Thursday, October 23, 2008

Sosialisme for det 21 århundre


Sosialisme for det 21 århundre
Åpent møte med Heinz Dieterich Steffan
Auditorium A på Sydneshaugen skole
Tirs. 4. november Kl.18.00
(gratis inngang)


Det 21. århundrets sosialisme er et begrep formulert av Heinz Dieterich Steffan. Venezuelas president, Hugo Chávez, har påpekt at for å oppnå denne type sosialisme er det nødvendig å gå gjennom en overgangsperiode som han kaller for et ”revolusjonært demokrati”. Målet er å utvikle ”Det nye historiske prosjektet”.

Dieterich Steffan er professor i sosiologi og metodologi ved UNAM i Mexico og en av de nærmeste rådgiverne til president Hugo Chávez i Venezuela. Han har skrevet bøker sammen med Noam Chomsky og er forfatteren til "Det 21. århundrets sosialisme". Han er i tillegg hjernen bak en del av de alternative eksperimentene Presidentene Chávez, Correa og Morales har satt i gang i Latin-Amerika. Eksperimenter som burde vekke stor interesser i disse tider med bunnløs krise for den nyliberalistisk økonomisk modellen.

Møte blir delte i tre deler med pauser i mellom: kl.18.00 foredrag med Heinz Dieterich Steffan. kl.19.00 paneldebatt med representanter fra Raudt, Sosialistisk Venstreparti og Attac. kl.20.00 åpent debatt.

Wednesday, October 15, 2008

Debatten fortsetter

Thomas Ødegård fortsetter debatten med innlegg "Watsons verdensbilde" i papirutgaven av BA tirsdag 14. oktober. Her er mitt svar:

Thomas Ødegårds Medieterrorisme
Ved å spille det sårede, urettferdig behandlet offer for ”en forsøksvis giftig penn” prøver Thomas Ødegård (”Watsons verdensbilde” BA 14.10) på å slippe og svare på anklagene i mitt innlegg (BA 11.10). Jeg stilte spørsmålet hva vil Thomas Ødegård oppnå med å gjenta foreldete, usanne beskyldninger og ubegrunnede påstander om Hugo Chávez og den politiske prosessen i Venezuela? Siden disse, for lengst avslørte, påstandene er de samme som opposisjonen i Venezuela og Bush administrasjonen bruker, er det naturlig å konkludere med at det er ideologiske motivert hensikter som ligger bak.

Dette benekter Ødegård. Men ikke nok med det, han forsøker på nytt, ved å manipulere fakta, å bevise at det er meg som mangler forståelse av hva som foregår i dagens Venezuela. Så hva er faktisk sannheten med disse ”nye” gamle påstander?
Han legger for eksempel skylden på Hugo Chávez for at opposisjonen boikottet valget i 2005 som endte med at samtlige representanter i nasjonalforsamling ble forholdsvis regjering vennlig (men ikke ”fra presidentens eget parti” som Ødegård feilaktige påstår). Hvorfor påstå dette Ødegård? Organisasjon av Amerikanske Stater (OAS) meglet mellom regjering og opposisjon, og mente at alle opposisjonens vilkårene for gjennomføring av et rettferdig valg ble oppfylt (og husk at OAS har aldri blitt spesielt vennliginnstilt til Chávez).
Sannheten var at alle pålitelige meningsmålinger viste at opposisjonen ville lide et stort valgnederlag og at flere partier kunne risikere å falle under sperregrensen.

Og på nytt hører vi at Chávez er ansvarlig for at ”privat mediekanaler” (legg merk til misvisende bruk av flertall) som RCTV ikke får fornyet konsesjon. RCTV er den ENESTE mediekanal som ikke fikk fornyet sendekonsesjon, og dette for godt dokumentert og grov brudd på sendevilkårene lagt ned i landets kringkastingslov, en lov som til og med den norske ambassadøren har påstått er kvalitativt bedre en den norske varianten. Blant disse grove bruddene var kanalens aktiv deltagelse i det statskuppet som fjernet president Chávez i 37 timer, der alle regjeringsvennlige medier ble stengt, og den folkevalgt nasjonalforsamling, høyesterett og grunnlov ble oppløst. Hadde for eksempel CBS gjort lignende i USA vil kanalen ha blitt umiddelbar stengt og hele ledelsen fraktet av til Guantanamo. I Venezuela ble ingen rettsforfulgt og kanalen fikk sende på bakkenett i fem år frem til lisensen utløp.

Når han igjen bebreider Venezuela for kjøp av våpen fra Russland og ramser opp en imponerende liste over våpnene, måtte dette også sees i perspektiv. Venezuela har brukt $4 milliarder for å oppruste hele sine foreldet militære utstyr, i tillegg skal de låne $1 milliard fra Russland for å kjøpe nye våpen. Sammenlignet, kan Norge komme til å bruke dobbelt så mye bare for å kjøpe nye kampfly, og nabolandet Colombia har fått 10 ganger så mye militære støtte fra USA de siste 5 årene. Venezuela har en befolkning som er over seks ganger større en Norges og reelle militære trusler både fra grenseland og USA.

Det er synd at Ødegård dekker over sin manglende kjennskap til Venezuelanske politikken ved å beskylde meg for å være ”anti-amerikanske”, men slike har vi blitt vant med i disse ideologiske betonede debattinnleggene. Mine beskyldinger mot USAs aktive innblanding er godt dokumentert, ettersom dokumenter frigjort av ”Freedom of Information Act” viser tydelig både USA sin finansiering av opposisjon og direkte deltakelse i statskuppet. Jeg forstår godt hvorfor du ønsker å ”stopper debatten” Ødegård men BAs lesere fortjener litt mer pålitelig informasjon enn det du serverer.
Dave Watson Tidligere Valgobservatør i Venezuela

Wednesday, October 08, 2008

Svar til debattinnlegg om Hugo Chávez i BA


Tirsdag 7. oktober ble det trykket en helesides debatt innlegg i BA (Bergens Avisen) om Hugo Chávez med tittel ”Hva vil Hugo Chavez?”. Innlegget var skrevet av masterstudent ved UiB Thomas Ødegård.
Artikkel var lite original og gjentok de kjente løgnaktige beskyldinger om at Venezuela var på vei til å være en diktatorstat under Chávez som har blitt avslørt mange ganger før.
Innlegget til Ødegård kom dessverre bare i papir utgaven av BA.
Under er svaret til Ødegård sitt innlegg:
Hva vil Thomas Ødegård?
Thomas Ødegård praktiserer den velkjent teknikken: dersom man gjentar en ting flere ganger så blir den til en sannhet (BA 7/10 ”Hva vil Hugo Chavez?”). Den har vi etter hvert blitt godt kjent med når det gjelder formidling av ideologisk ladet desinformasjon om Venezuela. BA føyer seg dermed til listen over norsk medier som deltar i den USA ledete internasjonale kampanjen for å knekke de skjøre eksperimentene i en alternativ sosial og økonomisk utvikling som begynner å utforme seg på det Latinamerikanske kontinentet. Eksperimenter som burde vekke stor interesser i disse tider med bunnløs krise for den nyliberalistisk økonomisk modellen.

