Oslo Freedom Forum – frihet for hvem?

  By Ann Susanne Kulasingam •1. oktober 2014 Samfunn, Turbulens

Hvis jeg fortalte deg at Norge inviterer tidligere kuppmakere til Oslo for å glorifisere dem som forkjempere for frihet og menneskerettigheter, ville du trolig hevet øyenbrynet og spurt «Seriøst?». Det tragiske er at Oslo Freedom Forum er en arena der akkurat dette skjer.

 
Thor Halvorssen Mendoza, en kontroversiell sønn av Venezuelas elite, fyrte av forumets første startskudd i 2009. Med høye ambisjoner og store lovord klarte Halvorssen å sanke viktige forbundsfeller i det norske samfunnet. Slik går historien om hvordan Oslo ble vert for det som er i ferd med å bli en av verdens største menneskerettighetskonferanser, Oslo Freedom Forum (OFF). En tittel som i liten grad tilslører forumets underliggende formål. For med norske myndigheters velsignelse og nobelprishovedstaden Oslo til disposisjon, har Halvorssen skaffet seg en god kulisse for sitt politiske prosjekt. Et prosjekt som handler litt om frihet og menneskerettigheter, men mest om andre ting.

20. oktober åpner Oslo Freedom Forum dørene for sjette gang. I døra står forumets primus motor Thor Halvorssen, med Human Rights Foundation (HRF) og Civita like i ryggen, og tar imot frihetsforkjempere og menneskerettighetsaktivister fra hele verden. Arrangørene har invitert titalls av det de omtaler som verdens mest innflytelsesrike dissidenter, innovatører, journalister, filantroper og politikere. Sammen skal de gjennom tre intensive dager dele historier, utveksle ideer og sette fokus på hva angår frihet og menneskerettigheter her i Oslo.

Mottakelsen av arrangementet har siden dets oppstart i 2009 vært gjenstand for en snodig blanding av hyllest og kritikk. Med dette sikter jeg ikke til Klassekampens harde linje mot, eller den høyreorienterte tankesmien Civita sin ubønnhørlige støtte til forumet. Jeg tenker heller på de aktører som tar OFF inn under sine vinger, enten som økonomiske eller symbolske støttespillere, og samtidig stiller en rekke bekymringer rundt forumets utforming og innhold. Jeg kan for øvrig legge til at min hensikt verken er å angripe Halvorssen eller Oslo Freedom Forum sin rett til å arbeide ut fra egne politiske visjoner. Spørsmålet er snarere hvorvidt det er kledelig at norske aktører gir sin legitimitet til dette arrangementet.

Enkeltmannsforetaket Human Rights Foundation. Født inn i en av Venezuelas tyngste eliteslekter på morssiden, tilhører Thor Halvorssen et privilegert sjikt blant landets ypperste økonomiske og politiske elite. Faren, Thor Halvorssen Hellum, jobbet ifølge Associated Press for USAs etterretningsorganisasjon CIA på 80-tallet og senere som spesialrådgiver i narkotikaetterforskning for Venezuelas daværende president Carlos Andrés Pérez. Arrestert og anklaget for terrorisme i 1993, brakte han familien i eksil i Miami. Halvorssen Jr. har følgelig bodd mesteparten av sitt liv i USA.

HRFs politiske tilhørighet har ført til en selektiv og ufullstendig fremstilling av saker vedrørende Latin-Amerika

Thor Halvorssen var stor motstander av avdøde Hugo Chávez. Foto: Bernardo Londoy / Flickr Creative Commons

I 2005 startet han Human Rights Foundation, med den hensikt å dokumentere enkelthendelser av menneskerettighetsbrudd i Latin-Amerika. Halvorssen har siden virket som administrerende direktør for organisasjonen. Denne New York-baserte NGOen har blitt sterkt kritisert for å ha en tydelig politisk agenda og nær tilknytning til høyreorienterte organisasjoner i USA. Disse befinner seg ofte langt til høyre for den norske politiske aksen. HRFs politiske tilhørighet har ført til en selektiv og ufullstendig fremstilling av saker vedrørende Latin-Amerika, ettersom saker blir fremstilt i klart lys av politiske særinteresser. Et eksempel på dette er vårens opptøyer i Venezuela, der HRF urettmessig har anklaget regjeringen for å stå bak alle menneskerettighetsbruddene som har skjedd under konflikten. Som hovedarrangør av OFF forlenges denne politiserte orienteringen på den norske arenaen.

Naive norske støttespillere. Civita har vært en sentral støttespiller for arrangementet, og Kristin Clemet satt tidligere som forumets norske styreleder. I tillegg mottar forumet økonomisk støtte fra Utenriksdepartementet, Oslo kommune og Fritt ord, mens blant annet Amnesty International Norge, Plan Norge, LIM og Norske Helsinki Komité står oppført som partnere på arrangementets offisielle hjemmeside.

At norske myndigheter og seriøse organisasjoner finner insentiver til å støtte forumet, sender ut noen bekymringsfulle signaler. Enten norske aktører velger å overse forumets tydelige politiske agenda, eller om støtten er tuftet på naivitet og uvitenhet, så representerer HRF og noen av forumets gjester aktører som Norge neppe ønsker å assosieres med. Støtten gir Halvorssen mulighet til å fronte egen neokonservativ politikk med lånt norsk legitimitet. På denne måten har OFF kjøpt seg definisjonsmakt og misbruker menneskerettighetsbegrepet til snevre politiske saker.

Manifest Analyse, en venstreorientert tankesmie, la i 2010 fram en rapport og publiserte en video som avslørte at flere av forumets prominente gjester tidligere har vært sentrale medspillere i militærkupp. Dette er militærkupp som har blitt fordømt internasjonalt. På listen finner vi blant annet Venezuelas tidligere presidentkandidat Leopoldo Lopéz Mendoza, som hadde en lederrolle under kuppet på Hugo Chávez i 2002. Kuppmakerne forfulgte Chávez-tilhengere og oppløste høyesterett og den folkevalgte nasjonalforsamlingen. Lopéz skal angivelig ha uttalt at den lovlig valgte presidenten burde myrdes. Lopéz er for øvrig også Halvorssen sin fetter, og ble invitert til OFF i både 2009 og 2010 som «Hero of Human Rights».

Lopéz er én av flere gjester som står bak grove menneskerettighetsbrudd og antidemokratiske krefter i sine respektive land. Disse har blitt invitert til Norge og løftet frem som «Heroes of Human Rights» og «Voices of Freedom». Ved å plassere forbrytere på samme scene som verdenskjente nobelprisvinnere, fungerer forumet som en arena der Halvorssen og HRF kan renvaske politiske allierte fra Latin-Amerika. Denne prosessen blir vi medvirkende i gjennom vår støtte til forumet. Latin-Amerikas har lange tradisjoner med militærkupp og autoritære styrer, og vi bør derfor tenke oss nøye om før vi eventuelt velger side i så komplekse konflikter. Ikke bare er det krenkende overfor mennesker som har blitt direkte berørt av disse kuppmakerne sine ugjerninger, men det er også svært skadelig for Norge sitt internasjonale omdømme at vi glorifiserer menneskerettighetsforbrytere.

(..) organisasjonen bidrar til å underminere FN og FNs definisjon av menneskerettigheter

UDs menneskerettsseksjon ønsket å fjerne den norske støtten til forumet. Dette kom frem i fjor etter at Klassekampen fikk tilgang til et internt notat fra 2012. I notatet blir HRF og OFF totalt slaktet av UDs seksjon for menneskerettigheter og demokrati. Blant bekymringene som blir nevnt av UDs rådgivere er at HRF og OFF sitt «verdigrunnlag, støttespillere og profil», og det at HRF styres og finansieres av personer med tette bånd langt til høyre i USA. For det andre, at organisasjonen bidrar til å underminere FN og FNs definisjon av menneskerettigheter. Og til slutt, «at flere tidligere innledere er kritisert for grove menneskerettighetsbrudd» og har blitt presentert som «menneskerettighetsforkjempere» uten å være det, herunder personer med nær tilknytning til totalitære regimer og til kuppforsøk.

