Bergens Tidende- Besatt av Chávez!

Jeg kom tilbake til Bergen mandag (15 oktober) etter en tre ukers opphold i Venezuela der har jeg fulgte presidentvalget på nært hold. Trygt hjem, men litt tynget av «jetlag», satt jeg meg ned for å lese Bergens Tidende. Der ble jeg møtt av et svært bilde av Hugo Chávez spredt over to sider med en nokså standard og velkjent (for norske media) overskrift; «Hugo Chávez er besatt av makten!»

Ja, enda en av BTs undersøkende journalister har klart å spore opp (eller visa versa) en representant fra opposisjonen, som står fram for å belyse avisens lesere om situasjonen i Venezuela med ubegrunnede påstander, forvrenginger og til tider regelrett løgn. Beskrivelsen er, mildt sagt, langt fra den virkeligheten jeg opplevde i landet de siste ukene.

Det er noe merkelig med dette landet. Et land som undertrykker sitt folk, forfølger og knebler all opposisjon. Et land hvor pressefrihet og ytringsfrihet ikke er tolerert, og fengslene fylles med de som kritiserer kvasi-diktatoren Hugo Chávez.

Journalisten, Anne M. Sørensen, synes sikkert at hun har klart å få til en ny og annerledes vinkling i den evige heksejakten for den «makt besatt» Hugoen. Dette fordi intervju objekt, Vladimir Villegas, er en «ekte» sosialist, til og med en som har tidligere blitt alliert med Chávez. Men det finnes dessverre mange opportunister i latinamerikanske politikk og det gjør dem enda mindre troverdige når påstandene deres ikke stemmer med fakta.

La oss ta en rask gjennomgang;

Sitat: «Frykten, sensuren og ikke minst, selvsensuren er betydelige faktorer i dette landet.»

Fakta: I ukene foran valg kunne jeg kjøpe et utall dagsaviser på åpne gater. Øverst på forsidene av de største avisene stod det oftest et stort bilde av en smilende Henrique Capriles Radonski, den fremste opposisjonskandidaten, med svært positiv overskrifter. Deretter fulgte en mengde mindre spalter med kritikk mot Hugo Chávez, og katastrofepregede reportasjer om landets tilstand.

Men hvor var ytringspoliti? Sensurstempler? Nedbrente avisstands?

Fakta: De private fjernsynskanalene fungerte som en gedigen propagandamaskin – for opposisjonen. Nyhetskanalen Globovision (eid av multimillionær Guillermo Zuloaga) erklærte åpen krig mot Chávez. En uke før valget bestod sendingene av nesten sammenhengende anti-Chávez «dokumentarer». For eksempel, to dager før valget kunne vi lære om skjebnen til de ansatte i RCTV, en kanal som mistet sin sendekonsesjon i 2007. Tårevåte scener med gråtende ansatte, melodramatisk bakgrunnsmusikk, og gjentatte klipp av en uniformert Hugo Chávez i truende positur. Ikke et ord om hvorfor RCTV mistet sin konsesjon; grove brudd på landets kringkastingslov og aktiv deltagelse i statskuppet mot Presidenten.

Men hvor var de blanke skjermene? Brutte sendinger? Ramponerte fjernsynsstudioer?

Sitat: «Chávez har dessuten opptrådt uten stans på alle tv-kanaler.»

Fakta: De statlige kanalene når rundt 10% av befolkning, mens de private, Chávez fiendtlige, bombarderer 90% av befolkning med svært grov propaganda i opp til 24 timer i døgn (Globovision). Opposisjons kandidat, Capriles Radonski, fikk fri tilgang til å formidle sitt budskap «uten stans!».

Fakta: Den Interamerikanske Menneskerettighetsdomstol (CIDH) forkastet en klage fra opposisjonsmedia i 2009, og konstaterte at: I Venezuela eksisterer full pressefrihet og ingen uregelmessigheter i statens forhold til media.

Fakta: Staten har lovpålagt rett til å sende 10 minutter hver dag på alle kanalene for å formidle informasjon om dens arbeid. Dette for å kunne svare på den svært ensidig, og lite profesjonelle informasjonsformidling fra disse kanalene.

10 minutter- «uten stans»?

Sosialdemokraten Capriles?

Vladimir Villegas påstår at han er sosialist, noe som virker underlig når han åpent støtter opposisjonskandidaten Capriles Radonski.

Opposisjons kampanjen presenterte Radonski som en sosialdemokrat, ja han sammenligner seg selv med Brasils tidligere så populære president «Lula» (ironisk nok har Lula sjøl sagt at Hugo Chávez er den beste president Venezuela noen gang har hatt!).

Faktumet er at Capriles Radonski tilhører en politisk opposisjon som i alle år har prøvd å sabotere og ødelegge alle initiativer til den «Bolivarianske» prosessen til president Hugo Chávez. Han er grunnleggeren av Primero Justicia, et politisk parti med åpen nyliberal ideologi. Capriles støttet statskuppet i 2002 og andre voldelige aksjoner for å sabotere økonomien.

Riktig nok gikk han til valg med lovnader om, ikke bare å beholde, men utvide og utbedre samtlige av regjeringens sosiale programmer (Los Misiones). Men dette var et kynisk politisk spill, fordi Capriles visste at dersom han gjekk til valg med et politisk løfte om å bygge ned de populære misjonene, ville det vært politisk selvmord.

Samtidig som han lovde å beholde og forbedre misjonene, skulle han kutte alle forbindelser og samarbeid med Cuba. Cuba har rundt 40 000 helse arbeidere i Venezuela, hvordan skulle disse erstattes? Ved å tvinge velstående venezuelanske leger til å flytte fra sine privatklinikker i overklasse bydelene til slumstrøkene for de fattige?

En indikasjon på hvor opptatt han egentlig har vært av disse sosiale «Misiones» ser vi når han tok over som guvernør i delstaten Miranda i 2008. To dager etter innsettelsen, og med voldelig metoder, stengte han skolene til utdanningsmisjonene «Robinson» og «Ribas» i delstadskapital, samt en integrert klinikk for diagnostikk drevet av Misjonen «Bario Adentro»

Ja, Venezuela er et merkelig land. Nesten ingenting stemmer med bildet vi blir presentert gjennom media!

Valgresultatet den siste uken, den tredje seieren på rad for Hugo Chávez, samtlige godkjent av bl.a. EU, Organisasjon av Amerikanske Stater, Carter Center og UNASUR, burde være en øyeåpner for den internasjonale media, BT inkluderte. Journalister og redaktører med den minste selvrespekt burde spørre seg selv om de virkelig gjøre et profesjonell og grundig arbeid i forhold til informasjonsformidling om Venezuela, eller om de fungere som nyttige idioter for landets reaksjonær opposisjon og deres mektige støttespillere i USA.

Dave Watson

(En brutalt redigert og forkortet versjon av dette innlegget kom på trykk i Bergens Tidende 25. oktober)

Venezuelas Folk har Talt!

Venezuelas Folk har Talt!

Opposisjonens kandidat i Venezuela Henrique Capriles Radonski presenterte seg som “El candidato de la Unidad” - Enhets kandidat. Han spilte på påstanden om at presidenten,Hugo Chávez, har polarisert landet, at han er bare president for en del av befolkning, de fattige, mens Capriles skulle være president for alle venezuelanere.

I intervjuer under valgkampanje sa han at han ønsket å styre landet som en mor styrer sitt hjem, han skal bry seg på hele familie, behandler alle likt, men selvfølgelig, gir ekstra oppmerksomhet til de svakeste. Dette er det nærmeste Capriles kom til en ideologisk deklarasjon. M.a.o. overdådig og innholdsfattige demagogi.

Hvem har polarisert Venezuela?

Ana Elisa Osorio, medlem av nasjonalstyret til regjeringsparti PSUV svarte elegant på tiltalen: “Venezuela har alltid vært polarisert. Problemet er at den ene parten har alltid vært usynlig; folket. Men i dag har de blitt gjort synlig, og stadig øver mer kontroll over maktapparatet. Klassekamp og skillet mellom de som har og de som aldri har hatt, de historiske ekskludert, eksisterer fremdeles, men forskjellen i dag er at de fattige har stilt krav, og er bevist på at et rettferdig samfunn er under oppbygging.

Dette ble bekreftet i går, sondag 7. oktober da President Hugo Chávez ble gjenvalgt som landets president. Med 54% av stemmene, 10% mer en motkandidat Capriles, og 81% deltagelse har folket gitt en kontant NEI til oligarkiet og USAs intervensjonspolitikk i Latin-Amerika, og seks år til med det “Bolivarianske revolusjon”.

