Et viktig spørsmål er om forsvaret av menneskerettighetene kan være selektivt. Human Rights Foundation (HRF) som er initiativtaker til Oslo Freedom Foundation (OFF) har fremmet kun enkeltsaker som angår politiker og bander som oponerer de regjeringene i Latin Amerika som bygger landene sine på en uavhengig måte (Venezuela, Cuba, Bolivia og Ecuador). De har bevisst valgt å ikke nevne drapene, tortur og mishandling som det honduranske diktaturet er ansvarlig for.
HRF lager stor ståhei for RCTV, men om Radio Globo i Honduras som ble okupert, stengt og plyndret sier det ikke en pip. Heller ikke om Radio Progreso som er blitt truet. Syv honduranske journalister er blitt drept siden 1. mars og HRF har ikke nevnt dem.
Om selve kuppet i Honduras har HRF krevd at OAS utestenger landet, et meget beleiligt krav for kuppmakerne. Det eneste synlige resulattet ble at den terroristdømte Armando Valladares gikk av i protest, men senere trakk avgjørelsen sin tilbake.
Og hva sa HRF når over 30 peruanske indianere ble massakrert for å protestere mot kommersialiseringen av sine landområder i juni i fjor? Ikke en pip.
Listen er mye lengre og svaret på spørsmålet om forsvaret av menneskerettighetene kan være selektiv er at hvis det blir det, blir selve meningen med menneskerettighetene borte. Dette emnet er ikke egnet til å brukes som politisk verktøy, med mindre man har så mye makt og midler at "å gjenta et løgn tusen ganger gjør den om til sannhet".
Jorge Soria
No comments:
Post a Comment