Hero of Human Rights: Leopoldo Lopéz. Foto: Luis Carlos Díaz / Flickr Creative Commons

Med bakgrunn i disse bekymringene anbefalte seksjonen «at årets søknad fra HRF om støtte til konferansen avslås og at man takker nei til invitasjon til deltakelse av politisk ledelse». UDs respons var å doble støtten til 800.000 kroner, stikk i strid med ekspertenes anbefalinger. Tilsvarende sum ble bevilget også i 2014. Det er noe suspekt over at UD bevilger støtte til arrangementet, samtidig som tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre i fire år avsto alle invitasjoner om å delta på forumet.

18 norske Latin­-Amerika­forskere reiste i fjor bekymring mot OFF sin politiske slagside i fokuset på menneskerettighetsbrudd i Latin­Amerika. De kritiserte HRF og OFF for et snevert menneskerettighetssyn, som både går i strid med norsk utenrikspolitikk og skaper en ubalansert og skjev politisk vinkling i saker knyttet til Latin­Amerika. De 18 forskerne oppfordret til en revurdering av HRF som samarbeidspartner, og varslet om at stater og sivilsamfunn i Latin­Amerika er bekymret over organisasjonen sin agenda og virke.

Fra Latin-Amerika er det ikke menneskerettighetsarbeid som står som fellesnevner for de inviterte gjestene, men aktører som kan underbygge Halvorssen sitt neokonservative prosjekt.

Selektivt og snevert menneskerettighetssyn. Det kan være et poeng å invitere gjester som spenner på tvers av perspektiver, kompetanse og meninger for å rette søkelyset på viktige globale saker. Her har OFF gjort en dyktig jobb i å bringe sanne frihets- og menneskerettighetsforkjempere til Norge, og gitt dem en velfortjent plattform å skinne på. Det problematiske er at disse heltene hylles side om side med innledere som er kritisert for grove menneskerettighetsbrudd. Dette gjelder primært innledere som kommer fra Latin-Amerika, der Halvorssen og Human Rights Foundation har klarest politiske interesser. Fra Latin-Amerika er det ikke menneskerettighetsarbeid som står som fellesnevner for de inviterte gjestene, men aktører som kan underbygge Halvorssen sitt neokonservative prosjekt.

Forumets målrettede fokus på å sverte venstreregjeringer i Latin-Amerika skaper et feilaktig og unyansert bilde av situasjonen og utviklingen på kontinentet. I kraft av at OFF er på vei til å bli blant verdens største menneskerettighetskonferanser, har forumet stor makt til å definere og påvirke folkeopinionen på en rekke områder. Ved flere anledninger har konferansen blitt brukt til å presentere budskap som er problematiske i en menneskerettighetskontekst. Derfor er det svært bekymringsfullt at enkeltsaker selektivt belyses for å underbygge bestemte formål. Et slikt ensidig fokus på spørsmål om frihet og menneskerettigheter umuliggjør en bred og allsidig debatt i behandlingen av globale utfordringer. Dette er uten tvil skadelig for den offentlige debatten. Pressedekningen som forumet tiltrekker seg bidrar også til å legitimere, spre og universalisere de ledende stemmene som forumet presenterer.

Når Halvorssen kamuflerer sin politiske agenda med frihetsbegreper og menneskerettighetskamp, blir dette heller en sak om retorikk og maktmisbruk. Gjennom støtte av norske myndigheter, har Halvorssen fått videreføre sitt personlige politiske prosjekt her i Norge, og fredsnasjonen Norge har blitt gjenstand for glorifisering og hyllest av mennesker som ikke hører hjemme på en menneskerettighetskonferanse.

Del gjerne!

Tekst: Ann Susanne Kulasingam den 1. oktober 2014.

A message from Fidel

 

 

TRUE FRIENDSHIP

By Fidel Castro 

Yesterday I received the visit of the President of the Bolivarian Republic of Venezuela, who traveled abroad to defend important oil interests of his country.

During his visit to Cuba, he seized the opportunity to contact and greet me personally as he promised on August 13th this year, when I had the privilege of turning 88 years old. On that day he sent me some fruits as a gift, including some tasteful little ones which look like pearls and which I had never seen.

He also gave me a sports uniform, which was a gift from the Venezuelan athletes who pursue victories for their country. 

I was extraordinarily happy that he visited me soon, not just because of the honor of his presence and rapid action, which requires the difficult task of carrying on the epic struggle of Hugo Chávez, but also because of the exceptional activities he is carrying out. 

Our world is experiencing an exceptional and unique moment. Every day the number of people who are aware of it increases. The genocide being carried out in the Gaza Strip is one of the most dramatic events. There, 1.8 million human beings live trapped between the desert, the sea and the military power of a country of the Middle West where the most powerful empire that has ever existed has created a sophisticated nuclear military and irresponsible power at a cost of nearly USD 100 billion for over half a century. Many people ask: Whorules whom? Does the United States rule Israel or Does Israel rule the UnitedStates? 

The facts are visible. Rockets aiming at programmed targets, fats and accurate bombers, armored artillery and modern tanks attack buildings full of people, as well as hospitals, schools and service facilities and kill defenseless children, youth, elders and parents. 

Atrocious events took place before. Without going back further to past millennia and referring to battles before World War II: the Ethiopian War, the Spanish Civil War, the Bombing of Guernica, the Japan War to conquer China, and US interventions in Latin America. These events caused great commotion but they were not like the horrifying scenes citizens watch on TV in their homes. 

Politicians get upset and chaos become evident in world politics. 

So the meeting with the Venezuelan president was very useful. I thought, however, that keeping silence would not benefit anyone. With the greatest sincerity I congratulated him for what he was doing for the martyr people of the Gaza Strip.  

The countries suffering tragedies deserve a continuous help as far as the resources of a country allows it, no matter how hard its own situation is. 

This is what Cuba did, even in its most difficult times and under the fierce yankee embargo, which has lasted more than half a century. 

What Venezuela is doing embodies an exceptional example. The Punic measures of imperialism against the country are well known since they tried to overthrow, an eliminate him if possible, Chávez with the help of the fascist oligarchy of Venezuela. He never hesitated and he was always supportive with our Homeland in the most difficult times. 

I congratulated Maduro for his extraordinary solidarity with the heroic people of the Gaza Strip. Just after the release of news about the genocide and the high number of children, mothers and people who have been injured or killed by the genocide attacks of Israel, he set a US made military cargo plane, which has barely overcome the embargo on parts by its manufacturers, and loaded it with equipments, medicines and food to send it to Egypt and then Gaza. He also sent his tireless Foreign Affairs Minister to Cairo in order to obtain the support and deliver it to those who desperately need it.

Since then, the brave Venezuelan pilots have taken their humanitarian cargo to save mothers, children and adults from death. I read today, however, an AP cable from Venezuela that reports about statements delivered by the “Association of Clinics and Hospitals of Venezuela,” which groups “the country’s private health centers” and urges the government to declare a state of “humanitarian emergency” to face “the shortage of supplies, medicines, medical equipments and parts” that - they claim - “jeopardizes the life of the population.” 

What a coincidence! This demand is made exactly when the yankee-israeli genocide takes place in the poorest and most overpopulated zone of the Gaza Strip, a community that has lived there for millennia. 

This is what makes the behavior of Maduro and the Venezuelan military and specialists so praiseworthy. They are undertaking such an exemplary behavior in the face of the tragedy suffered by the fraternal people of Palestina.

Many things can be said about this noteworthy fact if Homo Sapiens manage to survive and do not exterminate themselves. It’s in their hands. 

During a visit in areas that imply great food perspectives, two female workers showed up. I asked them if they knew my companion. They looked at him, smiled and said, “President Maduro.” I asked them what their levels of schooling were. The youngest said: “I’m a high school graduate.” The other, still young and strong, said she graduated in Physical Education and Sports and worked as a teacher for several years. Finally, I asked them if they were willing to work in Venezuela, and they enthusiastically replied: “Of course we are!” I will not make this longer if I intend to publish this article today, as I told the Venezuelan president.

What's Really Going On in Venezuela

Video outlining the general situation and forces at play in the current situation in Venezuela, February/March 2014

https://www.youtube.com/watch?v=OVdel510hRk

Muerte sobre la revolución del papel higiénico!

Peacefull student demonstrator

«Eirik Vold […] burde bli dømt og fengslet.» Ramiro Cavero Uriona, Bolivias tidligere plan– og økonomiminister.