The End of History?

Valget er historisk, og ikke bare for Venezuela. Mens resten av verden følger den såkalt “Washington Konsensus” og utsetter befolkningen sin for ekstreme nyliberale innstramnings politikk, arbeidsledighet, elendighet og fattigdom,  går en gruppe latin-amerikanske land, ledet av Venezuela, i motsatte retning.        

Ja, man kan si at historie har blitt oppstartet på nytt. Disse landene viser til at det er et alternativ, det er mange alternativer! Det er ikke “The End of History” det er heller enden for Francis Fukuyama, den endelige slutt for “Washington Consensus” og “There is no alternative”.

Men det er også tiden for verdenssamfunn å slutte med den skammelige heksejakt, ledet av USA, på alle forsøk til å finne et mer menneskeligrettet, inkluderende og rettferdig modell for utvikling. En modell som plaserer vanlige menneske i senter og ikke økonomiske interesser til et lite, elite mindretall. Og ikke minst, er det tid for det internasjonale mediet til å innrømme at de har tatt grundig feil, at deres forsøk for å knekke et unikt eksperiment for å skape, opprettholde og videreføre sosiale tiltak og bygge et inklusivt, og deltagende demokratisk samfunn, har ikke lyktes.

Venezuelas befolkning har talt! Nå må resten av verdenssamfunn rekke ut en hand og gir dem den respekt og støtte de trenger til å videreføre dette unike eksperiment i fred og ro, og uten utenlandsk intervensjon!

Dave

Venezuela foran århundres valg

Dette er noe merkelig med dette landet. Et land som undertrykker sitt folk, forfølger og knebler all opposisjon. Et land hvor pressefrihet og ytringsfrihet er ikke tolerert, og fengslene fylles med de som kritiserer Kvasi-diktatoren Hugo Chávez.

Men vent, det er noe som ikke helt stemmer her.

På avisstands kan jeg kjøpe et utallig utvalg dagsaviser, de fleste tilhørende opposisjonen.  Oppskriften i de største nasjonale avisene er et stort oppslag om opposisjonskandidaten Henrique Capriles Radonski, øverste på førstesiden; stort bilde og mega positivt overskrift. Deretter følger en mengde mindre spalter med kritisk innslag mot Hugo Chávez, og katastrofe preget reportasjer om landets tilstand.

Men hvor er ytringspoliti? Sensurstempler? Nedbrent avisstands?

Kampanje avslutning til Capriles i Caracas søndag var en regelrett folkefest, hundretusener av, for det meste, rike og middelklasses tilhengere strømmet inn til byens sentrum fra de velstående østlige bydeler. Musikk, underholding og svulstige tall.

Men hvor var opprørspoliti? Tåregass? Vannkanonene?

De private fjernsynskanalene (det overveiende flertall av TV kanaler støtter opposisjonen) fungerer som en gedigen propagandamaskin. Det er et daglig bombardement av opposisjonspropaganda.

Nyhetskanalen Globovision (eide av multimillionær Guillermo Zuloaga) har erklært åpen krig mot Chávez regjering. En uke før valget består sendinger av sammenhengende anti-Chávez “dokumentarer”. I går kunne vi lære om skjebne til de ansatte i RCTV, en kanal som mistet sin konsesjon i 2007. Tårevått scener me gråtende ansatte, melodramatiske bakgrunnsmusikk, og gjentatt klipp av en uniformert Hugo Chávez i truende positur. Ikke et ord om hvorfor RCTV mistet sin konsesjon; grove brud for landets kringskastings lov og aktiv deltagelse i statskuppet mot Chávez. 

Men hvor var de blanke skjermene? Brutte sendinger? Ramponerte fjernsynsstudioer?

Capriles=Lula?

Capriles Radonski tilhører en politisk opposisjon som har i alle år prøvd å sabotere og ødelegger alle initiativer til den “Bolivarianske” prosessen til president Hugo Chávez. Grunnleggeren av et politisk parti (Primero Justicia) med åpent nyliberal ideologi, og deltager i statskuppet i 2002. Men han går til valg med lovnader om å beholde samtlige av regjeringens sosiale programmer (Los Misiones). I tillegg skal de utvides og utbedres. Dette er et kynisk politisk spill, fordi Capriles vet at å gå til valg med en politikk for å nedbygge de populære misjonene vil har vært politisk selvmord.

Samtidig som han vil beholde og forbedrer misjonene, vil han kutte alle forbindelser og samarbeid med Cuba. Cuba har rundt 40 000 helse arbeidere i Venezuela, hvordan skal disse erstattes?  Ved å tvinge velstående venezuelanske leger til å flytte fra sine privatklinikker i overklasses bydeler til fattige slummene? Nei det er noe som ikke stemmer her!

Opposisjons kampanje presentere Radonski som en sosialdemokrat, ja han til og med sammenligner seg selv med ekspresident “Lula” i Brasil (ironisk nok har Lula selv sagt at Hugo Chávez er den beste president Venezuela noen gang har hatt!)  Ja, Venezuela er et merkelig land. Her nesten ingenting stemmer, i hvert fall ikke med det bildet vi blir presentert gjennom media!

Vi må håpe at på selv valgdagen, 7. oktober, et flertall klarer å avsløre det medieskapt bedrageri og får ting til å stemme virkelig i 6 år til!

Simón Bolívar Youth Orchestra i Oslo 28. mai

 

The Simón Bolívar Youth Orchestra of VenezuelaThe Youth Orchestra of Caracas
in Oslo

May 28-2012. Time 19:30
Oslo Concert Hall (Oslo Konserthus)
Munkedamsveien 14, 0250 Oslo

The Youth Orchestra of Caracas will participate in Bergen’s Music Festival on June 2nd and 3rd, The Venezuelan Brass Ensemble will participate in the Opening Ceremony on May 23.

Maestro José Antonio Abreu
Maestro José Antonio Abreu is the notable creator of "El Sistema", which is a network of children's and youth orchestras and choirs, with about 400.000 young musicians throughout the territory of Venezuela.

To buy tickets go to: http://www.oslokonserthus.no/action/displayArticle?aid=3733
Tickets www.billettservice.no
Information www.oslokonserthus.no and www.fib.no


Tickets www.billettservice.no
Information www.oslokonserthus.no and www.fib.no

Media desinformasjon om Venezuela tar dessverre aldri slutt!
Gårsdagens Aftenposten hadde denne perle av en reportasje om verdens verste diktatorer. På plass nr.17 kom yours truly Hugo Chávez og dette var forklaringen om hvorfor han fortjente denne æren:

Hugo Chavez, Venezuela. År ved makten: 11. Har fengslet opposisjonelle, stengt kritiske medieselskaper og bygget en personlighetskultur rundt seg selv. Har samlet mye av landets oljeindustri under statlig eierskap, men har ikke lykkes i å redusere landets fattigdom i merkbar grad. Hylles som en helt av diktatorer verden over for sin svært kritiske holdning til globalisering og USA.

Hele artikkel kan leses her: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3704507.ece

Håper så mange som mulig kan sjå på artikkelen og reagere kraftig. Jeg har skrevet dette innlegget til Aftenposten:


AFTENPOSTENS OPPDIKTET DIKTATOR!
Aftenposten journalisten Kristoffer Rønneberg hadde en artikkel 22.juni hvor han listet opp verdens verste diktatorer. Blant disse, i posisjon nummer 17, hadde han dette å si om den lovlig valgte presidenten av Venezuela, Hugo Chávez.

”Hugo Chavez, Venezuela. År ved makten: 11. Har fengslet opposisjonelle, stengt kritiske medieselskaper og bygget en personlighetskultur rundt seg selv. Har samlet mye av landets oljeindustri under statlig eierskap, men har ikke lykkes i å redusere landets fattigdom i merkbar grad. Hylles som en helt av diktatorer verden over for sin svært kritiske holdning til globalisering og USA”.

At Aftenposten kan formidle silke grove usannheter viser til en enorm forakt overfor sine lesere. Vi kan se nærmere, punkt for punkt, hvordan Aftenposten forvrenger virkeligheten:

”Hugo Chavez, Venezuela. År ved makten: 11”
Han har blitt valgt tre ganger i løpet av de 11 årene med overveiende flertall, i valg observert og godkjent av bl.a. EU, OAS (Organisasjon av amerikanske stater), og eks president Jimmy Carter sin Carter Foundation.