Men tvert imot, med en blanding av usannheter og benektelse av fakta vil Ødegård prøve å overbevise BAs lesere at Venezuela er på vei til å bli en farlig diktatorstat som Mussolini’s Italia, hvis mål er å desstabilisere hele regionen med sin hensynsløs våpenkappløp og stormannsgale ambisjoner til dens president. At Chávez har vunnet 12 forskjellige valgprosesser, blant de 3 presidentvalg med økende oppslutning, samtlige godkjent av observatører fra EU, organisasjon av Amerikanske Stater og USAs Carter Foundation, gir heller ikke Ødegård betenkeligheter.

De fleste av Ødegårds påstander har blitt avslørt for lenge siden, og det er meget slitsom å måtte demaskere de på nytt og på nytt. Men når det foregår en manipulerende mediekampanje dirigert av et land som virkelig er en trussel mot verdens stabilitet, og der presidenten George W. Bush med sin stormannsgalskap har ført til hundretusener av tapt mennesker liv og uendelig med kriger, så er man nødt til å reagere.

”De sosiale forskjellene har ikke blitt markant bedre under Chávez” påstår Ødegård. Et merkelig påstand når til og med Verdensbanken mener at landet har redusert fattigdommen ”substansielt” de siste årene, fra 55 til 27%. Barndødelighet, analfabetisme, utdanning, antall leger per innbygger og minimumslønn er også ”substansielt” forbedret under Chávez. Og alt dette har blitt oppnådd på tross av et statskupp, og ødeleggende sabotasje som forkrøplet oljeindustrien og stagnerte økonomien i flere år. En masterstudent med så lite kunnskap om temaet han skriver om burde kanskje revurder sin karriere.

Videre vil Ødegård ha oss tro at Chávez forsøkte å endre grunnloven slik at han kunne være president for livstid, mens det faktiske forslag til grunnlovsendring bare innebærer at en statsoverhode kan stille til valg flere ganger, på linje med Frankrike, Italia, Storbritannia og, selvfølgelige, diktatorstaten Norge! Merkeligere er det når han beskylder Chávez for økende polariseringen i landet fordi han overlevde opposisjonens statskupp og ulovlige sabotasje av oljeindustrien!
Og så bebreider han Venezuela for å skaffe seg våpen fra Russland og Kina, at USA nekter å selge våpen til Venezuela samtidig som de ruster opp hæren i nabolandet Colombia (som er nå den tredje største mottager av US-våpen i verden og har den største kontingent av US militære rådgivere i regionen) har ikke noe betydning for Ødegård. Når vi tar i betraktning at USA har et uttalt mål om å få til et regimeskift i Venezuela, at de støttet kuppet mot Cháves og at de fremdeles finansiere opposisjonen, er det så rart at Venezuela prøver å skaffe seg våpen og diplomatisk støtte fra andre steder i verden?

For tiden foregår det et forsøk på en utvikling som er mer demokratisk og åpen enn vi tidligere har sett på dette kontinentet. I land som Venezuela, Bolivia og Ecuador ser vi begynnelse på et reelt alternativ til den gale ”Casino” kapitalismen som har herjet de fattige i den tredjeverden i 3 ti år. Nei Ødegård, det var mye enklere før i tiden når USA ganske enkelt knuste de små fattige bananrepublikker i sin ”bakgård” som ikke fulgt diktatene til ”onkel”. Forskjellen er at disse nye opprørske landene har olje og ikke bananer, og dermed økonomiske tyngde til å stå imot USA.
Dave Watson Tidligere Valgobservatør i Venezuela
Innlegget kom på trykk lørdag 11 oktober.

William Parra intervju

Colombianske journalisten William Parra som var nylig i Bergen (se tidligere posting) ble intervjuet av både Bergens Tidende, Klassekampen (kun papir utgaven) og Avisa Nordland . Les intervjuene her:
http://www.bt.no/utenriks/article639985.ece
http://www.an.no/nyheter/article3824829.ece?service=print

Saturday, September 27, 2008

Journalisme i Terrorens tidsalder


Journalisme i Terrorens tidsalder
ÅPENT MØTE/Gratis inngang
Mandag 29. september kl.19:00
Rafto Huset, Menneskerettighetsplassen (på Høyden bak Botaniske hagen/Studentsenteret)

Den Colombianske journalisten William Parra som arbeider for latinamerikanske medianettverket TeleSur, bor for tiden i eksil i Venezuela etter drapsforsøk mot ham i hjemmelandet. Myndigheten i Colombia har forfulgt ham i flere år og nylig ble det tatt ut siktelse mot han for terrorvirksomhet og forbindelser med FARC-geriljaen.

Parra sammen med flere andre journalister og opposisjonspolitikere har blitt siktet etter tvilsomme påstander i forbindelse med drapet på FARC-lederen Raul Reyes og bevismateriale på beslaglagte datamaskiner. Den virkelige grunnen for siktelsene er disse journalistenes kritiske arbeid i forhold til den colombianske regjering, landets militære og de ekstreme høyre-paramilitære gruppenes sine brudd på menneskerettigheter.

Møtet er åpningsmøte på Latin-Amerika Uken i Bergen (programmet finnes på hjemmesiden). Møte blir holdt på spansk med tolking til norsk.
Arr:Latin-Amerikagruppen i Bergen

Sunday, September 21, 2008

Bolivia aksjon i Bergen

Fredag 19. september ble det holdt en symbolsk okkupasjon av Rådhuset i Bergen. Latin-Amerikagruppen i Bergen ønsket å vise solidaritet med regjeringen til Evo Morales og oppfordrer norsk myndigheten til å støtte opp om UNASURs deklarasjon av støtte til den bolivianske regjeringen. Det ble lest opp en appell og overlevert et brev til Bergen Kommune (se under). UNASUR deklarasjon finne på denne lenken: http://boliviarising.blogspot.com/2008/09/unasur-declaration-on-bolivia.html


Appell ved Marte Fjørtoft
Dette er ein symbolsk og fredelig okkupasjon av rådhuset som skal rette fokus mot høgresidas okkupasjonar av offentlege instansar i Bolivia. Ved å okkupere rådhuset for å halde ein appell til støtte for Bolivias folkevalde regjering og grasrotorganisasjonar i landet, vil vi illustrere situasjonen i Bolivia, der statlege institusjonar som eksisterar til det beste for folket blir overtatt av valdelege grupperingar tilknytta udemokratiske krefter.