• Den definitive boken om Hugo Chávez’ Venezuela
• Eksklusivt intervju med den avdøde presidenten
 En uniformert sosialist, en rappkjeftet baseball-fan og lederfigur for omveltningen som forandret en hel verdensdel. Han var presidenten mediene elsket å hate. Men hvem var egentlig Hugo Chávez? Og hvorfor ble han de fattiges folkehelt og vant 17 valg på 14 år?
I Hugo Chávez. Revansjen møter vi helfrelste tilhengere, fanatiske motstandere og avmålte tvilere – og ikke minst: Hugo Chávez selv. Forfatter Eirik Vold er eneste nordmann som har intervjuet Chávez. Han tilbrakte et døgn sammen med presidenten i Ecuador og i Venezuelas Air Force One.
 Eirik Vold har bodd i Venezuela siden 2002 og kjenner landets kriker og kroker. Han undersøker mytene, beveger seg mellom overklasse og slum, og behandler landet historisk, politisk og personlig – et samfunn preget av klassehat og rasisme, men også solidaritet, kjærlighet og klissete salsahits.
«I går kom Djevelen hit. Akkurat hit. Og det lukter fortsatt svovel.» Hugo Chávez fra FNs talerstol dagen etter at president George W. Bush hadde stått der.

Følg denne lenken for å bestille boken:
http://www.manifest.no/eirik-vold-hugo-chavez-revansjen

Bergens Tidende- Besatt av Chávez!

Jeg kom tilbake til Bergen mandag (15 oktober) etter en tre ukers opphold i Venezuela der har jeg fulgte presidentvalget på nært hold. Trygt hjem, men litt tynget av «jetlag», satt jeg meg ned for å lese Bergens Tidende. Der ble jeg møtt av et svært bilde av Hugo Chávez spredt over to sider med en nokså standard og velkjent (for norske media) overskrift; «Hugo Chávez er besatt av makten!»

Ja, enda en av BTs undersøkende journalister har klart å spore opp (eller visa versa) en representant fra opposisjonen, som står fram for å belyse avisens lesere om situasjonen i Venezuela med ubegrunnede påstander, forvrenginger og til tider regelrett løgn. Beskrivelsen er, mildt sagt, langt fra den virkeligheten jeg opplevde i landet de siste ukene.

Det er noe merkelig med dette landet. Et land som undertrykker sitt folk, forfølger og knebler all opposisjon. Et land hvor pressefrihet og ytringsfrihet ikke er tolerert, og fengslene fylles med de som kritiserer kvasi-diktatoren Hugo Chávez.

Journalisten, Anne M. Sørensen, synes sikkert at hun har klart å få til en ny og annerledes vinkling i den evige heksejakten for den «makt besatt» Hugoen. Dette fordi intervju objekt, Vladimir Villegas, er en «ekte» sosialist, til og med en som har tidligere blitt alliert med Chávez. Men det finnes dessverre mange opportunister i latinamerikanske politikk og det gjør dem enda mindre troverdige når påstandene deres ikke stemmer med fakta.

La oss ta en rask gjennomgang;

Sitat: «Frykten, sensuren og ikke minst, selvsensuren er betydelige faktorer i dette landet.»

Fakta: I ukene foran valg kunne jeg kjøpe et utall dagsaviser på åpne gater. Øverst på forsidene av de største avisene stod det oftest et stort bilde av en smilende Henrique Capriles Radonski, den fremste opposisjonskandidaten, med svært positiv overskrifter. Deretter fulgte en mengde mindre spalter med kritikk mot Hugo Chávez, og katastrofepregede reportasjer om landets tilstand.

Men hvor var ytringspoliti? Sensurstempler? Nedbrente avisstands?

Fakta: De private fjernsynskanalene fungerte som en gedigen propagandamaskin – for opposisjonen. Nyhetskanalen Globovision (eid av multimillionær Guillermo Zuloaga) erklærte åpen krig mot Chávez. En uke før valget bestod sendingene av nesten sammenhengende anti-Chávez «dokumentarer». For eksempel, to dager før valget kunne vi lære om skjebnen til de ansatte i RCTV, en kanal som mistet sin sendekonsesjon i 2007. Tårevåte scener med gråtende ansatte, melodramatisk bakgrunnsmusikk, og gjentatte klipp av en uniformert Hugo Chávez i truende positur. Ikke et ord om hvorfor RCTV mistet sin konsesjon; grove brudd på landets kringkastingslov og aktiv deltagelse i statskuppet mot Presidenten.

Men hvor var de blanke skjermene? Brutte sendinger? Ramponerte fjernsynsstudioer?

Sitat: «Chávez har dessuten opptrådt uten stans på alle tv-kanaler.»

Fakta: De statlige kanalene når rundt 10% av befolkning, mens de private, Chávez fiendtlige, bombarderer 90% av befolkning med svært grov propaganda i opp til 24 timer i døgn (Globovision). Opposisjons kandidat, Capriles Radonski, fikk fri tilgang til å formidle sitt budskap «uten stans!».

Fakta: Den Interamerikanske Menneskerettighetsdomstol (CIDH) forkastet en klage fra opposisjonsmedia i 2009, og konstaterte at: I Venezuela eksisterer full pressefrihet og ingen uregelmessigheter i statens forhold til media.

Fakta: Staten har lovpålagt rett til å sende 10 minutter hver dag på alle kanalene for å formidle informasjon om dens arbeid. Dette for å kunne svare på den svært ensidig, og lite profesjonelle informasjonsformidling fra disse kanalene.

10 minutter- «uten stans»?

Sosialdemokraten Capriles?

Vladimir Villegas påstår at han er sosialist, noe som virker underlig når han åpent støtter opposisjonskandidaten Capriles Radonski.

Opposisjons kampanjen presenterte Radonski som en sosialdemokrat, ja han sammenligner seg selv med Brasils tidligere så populære president «Lula» (ironisk nok har Lula sjøl sagt at Hugo Chávez er den beste president Venezuela noen gang har hatt!).

Faktumet er at Capriles Radonski tilhører en politisk opposisjon som i alle år har prøvd å sabotere og ødelegge alle initiativer til den «Bolivarianske» prosessen til president Hugo Chávez. Han er grunnleggeren av Primero Justicia, et politisk parti med åpen nyliberal ideologi. Capriles støttet statskuppet i 2002 og andre voldelige aksjoner for å sabotere økonomien.

Riktig nok gikk han til valg med lovnader om, ikke bare å beholde, men utvide og utbedre samtlige av regjeringens sosiale programmer (Los Misiones). Men dette var et kynisk politisk spill, fordi Capriles visste at dersom han gjekk til valg med et politisk løfte om å bygge ned de populære misjonene, ville det vært politisk selvmord.

Samtidig som han lovde å beholde og forbedre misjonene, skulle han kutte alle forbindelser og samarbeid med Cuba. Cuba har rundt 40 000 helse arbeidere i Venezuela, hvordan skulle disse erstattes? Ved å tvinge velstående venezuelanske leger til å flytte fra sine privatklinikker i overklasse bydelene til slumstrøkene for de fattige?

En indikasjon på hvor opptatt han egentlig har vært av disse sosiale «Misiones» ser vi når han tok over som guvernør i delstaten Miranda i 2008. To dager etter innsettelsen, og med voldelig metoder, stengte han skolene til utdanningsmisjonene «Robinson» og «Ribas» i delstadskapital, samt en integrert klinikk for diagnostikk drevet av Misjonen «Bario Adentro»

Ja, Venezuela er et merkelig land. Nesten ingenting stemmer med bildet vi blir presentert gjennom media!

Valgresultatet den siste uken, den tredje seieren på rad for Hugo Chávez, samtlige godkjent av bl.a. EU, Organisasjon av Amerikanske Stater, Carter Center og UNASUR, burde være en øyeåpner for den internasjonale media, BT inkluderte. Journalister og redaktører med den minste selvrespekt burde spørre seg selv om de virkelig gjøre et profesjonell og grundig arbeid i forhold til informasjonsformidling om Venezuela, eller om de fungere som nyttige idioter for landets reaksjonær opposisjon og deres mektige støttespillere i USA.

Dave Watson

(En brutalt redigert og forkortet versjon av dette innlegget kom på trykk i Bergens Tidende 25. oktober)

Venezuelas Folk har Talt!

Venezuelas Folk har Talt!