”fengslet opposisjonelle”
Venezuela har ingen politisk fanger, sammenlignet med andre USA allierte land i regionen, Colombia og Honduras for eksempel, som fengsler og likvidere opposisjonelle og kritiske journalister i hoppetall, men likevel ikke kommer på diktatorlisten til Aftenposten.

”stengt kritiske medieselskaper”
Bare et fjernsynsselskap har mistet sin sende konsesjon pga. grove overtredelse av kringkastingsloven, bl.a. aktiv deltagelse i statskupp.

”Har samlet mye av landets oljeindustri under statlig eierskap”
Siden når har nasjonaleierskap (Statoil, Hydro osv.) blitt synonymt med diktatur?

”har ikke lykkes i å redusere landets fattigdom i merkbar grad”
Her måtte Aften posten har strekket seg langt for å unngå å få med de enorme fremganger i fattigdomsbekjempelse og rettferdig fordelig av resurser utført av Venezuela under Hugo Chávez;
Statistikk fra Verdensbanken viser at tallet på fattige i Venezuela har gått ned fra 60,9% i 1997 til 26% i 2009. I samme tidsrom gikk tallet på de som levde i ekstrem fattigdom ned fra 17,1% til 7%. Arbeidsledigheten falt også fra 12,7% til 6,6% og fortsetter å være stabil til tross for den internasjonale økonomiske nedgangen, og mer enn 3 millioner hektar jord er blitt fordelt blant fattige bønder.
Venezuela er dessuten landet som har kommet lengst i å oppfylle de tusenårsmålene vedtatt av FN for bekjempelse av fattigdom innen 2015. Venezuela har innfridd seks av disse åtte tusenårsmålene allerede.

Ønsker Aftenposten å framstå som en seriøs avis burde de klare litt bedre en dette! Og jeg vil anbefale Kristoffer Rønneberg å ta et par år til på journalisthøyskolen og lærer faget sitt litt bedre.

Dave Watson

Convocatoria

Convocatoria
Se convoca a miembros, simpatizantes y amigos de los Circulos Bolivarianos de Oslo, a una reunión que tendrá lugar el dia miércoles 26 de mayo, a las 18 hrs, en la sede de la embajada de la República Bolivariana de Venezuela, en Drammensveien 82, Oslo.

Punto único a tratar: Presentación de la Orquesta Sinfónica Juvenil de Venezuela en Oslo. Se agradece puntual asistencia.

AtentamenteEfrain Navarro

Simón Bolívar Youth Orchestra i Oslo 11 juni

The Simón Bolívar Youth Orchestra of Venezuela

NOW IN OSLO“The Simón Bolívar Youth chestra of Venezuela” Conductor Gustavo Dudamel“The SBYOV will be presented in Oslo, during the Europe tour
Concert Tickets http://www.oslokonserthus.no/public/st_displayticketinfo.jsp
June 11-2010 in Oslo Konserthus. Time:7:30 pm


De 200 unge musikerne i Simon Bolivar Youth Orchestra består av de aller, aller fremste elevene i Venezuelas berømte og banebrytende musikkutdanning, El Sistema. Utdanningen ble grunnlagt i 1975 av den visjonære dirigenten og økonomen José Antonio Abreu. Dette nettverket, som består av ungdomsorkestre rundt i hele landet, gir muligheter og inspirasjon til over 250 000 barn fra Venezuela, der 75 % lever under fattigdomsgrensen. Med aktiv påvirkning fra noen av verdens ledende dirigenter som Claudio Abbado og Sir Simon Rattle, som jevnlig besøker Venezuela for å dirigere Simon Bolivar Youth Orchestra, blir de musikalske resultatene fremragende og får publikum til å reise seg og applaudere i London, Paris og New York.

Et viktig spørsmål

Et viktig spørsmål er om forsvaret av menneskerettighetene kan være selektivt. Human Rights Foundation (HRF) som er initiativtaker til Oslo Freedom Foundation (OFF) har fremmet kun enkeltsaker som angår politiker og bander som oponerer de regjeringene i Latin Amerika som bygger landene sine på en uavhengig måte (Venezuela, Cuba, Bolivia og Ecuador). De har bevisst valgt å ikke nevne drapene, tortur og mishandling som det honduranske diktaturet er ansvarlig for.

HRF lager stor ståhei for RCTV, men om Radio Globo i Honduras som ble okupert, stengt og plyndret sier det ikke en pip. Heller ikke om Radio Progreso som er blitt truet. Syv honduranske journalister er blitt drept siden 1. mars og HRF har ikke nevnt dem.

Om selve kuppet i Honduras har HRF krevd at OAS utestenger landet, et meget beleiligt krav for kuppmakerne. Det eneste synlige resulattet ble at den terroristdømte Armando Valladares gikk av i protest, men senere trakk avgjørelsen sin tilbake.
Og hva sa HRF når over 30 peruanske indianere ble massakrert for å protestere mot kommersialiseringen av sine landområder i juni i fjor? Ikke en pip.

Listen er mye lengre og svaret på spørsmålet om forsvaret av menneskerettighetene kan være selektiv er at hvis det blir det, blir selve meningen med menneskerettighetene borte. Dette emnet er ikke egnet til å brukes som politisk verktøy, med mindre man har så mye makt og midler at "å gjenta et løgn tusen ganger gjør den om til sannhet".
Jorge Soria

OSLO FREEDOM FORUM: FREEDOM FOR HVEM?

Vi i Latin-Amerikagruppene i Norge, som har i over tre tiår kjempet for respekt for menneskerettighetene mot noen av de meste brutale militære kuppregimene i Latin-Amerika, er ikke særlig begeistret for at Oslo Freedom Forum, støttet økonomisk av UD, Oslo Kommune, Civita b.la. velger å være et plattform for Latinamerikanske kuppmakere.

Eirik Vold har gjort et glimrende jobb for å avsløre disse kjeltringer (Dagbladet mandag 26 april: http://www.dagbladet.no/2010/04/26/nyheter/fred/menneskerettigheter/konferanse/nobelpris/11437687/
Sammen med Magnus Marsdal fra Manifest har han skrevet en rapport om noen av deltagere i årets Forum som har blitt involvert i kuppene i Venezuela og Honduras.
Rapport og video kan lastes ned her:
http://manifestanalyse.no/-/page/show/5116_oslo-freedom-forum-2010?ref=mst

Latin-Amerikagruppenes Alberto Thoresen har også skrevet om skandalen:

Langt fra noe frihetsforum
Latin-Amerika Gruppene i Norge (LAG) er bekymret over at det pågår en konferanse i Oslo som arrangørene kaller et ”frihetsforum” (Oslo Freedom Forum), til tross for at gjestelisten inkluderer støttespillere til statskupp og andre forbrytelser i Latin-Amerika.

En av de viktigste sakene til LAG de siste årene har vært å informere norsk opinion om løgner som har blitt brukt for å dekke over eller rettferdiggjøre statskupp i Latin-Amerika. For eksempel, statskuppene i Venezuela i 2002, Haiti i 2004 og Honduras i 2009. I de siste årene, har det også vært antydninger til flere statskuppforsøk i andre land, som Guatemala, Ecuador og Bolivia. I alle tilfeller har LAG jobbet aktivt for å motbevise den misvisende propagandaen til kuppmakerne og vise solidaritet med de som kjemper for demokrati og menneskerettigheter i disse landene.

I denne sammenhengen er det viktig å sette fokus på at det er problematisk at (i beste fall) tvilsomme politiske aktører i Latin-Amerika, blir hedret av viktige norske politiske institusjoner.
Verken menneskerettighetshelter eller stemmer for frihet
Leopoldo López er en av konferansens offisielle ”menneskerettighetshelter” (Hero of Human Rights). Han er for tiden suspendert fra offentlige verv og stillinger i Venezuela. I følge riksrevisjonen i Venezuela mottok hans NGO/politiske parti, Primero Justicia, en donasjon på 60 millioner bolívares fra det venezuelanske statlige oljeselskapet PDVSA i 1998. På den tiden var moren til López administrerende direktør for publikumskontakt i PDVSA og han selv var også ansatt i det statlige selskapet som økonom.

Leopoldo López støttet også aktivt mobiliseringene som førte til avsettelsen av den lovlig valgte presidenten i Venezuela i april 2002. I tillegg var han innblandet i den ulovlige arrestasjonen av kommunalministeren Ramón Rodríguez Chacín under statskuppet. På den tiden var López ordfører i Chacao kommune, altså i en helt annen jurisdiksjon enn hvor den ulovlige arrestasjonen fant sted.