Vi fordømmer brota på menneskerettar som i dag finn stad i Bolivia. Gjennom bruk av vald, drapstrugingar og okkupering av ikkje-statlege organisasjonar, statlege kontor og TV-kanalar, flyplassar og bussterminalar terroriserar dei tidlegare makthavande i Bolivia tilhengjarar av regjeringspartiet Movimiento Al Socialismo. Pådrivarane for desse overgrepa av opposisjonen som har hovudsete i Santa Cruz fylke.

Opposisjonen til den demokratiske folkevalde presidenten Evo Morales og regjeringspartiet er ein allianse av personar med tilknyting til politiske parti på høgresida, borgarkomitear og høgreekstremistiske organisasjonar som Unión Juvenil Cruceñista.

Den tradisjonelle makteliten som før presidentvalet av Morales i 2005, hadde politisk og økonomisk kontroll over Bolivia gjer no det dei maktar for å hindre at sosiale og økonomiske reformer blir gjennomført i landet. Desse reformene er satt i gang av Morales og MAS for å jamne ut dei enorme økonomiske forskjellane som eksisterar i Bolivia. Den økonomiske eliten fryktar no at deira posisjonar og rikdomar står i fare. Gjennom å skape uro i landet ved bruk av ein splitt og hersk teknikk prøvar dei no å framprovosere ein borgarkrig for å kunne styrte President Morales. Morales fekk i august fornya tillit frå folket gjennom ei folkeavstemning som viste at rundt 2/3 av befolkninga støttar dei endringsprosessane som er satt i gang i landet.

For å setje regjeringa sine støttespelarar ut av spel har den valdlege organisasjonen Union Juvenil Cruceñista tatt over rundt 15 institusjonar i Santa Cruz fylke. Den statlege TV- kanalen er okkupert noko som førar til at opposisjonen har fullstendig kontroll over media i området. Media blir offensivt brukt i propaganda mot regjeringa, og personar frå regjeringa og menneskerettsorganisasjonar har ikkje moglegheit til å få sine synspunkt ut til befolkninga.
Svartelister produsert av Union Juvenil Cruceñista inneheld namna på personar frå MAS og ikkje-statlege organisasjonar som jobbar for menneskerettar. Fleire av personane på dødslistene har gått under jorda i frykt for sine liv. Drapstrusslar har også blitt proklamert gjennom TV-kanalar styrt av opposisjonen.

Med bakgrunn i eskaleringa av vald, vandalisme og rasisme provosert fram av høgresida i Bolivia, fordømmer vi dei overgrepa som er satt i gang mot demokratiet og dei endringsprosessane som Bolivia er inne i, og som majoriteten av folket har stemt på og støttar.
Vi krev at de norske regjeringa sluttar seg til den søramerikanske unionen (UNASUR) si støtteerklæring til den bolivianske regjeringa og landets president Evo Morales og at Bergen kommune gjer eit støttevedtak i solidaritet med den bolivianske regjeringa.


Til Bergen kommune, bystyret og byrådet

Fredag 19.september kl 10.00 holdt ei gruppe tilknytta Latin-Amerikagruppen i Bergen (LAG) en symbolsk okkupasjon av rådhuset i Bergen. Ved å okkupere rådhuset ville vi illustrere situasjonen i Bolivia, der offentlige institusjoner som eksisterer til det beste for folket blir overtatt av voldelige grupperinger tilknytta udemokratiske krefter.

Vi krever:
At Bergen kommune gjør et støttevedtak i solidaritet med den bolivianske regjeringa.
At kommunen oppfordrer den norske regjeringa til å slutte seg til den søramerikanske unionens (UNASUR) støtteerklæring til den bolivianske regjeringa og dets president Evo Morales.

Vi gjorde dette for å sette fokus på den eskalerende voldssituasjonen i Bolivia, primært i de østlige delene av landet. I storbyen Santa Cruz de la Sierra har offentlige institusjoner og bygninger blitt okkupert og vandalisert av voldelige ungdomsgjenger tilknytta regjeringas opposisjon som består av store landeierne og fylkesmyndighetene i lavlandet. I tillegg har privatpersoner og frivillige organisasjoner mottatt dødstrusler og det har vært flere attentat både mot kontorer og private hjem den siste tida. I det nordlige fylket Pando blei minst 30 personer drept, flere titalls er såra og over hundre er fortsatt savna etter en massakre av bønder leda av folk tilknytta fylkesmyndighetene.

Vi gjennomførte denne aksjonen i solidaritet med våre samarbeidsorganisasjoner i landet, som nå må jobbe fra hemmelig adresse og med fare for deres liv. Disse organisasjonene jobber med blant annet utdanning, menneskerettigheter, likestilling og rasisme. Flere av våre egne aktivister er i Bolivia og Santa Cruz nå, og vi har daglig kontakt med disse. Mange fra lokallaget vårt i Bergen har også nylig vært i landet, og vi overvåker situasjonen nøye.

Vi er svært bekymret for utviklinga i Bolivia og for sikkerheten til våre samarbeidsorganisasjoner. Bolivias folk og deres regjering trenger internasjonal støtte nå! Vi vet at støtterkæringer har en svært høy verdi for de som arbeider for demokrati og menneskerettigheter i landet. Vi oppfordrer derfor på det sterkeste norske myndigheter til å reagere.

For Latin-Amerikagruppen i Bergen,
Marte Fjørtoft (koordinator) – tlf 97714121 – epost marterf@gmail.com
Martin Lindland – tlf 95743280 – epost lindlandmartin@gmail.com

For mer bakgrunnsinformasjon om hva som skjer i Bolivia, se våre nettsider www.latin-amerikagruppene.no. Se spesielt ”Opposisjonshovedstaden Santa Cruz”:
http://www.latin-amerikagruppene.no/Objekter/9545.html og
”Massakre av bønder i Bolivia”: http://www.latin-amerikagruppene.no/Objekter/9546.html.

Vedlagt følger UNASURs erklæring om Bolivia (på engelsk) og appellen vi holdt under okkupasjonen.

Thursday, July 17, 2008

What is the Venezuelan News Media Actually Like?