Opposisjonens kandidat i Venezuela Henrique Capriles Radonski presenterte seg som “El candidato de la Unidad” - Enhets kandidat. Han spilte på påstanden om at presidenten,Hugo Chávez, har polarisert landet, at han er bare president for en del av befolkning, de fattige, mens Capriles skulle være president for alle venezuelanere.

I intervjuer under valgkampanje sa han at han ønsket å styre landet som en mor styrer sitt hjem, han skal bry seg på hele familie, behandler alle likt, men selvfølgelig, gir ekstra oppmerksomhet til de svakeste. Dette er det nærmeste Capriles kom til en ideologisk deklarasjon. M.a.o. overdådig og innholdsfattige demagogi.

Hvem har polarisert Venezuela?

Ana Elisa Osorio, medlem av nasjonalstyret til regjeringsparti PSUV svarte elegant på tiltalen: “Venezuela har alltid vært polarisert. Problemet er at den ene parten har alltid vært usynlig; folket. Men i dag har de blitt gjort synlig, og stadig øver mer kontroll over maktapparatet. Klassekamp og skillet mellom de som har og de som aldri har hatt, de historiske ekskludert, eksisterer fremdeles, men forskjellen i dag er at de fattige har stilt krav, og er bevist på at et rettferdig samfunn er under oppbygging.

Dette ble bekreftet i går, sondag 7. oktober da President Hugo Chávez ble gjenvalgt som landets president. Med 54% av stemmene, 10% mer en motkandidat Capriles, og 81% deltagelse har folket gitt en kontant NEI til oligarkiet og USAs intervensjonspolitikk i Latin-Amerika, og seks år til med det “Bolivarianske revolusjon”.

The End of History?

Valget er historisk, og ikke bare for Venezuela. Mens resten av verden følger den såkalt “Washington Konsensus” og utsetter befolkningen sin for ekstreme nyliberale innstramnings politikk, arbeidsledighet, elendighet og fattigdom,  går en gruppe latin-amerikanske land, ledet av Venezuela, i motsatte retning.        

Ja, man kan si at historie har blitt oppstartet på nytt. Disse landene viser til at det er et alternativ, det er mange alternativer! Det er ikke “The End of History” det er heller enden for Francis Fukuyama, den endelige slutt for “Washington Consensus” og “There is no alternative”.

Men det er også tiden for verdenssamfunn å slutte med den skammelige heksejakt, ledet av USA, på alle forsøk til å finne et mer menneskeligrettet, inkluderende og rettferdig modell for utvikling. En modell som plaserer vanlige menneske i senter og ikke økonomiske interesser til et lite, elite mindretall. Og ikke minst, er det tid for det internasjonale mediet til å innrømme at de har tatt grundig feil, at deres forsøk for å knekke et unikt eksperiment for å skape, opprettholde og videreføre sosiale tiltak og bygge et inklusivt, og deltagende demokratisk samfunn, har ikke lyktes.

Venezuelas befolkning har talt! Nå må resten av verdenssamfunn rekke ut en hand og gir dem den respekt og støtte de trenger til å videreføre dette unike eksperiment i fred og ro, og uten utenlandsk intervensjon!

Dave

Venezuela foran århundres valg

Dette er noe merkelig med dette landet. Et land som undertrykker sitt folk, forfølger og knebler all opposisjon. Et land hvor pressefrihet og ytringsfrihet er ikke tolerert, og fengslene fylles med de som kritiserer Kvasi-diktatoren Hugo Chávez.

Men vent, det er noe som ikke helt stemmer her.

På avisstands kan jeg kjøpe et utallig utvalg dagsaviser, de fleste tilhørende opposisjonen.  Oppskriften i de største nasjonale avisene er et stort oppslag om opposisjonskandidaten Henrique Capriles Radonski, øverste på førstesiden; stort bilde og mega positivt overskrift. Deretter følger en mengde mindre spalter med kritisk innslag mot Hugo Chávez, og katastrofe preget reportasjer om landets tilstand.

Men hvor er ytringspoliti? Sensurstempler? Nedbrent avisstands?

Kampanje avslutning til Capriles i Caracas søndag var en regelrett folkefest, hundretusener av, for det meste, rike og middelklasses tilhengere strømmet inn til byens sentrum fra de velstående østlige bydeler. Musikk, underholding og svulstige tall.

Men hvor var opprørspoliti? Tåregass? Vannkanonene?

De private fjernsynskanalene (det overveiende flertall av TV kanaler støtter opposisjonen) fungerer som en gedigen propagandamaskin. Det er et daglig bombardement av opposisjonspropaganda.

Nyhetskanalen Globovision (eide av multimillionær Guillermo Zuloaga) har erklært åpen krig mot Chávez regjering. En uke før valget består sendinger av sammenhengende anti-Chávez “dokumentarer”. I går kunne vi lære om skjebne til de ansatte i RCTV, en kanal som mistet sin konsesjon i 2007. Tårevått scener me gråtende ansatte, melodramatiske bakgrunnsmusikk, og gjentatt klipp av en uniformert Hugo Chávez i truende positur. Ikke et ord om hvorfor RCTV mistet sin konsesjon; grove brud for landets kringskastings lov og aktiv deltagelse i statskuppet mot Chávez. 

Men hvor var de blanke skjermene? Brutte sendinger? Ramponerte fjernsynsstudioer?

Capriles=Lula?

Capriles Radonski tilhører en politisk opposisjon som har i alle år prøvd å sabotere og ødelegger alle initiativer til den “Bolivarianske” prosessen til president Hugo Chávez. Grunnleggeren av et politisk parti (Primero Justicia) med åpent nyliberal ideologi, og deltager i statskuppet i 2002. Men han går til valg med lovnader om å beholde samtlige av regjeringens sosiale programmer (Los Misiones). I tillegg skal de utvides og utbedres. Dette er et kynisk politisk spill, fordi Capriles vet at å gå til valg med en politikk for å nedbygge de populære misjonene vil har vært politisk selvmord.

Samtidig som han vil beholde og forbedrer misjonene, vil han kutte alle forbindelser og samarbeid med Cuba. Cuba har rundt 40 000 helse arbeidere i Venezuela, hvordan skal disse erstattes?  Ved å tvinge velstående venezuelanske leger til å flytte fra sine privatklinikker i overklasses bydeler til fattige slummene? Nei det er noe som ikke stemmer her!

Opposisjons kampanje presentere Radonski som en sosialdemokrat, ja han til og med sammenligner seg selv med ekspresident “Lula” i Brasil (ironisk nok har Lula selv sagt at Hugo Chávez er den beste president Venezuela noen gang har hatt!)  Ja, Venezuela er et merkelig land. Her nesten ingenting stemmer, i hvert fall ikke med det bildet vi blir presentert gjennom media!

Vi må håpe at på selv valgdagen, 7. oktober, et flertall klarer å avsløre det medieskapt bedrageri og får ting til å stemme virkelig i 6 år til!

Simón Bolívar Youth Orchestra i Oslo 28. mai

 

The Simón Bolívar Youth Orchestra of VenezuelaThe Youth Orchestra of Caracas
in Oslo

May 28-2012. Time 19:30
Oslo Concert Hall (Oslo Konserthus)
Munkedamsveien 14, 0250 Oslo

The Youth Orchestra of Caracas will participate in Bergen’s Music Festival on June 2nd and 3rd, The Venezuelan Brass Ensemble will participate in the Opening Ceremony on May 23.

Maestro José Antonio Abreu
Maestro José Antonio Abreu is the notable creator of "El Sistema", which is a network of children's and youth orchestras and choirs, with about 400.000 young musicians throughout the territory of Venezuela.

To buy tickets go to: http://www.oslokonserthus.no/action/displayArticle?aid=3733
Tickets www.billettservice.no
Information www.oslokonserthus.no and www.fib.no


Tickets www.billettservice.no
Information www.oslokonserthus.no and www.fib.no

Media desinformasjon om Venezuela tar dessverre aldri slutt!
Gårsdagens Aftenposten hadde denne perle av en reportasje om verdens verste diktatorer. På plass nr.17 kom yours truly Hugo Chávez og dette var forklaringen om hvorfor han fortjente denne æren:

Hugo Chavez, Venezuela. År ved makten: 11. Har fengslet opposisjonelle, stengt kritiske medieselskaper og bygget en personlighetskultur rundt seg selv. Har samlet mye av landets oljeindustri under statlig eierskap, men har ikke lykkes i å redusere landets fattigdom i merkbar grad. Hylles som en helt av diktatorer verden over for sin svært kritiske holdning til globalisering og USA.