I følge en dom fra 2009, som ble ratifisert av appelldomstolen i Aragua i april 2010, var avsettelsen av Chávez basert på drap og menneskerettighetsbrudd. Disse forbrytelsene ble dekket over med løgner, kringkastet via private TV-kanaler i landet. Dommen var basert på 230 rettsmøter, 265 ekspertvitnesbyrd, rundt 5 700 bilder, 20 videoer og 198 vitneforklaringer. Den gjaldt anklagen mot tre politimestere, seks tjenestemenn og en ansatt, alle medlemmer i kommunepolitiet i Caracas. Alle var mistenkte for drapene på to demonstranter, samt drapsforsøk og skader på andre demonstranter, 11. april 2002. Disse drapene/drapsforsøk var en del av handlingene som førte til kuppforsøk mot den venezuelanske presidenten. De tre politimestrene og tre av tjenestemennene ble dømt til 30 års fengsel. Imidlertid ble to av tjenestemennene i rettssaken dømt til 17 års fengsel. De to andre tiltalte ble satt fri. En av dem var egentlig dømt skyldig, men hadde allerede sonet straffen sin.

Ifølge aktor Antonio Molina, fungerte kommunepolitiet i Caracas som ”den væpnede fløyen til opposisjonen, 11. april 2002”. Demonstrasjoner for og i mot regjeringen til Hugo Chávez traff hverandre ved Avenida Baralt og Puente Llaguno. Dette skjedde etter at opposisjonsledere hadde omdirigert demonstrantene ulovlig, med hjelp av kommunepolitiet i Caracas. Da demonstrantene traff hverandre begynte kommunepolitiet å skyte mot støttespillerne til Chávez. Dette fremprovoserte et svar fra bevæpnede Chávez-tilhengere. De ble filmet av private TV-selskap og dette ble brukt som bildene opposisjonskanalene trengte for å anklage presidenten. De redigerte bilder av sårede sivile, sammen med opptak av lojale styrker til president Chávez som besvarte skuddene fra snikskytterne til kommunepolitiet i Caracas.

Chávez-tilhengere forsøkte faktisk å forsvare de sivile under angrep, men TV-kanalene fikk det til å se ut som tilhengerne av presidenten var de som angrep sivile. Dette førte til den ulovlige avsettelsen av president Chávez. Venezuelanske domstoler har knapt begynt å ansvarliggjøre gjerningsmennene.

Aktor Molina sa nylig i et intervju med Noticias24 at det er indikasjoner på at bakmennene til kuppet omfatter private kommunikasjonskanaler. TV-kanalene skjulte opptak fra Puente Llaguno og Avenida Baralt, som kunne ha blitt brukt som bevis i tiltalen mot gjerningsmennene i A-11. Konfrontasjonene resulterte i nitten dødsfall og mer enn hundre skadde. Presidenten ble kidnappet og truet på livet, men lojale militære styrker klarte å overta kontrollen i landet og gjeninnsette Chávez etter bare noen dager.

Mediestøttet kupp
Den venezuelanske TV-kanalen RCTV-Radio Caracas Televisión mistet bakkenettlisensen i mai 2007. En av årsakene var at TV-kanalen hadde bidratt til statskuppet i 2002. Dessuten brøt TV-kanalen gjentatte ganger flere paragrafer i kringkastingsforskriften. Generaldirektøren til TV-kanalen, Marcel Granier, var til stede i feiringene til statskuppet i april 2002. Han deltar også i ”frihetsforumet” i Oslo som en ”stemme for frihet” (Voice of Freedom). I 2009 ble TV-kanalen han leder og Globovisión anmeldt i det nasjonale telekommunikasjonsutvalget for å ha truet en dommer og ha oppmuntret til lovbrudd, ved å uttale at ”folk ikke må glemme navnet Marjorie Calderón”. Hun er dommeren i saken mot gjerningsmennene fra kommunepolitiet i Caracas som deltok i statskuppsforsøket i april 2002. Dette må tas alvorlig, spesielt etter drapet på aktor Danilo Anderson i 2004. Han var ansvarlig for rettsaken mot 400 mistenkte som angivelig sto bak statskuppet i april 2002.

Armando Valladares deltar også på ”frihetsforumet” som en ”menneskerettighetshelt”. Han blir framstilt som en tidligere politisk fange på Cuba. I følge den kubanske opposisjonen, ble han fengslet for å ha nektet å ha et klistermerke fra kommunistpartiet på skrivebordet. Imidlertid påstår kubanske myndigheter at han var politimann under regimet til diktatoren Fulgencio Batista. Etter revolusjonen var han i tillegg dømt for å være medlem i en terrororganisasjon og for å ha plassert bomber på offentlige steder i Havanna. Valladares har nylig også støttet statskuppet i Honduras. I desember 2009 mottok Valladares den høyeste utmerkelsen for utenlandske statsborgere fra de facto regjeringen i landet. En regjering som resulterte fra falske anklager mot president Zelaya; kidnappingen av den lovlig valgte presidenten av Honduras; utvisning av presidenten, uten rettssikkerhetsgaranti; en hel rekke av menneskerettighetsforbrytelser; og illegitime valg. Alt tyder på at denne konteksten forklarer at Honduras har blitt det farligste mellomamerikanske landet for journalister, i følge ”The Committee to Protect Journalists”. Siden mars har seks journalister blitt drept i Honduras. Imidlertid fortsetter LAG å få rapporter fra grasrotsorganisasjoner i landet som blir forfulgt på grunn av deres motstand til det ulovlige regimet.

LAG ser med bekymring på at Oslo kommune har valgt å støtte dette arrangementet med 1,6 millioner kroner. Det er også beklagelig at Amnesty, Nobels fredssenter, Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, Fritt Ord og UD, støtter denne misvisende konferansen. Problemet er ikke at disse personene inviteres til et forum i Norge, eller at de får mulighet til å presentere sin sak, men at de glorifiseres og presenteres som menneskerettighetshelter og stemmer for frihet, noe de helt åpenbart ikke er. Denne strategien har som formål å lure naive utenforstående til å tro på at i latinamerikanske forhold er statskupp det samme som demokrati og undertrykkelse det samme som frihet.
Alberto Valiente Thoresen, LAG Tromsø

And now for something completely different!

And now for something completely different!
Ja, I disse dagene når NRK sender en serie dokumenterer om Monty Python er det kanskje på plass å skrive om noe som er like absurd. Nemlig Norges deltakelse i USA sin imperialistisk krig i Afghanistan. En forkortet versjon av følgende artikkel kom på trykk i dagens Bergens Tidende:

Operasjon ”Enduring Underdanighet” Ad infinitum
Et nylig lekket CIA dokument avslørte planene om å plante hjerteskjærende reportasjer i europeiske media om mishandling av kvinner i Afghanistan for å prøve å demme opp for den dalende støtte til USAs okkupasjonskrig i landet. Kan dette være fordi ingen av de oppgitt grunnene for NATO sin tilstedsværelse stemmer med virkeligheten?

Dette er et meget viktig spørsmål for Norge som liker å fremstille seg som fredsnasjon mens de samtidig deltar i blodsutgytelse som en del av NATOs okkupasjonsstyrker. En grundig debatt og troverdig grunngiving har aldri blitt presentert det norske folket. Som den anerkjent Midtøsten korrespondenten Robert Fisk sa for kort tid siden; Norge har ikke peiling på hvorfor de er i Afghanistan.

Men det enkelt svaret er; Norge er i Afghanistan fordi USA vil at vi skal være der. Det politiske Norge tør ikke si nei, vi vil vise vår underdanighet ved å supplere unge norske soldater som kanonføde for USAs imperialistisk okkupasjonskrig. Vi vil til og med sende hjemmevernsoldater slik at familiefedre kan bli sprengt i fillebiter for å vise USA at vi er best i klassen.
Ser vi litt nærmere på disse påstått grunner for fortsatt engasjement i landet må vi innrømme at de inneholder meget lite troverdighet:

For demokratibygging
Presidentvalget i fjor var en gedigen fiasko uten sidestykker, med lav deltagelse og systematisk fusk. Valgfusket var så enormt at over en fjerdedel av stemmene måtte forkastes. Og i den andre valgrunden trakk opposisjonskandidaten Abdullah Abdullah seg fordi en rettferdig og gjennomsiktig prosess var umulig å få til.

For menneskerettighetene
Det påstås at flere av president Karzais allierte burde egentlig bli stilt for Krigsdomstolen i Haag. Noen av provinsguvernører er tidligere krigsherrer med verre forbrytelser på samvittigheten enn Taliban. Rundt 60% av parlamentsmedlemmer har vært involvert i menneskerettighetsbrud. Regjeringskritiske stemmer bli undertrykket av regimet, og pressfrihet og ytringsfrihet er lite respektert.

