupsjon og kriminalitet bidrar til frustrasjon og misnøye. Men Bull fremdeles unnlater en av de viktigste faktorer i ekvasjonen: rollen som USA og Venezuelas elite spiller, og hvor stort ansvar de har for at krisen har oppnådd et så kritisk og destabiliserende nivå.

Bull behøver ikke gå lenger enn til avsløringer i Wikileaks dokumentene for å få stadfestet hvor graverende denne intervensjonspolitikken har vært. Utpeking av Venezuela som en nasjonal sikkerhetstrussel og innføring av sanksjoner synligjør USAs politikk overfor landet.

I en dyp økonomisk krise kan en vente at en ansvarlig opposisjon samarbeider og bidrar konstruktivt til å skåne befolkningen fra de verste effektene. I Venezuela har det motsatte skjedd. Opposisjonen har fortsatt å undergrave, destabilisere og sabotere. Det første opposisjonen gjorde etter at de fikk flertall i Nasjonalforsamlingen var å vedta en amnestilov for å sette kriminelle fra egne rekker på frifot, med kraft helt tilbake til årtusenskiftet, deriblant kuppmakere, drapsdømte, brannstiftere og svindlere. De har intensivert den økonomiske krigføringen i takt med forsøket på å avsette presidenten, og oppfordret til voldelige demonstrasjoner. Flere fra min generasjon husker godt Nixon og Kissinger sin destabilisering av Chile i forkant av satskuppet til Agosto Pinochet: «We will make the economy scream!»

Bulls kritikk av Klassekampens dekning av Venezuela (bevege seg I et parallelt univers) er også merkelig. Klassekampen har for det mest prøvd å forklare hva virkelig foregår i landet; hvem de forskjellige aktørene er, hvilken klasse interesserer de representerer og USAs intervensjonistisk geopolitiske rolle. Mens «mainstream media» har blitt mer opptatt av skandale overskrifter. Denne mediemanipulasjon, målbevisst dirigert fra Washington, Bogota og Madrid, har skapt et meget skjev, og negativt bilde av hva de såkalte endringsregimene i Latin-Amerika har oppnådd de siste tiår.

Til slutt ble jeg utfordret av Bull til å bevise at det finnes en fungerende grasrotbevegelse i Venezuela. Hun mener at selv om det var en gang «en brede lokalt forankrede sosiale bevegelser» den har liksom dempet vekk. Men dette har den ikke. Det er fremdeles rundt 1500 Comunas (sammenslutninger av grasrot styrte lokale kommuner). Flere av disse eksisterte før Chavez kom til makt, og selv om mange har blitt kooptert av regjeringspartiet, andre har beholdt sin autonomi. Dette er her det foregår grundig debatt om alternative løsninger, basert på de reelle forholdene, og ikke opposisjonens tomme retorikk om demokrati og frihet. Dette er også disse folk som kommer til å bli mest utsatt for høyresidens repressive kontraoffensive etter et eventuelt maktskift. Som aktivist «slenger jeg ikke om med visjoner uten rot» men støtter opp om det folkelig kamp for reelle endringer. Denne kampen kommer til å bli utsatt i lang tid framover hvis USA og makteliten på kontinentet innfører på nytt sin repressive nyliberale sosioøkonomiske modell.

Dave Watson

Akademiske støtte til nyliberal motoffensiv i Latin-Amerika

Av Dave Watson, styremedlem i Latin-Amerikagruppene i Bergen

I Klassekampens intervju med Benedicte Bull 21.mai blir vi allerede i åpningsavsnittet servert påstanden: «Maduro og Chavistene må selv ta svært mye av skylda for krisa i landet (Venezuela).»

Så langt kan vi være enige. Problemet er at hele intervjuet dreier seg om regimets betydelige feil, og enten ignorerer eller bagatellisere opposisjonens rolle, USAs intervensjonspolitikken og det kapitalistiske system. Med denne skjeve analysen er Bulls konklusjon at det beste for landet er et regimeskift.

De fleste akademikere liker å være på trygg grunn når de synser åpent om politisk og sosial utvikling. Likevel påvirkes de av medias kontroll over informasjonsflyten, og en redsel for å bli beskyldt for eller oppfattet som partiske (les venstrevridde) eller nyttige idioter for despotiske regimer. Dette synes også hos Bull som redegjør for egen helomvending i forhold til den venezuelanske opposisjonen. Til tross for tidligere innvendinger aksepterer hun nå opposisjonens legitimitet og rettferdiggjør deres forsøk på å avsette landets lovlig valgte regjering.