Hele artikkel kan leses her: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3704507.ece

Håper så mange som mulig kan sjå på artikkelen og reagere kraftig. Jeg har skrevet dette innlegget til Aftenposten:


AFTENPOSTENS OPPDIKTET DIKTATOR!
Aftenposten journalisten Kristoffer Rønneberg hadde en artikkel 22.juni hvor han listet opp verdens verste diktatorer. Blant disse, i posisjon nummer 17, hadde han dette å si om den lovlig valgte presidenten av Venezuela, Hugo Chávez.

”Hugo Chavez, Venezuela. År ved makten: 11. Har fengslet opposisjonelle, stengt kritiske medieselskaper og bygget en personlighetskultur rundt seg selv. Har samlet mye av landets oljeindustri under statlig eierskap, men har ikke lykkes i å redusere landets fattigdom i merkbar grad. Hylles som en helt av diktatorer verden over for sin svært kritiske holdning til globalisering og USA”.

At Aftenposten kan formidle silke grove usannheter viser til en enorm forakt overfor sine lesere. Vi kan se nærmere, punkt for punkt, hvordan Aftenposten forvrenger virkeligheten:

”Hugo Chavez, Venezuela. År ved makten: 11”
Han har blitt valgt tre ganger i løpet av de 11 årene med overveiende flertall, i valg observert og godkjent av bl.a. EU, OAS (Organisasjon av amerikanske stater), og eks president Jimmy Carter sin Carter Foundation.

”fengslet opposisjonelle”
Venezuela har ingen politisk fanger, sammenlignet med andre USA allierte land i regionen, Colombia og Honduras for eksempel, som fengsler og likvidere opposisjonelle og kritiske journalister i hoppetall, men likevel ikke kommer på diktatorlisten til Aftenposten.

”stengt kritiske medieselskaper”
Bare et fjernsynsselskap har mistet sin sende konsesjon pga. grove overtredelse av kringkastingsloven, bl.a. aktiv deltagelse i statskupp.

”Har samlet mye av landets oljeindustri under statlig eierskap”
Siden når har nasjonaleierskap (Statoil, Hydro osv.) blitt synonymt med diktatur?

”har ikke lykkes i å redusere landets fattigdom i merkbar grad”
Her måtte Aften posten har strekket seg langt for å unngå å få med de enorme fremganger i fattigdomsbekjempelse og rettferdig fordelig av resurser utført av Venezuela under Hugo Chávez;
Statistikk fra Verdensbanken viser at tallet på fattige i Venezuela har gått ned fra 60,9% i 1997 til 26% i 2009. I samme tidsrom gikk tallet på de som levde i ekstrem fattigdom ned fra 17,1% til 7%. Arbeidsledigheten falt også fra 12,7% til 6,6% og fortsetter å være stabil til tross for den internasjonale økonomiske nedgangen, og mer enn 3 millioner hektar jord er blitt fordelt blant fattige bønder.
Venezuela er dessuten landet som har kommet lengst i å oppfylle de tusenårsmålene vedtatt av FN for bekjempelse av fattigdom innen 2015. Venezuela har innfridd seks av disse åtte tusenårsmålene allerede.

Ønsker Aftenposten å framstå som en seriøs avis burde de klare litt bedre en dette! Og jeg vil anbefale Kristoffer Rønneberg å ta et par år til på journalisthøyskolen og lærer faget sitt litt bedre.

Dave Watson

Convocatoria

Convocatoria
Se convoca a miembros, simpatizantes y amigos de los Circulos Bolivarianos de Oslo, a una reunión que tendrá lugar el dia miércoles 26 de mayo, a las 18 hrs, en la sede de la embajada de la República Bolivariana de Venezuela, en Drammensveien 82, Oslo.

Punto único a tratar: Presentación de la Orquesta Sinfónica Juvenil de Venezuela en Oslo. Se agradece puntual asistencia.

AtentamenteEfrain Navarro

Simón Bolívar Youth Orchestra i Oslo 11 juni

The Simón Bolívar Youth Orchestra of Venezuela

NOW IN OSLO“The Simón Bolívar Youth chestra of Venezuela” Conductor Gustavo Dudamel“The SBYOV will be presented in Oslo, during the Europe tour
Concert Tickets http://www.oslokonserthus.no/public/st_displayticketinfo.jsp
June 11-2010 in Oslo Konserthus. Time:7:30 pm


De 200 unge musikerne i Simon Bolivar Youth Orchestra består av de aller, aller fremste elevene i Venezuelas berømte og banebrytende musikkutdanning, El Sistema. Utdanningen ble grunnlagt i 1975 av den visjonære dirigenten og økonomen José Antonio Abreu. Dette nettverket, som består av ungdomsorkestre rundt i hele landet, gir muligheter og inspirasjon til over 250 000 barn fra Venezuela, der 75 % lever under fattigdomsgrensen. Med aktiv påvirkning fra noen av verdens ledende dirigenter som Claudio Abbado og Sir Simon Rattle, som jevnlig besøker Venezuela for å dirigere Simon Bolivar Youth Orchestra, blir de musikalske resultatene fremragende og får publikum til å reise seg og applaudere i London, Paris og New York.

Et viktig spørsmål

Et viktig spørsmål er om forsvaret av menneskerettighetene kan være selektivt. Human Rights Foundation (HRF) som er initiativtaker til Oslo Freedom Foundation (OFF) har fremmet kun enkeltsaker som angår politiker og bander som oponerer de regjeringene i Latin Amerika som bygger landene sine på en uavhengig måte (Venezuela, Cuba, Bolivia og Ecuador). De har bevisst valgt å ikke nevne drapene, tortur og mishandling som det honduranske diktaturet er ansvarlig for.

HRF lager stor ståhei for RCTV, men om Radio Globo i Honduras som ble okupert, stengt og plyndret sier det ikke en pip. Heller ikke om Radio Progreso som er blitt truet. Syv honduranske journalister er blitt drept siden 1. mars og HRF har ikke nevnt dem.

Om selve kuppet i Honduras har HRF krevd at OAS utestenger landet, et meget beleiligt krav for kuppmakerne. Det eneste synlige resulattet ble at den terroristdømte Armando Valladares gikk av i protest, men senere trakk avgjørelsen sin tilbake.
Og hva sa HRF når over 30 peruanske indianere ble massakrert for å protestere mot kommersialiseringen av sine landområder i juni i fjor? Ikke en pip.

Listen er mye lengre og svaret på spørsmålet om forsvaret av menneskerettighetene kan være selektiv er at hvis det blir det, blir selve meningen med menneskerettighetene borte. Dette emnet er ikke egnet til å brukes som politisk verktøy, med mindre man har så mye makt og midler at "å gjenta et løgn tusen ganger gjør den om til sannhet".
Jorge Soria

OSLO FREEDOM FORUM: FREEDOM FOR HVEM?

Vi i Latin-Amerikagruppene i Norge, som har i over tre tiår kjempet for respekt for menneskerettighetene mot noen av de meste brutale militære kuppregimene i Latin-Amerika, er ikke særlig begeistret for at Oslo Freedom Forum, støttet økonomisk av UD, Oslo Kommune, Civita b.la. velger å være et plattform for Latinamerikanske kuppmakere.

Eirik Vold har gjort et glimrende jobb for å avsløre disse kjeltringer (Dagbladet mandag 26 april: http://www.dagbladet.no/2010/04/26/nyheter/fred/menneskerettigheter/konferanse/nobelpris/11437687/
Sammen med Magnus Marsdal fra Manifest har han skrevet en rapport om noen av deltagere i årets Forum som har blitt involvert i kuppene i Venezuela og Honduras.
Rapport og video kan lastes ned her:
http://manifestanalyse.no/-/page/show/5116_oslo-freedom-forum-2010?ref=mst

Latin-Amerikagruppenes Alberto Thoresen har også skrevet om skandalen:

Langt fra noe frihetsforum
Latin-Amerika Gruppene i Norge (LAG) er bekymret over at det pågår en konferanse i Oslo som arrangørene kaller et ”frihetsforum” (Oslo Freedom Forum), til tross for at gjestelisten inkluderer støttespillere til statskupp og andre forbrytelser i Latin-Amerika.