For kvinnenes rettigheter
Karzai regjeringen var rask ute for å vedta en ny grunnlov som stadfester kvinnenes underordnet posisjon i samfunnet. Loven gir mannen rett til å trekke grunnleggende vedlikehold fra sin kone, inkludert mat, hvis hun nekter å adlyde hans seksuelle behov. Omsorgsrett for barn gis utelukkende til deres fedre. Kvinner må få tillatelse fra deres ektemenn for å ta lønnete arbeid. Og voldtektsforbryter kan unngå straffeforfølgelse ved å betale «blodpenger» til sin ofre.

For bekjempelse av korrupsjonKorrupsjonen i Afghanistan har vokst ukontrollert under okkupasjonen, millioner av dollar i bistand forsvinner årlig. Underslaget er ikke bare utført av afghanske myndigheter men også multinasjonale kontraktører. Etter valgfiasko i fjor var hovedkrav fra giverlandene at Karzai viser handelkraft i bekjempelse av korrupsjonen, han svarte ved å reinstallere borgemester i Kabul, en nære venn som hadde blitt suspendert pga. korrupsjon. Flere av Karzais allierte også familie medlemmer er involvert i korrupsjon og narkotikavirksomhet.

For å bekjempe narkotika produksjon
Over 90% av heroin produksjonen foregår i områder kontrollert av NATO, og produksjonen har økte med 40% siden begynnelsen av okkupasjonen. I Tyskland har statsadvokaten startet granskning av en multinasjonal kontraktør som forsyner ISAF-basene, for herointrafikking til Europa.

For å bekjempe terror
Mange vil påstå at verden aldri før har vært mer utrygg og utsatt for terrorhandlinger enn nå. De siste ti år med krig har skapt en grobunn for hat og hevngjerrighet mellom store folkegrupper og religioner. Krigen i Afghanistan er i ferd med å spille over i nabolandet Pakistan med et desstabiliserende utfall internasjonalt som blir vanskelig å måle. I Europa og USA er nasjonalistiske og rasistiske bevegelser på frammarsj igjen.

Hvorfor blir ikke noe av disse fakta påpekt i media? Hvor er alle de undersøkende journalistene blitt av? Er hele Norge blitt ”Embedded”?
Mediemanipulasjon er en viktig komponent av krigsføringsstrategi i Afghanistan. Den nylige feilslåtte offensiven i Helmand, der Fredsprisvinneren Obamas’ såkalt ”Push” skulle rense provinsen for Taliban, er en skoleklar eksampel. En media skapt offensiv for å overbevise at USAs krigspolitikk er vellykket. Målet for offensiven var ”byen” Marja. Den ble beskrevet av USAs forsvarminister, Robert Gates, som en stor, viktig og strategisk by med 80 000 innbyggere og et logistisk senter for Taliban. I virkelighet er Marja ikke en gang en by, men en samling av mindre landbruksgårder. En hardt skadet bonde fra området ble intervjuet i et lokalt sykehus etter offensiven; ”De fremmede soldatene kom mens vi var på vei hjem fra markene og begynte å skyte på alle” sa han, ”Vi ropte og ba dem om å stoppe, men de bare fortsatt”. Mange av hans slektninger og venner ble drept og han selv ble paralysert fra en kule i ryggraden. ”Hvorfor kommer de her og dreper oss” spurte han gråtende, ”Vi har hatt fred i dette området i over to år”.

Jens Stoltenberg er klar i sin tale. Etter en norsk okkupasjonssoldat ble drept i januar, og mens han kondolerte de berørte, erklærte han at hendingen ikke skulle åpne for en ny debatt om vår deltagelse i Afghanistan. Hvilken debatt? Debatt har vært fullstendig fraværende de siste åtte år. Istedenfor er det en kvalmende og stille konsensus fra ytre høyre i Frp, til de stuerene regjeringsgisler på venstresiden i SV.

I ukene før hadde en titals afghanere blitt drept av norske okkupasjonsstyrker.”De beveget seg i vårt område” sa en militær talsmann. I vårt område?! Finnmark? Hardangervidda?
Nei da, nå har forsvaret definert deler av Afghanistan som ”Vårt område” og i motsetning til de drepte norske soldatene, hadde ikke disse afghanere noen familiestatus, etterlatte eller navn. Eller hadde de det kanskje likevel? Som f.eks: far til seks barn Abdullah Max Manus, nygift Mustafa Max Manus, enebarn Efrahim Max Manus.

Isteden for debatt går vi til det absurd og moralske lavmålet av å honorere ”Commander in Chief” av okkupasjonsstyrkene med Nobel fredspris! Vi kunne dermed sole oss i varmen og lette for vår sønderevne samvittighet ved å høre på Obama sin Orwellian, 1984-aktige ”War is Peace, Peace is War” tale, og stadfeste vår ”Enduring underdanighet” for hele verden.

Thorbjørn Jagland sa nylig at årets nominasjoner til Nobel fredspris hadde aldri vært så stor, og brukte dette som bevis for at tildeling av prisen til President Obama var riktig.
Det er mer sannsynlig, siden terskelen for å få fredsprisen er nå satt så lavt, at mange flere av verdens skurker og krigshissere tror at det er bryet verdt å melde seg på!

Dave Watson

The truth, the whole truth, and nothing but the truth. So help me NRK!

I går når jeg tittet på NRK Tekst-TV snublet jeg over denne perlen:

CHÁVEZ FENGSLET REGIMEKRITIKER
Eieren av den eneste regjeringskritiske TV-stasjonen i Venezuela, Guillermo Zuloaga ble i kveld arrestert, i følge nyhetsbyrået AP.

President Hugo Chávez har stengt en rekke uavhengig radio og TV-stasjoner av politiske grunner, og arrestasjonen blir tolket som et forsøk på å kneble opposisjonen i landet ytterligere.

Chávez' regime forbyr borgerne å ytre noe som etter regjeringens oppfatning kan "true fred og stabilitet".
NRK Tekst-TV 25.03.2010

En rask gjennomgang av teksten avslører hvilket makkverk av usannheter den er:

1) Chávez har ikke fengslet noen som helst: Guillermo Zuloaga ble arrestert når han prøvde å reise fra Venezuela etter at en siktelse hadde blitt tatt ut av statsadvokaten for ærekrenkelse og spredning av falske informasjon. Han ble løslatt på kausjon kort tid etter.
2) Guillermo Zuloaga sin TV-kanal, Globovisión, er ikke den eneste regjeringskritiske TV-stasjonen. Det er tre landsdekkende regjeringskritiske TV-kanaler og flere som sender lokalt og på kabel.
3) President Chávez har ikke stengt en eneste radio eller TV-stasjon. RCTV fikk ikke fornyet sin konsesjon for sending på bakkenettet på grunn av grov brud på kringkastingsreglementet, inkludert deltagelse i statskupp (den sender fremdeles på kabel og via konsesjoner på andre lokalkanaler). Flere radiostasjoner, både regjeringskritiske og ikke regjeringskritiske ble stoppet av kringkastingsetaten fordi de hadde ikke sendingslisenser.
4) Dette kan vanskelig tolkes som ”forsøk på ytterligere knebling av opposisjon” når landets opposisjon fritt yter sine meninger i alle media. Nylig har en av landets journalistforeninger konstatert at Venezuela har aldri før hatt en så bra situasjon for pressefrihet.
5) Det forbys ikke borgerne å ytre meninger som etter regjeringens oppfatning kan "true fred og stabilitet". Venezuela er en rettsstat og det er et klart definert lovverket (lignende dette i USA og flere andre land) som definere ærekrenkelse og spredning av falske informasjon som har hensikt å desstabilisere og skape sosial uro.

At NRK klarer å gjengi så mange sammenhengende usannheter i en kort Tekst-TV melding burde premieres! Og vi vil oppfordre folk til å klage NRK inn til PFU.

Men de er ikke alene. University of the West of England nylig ga ut en rapport om BBC sin dekning av Venezuela under Hugo Chávez som viser en fullstendig mangel for ”upartiskhet, sannhet og nøyaktighet”.

Her er udrag fra granskningsrapport:
Researchers at the University of the West of England, UK, have exposed ongoing and systematic bias in the BBC’s news reporting on Venezuela. Dr Lee Salter and Dr Dave Weltman analysed ten years of BBC reports on Venezuela since the first election of Hugo Chavez to the presidency in an ongoing research project, and their findings so far show that the BBC’s reporting falls short of its legal commitment to impartiality, truth and accuracy.