På møtene som vi arrangerer om Venezuela er spørsmål om presse/ytringsfrihet en gjenganger. Inntrykket som spørsmålstiler vanligvis har er at det ikke er pressefrihet og at Chávez kontrollerer flertallet av landets medier. At dette inntrykket er gjeldende er ikke vanskelig å forstå når man ser hvordan emnet er fremstilt i media.

En artikkel som er nylig formidlet av den Washington baserte Council on Hemispheric Affairs er en meget interessant korrektur til denne stadige feil fremstilingen i ”mainstream Media”. Artikkelen burde leses av alle journalister og redaktører før de setter i gang med å skrive om noe som de har åpenlyst ikke peiling på

Artikkelen kritiserer US media for den feilaktige måten de fremstiller pressefrihet i Venezuela. Men media i Norge har heller ikke mye å skryte av når det gjelder feilaktige fremstiling av mediasituasjon i Venezuela. Noe som er grunn til at disse spørsmål kommer opp igjen og igjen. Til og med tidligere rådgiver til Erik Solheim, Peter Eide har kommet med feilaktige påstander om at Chávez har stengt aviser. Noe som har sikkert bidratt til de negative uttalelser om Chávez fra Solheim under utspørringen i stortinget.

Jeg lurer på hvordan Erik Solheim vil ha reagert om en Venezuelansk statsråd hadde kritisert Norge for overgrep mot ytringsfrihet med utgangspunkt i saken om ikke fornyelsen av P4 konsesjonen for noen år siden. Les videre:


What is the Venezuelan News Media Actually Like? By Andrew Kennis

Listening to accounts by the U.S. news media and to the public postures taken by the Bush administration, one would think that there is no freedom of expression in Venezuela. The impression most U.S. citizens have is that the media is virtually under direct state control. Independent reporting, free from the government’s fiery rhetoric, has been noticeably absent. A careful and sober account of Venezuelan media that focuses on the most basic and uncontroversial facts of what constitutes the Venezuelan media today has been non-existent in mainstream U.S. media (and even in many independent sources as well). Such reporting could present a more accurate picture of the actual situation of freedom of expression in Venezuela.

“Totalitarian censorship”

In light of characterizations by the Bush administration of the Venezuelan media that are too often unquestionably reported and frequently parroted by the U.S. news media, serious concerns of media independence from President Bush’s foreign policy line arise; a comparison between the two goes far to illustrate the serious problem of the lack of media independence.

Public officials in Washington – never great friends of President Chávez – have always seen the media as a key battleground. U.S. legislation has launched and financed significant news propaganda incursions into the Venezuelan media. Representative Connie Mack IV (R-FL) successfully pushed through an amendment in 2005 to a Foreign Relations Reauthorization Bill that provided for 30 minutes of programming every day from the Broadcasting Board of Governors (the same government agency that runs Radio Free Europe) to be transmitted over Venezuelan airwaves. Mack remarked at the time, “in Hugo Chávez’s Venezuela there is no free press – just state controlled anti-American propaganda.”

Other initiatives have followed, including a 2007 measure that brought $10 million in financial support for Voice of the America to expand its broadcasts in Venezuela. Mack once again railed against the Venezuelan media: “Freedom of the press died in Venezuela on May 27, 2007, when Chavez shut down Radio Caracas Television” (Miami Herald, 06/22/07).

This stance is a familiar one, coming both from Congress and the White House. In a speech to the Organization of American States after the Venezuelan government refused to renew private network Radio Caracas Television’s (RCTV’s) broadcast license last May, Secretary of State Condoleezza Rice said: “Freedom of speech, freedom of association and freedom of conscience are not a thorn in the side of government … Disagreeing with your government is not unpatriotic and most certainly should not be a crime in any country, especially a democracy.”

The U.S. news media have overwhelmingly parroted such claims from the government. Many of these news accounts came after the controversial RCTV decision, but such coverage has long existed and has been well documented by the media watchdog group, Fairness and Accuracy in Reporting.

Typical of opinions on the RCTV decision was that of syndicated columnist Miguel Perez, in an op-ed published in the Chicago Sun-Times and other papers. Perez called the license denial “totalitarian censorship” and a clear example of “censoring the opposition in the media” (01/09/07). A Washington Times staff editorial wrote that Chavez’s RCTV decision should be marked as nothing less than “the return of the authoritarian left” (06/08/07).

The coverage revealed confusion about some of the basic issues in the RCTV license non-renewal. The Washington Post, one of the most influential dailies in the U.S., irresponsibly included quotes about non-existent legal reforms in the leading paragraphs of one article. “The government is trying to change the laws and indoctrinate the population,” read a quote from a protesting college student and Venezuelan expatriate (06/16/07). However, no law was changed by not renewing the network’s license. Legal Reforms in the early 1990s bestowed this responsibility on the Venezuelan executive branch (a fact rarely cited in mainstream accounts).

News reports published in the U.S. sometimes contradicted themselves with conflicting facts and unquestioned characterizations. In an analysis from the Houston Chronicle, one of the longer and more comprehensive think-pieces on the RCTV issue, Chávez’s actions were described as a “frontal assault on freedom of the press.” In the same piece, it was interestingly admitted toward the end of the article that, “RCTV and other stations … are owned by some of Venezuela’s wealthiest families [and] began playing an overt political role” following Chavez’s initial landside electoral victory in 1998. Further noted, was the fact that “the Chavez government has the legal right not to renew RCTV’s license,” characterizations that would seemingly clash with the unquestionably reported “frontal assault” description that led the article (Houston Chronicle, 05/27/07).

Polls supposedly revealing deep opposition and “widespread disagreement” to Chavez’s decision were routinely cited out of context (Romero, NYT, 05/27/07), often without any reference to the fact that most, “viewers in [at least one oft-cited] survey expressed little concern about losing access to RCTV’s anti-Chavez news programs … [and] instead … complained about missing the station’s soap operas and game shows – like the Venezuelan version of ‘Who Wants to Be a Millionaire.’” This latter piece of information, however, was a buried item in and of itself and appeared toward the end of the article (Houston Chronicle, 5/27/07).

To be sure, the RCTV “closure” is a complex one, and there are many different perspectives that should be presented. But the issue never received the subtle and careful treatment it deserved in U.S. media coverage (again, see the sidebar for links to FAIR for more information on this point). More importantly, the obsessive focus on the RCTV issue effectively shut out any substantial attention to a key question that would have gone far in settling many of the points of disagreement in that debate.

Analyses Found in Independent News Media

Far different depictions, noticeably absent in mainstream coverage, were found in independent news sources.