En av de viktigste sakene til LAG de siste årene har vært å informere norsk opinion om løgner som har blitt brukt for å dekke over eller rettferdiggjøre statskupp i Latin-Amerika. For eksempel, statskuppene i Venezuela i 2002, Haiti i 2004 og Honduras i 2009. I de siste årene, har det også vært antydninger til flere statskuppforsøk i andre land, som Guatemala, Ecuador og Bolivia. I alle tilfeller har LAG jobbet aktivt for å motbevise den misvisende propagandaen til kuppmakerne og vise solidaritet med de som kjemper for demokrati og menneskerettigheter i disse landene.

I denne sammenhengen er det viktig å sette fokus på at det er problematisk at (i beste fall) tvilsomme politiske aktører i Latin-Amerika, blir hedret av viktige norske politiske institusjoner.
Verken menneskerettighetshelter eller stemmer for frihet
Leopoldo López er en av konferansens offisielle ”menneskerettighetshelter” (Hero of Human Rights). Han er for tiden suspendert fra offentlige verv og stillinger i Venezuela. I følge riksrevisjonen i Venezuela mottok hans NGO/politiske parti, Primero Justicia, en donasjon på 60 millioner bolívares fra det venezuelanske statlige oljeselskapet PDVSA i 1998. På den tiden var moren til López administrerende direktør for publikumskontakt i PDVSA og han selv var også ansatt i det statlige selskapet som økonom.

Leopoldo López støttet også aktivt mobiliseringene som førte til avsettelsen av den lovlig valgte presidenten i Venezuela i april 2002. I tillegg var han innblandet i den ulovlige arrestasjonen av kommunalministeren Ramón Rodríguez Chacín under statskuppet. På den tiden var López ordfører i Chacao kommune, altså i en helt annen jurisdiksjon enn hvor den ulovlige arrestasjonen fant sted.

I følge en dom fra 2009, som ble ratifisert av appelldomstolen i Aragua i april 2010, var avsettelsen av Chávez basert på drap og menneskerettighetsbrudd. Disse forbrytelsene ble dekket over med løgner, kringkastet via private TV-kanaler i landet. Dommen var basert på 230 rettsmøter, 265 ekspertvitnesbyrd, rundt 5 700 bilder, 20 videoer og 198 vitneforklaringer. Den gjaldt anklagen mot tre politimestere, seks tjenestemenn og en ansatt, alle medlemmer i kommunepolitiet i Caracas. Alle var mistenkte for drapene på to demonstranter, samt drapsforsøk og skader på andre demonstranter, 11. april 2002. Disse drapene/drapsforsøk var en del av handlingene som førte til kuppforsøk mot den venezuelanske presidenten. De tre politimestrene og tre av tjenestemennene ble dømt til 30 års fengsel. Imidlertid ble to av tjenestemennene i rettssaken dømt til 17 års fengsel. De to andre tiltalte ble satt fri. En av dem var egentlig dømt skyldig, men hadde allerede sonet straffen sin.

Ifølge aktor Antonio Molina, fungerte kommunepolitiet i Caracas som ”den væpnede fløyen til opposisjonen, 11. april 2002”. Demonstrasjoner for og i mot regjeringen til Hugo Chávez traff hverandre ved Avenida Baralt og Puente Llaguno. Dette skjedde etter at opposisjonsledere hadde omdirigert demonstrantene ulovlig, med hjelp av kommunepolitiet i Caracas. Da demonstrantene traff hverandre begynte kommunepolitiet å skyte mot støttespillerne til Chávez. Dette fremprovoserte et svar fra bevæpnede Chávez-tilhengere. De ble filmet av private TV-selskap og dette ble brukt som bildene opposisjonskanalene trengte for å anklage presidenten. De redigerte bilder av sårede sivile, sammen med opptak av lojale styrker til president Chávez som besvarte skuddene fra snikskytterne til kommunepolitiet i Caracas.

Chávez-tilhengere forsøkte faktisk å forsvare de sivile under angrep, men TV-kanalene fikk det til å se ut som tilhengerne av presidenten var de som angrep sivile. Dette førte til den ulovlige avsettelsen av president Chávez. Venezuelanske domstoler har knapt begynt å ansvarliggjøre gjerningsmennene.

Aktor Molina sa nylig i et intervju med Noticias24 at det er indikasjoner på at bakmennene til kuppet omfatter private kommunikasjonskanaler. TV-kanalene skjulte opptak fra Puente Llaguno og Avenida Baralt, som kunne ha blitt brukt som bevis i tiltalen mot gjerningsmennene i A-11. Konfrontasjonene resulterte i nitten dødsfall og mer enn hundre skadde. Presidenten ble kidnappet og truet på livet, men lojale militære styrker klarte å overta kontrollen i landet og gjeninnsette Chávez etter bare noen dager.

Mediestøttet kupp
Den venezuelanske TV-kanalen RCTV-Radio Caracas Televisión mistet bakkenettlisensen i mai 2007. En av årsakene var at TV-kanalen hadde bidratt til statskuppet i 2002. Dessuten brøt TV-kanalen gjentatte ganger flere paragrafer i kringkastingsforskriften. Generaldirektøren til TV-kanalen, Marcel Granier, var til stede i feiringene til statskuppet i april 2002. Han deltar også i ”frihetsforumet” i Oslo som en ”stemme for frihet” (Voice of Freedom). I 2009 ble TV-kanalen han leder og Globovisión anmeldt i det nasjonale telekommunikasjonsutvalget for å ha truet en dommer og ha oppmuntret til lovbrudd, ved å uttale at ”folk ikke må glemme navnet Marjorie Calderón”. Hun er dommeren i saken mot gjerningsmennene fra kommunepolitiet i Caracas som deltok i statskuppsforsøket i april 2002. Dette må tas alvorlig, spesielt etter drapet på aktor Danilo Anderson i 2004. Han var ansvarlig for rettsaken mot 400 mistenkte som angivelig sto bak statskuppet i april 2002.

Armando Valladares deltar også på ”frihetsforumet” som en ”menneskerettighetshelt”. Han blir framstilt som en tidligere politisk fange på Cuba. I følge den kubanske opposisjonen, ble han fengslet for å ha nektet å ha et klistermerke fra kommunistpartiet på skrivebordet. Imidlertid påstår kubanske myndigheter at han var politimann under regimet til diktatoren Fulgencio Batista. Etter revolusjonen var han i tillegg dømt for å være medlem i en terrororganisasjon og for å ha plassert bomber på offentlige steder i Havanna. Valladares har nylig også støttet statskuppet i Honduras. I desember 2009 mottok Valladares den høyeste utmerkelsen for utenlandske statsborgere fra de facto regjeringen i landet. En regjering som resulterte fra falske anklager mot president Zelaya; kidnappingen av den lovlig valgte presidenten av Honduras; utvisning av presidenten, uten rettssikkerhetsgaranti; en hel rekke av menneskerettighetsforbrytelser; og illegitime valg. Alt tyder på at denne konteksten forklarer at Honduras har blitt det farligste mellomamerikanske landet for journalister, i følge ”The Committee to Protect Journalists”. Siden mars har seks journalister blitt drept i Honduras. Imidlertid fortsetter LAG å få rapporter fra grasrotsorganisasjoner i landet som blir forfulgt på grunn av deres motstand til det ulovlige regimet.

LAG ser med bekymring på at Oslo kommune har valgt å støtte dette arrangementet med 1,6 millioner kroner. Det er også beklagelig at Amnesty, Nobels fredssenter, Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, Fritt Ord og UD, støtter denne misvisende konferansen. Problemet er ikke at disse personene inviteres til et forum i Norge, eller at de får mulighet til å presentere sin sak, men at de glorifiseres og presenteres som menneskerettighetshelter og stemmer for frihet, noe de helt åpenbart ikke er. Denne strategien har som formål å lure naive utenforstående til å tro på at i latinamerikanske forhold er statskupp det samme som demokrati og undertrykkelse det samme som frihet.
Alberto Valiente Thoresen, LAG Tromsø

And now for something completely different!