The researchers looked at 304 BBC reports published between 1998 and 2008 and found that only 3 of those articles mentioned any of the positive policies introduced by the Chavez administration. The BBC has failed to report adequately on any of the democratic initiatives, human rights legislation, food programmes, healthcare initiatives, or poverty reduction programmes. Mission Robinson, the greatest literacy programme in human history received only a passing mention.

Hele teksten fines her:
http://www.handsoffvenezuela.org/a_decade_of_propaganda_bbc_reporting_venezuela.htm

Dave Watson

Endringsprosessane si framtid i Latin-Amerika

Onsdag 17. mars blir det debattmøte: ”Endringsprosessane si framtid i Latin-Amerika: Sosialisme for det 21. århundre og dei imperialistiske motkreftene.”
med Med Helen Bank, spesialrådgjevar i For velferdsstaten og Even Sandvik Underlid, master i Spansk og Latinamerika-kunnskap og skribent.

Sted: Speilsalen, Akademiske Kvarter, Olav Kyresgt. Bergen. Tid: Kl.19.00

Store endringsprosessar utviklar seg i Latin-Amerika med folkeleg deltaking. Venezuela, Bolivia, Equador er i front i desse prosessane, kalla sosialisme for det 21. århundre. Men kontraoffensiven mot endringsprosessane i Latin-Amerika er i full gong. USA, dei store internasjonale mediaselskapa og høgresida i landa vil prøve å isolera og rulle attende desse progressive forsøka på alternativer til den globale nyliberalismen. Kva kjenneteiknar motkreftene og korleis kan dei stoppast?

Arrangement er et samarbeid mellom LAG og Attac

Et Lovlig Statskupp?!
I Klassekampen 15. februar kommer Martin Carlos med en kraftig irettesettelser av avisens dekning av situasjon i Honduras. Han mener at Klassekampens artikkel 12. februar er tendensiøs fordi den påstår at President Zelaya ble styrtet i et militærkupp. Derimot mener Carlos at president Zelaya ble ”avsatt” på lovlig vis pga. grunnlovsbrudd.

Det eneste problem med denne fremstillingen er at det ikke eksisterer noe grunnlovsbrudd!
Det hele ble diktet opp av kuppmakere som et påskudd for å kvitte seg med en president som hadde innført en fordelingspolitikk som truet deres økonomiske interesser. Den ikke-bindende folkelig konsultasjonen, som var utgangspunktet for kuppmakernes aksjon, var ikke grunnlovstridig. Zelaya hadde heller ikke noen intensjonen eller mulighet til å forlenge sin presidentperiode eller stille til gjenvalg, noe som Carlos antyder når han skriver ”forsøk på å utvikle landet i en autoritære retning.” Tvert imot, det var et forsøket på å innføre en mer åpen og demokratisk politikk, noe som hadde blitt hemmet siden diktatortiden på 80-tallet av landets økonomisk elite og deres allierte i militæret.

Det er i tillegg en merkelig atferd for de som skulle avsette en president på lovlig vis, at de først forfalsket et avskjedsbrev. Helt trygg på sine rettslige grunnlag kun ikke de ha vært. Og med god grunn, fordi de eneste grunnlovsstridige aksjoner var de som ble foretatt av høyseterett, nasjonalforsamling og militæret; hæresjefens ordrenektelse, kidnapping og utvising av presidenten, og innsettelse av en interim president og regjering.
Kuppet ble fulgt av drap, tortur, forfølgelse, arrestasjon av opposisjonelle og stenging av kritiske radiostasjoner og aviser, alt dette grunnlovsstridige handlinger!

Carlos står ganske alene (bortsett fra noen av de meste reaksjonære kreftene i Latin Amerika og USA) med sin oppfatning av regimeskiftet i Honduras som en lovlig handling. Stort sett hele verdenssamfunnet fordømte kuppet og forlangte Zelayas gjeninnsettelse. Ingen anerkjent organisasjoner sendte valgobservatører til det meget tvilsomme presidentvalget gjennomført av et ulovlige kuppregime og boikottet av landets folkelige opposisjonen. Det var bare USA sin iherdige lobbyvirksomhet og tautrekking bak scenene som til slutt ga en viss legitimitet til prosessen.

Men siden Martin Carlos er så opptatt av lovlighet, institusjonell respekt og parlamentarisk flertal, kan det være interessant å oppsummere kuppregimets siste handlinger før de overga makten Porfirio Lobo:
I ukene før maktskiftet stemte det honduranske parlamentet for å gjøre kuppresidenten Roberto Micheletti til livtids stortingsrepresentant (en grunnlovsstridig handling) for å gi ham evig immunitet mot straffeforfølgelse (akkurat som Agosto Pinochet i Chile gjorde i sin tid).
Etter Riksadvokat utstilte en arrestordre for kuppgeneralene utstilte Høyesterett en domfelle som fratok generalene alt ansvar for hendinger under og etter statskuppet (også grunnlovsstridig). Men så går vi fra det illegale til det pompøse og klovnaktige: Parlamentet vedtok i tillegg å gi Micheletti landets to høyeste utmerkelser, ”Condecoración Extraordinaria Gran Cruz Placa de Oro del Congreso” og ”Medalla de Oro” for hans innsats for gjeninnføringen av demokrati i landet. Og som om ikke dette var nok, vedtok de å omdøpe landets internasjonal flyplass, Toncontín, til Aeropuerto Internacional Micheletti Baín.

Skulle Martin Carlos prøve å forsvare disse handlinger er jeg redd for at han kommer til å framstå som et lite morsom tulling som setter ideologisk overbevisninger over integritet, akkurat som kuppmarkene i Honduras!

Dave Watson
Nettverk for Venezuela og Styremedlem i Latin-Amerikagruppen i Bergen

Et Solidarisk og Bærekraftig Alternativ- ALBA

Et Solidarisk og Bærekraftig Alternativ- ALBA
Da klimatoppmøtet var i sine siste fasen, og dagen før de rike landenes skandaløse ansvarsfraskrivelser resulterte i et svak og uforpliktende sluttdokument, ble det avholdt en stor folkemøte i Valby Hallen i København.

Lokalavisene i København sine dekning av arrangementet ble ikke mer enn en liten spalte fra Danmarks nyhedsbureau med overskrift: ”Chávez hyldet som rockstjerne i Valby!” Der store deler av artikkelen handlet om Hugo Chávez sitt forhold til Fidel Castro. Fremming av et alternativt samarbeidsprosjekt som ALBA var tydeligvis uinteressant for det ”mainstream media”. Men selv om møte var en nokså fargerike folkefest, med kulturinnslag fra blant andre Savage Rose og David Roviks, var det slett ikke noe hyllest til en rockstjerne.

For de omtrent 4000 deltagere var det en mulighet til å møte to av lederne som har skapt ny håp for verdens fattige flertall. Mens statsledere fra de rike industri landene hestehandlet bak kullisene i Bella Center for å prøve å ivareta sine økonomiske interesser og uansvarlig energiforbruk, i Valby Hallen fikk deltagerne høre om det rettferdig, solidarisk og bærekraftig alternativ; ALBA. For de oppmøtte i salen var det innholdet i tallene til de to ledere som skapt entusiasme.

Budskapet på møte var tydelig; Uten å endre systemet (les: Det kapitalistisk systemet) er det ikke mulig å løse klimaproblemet. Og ALBA landenes alternativt samarbeid skal vise veien for et nytt og mer rettferdig verdenssystem. Et alternativ som er i stand til å løse de mest grunnlegende problemer som verden står over; klima, fattigdom, krig osv., og fører til en reell bærekraftig utvikling. Med ALBA driver vi praksis og ikke teori, sa Chávez, men for at denne praksisen skal lykkes er det avgjørende at folket er med.

Chávez derfor appellerte til den europeiske venstresiden om å støtte opp om ALBA, om den nye sosialisme, sosialisme for det 21 århundre og den planlagte V Internasjonale.

Evo Morales var ikke i tvil om grunnen til klimakrise, det var jo kapitalisme, ”Kapitalisme er menneskehetens største fiende!” ”De som forsvarer kapitalisme forvarer dødens kultur!”