Hun avfeier sammenligninger med det som har skjedde i Brasil med en vag påstand om at «situasjonen i Brasil var veldig annerledes». Men avsettelsen av Dilma er slående lik forsøkene på å avsette Maduro hvis vi tar i betraktning aktørene og de politiske motivene bak avsettelsen.

Selv om hun innrømmer at dagens høyreopposisjon ikke er noen «spesielt attraktiv løsning», vil det tilsynelatende være best for landet at en splittet, korrupt og ekstremt høyreliberal opposisjon tar over makten. Påstår virkelig Bull at opposisjonen som i over 16 år har sabotert og undergravd regjeringen, deltatt i statskupp og oppfordret til voldelig opptøyer er i stand til å utføre en snuoperasjon som forener det venezuelanske folket?　

Det Bull glemmer, er at millioner av venezuelanere fremdeles har tro på den bolivarianske prosessen. Gjeninnføringen av et nyliberalistisk system, kan føre landet ut i borgerkrigliknende tilstander. Frykt for eksklusjon, privatisering og avskaffelse av grunnlovfestede rettigheter, skaper uro. En eventuelle ny høyreregjering vil sannsynligvis ta i bruk repressive tiltak mot landets fattige befolkning. USA er klar over dette og har allerede tilbudt sine tjenester med trening av sikkerhetstyrker etter en evt. regimeskift. Man kan lett tenke hvilke heksejakt kommer til å utspille seg mot de progressive og organiserte «Chavistene».

En grundigere analyse av situasjon i Venezuela ville vist at det er en annen og bedre vei ut av krisen. Nemlig et kursskifte til venstre, intensivert krig mot korrupsjon og grasrotmobilisering. Hugo Chávez var i sin tid bevisst grasrotbevegelsens rolle. En aktiv, politisk bevisst og engasjert grasrotbevegelse var – og må fortsatt være - drivkraften for den «bolivarianske revolusjonen».

Raftoprisen og Bergens Tidene 

Alle ære til årets Rafto pris tildeling! Den har faktisk fått Bergens Tidende til å innse at Honduras er en versting i forhold til angrep på ytringsfrihet og menneskerettighetsbrudd.

Slik var det ikke i 2009. Et år som, riktig nok, Hilde Sandvik (”Ein blinkande varsellampe” BT 25. sept.) peker ut som vendepunktet i Honduras sin vei til en udemokratisk, feilet stat.

I 2009, i kjølvannet av det militær statskuppet, føyde dessverre BT seg til den internasjonale mediekampanjen som forsøkte å gjøre kuppregime i Honduras akseptabel, forhindre at den lovlige valgte presidenten, Manuel Zelaya, kom tilbake til makten, og legitimerte presidentvalget som innsatt en ny ”grunnlovsdyktige” regime. Et regime som Sandvik riktig nok påpeker har drepte 32 journalister, men som også i tillegg har drept mange titalls politiske aktivister, studenter, fagforeningsledere og menneskerettighetsforkjempere.

Sammen med det internasjonale ”mainstream” media, har BTs hovedfokus blitt rettet mot de progressive endringsregimene i Latin-Amerika. Avisen har konsekvent bidratt med videreformidling av feilaktige og manipulerte informasjon. Målet for denne mediestyret kontraoffensiven er desstabilisering og regimeskift. Statskuppene i Honduras og Paraguay, og kuppforsøk i Venezuela, Bolivia og Ecuador var alle kjennetegnet av medias forsøk for å bagatellisere eller rettferdiggjøre handlingene.

Ironisk nok fikk førsteamanuensis Leiv Marsteintredet, som holdt talen på offentliggjøring av Raftopris tildeling, spandert en helsides kronikk i BT noen dager etter statskuppet i juni 2009. I kronikken oppfordret Marsteintredet oss til å lytte til kuppmakere fordi de «har faktisk en god sak»! Denne gode saken førte til massakrer, sensur, undertrykking og gjenopprettelse av dødsskvadronene fra 80-tallet.

Dette står i grell kontrast til prisvinneren Ismael Moreno Coto ”Padre Melo” sin ubetingete fordømmelse av statskuppet. Og samtidig som Marsteinstredet skrev sitt forsvar for kuppmakerne, stormet soldater radiostasjonen til Padre Melo og tvang dem med bruk av maskingeværer til å stenge alle sendingene.

Vi får håpe at Bergens Tidende forsetter å lytte til reelle menneskerettighetsforkjempere som Padre Melo, og retter en mer kritisk og undersøkende journalistikk mot USAs intervensjonspolitikken på kontinentet.

Dave Watson
publiset i Bergens Tidende september 2015