And now for something completely different!
Ja, I disse dagene når NRK sender en serie dokumenterer om Monty Python er det kanskje på plass å skrive om noe som er like absurd. Nemlig Norges deltakelse i USA sin imperialistisk krig i Afghanistan. En forkortet versjon av følgende artikkel kom på trykk i dagens Bergens Tidende:

Operasjon ”Enduring Underdanighet” Ad infinitum
Et nylig lekket CIA dokument avslørte planene om å plante hjerteskjærende reportasjer i europeiske media om mishandling av kvinner i Afghanistan for å prøve å demme opp for den dalende støtte til USAs okkupasjonskrig i landet. Kan dette være fordi ingen av de oppgitt grunnene for NATO sin tilstedsværelse stemmer med virkeligheten?

Dette er et meget viktig spørsmål for Norge som liker å fremstille seg som fredsnasjon mens de samtidig deltar i blodsutgytelse som en del av NATOs okkupasjonsstyrker. En grundig debatt og troverdig grunngiving har aldri blitt presentert det norske folket. Som den anerkjent Midtøsten korrespondenten Robert Fisk sa for kort tid siden; Norge har ikke peiling på hvorfor de er i Afghanistan.

Men det enkelt svaret er; Norge er i Afghanistan fordi USA vil at vi skal være der. Det politiske Norge tør ikke si nei, vi vil vise vår underdanighet ved å supplere unge norske soldater som kanonføde for USAs imperialistisk okkupasjonskrig. Vi vil til og med sende hjemmevernsoldater slik at familiefedre kan bli sprengt i fillebiter for å vise USA at vi er best i klassen.
Ser vi litt nærmere på disse påstått grunner for fortsatt engasjement i landet må vi innrømme at de inneholder meget lite troverdighet:

For demokratibygging
Presidentvalget i fjor var en gedigen fiasko uten sidestykker, med lav deltagelse og systematisk fusk. Valgfusket var så enormt at over en fjerdedel av stemmene måtte forkastes. Og i den andre valgrunden trakk opposisjonskandidaten Abdullah Abdullah seg fordi en rettferdig og gjennomsiktig prosess var umulig å få til.

For menneskerettighetene
Det påstås at flere av president Karzais allierte burde egentlig bli stilt for Krigsdomstolen i Haag. Noen av provinsguvernører er tidligere krigsherrer med verre forbrytelser på samvittigheten enn Taliban. Rundt 60% av parlamentsmedlemmer har vært involvert i menneskerettighetsbrud. Regjeringskritiske stemmer bli undertrykket av regimet, og pressfrihet og ytringsfrihet er lite respektert.

For kvinnenes rettigheter
Karzai regjeringen var rask ute for å vedta en ny grunnlov som stadfester kvinnenes underordnet posisjon i samfunnet. Loven gir mannen rett til å trekke grunnleggende vedlikehold fra sin kone, inkludert mat, hvis hun nekter å adlyde hans seksuelle behov. Omsorgsrett for barn gis utelukkende til deres fedre. Kvinner må få tillatelse fra deres ektemenn for å ta lønnete arbeid. Og voldtektsforbryter kan unngå straffeforfølgelse ved å betale «blodpenger» til sin ofre.

For bekjempelse av korrupsjonKorrupsjonen i Afghanistan har vokst ukontrollert under okkupasjonen, millioner av dollar i bistand forsvinner årlig. Underslaget er ikke bare utført av afghanske myndigheter men også multinasjonale kontraktører. Etter valgfiasko i fjor var hovedkrav fra giverlandene at Karzai viser handelkraft i bekjempelse av korrupsjonen, han svarte ved å reinstallere borgemester i Kabul, en nære venn som hadde blitt suspendert pga. korrupsjon. Flere av Karzais allierte også familie medlemmer er involvert i korrupsjon og narkotikavirksomhet.

For å bekjempe narkotika produksjon
Over 90% av heroin produksjonen foregår i områder kontrollert av NATO, og produksjonen har økte med 40% siden begynnelsen av okkupasjonen. I Tyskland har statsadvokaten startet granskning av en multinasjonal kontraktør som forsyner ISAF-basene, for herointrafikking til Europa.

For å bekjempe terror
Mange vil påstå at verden aldri før har vært mer utrygg og utsatt for terrorhandlinger enn nå. De siste ti år med krig har skapt en grobunn for hat og hevngjerrighet mellom store folkegrupper og religioner. Krigen i Afghanistan er i ferd med å spille over i nabolandet Pakistan med et desstabiliserende utfall internasjonalt som blir vanskelig å måle. I Europa og USA er nasjonalistiske og rasistiske bevegelser på frammarsj igjen.

Hvorfor blir ikke noe av disse fakta påpekt i media? Hvor er alle de undersøkende journalistene blitt av? Er hele Norge blitt ”Embedded”?
Mediemanipulasjon er en viktig komponent av krigsføringsstrategi i Afghanistan. Den nylige feilslåtte offensiven i Helmand, der Fredsprisvinneren Obamas’ såkalt ”Push” skulle rense provinsen for Taliban, er en skoleklar eksampel. En media skapt offensiv for å overbevise at USAs krigspolitikk er vellykket. Målet for offensiven var ”byen” Marja. Den ble beskrevet av USAs forsvarminister, Robert Gates, som en stor, viktig og strategisk by med 80 000 innbyggere og et logistisk senter for Taliban. I virkelighet er Marja ikke en gang en by, men en samling av mindre landbruksgårder. En hardt skadet bonde fra området ble intervjuet i et lokalt sykehus etter offensiven; ”De fremmede soldatene kom mens vi var på vei hjem fra markene og begynte å skyte på alle” sa han, ”Vi ropte og ba dem om å stoppe, men de bare fortsatt”. Mange av hans slektninger og venner ble drept og han selv ble paralysert fra en kule i ryggraden. ”Hvorfor kommer de her og dreper oss” spurte han gråtende, ”Vi har hatt fred i dette området i over to år”.

Jens Stoltenberg er klar i sin tale. Etter en norsk okkupasjonssoldat ble drept i januar, og mens han kondolerte de berørte, erklærte han at hendingen ikke skulle åpne for en ny debatt om vår deltagelse i Afghanistan. Hvilken debatt? Debatt har vært fullstendig fraværende de siste åtte år. Istedenfor er det en kvalmende og stille konsensus fra ytre høyre i Frp, til de stuerene regjeringsgisler på venstresiden i SV.

I ukene før hadde en titals afghanere blitt drept av norske okkupasjonsstyrker.”De beveget seg i vårt område” sa en militær talsmann. I vårt område?! Finnmark? Hardangervidda?
Nei da, nå har forsvaret definert deler av Afghanistan som ”Vårt område” og i motsetning til de drepte norske soldatene, hadde ikke disse afghanere noen familiestatus, etterlatte eller navn. Eller hadde de det kanskje likevel? Som f.eks: far til seks barn Abdullah Max Manus, nygift Mustafa Max Manus, enebarn Efrahim Max Manus.

Isteden for debatt går vi til det absurd og moralske lavmålet av å honorere ”Commander in Chief” av okkupasjonsstyrkene med Nobel fredspris! Vi kunne dermed sole oss i varmen og lette for vår sønderevne samvittighet ved å høre på Obama sin Orwellian, 1984-aktige ”War is Peace, Peace is War” tale, og stadfeste vår ”Enduring underdanighet” for hele verden.

Thorbjørn Jagland sa nylig at årets nominasjoner til Nobel fredspris hadde aldri vært så stor, og brukte dette som bevis for at tildeling av prisen til President Obama var riktig.
Det er mer sannsynlig, siden terskelen for å få fredsprisen er nå satt så lavt, at mange flere av verdens skurker og krigshissere tror at det er bryet verdt å melde seg på!

Dave Watson

The truth, the whole truth, and nothing but the truth. So help me NRK!

I går når jeg tittet på NRK Tekst-TV snublet jeg over denne perlen:

CHÁVEZ FENGSLET REGIMEKRITIKER
Eieren av den eneste regjeringskritiske TV-stasjonen i Venezuela, Guillermo Zuloaga ble i kveld arrestert, i følge nyhetsbyrået AP.

President Hugo Chávez har stengt en rekke uavhengig radio og TV-stasjoner av politiske grunner, og arrestasjonen blir tolket som et forsøk på å kneble opposisjonen i landet ytterligere.