Han lanserte ideen om en bindende internasjonal folkeavstemning om klima. De fem spørsmålene som skulle stilles var:

1) Er du enig i å gjenopprette harmoni med naturen og erkjenner rettighetene til Moder Jord ? JA eller NEI
2) Er du enig i å endre denne modellen for overforbruk og sløsing som er det kapitalistiske systemet? JA eller NEI
3) Er du enig i at utviklede industriland redusere sine utslipp og rense klimagasser i sine bakgårder for at temperaturen ikke stiger med mer enn 1 grad Celsius? JA eller NEI
4) Er du enig i å overføre alle pengene som brukes i krigføring, og for tildeling av pengeresursene større en det nåværende internasjonale forsvarsbudsjettet for å bekjempe klimaendringene? JA eller NEI
5) Er du enig med oppretting av en Klimadomstol (Tribunal de Justicia Climática) for å rettsforfølge dem som ødelegger Moder Jord? JA eller NEI

Til slutt tok Hugo og Evo hverandre i armene og hoppet ned fra scenen for å møte folkene. I over en halv time handhilste, klemte, småpratet og koste de seg sammen med de oppmøtte. Det var de ytterste få som ikke fikk seg en personlig og varme møte med ”Rockstjernene”.

ALBA møte i København

Vi håper at flest mulig kan skrive under denne internasjonale kampanjen mot anerkjennelsen av valget i Honduras under kuppregimet. Det haster, underskriftslisten skal overrekkes fredag 27. november.

Lenken for å skrive under er: asp.hondureny@gmail.com
nettsiden til kampanje er: http://asph-declaracions.blogspot.com/


Call on international community to denounce and not to recognize the electoral farce in Honduras

The undersigned, social, political and supportive organizations and individuals, declare:

1. The coup in Honduras, initiated by Roberto Michelleti and his de facto regime with the accomplice participation of the USA, is already responsible for the murder of 21 people, there have been 4.234 formal complaints for violation of fundamental freedoms, 7 assassination attempts, 95 death threats, 133 torture cases, 615 injured persons due to repression, 1.987 illegal detentions, 2 kidnapping attempts and 114 political prisoners accused of sedition. And the numbers are increasing daily.

2. The coup makers maintain themselves in power showing their deep disdain for democracy and their total disregard for the sovereign rights of the people expressed through their vote.
Time has shown that the manoeuvres by both the US government and the Organization of American States (OAS), had no intention of defending democracy but only to postpone, hinder and finally to support those who are now planning the electoral farce.

3. By October 30th, the US government considered it opportune to manoeuvre and make possible an agreement between the government presided by Manuel Zelaya Rosales and the coup makers -the so called Tegucigalpa/San José Agreement- which would lead to legitimate the elections of November 29th, making it difficult in the short time remaining for the popular movement to have any possibilities of winning.

The coup makers have not complied with the agreement. The constitutional president remains in Brazil's embassy surrounded by the military and under threat of arrest, the repression goes on. In a gesture of unlimited cynicism, the US government has rushed to declare that they will recognize the elections. President Manuel Zelaya Rosales has denounced the total impunity with which the elections will take place. The Frente Nacional de Resistencia and other democratic forces have also declared that they will boycott the electoral farce.

4. The majority of the mass media, in the service of oligarchy, imperialism and translational companies, consider the crisis already resolved and wish to legitimate the elections. In spite of this coordinated effort by the media to make the crisis appear to be settled, the Honduran People's fight continues and reiterates their claims:

· Unconditional restitution of President Manuel Zelaya Rosales to the presidency of the Republic of Honduras, restoring the situation that existed before June 28th 2009.

· Non-recognition of electoral process on November 29th 2009.

· After the breach of constitutional order by the oligarchic political caste it is now more than ever neccessary to convoke a Constituent Assembly.

· Trial and punishment of the coup makers and their accomplices.

We the undersigned agree with these legitimate demands of the Honduran people and we call on the International institutions and governments not to send commissions of any kind or international observer missions, to maintain the political, economical and financial pressure on the military/civilian dictatorship imposed by oligarchy and imperialism, as well as not to recognize neither the illegitimate elections of November 29 nor the spurious authorities who seek to pass as representatives elected by the people.

¡Freedom for the People of Honduras!

Barcelona, November 2009.
Adhesions: asp.hondureny@gmail.com

Chávez Almighty

Ved flere anledninger har Nettverkets folk skrevet til NRK og bedt dem om å prøve å være litt mer balansert i sin rapportering om Venezuela og Hugo Chávez. Det virker som om de har endelig begynt å ta hensyn til klagene våres.

På NRK tekst TV i går var det en nyhetsmelding om tørke i Venezuela og vann rasjonering (se under). Etter å beskrive de faktiske forholdene, avslutter meldingen med 3 forskjellige meninger om hvem som har ansvar for tørken.

1) Meteorologene konstatere at det er et resultat av naturfenomen ”El Nino”
2) Opposisjonen mener at det er Chávez sin skyld
3) Og Chávez selv mener det er kapitalismens ubarmhjertelighet

Problemet med slike ”balansert” reportasjer er at man må fremdeles velge mellom alternativene.

Jeg personlig kunne ha ønsket meg at alternativ nummer to var den riktige: At Chávez (grunnet alle makten han har akkumulert gjennom grunnlovsendringer) klarer å råde over naturkrefter og påvirker ”El Nino”.
Tenk hvilket våpen han nå har til å vende mot imperialisme!

NRK Tekst-TV mandag 2. november:

”Innbyggerne i Venezuelas hovedstad Caracas må regne med stopp i vanntilførselen opptil 48 timer per uke når det innføres vannrasjonering.

Tiltaket skyldes 25% nedgang i vannforsyningene til byen på grunn av tørken som har satt inn. Rasjoneringen vil vare til mai neste år.

Lokale meteorologer sier mindre nedbør skyldes værefenomenet El Nino som skal har skapt ørkenaktige forhold.

Andre mener president Hugo Chávez har skylden, men Chávez selv mener problemet er kapitalismens manglende medfølelse.”

Revolusjon i praksis:
Endringsprosessene i Bolivia, Venezuela og Ecuador

Latin-Amerikauka 2009 21. - 26. september
Bolivia, Ecuador og Venezuela fremstår som lokomotivene i den radikale demokratiseringen i Latin-Amerika. Regjeringene i disse landene satt omfordelingspolitikk på dagsorden som resultat av mobilisering blant sosiale bevegelser. En viktig del av prosessene bort fra de neoliberale regimene har vært å få på plass nye grunnlovsreformer. Grunnlovsendringene i landene har gitt statene økt kontroll over strategiske sektorer som olje, telekommunikasjon, jordbruk og vannressurser noe som har økt de statlige inntektene betydelig. Dette har muliggjort utbygging av universale offentlige velferdsordninger. Videre har disse landene stått i spissen for regionale institusjoner som utgjør et alternativ til de internasjonale nyliberale institusjonene regionen har støttet seg på de siste tiårene. Eksempler på dette er ALBA, Banco del Sur, Telesur og PetroAmericas.

LAG inviterer gjester fra disse landene og ønsker med seminarer og møter rundt om i landet å opplyse og engasjere det norske folk om endringene i Latin-Amerika. Eliza Quispe Chipana fra Bolivia, Maryuri Gonzales fra Venezuela, og Pedro Páez fra Ecuador er LAGs prominente gjester.

LA-uka i Bergen:

Kvinnemakt i Venezuela og Bolivia
Mandag 21.september, lille auditorium på SV-fakultetet (L.Meltzers hus), Fosswinckels gt. 6, kl. 19.00

I Latin-Amerika har kvinner blitt marginalisert og undertrykte, men hva innebærer en sosialistisk revolusjon for kvinnens posisjon i samfunnet? Hvordan påvirker de nye grunnlovene i Bolivia og Venezuela kvinners hverdag? Hvilke muligheter har åpnet seg og hvilke dører er fortsatt stengte? Eliza Quispe (Bol) og Maryuri Gonzales (Ven) setter fokus på kvinner og makt, og gir oss en unik mulighet til å høre en førstehåndsberetning om hva som faktisk skjer i regionen. Møt opp på SV-fakultetet, lille auditorium, mandag 21. september kl. 19.00!

Maryuri de los Ángeles González Acosta, Venezuela
Gonzalez er sosiologistudent på Universidad Central de Venezuela og arbeider i Misión Madres del Barrio med kvinner som lever i fattigdom med spesielt fokus på politisk sosioøkonomisk integrering. Gonzalez er også tillitsvalgt i fagforeiningen som er tilknyttet dette fattigdomsprogrammet, i tillegg er hun medlem i det venezulanske sosialistpartiet og er aktiv i det latinamerikanske feministnettverket.