Writing for the Nation, Mark Weisbrot, who is co-director of the Center for Economic and Policy Research, characterized Venezuela as having “the most anti-government media in the hemisphere” (12/06/06). Eva Golinger, a Venezuelan-American lawyer and prominent critic of U.S. foreign policy, wrote that, “You turn on any of the channels here and you’ll see that there’s more freedom of expression enjoyed in Venezuela than probably anywhere else in the world. It’s the only place where they can go on television and talk about killing the president, or saying the most derogatory and offensive things on a news hour” (interview on Z-Net, 2005). PR Watch refers to the “… former AP correspondent in Venezuela Bart Jones, [who] dismisses the criticism of the RCTV non-renewal as the result of a ‘web of misinformation,’” and instead maintains that RCTV “should not be seen as free-speech martyrs. Radio, TV and newspapers remain uncensored, unfettered and unthreatened by the government. Most Venezuelan media are still controlled by the old oligarchy and are staunchly anti-Chavez.”

Contrasting points and analyses such as these beg the question: what is the actual composition of the Venezuelan media in terms of its ownership and editorial positioning toward the Chávez administration? Indeed, some characterizations in the U.S. news media described RCTV as being: “one of [only] two [broadcast networks] that presented opposing views of President Hugo Chavez’s rule” (Seattle Post-Intelligencer, 10/23/07). However, the facts show otherwise.

Ownership Structure and Editorial Leanings of the Venezuelan News Media

A Venezuelan Congressional leader protested to the New York Times in a June 2007 letter to the editor that: “broadcasters like Venezuela’s Radio Caracas Television use a limited public good – the broadcast spectrum – and must abide by long-accepted public-interest standard,” adding that the overwhelming majority of ownership “is in private hands, much of it owned by huge conglomerates.”

Starting with the television media, the favored new source of most Venezuelans, there are at least five nationally broadcasted television stations that transmit via “free-over-the-air” and publicly allotted signals (other accounts put the total as high as eleven, depending on different definitions of what is considered “national”). Even using the conservative estimate, previous to the RCTV closing, three of these five stations were privately owned and commercially operated. These included Venevisión (established in 1961, formerly owned by Mexico’s Televisa, but now controlled by Grupo Cisneros), whose television programs are picked up by a television source familiar to U.S. citizens, Univision; Televisión de Venezuela (Televen; established in 1988); and lastly, RCTV.

All three of these broadcast networks were overwhelmingly favorable to the two-day-long 2002 military coup that temporarily unseated President Chávez. The government’s claim that RCTV actively participated in the coup is well documented. So there is little controversy about the autonomy and independence of these corporate-run stations. Venevision and Televen both maintain that they do not want to be involved in political conflicts and strive to maintain “objective” positions. No prominent analyst has seriously contended, however, that either of these stations are “pro-Chávez.”

The other national channels on the limited electromagnetic spectrum are public and state-controlled. Before RCTV, there were only two, but now there are three: Venezolana de Televisión (VTV, established in 1964); Visión Venezuela (ViVe TV, established in 2003); and Televisora Venezolana Social (TVes, established in 2007 as RCTV’s replacement). By the most conservative of estimates then, 3 out of 5 national channels are funded by the state. And according to other accounts that give a higher total number of national stations, seven of the eleven stations are private and corporate controlled. None of these seven maintain in any meaningful way “pro-Chávez” stances.

By broadening the picture to include regional stations, as well as cable and satellite stations, we see an even greater presence of private and corporate media. Both Globovisión and CNN en Español have attracted the ire of Willian Lara, the Venezuelan communications minister, for their sharp criticism of Chávez and their alleged anti-government messages (Romero, NYT, 05/29/07). In an interview with this author, CNN en Español president Christopher Cromwell proudly remarked that Chávez may not like the programming on his network, but this meant CNN was doing it job correctly.

Globovisión is one channel somewhere between regional and national, as it is widely broadcast in the major metropolitan areas of Caracas, Carabobo and Zulia, and also via satellite on the DirectTV network. It is also one of the most resolutely anti-Chávez stations in its editorial stance.

There is even a major regional network that is neither state-run nor commercially oriented. Valores Educativos Televisión (Vale TV) has been on the air since 1998 and is run by Asociación Civil, which is managed by the Catholic Church. Vale TV is indeed one of the reasons why the Venezuelan news media is arguably much more diverse and free than U.S. news media are depicting.

Despite their nearly national reach, the U.S. commercial media rarely mention these networks. However, even the most conservative estimates put private commercial ownership at no less than 75% of the television news media. Other estimates that include more outlets are as high as 95%.

Looking at Venezuela’s print media paints an even greater opposition presence than television, with publications deeply critical of the Chávez administration, commercially oriented and corporate-owned. The D.C.-based think-tank Council on Hemispheric Affairs (COHA) described the issue in blunt terms: “nine out of ten newspapers, including [the most prestigious daily] El Nacional and [the business-oriented] El Universal, are staunchly anti-Chávez” (Council of Hemispheric Affairs, August 21, 2005). Opposition to Chávez, given the commercial character of daily newspapers in Venezuela, is especially rampant in print; not even one major daily newspaper is controlled or funded by the state.

There are twenty-one daily newspapers in Venezuela’s largest city and capital, Caracas, eleven of which are considered to be of significant influence and eight of which that are also distributed nationally. This pales in comparison to the situation in the U.S., where the largest city has only four major dailies (New York Times, Wall Street Journal, New York Post, Daily News), at least two of which are significantly sympathetic to the Bush administration’s policies. Further, only two of these four papers (New York Times and Wall Street Journal) double as a nationally distributed daily newspaper – the U.S. only has four nationally distributed daily papers (the USA Today and Washington Post comprising the other two).

Venezuela thus has at least as varied a print sector as the U.S. does – and in some ways, it is more diverse. Indisputably, Venezuela has a wider array of print choices and a larger amount of nationally distributed publications. But this is not the only democratic aspect of Venezuelan media. An often overlooked but widespread movement has also come to bear in a country full of social and political change.

Community Media

Community-oriented, non-profit, non-commercial, citizen and volunteer run media has long been a part of the changes that have swept Venezuela.

Next year will mark the first decade of community media’s constitutional existence in the country. Indeed, community media’s origins date back to the Venezuelan Constitution that was adopted in a 1999 referendum, with over 90% of the vote in its favor. More importantly, however, is the tremendous growth of this new form of media since 2002.