Chávez' regime forbyr borgerne å ytre noe som etter regjeringens oppfatning kan "true fred og stabilitet".
NRK Tekst-TV 25.03.2010

En rask gjennomgang av teksten avslører hvilket makkverk av usannheter den er:

1) Chávez har ikke fengslet noen som helst: Guillermo Zuloaga ble arrestert når han prøvde å reise fra Venezuela etter at en siktelse hadde blitt tatt ut av statsadvokaten for ærekrenkelse og spredning av falske informasjon. Han ble løslatt på kausjon kort tid etter.
2) Guillermo Zuloaga sin TV-kanal, Globovisión, er ikke den eneste regjeringskritiske TV-stasjonen. Det er tre landsdekkende regjeringskritiske TV-kanaler og flere som sender lokalt og på kabel.
3) President Chávez har ikke stengt en eneste radio eller TV-stasjon. RCTV fikk ikke fornyet sin konsesjon for sending på bakkenettet på grunn av grov brud på kringkastingsreglementet, inkludert deltagelse i statskupp (den sender fremdeles på kabel og via konsesjoner på andre lokalkanaler). Flere radiostasjoner, både regjeringskritiske og ikke regjeringskritiske ble stoppet av kringkastingsetaten fordi de hadde ikke sendingslisenser.
4) Dette kan vanskelig tolkes som ”forsøk på ytterligere knebling av opposisjon” når landets opposisjon fritt yter sine meninger i alle media. Nylig har en av landets journalistforeninger konstatert at Venezuela har aldri før hatt en så bra situasjon for pressefrihet.
5) Det forbys ikke borgerne å ytre meninger som etter regjeringens oppfatning kan "true fred og stabilitet". Venezuela er en rettsstat og det er et klart definert lovverket (lignende dette i USA og flere andre land) som definere ærekrenkelse og spredning av falske informasjon som har hensikt å desstabilisere og skape sosial uro.

At NRK klarer å gjengi så mange sammenhengende usannheter i en kort Tekst-TV melding burde premieres! Og vi vil oppfordre folk til å klage NRK inn til PFU.

Men de er ikke alene. University of the West of England nylig ga ut en rapport om BBC sin dekning av Venezuela under Hugo Chávez som viser en fullstendig mangel for ”upartiskhet, sannhet og nøyaktighet”.

Her er udrag fra granskningsrapport:
Researchers at the University of the West of England, UK, have exposed ongoing and systematic bias in the BBC’s news reporting on Venezuela. Dr Lee Salter and Dr Dave Weltman analysed ten years of BBC reports on Venezuela since the first election of Hugo Chavez to the presidency in an ongoing research project, and their findings so far show that the BBC’s reporting falls short of its legal commitment to impartiality, truth and accuracy.

The researchers looked at 304 BBC reports published between 1998 and 2008 and found that only 3 of those articles mentioned any of the positive policies introduced by the Chavez administration. The BBC has failed to report adequately on any of the democratic initiatives, human rights legislation, food programmes, healthcare initiatives, or poverty reduction programmes. Mission Robinson, the greatest literacy programme in human history received only a passing mention.

Hele teksten fines her:
http://www.handsoffvenezuela.org/a_decade_of_propaganda_bbc_reporting_venezuela.htm

Dave Watson

Endringsprosessane si framtid i Latin-Amerika

Onsdag 17. mars blir det debattmøte: ”Endringsprosessane si framtid i Latin-Amerika: Sosialisme for det 21. århundre og dei imperialistiske motkreftene.”
med Med Helen Bank, spesialrådgjevar i For velferdsstaten og Even Sandvik Underlid, master i Spansk og Latinamerika-kunnskap og skribent.

Sted: Speilsalen, Akademiske Kvarter, Olav Kyresgt. Bergen. Tid: Kl.19.00

Store endringsprosessar utviklar seg i Latin-Amerika med folkeleg deltaking. Venezuela, Bolivia, Equador er i front i desse prosessane, kalla sosialisme for det 21. århundre. Men kontraoffensiven mot endringsprosessane i Latin-Amerika er i full gong. USA, dei store internasjonale mediaselskapa og høgresida i landa vil prøve å isolera og rulle attende desse progressive forsøka på alternativer til den globale nyliberalismen. Kva kjenneteiknar motkreftene og korleis kan dei stoppast?

Arrangement er et samarbeid mellom LAG og Attac

Et Lovlig Statskupp?!
I Klassekampen 15. februar kommer Martin Carlos med en kraftig irettesettelser av avisens dekning av situasjon i Honduras. Han mener at Klassekampens artikkel 12. februar er tendensiøs fordi den påstår at President Zelaya ble styrtet i et militærkupp. Derimot mener Carlos at president Zelaya ble ”avsatt” på lovlig vis pga. grunnlovsbrudd.

Det eneste problem med denne fremstillingen er at det ikke eksisterer noe grunnlovsbrudd!
Det hele ble diktet opp av kuppmakere som et påskudd for å kvitte seg med en president som hadde innført en fordelingspolitikk som truet deres økonomiske interesser. Den ikke-bindende folkelig konsultasjonen, som var utgangspunktet for kuppmakernes aksjon, var ikke grunnlovstridig. Zelaya hadde heller ikke noen intensjonen eller mulighet til å forlenge sin presidentperiode eller stille til gjenvalg, noe som Carlos antyder når han skriver ”forsøk på å utvikle landet i en autoritære retning.” Tvert imot, det var et forsøket på å innføre en mer åpen og demokratisk politikk, noe som hadde blitt hemmet siden diktatortiden på 80-tallet av landets økonomisk elite og deres allierte i militæret.

Det er i tillegg en merkelig atferd for de som skulle avsette en president på lovlig vis, at de først forfalsket et avskjedsbrev. Helt trygg på sine rettslige grunnlag kun ikke de ha vært. Og med god grunn, fordi de eneste grunnlovsstridige aksjoner var de som ble foretatt av høyseterett, nasjonalforsamling og militæret; hæresjefens ordrenektelse, kidnapping og utvising av presidenten, og innsettelse av en interim president og regjering.
Kuppet ble fulgt av drap, tortur, forfølgelse, arrestasjon av opposisjonelle og stenging av kritiske radiostasjoner og aviser, alt dette grunnlovsstridige handlinger!

Carlos står ganske alene (bortsett fra noen av de meste reaksjonære kreftene i Latin Amerika og USA) med sin oppfatning av regimeskiftet i Honduras som en lovlig handling. Stort sett hele verdenssamfunnet fordømte kuppet og forlangte Zelayas gjeninnsettelse. Ingen anerkjent organisasjoner sendte valgobservatører til det meget tvilsomme presidentvalget gjennomført av et ulovlige kuppregime og boikottet av landets folkelige opposisjonen. Det var bare USA sin iherdige lobbyvirksomhet og tautrekking bak scenene som til slutt ga en viss legitimitet til prosessen.

Men siden Martin Carlos er så opptatt av lovlighet, institusjonell respekt og parlamentarisk flertal, kan det være interessant å oppsummere kuppregimets siste handlinger før de overga makten Porfirio Lobo:
I ukene før maktskiftet stemte det honduranske parlamentet for å gjøre kuppresidenten Roberto Micheletti til livtids stortingsrepresentant (en grunnlovsstridig handling) for å gi ham evig immunitet mot straffeforfølgelse (akkurat som Agosto Pinochet i Chile gjorde i sin tid).
Etter Riksadvokat utstilte en arrestordre for kuppgeneralene utstilte Høyesterett en domfelle som fratok generalene alt ansvar for hendinger under og etter statskuppet (også grunnlovsstridig). Men så går vi fra det illegale til det pompøse og klovnaktige: Parlamentet vedtok i tillegg å gi Micheletti landets to høyeste utmerkelser, ”Condecoración Extraordinaria Gran Cruz Placa de Oro del Congreso” og ”Medalla de Oro” for hans innsats for gjeninnføringen av demokrati i landet. Og som om ikke dette var nok, vedtok de å omdøpe landets internasjonal flyplass, Toncontín, til Aeropuerto Internacional Micheletti Baín.

Skulle Martin Carlos prøve å forsvare disse handlinger er jeg redd for at han kommer til å framstå som et lite morsom tulling som setter ideologisk overbevisninger over integritet, akkurat som kuppmarkene i Honduras!

Dave Watson
Nettverk for Venezuela og Styremedlem i Latin-Amerikagruppen i Bergen