Eliza Quispe Chipana, Bolivia
Eliza Quispe Chipana leder Kvinnenettverket i organisasjonen Centro de Estudios y Apoyo Al Desarrollo Local (CEADL) i Bolivia. CEADL, Senteret for studier og støtte til lokal utvikling, er LAGs hovedsamarbeidspartner i Bolivia. CEADLs aktivitet omfatter skolering og bevisstgjøring av ungdom, inkludert ungdoms- og kvinneorganisering. Quispe har jobbet mye med temaet seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. For tiden er hun på utveksling i Norge i regi av LAG. Hun studerer til daglig sosialt arbeid på universitetet.


Det finnes faktisk et ALTERNATIV!
Tirsdag 22.september, Store auditorium på SV-fakultetet (L.Meltzers hus), Fosswinckels gt. 6, kl. 19.00

Ecuadors tidligere finansminister, Pedro Páez, forteller om det nye pengefondet og utviklingsbanken Banco del Sur. Páez har vært en av de viktigste arkitektene bak institusjonen laget av og for befokningen i Latin-Amerika. I tillegg planlegger de søramerikanske statslederne en felles valutaunion. Hvilken effekt vil dette kunne få for utviklingen på kontinentet?

Pedro Páez er professor i økonomi og har undervist i økonometri, makroøkonomi, bærekraftig utvikling og offentlig finansiering ved en rekke ecuadorianske universiteter. Páez var tidligere finansminister under Correa og deltok i finanskrisekommisjonen til FN som ble ledet av Joseph Stiglitz. Páez har stått sentralt i gjeldsslettebevegelsen i Ecuador.


Fra posisjon til opposisjon: Latin-Amerikas eliter
Torsdag 24. september, Seminarrom E på SV-fakultetet (L.Meltzers hus), Fosswinckels gt. 6, kl. 19.00

Hvordan reagerer elitene på endringsprosessene og hvordan påvirker dette realiseringen av f.eks sosiale reformer?
Det blir holdt en innledning og visning av en dokumentarfilm, mer informasjon kommer senere.


Hjertelig velkommen, vi håper at vi ser deg der!
Mvh
Marte Reenskaug Fjørtoft

Oppropet mot statskupp i Honduras

Dette oppropet er utarbeidet av den nye Europeiske sammenslutning av organisasjoner i solidaritet med Venezuela.
De som ønsker å slutte seg til oppropet kan bruke lenken på bunn av siden.

With Honduras, with all of Latin America

We, the undersigned social, political and solidarity organisations, faced with the ongoing coup d’état in Honduras and the imperialist project of installing military bases in Colombia whose objective is to throttle the hope for liberty and emancipation across the Latin American continent,
Declare:

1. Our complete support for the immediate and unrestricted return of President Manuel Zelaya and the restitution of constitutional order, without conditions, to Honduras. Furthermore, we demand the punishment of those responsible for the coup d’état and the recognition of people’s sovereignty to freely decide their future, through referendum, consultation or any other means of participative democracy.

2. We denounce the cynicism shown by the US government and its satellites in the Organisation of America States, with an attitude which speaks of the recognition of the constitutionality of Zelaya’s Presidency at the same time as they reach agreements and hold conversations with the organisers of the coup, and carry out all types of delaying tactics with the objective of demobilising the impressive resistance movement which has been awakened in the interior of Honduras, coordinated in the National Resistance Front against the coup.

3. We consider that all this is part of a planned offensive by North American imperialism and the transnationals, against the countries of the Alba (Bolivarian Alliance for the Americas) and all the progressive forces in Latin America in order to preserve their hegemony, their free trade agreements and their interests in privatisation and the exploitation of natural resources.

4. We reject the suspiciously coordinated campaign of false accusations and lies against the Ecuadorian and Venezuelan governments, originating in the USA — the world’s biggest drug consumer — and Colombia: the biggest producer, thanks to its government, headed by narcopresident Uribe. The leading figures in the international drugs trade have the nerve to talk of the failure of the anti drugs policy in Venezuela. All of this is aimed at justifying the US military presence in the zone, with “Plan Colombia”.

5. We alert public opinion about the seriousness of Colombia becoming the biggest aircraft carrier in history, with the installation of up to seven North American bases, an undisguised threat to the sovereignty of all Latin American countries. It represents a very grave step towards the internationalisation Colombia’s internal conflict and carries the risk of destabilising the whole region, with a provocation of unforeseeable consequences.

6. We denounce all the media multinationals, from CNN to the Spanish Prisa group, and the whole network of channels, newspapers and radio stations which belong to the local oligarchies, with their “cartel”, the Inter American Press Association, which combine disinformation with lies, in order to create a virtual reality in world public opinion, as a foundation for developing military offensives.

7. We express our commitment to organising all types of solidarity action, as of today and in the most coordinated way possible, to respond robustly to any type of aggression.

Against the oligarchies, the fascist coup in Honduras and the imperialist threat in all of Latin America

Please rush signatures to: assembleabolivariana@gmail.com

BT støtter statskupp i Honduras!

Dette innlegget ble sendt til Bergens Tidende som respons til Kronikken av Leiv Marsteintredet.
Kronikken finnes her:
http://www.bt.no/meninger/kronikk/En-isolert-president--878758.html?thanx=true&postingId=887568

BT støtter statskupp i Honduras!
Den salvadoranske politisk kommentatoren, Dagoberto Gutíerrez, reagerte på media sin dekning av kuppet i Honduras 28. juni, ved å si at det var en fornærmelse overfor det internasjonale samfunnet å presentere statskuppet som en juridisk handling forårsaket av presidentens brudd på grunnloven. Når alle fakta som påviser det motsatte var lett tilgjengelig, blir den fremstillingen en form for delaktighet i kuppet.

Det tok ikke lange tid før alle påskuddene fra kuppmakerne om brudd på grunnloven ble avslørt. Dette er også grunnen til at OAS og andre internasjonale organisasjoner har reagert så kraftig.

Leiv Marsteintredet, med sin kronikk i Bergens Tidende 4. juli, bidrar til denne fornærmelsen. Enda verre er det at dette skjer en uke etter at disse falske beskyldninger om brudd på grunnloven har blitt avslørt.

Marsteintredet lister opp disse påstandene som grunnlovsstridige handlinger, på samme måte som kuppmakerne og deres allierte i media. Men de reelle bruddene på grunnloven, de som kuppmakerne var ansvarlige for, ble ignorert. Kongressens gjeninnsettelsen av hæresjefen etter hans øverste kommandør, presidenten, hadde avsatt han, var et eksempel av en grov grunnlovsstridig handling. Kidnapping og utvisning av presidenten var enda et brudd for grunnloven.

Stenging ned av alle media kanaler som ikke støttet kuppmakere, (brudd på grunnlovs beskyttet presse og meningsfrihet) og arrestasjon og mishandling av støttespillerer til den lovlige valgt presidenten vil neppe bli betraktet som rettmessige handlinger av en lovlig regjering. Men for Marsteintredet er dette uproblematisk. Han vil heller kritisere OAS (Organisasjon av Amerikanske Stater) for å ha handlet raskt og bestemt for å få den lovlige valgte presidenten gjeninnsatt. ”Ikke smart” sier Marsteintredet. Han lister derfor opp en rekke hypotetisk situasjoner som han mener kan oppstå med en slik gjeninnsettelsen, som han mener vil gjøre situasjonen i landet enda verre. Demokratiet må derfor vike plassen for Marsteintredet sin ”fornuftige” synsing.

Vi ”bør lytte til hva” kuppmakerne har å si, skriver Marsteintredet, ”de har en god sak”. Høyesterett har bare handlet ”lovlig” for å løse en konflikt mellom kongressen og regjeringen, og militæret har bare fulgt ordre for å ”gjenopprette den grunnlovsmessige demokratisk orden”.

At en sammensvergelsen mellom disse tre organer for å avsette en lovlig valgt president har funnet sted, grunnet et politisk kurs som favoriserer landets fattige flertal og truer landets elite, er noe som har gått Marsteintredet hus forbi. Det er dessverre en verdens forskjell mellom en forklaring basert på (feilaktig) juridiske tolkninger og en reelle analyse av maktforholdet i et klasse basert samfunn hvor eliten kun aksepterer demokratiske spillerregler når de ivaretar deres egne økonomiske og politiske interesser og fordeler.

Jeg håper med dette at Marsteintredet og BT slutter å fornærme intelligensen til avisens lesere og heller slutter opp om det Honduranske folkets kamp mot en korrupt og udemokratisk maktelite!

Dave Watson
Styremedlem i Latin-Amerikagruppen i Bergen