The failed 2002 military coup against President Chávez is widely seen as one of the prime triggers for the furious growth of community media in Venezuela. In 2002, there were seven community radio and two community television stations operating in Caracas. Since then community media has grown markedly. The successful staying of the short-lived 2002 military coup was, in part, the result of the efforts of community media activists counteracting the huge show of support for the coup by private media companies. In fact, during the coup’s two-day run, the opposition reportedly forced the closure of community media outlets such as Catia TV. After the failure of the coup, however, the popular resistance that had toppled it inspired the creation of dozens of community media collectives, ballooning its presence across the country.

Eighteen months after the coup, leading political analyst Greg Wilpert was already writing about, “the explosion of Venezuela’s alternative and community media,” which he argued was a consequence of three related factors: “the complete lack of balance with Venezuela’s private mainstream media, the successful overthrow of the April 2002 coup attempt, and the active legal support of the state for community media” (Venezuelanalysis.com, 11/14/2003). By 2005, over thirteen times as many community radio stations appeared on the scene, the total increasing from 13 to 170. Community television stations are also sprinkled across the country and have a considerable presence in Venezuela.

Another vital part of the community media movement has been an online-based news agency Aporrea.org. Operating on a shoestring budget and a staff of six to eight full-time activists – supported by hundreds more contributors – the cutting edge reporting and analysis published on its web site has garnered tremendous hit counts, sometimes numbering in the millions (see extensive interview conducted by former Narco News editor, Luis Gomez: Part I, Part II).

The collaborators and members that are part of Aporea.org read like a cross section of the type of Venezuelans most attracted to community media in general: “members of popular, cultural and community work groups of the Caracas neighborhoods, communicators from the Community Radio stations, union activists from the Bolivarian Workers Force, members of neighborhood organizations and of Bolivarian Circles, people from the popular and progressive networks that live in the Venezuelan capital,” as Aporrea’s most involved activists told to Gomez. As a result of these inclinations, it is fair to say that community media is not a resource to those who would identify themselves with the opposition to the government. Instead, however, it has opened up a huge channel to voice the viewpoints of sectors of the Venezuelan society that simply do not have a significant presence in the mainstream media.

Given the popular support that President Chávez commands , there are enough elements in community media to support a healthy stream of criticism that is undertaken in order to “deepen the revolution,” to borrow the words of one of the founders of Aporrea, or to simply uncover abuses of authority and corruption in the government. More than anything else, however, Venezuelan community media acts as a buffer against the plethora of uncovered stories and overlooked facts in the corporate dominated mass media in Venezuela. Despite the important roles that community media in Venezuela fulfills, even its most active participants are under no illusions about the challenges that remain ahead, as they often describe their status as “marginalized” forcing them to act amongst merely “small nuclei and groups.” Nevertheless, in light of the numbers generated by impressive online hit counts, the diffusion of television and radio broadcasts and the ever-growing number of stations connected to them, the facts that millions of Venezuelans read, listen to, watch and/or directly involve themselves in community media.

It is once clear that the media in Venezuela do not suffer from direct state control or censorship. Conversely, the key question for the future is not how little freedom of expression is present in Venezuela, but how much expression and influence will be achieved directly by citizen-run and community oriented media.

Thursday, June 12, 2008

Solidaritetsfestivalen lørdag 21 juni

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) arrangerer solidaritetsfestivalen for fjerde året på rad. Temaet for årets festival er: Rettigheter, mer en bare fine ord – kampen fortsetter! Mange land i Latin-Amerika har nå oppnådd rettigheter på papiret, men i virkeligheten er situasjonen dessverre en annen. Denne festivalen er til ære for et fortsatt kjempende Latin-Amerika.

Hvor: BLÅ, Brenneriveien 9c
Fri entré

Når: lørdag 21. juni fra kl 12.00 til 22.00

Program:
Gert Nygårdshaug leser fra Mengele Zoo
Capoeiraperformance Afro Cyberdelia
Capoeirakurs med Capoeira Brasil

Klesbyttemarked (ta med klær du vil bytte bort!)
Stands fra diverse organisasjoner
Fotoutstillinger fra Latin-Amerika
Husbyggeprosjekt
Barneaktiviteter
Filmvisninger

Konserter:
Herr Nilsson
Bernard Briis Band
Tumbao Chacao Trincao
Oslo Radio Orkester
Dunderhonning
Therese Aune
Isak Watn
Herreløse

Saturday, May 10, 2008

Verdens beste presidenten

Spanskspråklige aviser gjengir i dag en uttalelse fra Brasils president Inacio Lula da Silva: "Hugo Chávez er uten tvil den beste presidenten Venezuela har hatt på hundre år".

Lula legger til: "Seirene til Hugo Chávez, Evo Morales i Bolivia og andre, den siste til Fernando Lugo i Paraguay, er synonyme med demokratisk fremskritt".

Sitatet stammer opprinnelig fra et intervju med Der Spiegel.

Dette kommer kort tid etter at Lula roste det venezuelanske statsoverhodet som "den store fredsskaperen" under konflikten mellom Ecuador og Colombia. Uttalelsen ble for det meste ignorert av europeisk presse, som i stedet forsøkte å mistenkeliggjøre Chávez og fremstille ham som årsak til bråket.

Brasil er det største landet i Latin-Amerika med 170 millioner innbyggere. Regjeringen der støtter åpent Venezuelas president. Likevel fremstiller fortsatt norske medier Hugo Chávez som et nesten isolert fenomen, en kontroversiell, autoritær statsleder blant demokratiske naboer.

Hvorfor finner man det nødvendig å vri slik på virkeligheten?

Even Sandvik Underlid

Friday, May 02, 2008

Nyttige Idioter!


Hvem sa at venstresiden var en haug av heltedyrkende, nyttige idioter?

OK da, men på 1. mai er det lov å ha det gøy!!!
Fra 1. mai markering i Bergen, apell om medias dekning av Venezuela.

Thursday, April 24, 2008

Underskriftskampanje for Bolivia

Alla för Bolivia
Den pågående förändringsprocessen till fördel för folkflertalet i Bolivia riskerar att brutalt stoppas. Den företrädare för ursprungsfolken som valdes till president med ett väljarstöd utan like i landet och de åtgärdsprogram som gynnar folkflertalet och som återtar kontrollen över naturtillgångarna, har från första stund tvingats kämpa mot oligarkernas konspirationer och imperiets inblandning.

De senaste dagarna har konspirationerna trappats upp till oanade höjder. Oligarkernas aktioner för att undergräva grundlagen med sikte på att splittra upp den bolivianska nationen speglar dessa gruppers rasistiska och elitistiska inställning. De utgör en mycket stor fara inte bara för detta lands sammanhållning utan också för andra länder i vårt område.

Historien visar med all önskvärd tydlighet hur fruktansvärda följderna för mänskligheten kan bli av separatistiska splittringsförsök, uppmuntrade och uppbackade av främmande intressen.
I detta läge vill vi som skriver under detta upprop visa vårt stöd för president Evo Morales Aymas regering, för dess förändringspolitik och för det bolivianska folkets suveräna grundlagsprocess. Samtidigt tar vi avstånd från den så kallade Autonoma Stadgan för Santa Cruz för dess grundlagsvidriga karaktär och dess hot mot en av Vårt Amerikas nationer.Vi uppmanar alla goda krafter att tillsammans höja sina röster för att på alla möjliga vägar och sätt fördöma detta försök att splittra och undergräva ett land i en historisk tid för Latinamerika.

Skriv under her:
http://www.todosconbolivia.org/index.php?cont=registro&lang=2&declara=7

Thursday, April 10, 2008

Når er et statskupp ikke et statskupp?


Når USA sier det ikke er et statskupp!

I anledning 6 årsdag for statskuppet i Venezuela- Statskupp som ikke var et statskupp!

Det er gått nøyaktig seks år siden et av Latin-Amerikas korteste statskupp fant sted i Venezuela, den 11. april 2002. Både internasjonale og norske media presenterte oss for en usann virkelighetsbeskrivelse. I løpet av de 47 timene kuppet varte, klarte media å overbevise verden om at Hugo Chávez hadde beordret soldater til å skyte mot fredelige opposisjonsdemonstanter og at flere titalls sivile var drept. Chávez skulle ha skrevet under på sitt avskjedsbrev og ha gått frivillig av som president. I maktvakuumet som oppsto tok lederen for arbeidsgiverorganisasjon Fedecamaras over som president. Pressetalsmannen for det Det hvite hus ønsket kuppet velkommen og mente at det var en positiv og demokratisk utvikling.

Virkeligheten kunne ikke vært fjernere fra medias fremstilling. Et velregissert mediekomplott der demonstrantene ble skutt av opposisjonens egne skarpskyttere skulle skape et påskudd for den USA-støttede opposisjonen til å kvitte seg med landets folkevalgte president. Opposisjonskontrollerte media sendte kontinuerlig manipulerte filmopptak av hendelser og oppfordret folk til å styrte regjeringen. "Vi hadde et dødelig våpen- media!" sa en av kuppmakerne, viseadmiral Victor Ramírez, da han takket media for innsatsen under en fjernsynssending på kuppdagen. President Hugo Chávez ble arrestert og fløyet til et fengsel på en fjerntliggende øy. Etter at Pedro Carmona ble sverget inn som president, stengte han resolutt både Høyesterett og den demokratisk valgte nasjonalforsamlingen i tillegg til at han oppløste grunnloven. Chávez-vennlige media ble stengt, og hans tilhengere ble brutalt undertrykket.

Sannheten skulle imidlertid komme for en dag når hundretusener av venezuelanere strømmet ned fra slumområdene i fjellsidene rundt hovedstaden Caracas. Folkemassene omringet presidentpalasset Miraflores, tvang kuppmakerne til å flykte og forlangte gjeninnsettelsen av deres lovlig valgte president. På dette tidspunktet valgte opposisjonsmedia å avbryte nyhetssendingene og sendte i stedet tegnefilmer.

Norske media fortsatte å formidle opposisjonens fremstilling om at det ikke hadde vært et statskupp, men at et maktvakuum hadde oppstått etter Chávez' avgang.Dessverre har lite endret seg i medias fremstilling av utviklingen i Venezuela siden den gang.

Media spiller fremdeles en beklagelig rolle gjennom fremstillingen av et virkelighetsbilde som tilfredsstiller USAs ønsker. Dette så vi senest i mars i år da det colombianske militæret gikk til ulovlig aksjon på ecuadoriansk territorium. Bombingen over grensen til Ecuador drepte et tjuetalls sovende geriljasoldater, en sivil ecuadorianer og fire meksikanske universitetsstudenter. Det er tydelig at aksjonen var et forsøk på å ødelegge forhandlingene mellom den venezuelanske regjeringen og FARC om løslatelsen av flere profilerte gisler. Forhandlingene var i ferd med å åpne for muligheter for en fredelig løsning på Colombias mangeårige konflikt, men hadde svekket den colombianske presidenten Álvaro Uribe sitt omdømme. Uribe og USA har hele tiden ytret ønske om en utelukkende militær løsning på konflikten.

Lite overraskende har norske media stort sett videreformidlet den colombianske versjonen av hendelsen og latt alvoret i grensekrenkelsen passere som et nødvendig tiltak i "Krigen mot terror". Hugo Chávez har blitt fremstilt som en krigshisser fordi han forflyttet militære enheter til grensen mot Colombia for å hindre et lignende angrep på venezuelansk side av grensen. Media har også presentert ikke-bekreftede påstander om Venezuelas finansiering av FARC- geriljaen og om FARC sitt forsøk på å fremstille våpen fra uran.

Denne formen for mediemanipulasjon som et politisk våpen har fått betegnelsen "terrorismo mediático" ("medieterrorisme") i Latin- Amerika. Nyheter fra land som Venezuela, Bolivia og Ecuador, som har valgt en alternativ modell til den såkalte Washington-konsensusen, blir konstant utsatt for slik medieterrorisme.Dette burde skape en debatt om media sin rolle i samfunnet, og om hvorfor noen få pengesterke media monopoler skulle ha rett til å motarbeide og undergrave demokratiske prosesser.

Dessverre dreier debatten om ytringsfriheten i Norge heller mer om de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folk! Dette er en alvorlig trussel mot demokratiet i dagens Latin- Amerika og vi vil oppfordre norske media til å være mer kritisk til sitt kildemateriale og til å være mer undersøkende og analytiske i sin dekning av forhold i Latin-Amerika.

Dave WatsonNettverk for Venezuela
Dette er en litt omarbeidet utgave av pressemelding fra LAG-Norge:
http://www.latin-amerikagruppene.no/Objekter/9061.html

Thursday, March 27, 2008

Åpent møte


Folket og presidenten et portrett av den bolivarianske revolusjonen
Mandag 31. mars Viser vi ”Folket og presidenten – et portrett av den bolivarianske revolusjonen”(Norge, 2007)
En Dokumenterfilm av Iselin Åsedotter Strønen & Hildegunn Wærness
Gratis inngang
Tid: Kl.19.00 Sted: seminarrom K (tidligere aud. K) på Sydneshaugen skole, Bergen
Filmen ble laget før folkeavstemning om ny grunnlov i desember i fjor. Som visst tapte Chávez avstemningen, dette ble tolket av flere som et tegn for at han har begynte å miste folkets støtte og at den revolusjonær prosessen er i krise. Etter filmen blir det anledning til å ta en diskusjon om denne politiske utviklingen siden filmen ble utgitt i flor høst.
Omtale fra Bergen International Film Festival (BIFF):
Hvordan har det seg at kontroversielle Hugo Chávez ser ut til å ha så stor støtte i folket sitt?Venezuelas president får mye oppmerksomhet i Norge til latinamerikansk statsleder å være. Som regel dreier oppmerksomheten seg om Chávez’ spotting av USA og landets leder, samt om hans oppfatning av demokrati, som ikke alltid stemmer med vår. Riktignok er han valgt med enorm oppslutning, spesielt fra landets fattige, men tukling med konstitusjonen for å samle mer makt hos presidenten, gjerne over lengre tid, har en tendens til å gjøre mediene urolige. I FOLKET OG PRESIDENTEN møter vi Chávez-tilhengere og får vite hva det er som gjør at de plutselig bryr seg om å stemme, i et politisk system folk lenge har følt seg utstøtt fra. Filmen er spilt inn under fjorårets valgkamp som førte til nok en brakseier for Chávez. Det venezuelanske folket forteller her om de forskjellige sosiale reformene som har blitt innført siden Chávez vant sitt første valg i 1998. Vi konfronteres med mulige USA-støttede invasjonsplaner fra nabolandet Colombia, og opp mot valget øker nervene og frykten for flere militærkupp, som i 2002.
Arr:Latin-Amerikagruppen i Bergen

Thursday, March 06, 2008

Bekymring over tilspissing av konflikt


Latin-Amerikagruppene i Norge reagerer på konflikten etter Colombias ulovlig aksjon i Ecuador og oppfordrer til deltaggelse i demonstrasjon mot statlig vold i Colombia i Oslo, Bergen og Stavanger 6. mars. I Oslo samles det uten for Stortinget kl.16.30, i Bergen samles det til markering kl.18.00 ved den Blå Steinen, Torgalmenningen, og i Stavanger kl. 19.00 Arneageren i Stavanger.

Bekymring over tilspissing av konflikt
Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) ser med stor bekymring på den spente situasjonen mellom Colombia, Ecuador og Venezuela, som har oppstått i kjølvannet av det colombianske militærets ulovlige aksjon over grensen til Ecuador lørdag 1. mars.

Krenkelsen av Ecuador sin territorialgrense er svært alvorlig, et faktum vi mener norske media har nedtonet. Colombia har skapt en svært farlig presedens ved å gå inn og bombardere et naboland, bryte internasjonal rett og slik skape ustabilitet i regionen.

President Uribes opprinnelige forklaring på aksjonen har samtidig vist seg å være usann. Uribe hevdet at de colombianske styrkene handlet i selvforsvar etter at de ble beskutt av FARC, den colombianske geriljaen, inne på colombiansk territorium. I følge Uribe skal FARC deretter ha krysset grensa til Ecuador og fortsatt beskytningen derifra. I følge den ecuadorianske regjeringen var imidlertid aksjonen en massakre på sovende geriljasoldater inne på ecuadoriansk territorium 2 km fra grensen, skriver TeleSUR. I tillegg ble flere av de skadede fra angrepet senere henrettet av spesialstyrker fra den colombianske hæren.

De fleste landene i Latin-Amerika har fordømt aksjonen som et uakseptabelt angrep på Ecuadors suverenitet der Colombia både har brutt internasjonal rett og den bilaterale avtalen mellom Colombia og Ecuador. I et forsøk på å skifte fokus vekk fra Colombias overtredelser har politiet i Colombia kommet med beskyldinger om at Ecuador og Venezuela har nære forbindelser til FARC. De to regjeringene tilbakeviser beskyldningene om støtte til geriljaen, og viser til at kontakten med FARC har vært i form av humanitære forhandlinger, i likhet med blant annet Frankrike.

Vi i Latin-Amerikagruppene i Norge synes det er betenkelig at norsk media videreformidler disse beskyldninger uten å sette spørsmålstegn ved påliteligheten av denne informasjonen. Vi ser også med undring på at norsk media retter hovedfokus på President Hugo Chávez og Venezuela sin rolle i konflikten, fremfor å belyse hvilket tragisk feilgrep den ulovlige aksjonen er for fred og forsoning i regionen.

Latin-Amerikagruppene i Norge ser samtidig på aksjonen til Uribe som et forsøk på å sabotere de siste tiders forhandlinger med FARC, der flere land har jobbet for å få til en humanitær utveksling av gislene som holdes fanget av geriljaorganisasjonen deriblant Frankrike, Sveits, Spania, Ecuador og Venezuela. Fire gisler ble nylig frigitt, og det var god grunn til å tro at disse forhandlingene ville føre til ytterligere utvekslinger. Både Ecuador og Venezuela viser til at en større utveksling av opptil 12 gisler, inkludert tidligere presidentkandidat Ingrid Betancourt, var nærstående.

Flere av de nylig løslatte gislene har gitt uttrykk for at det burde iverksettes et seriøst forsøk for å fremforhandle en fredelig løsning på konflikten i Colombia. Man ser et stadig økende press nasjonalt og internasjonalt på styresmaktene i Colombia og USA for å få dem til å skifte kurs. Dette vil gå i mot President Uribe og President Bush sine ønsker om en militær løsning gjennom den såkalte ”Plan Colombia” der USA har forsynt landet med militært utstyr og rådgivere. Dette skjer i takt med en økende undertrykking av folkelige organisasjoner, fagforeningsaktivister og studenter som står i opposisjon til regjeringen.

LAG-Norge oppfordrer med dette de norske media til å formidle et mer nyansert bilde av konflikten i regionen. LAG-Norge oppfordrer også norske styresmakter til å ta opp bruddet på internasjonal rett med colombianske styresmakter, og i tillegg legge press på dem for å løse krisen med fredlige midler.

Konflikten i Colombia har ført med seg store tap for sivilbefolkningen, som lett blir usynlige i storpolitikkens spill. 6. mars vil kravet om sannhet, rettferdighet og oppreisning for ofrene bli markert i Colombia og internasjonalt. Med markeringer i Bergen, Stavanger og Oslo ønsker LAG å vise sin motstand mot krigshandlingene og vår solidaritet med ofrene.

Wednesday, February 27, 2008

Åpent møte

Venezuelagruppe møte mandag 3 mars.

Visning av dokumentaren ”Tell the Truth” om RCTV saken

Ikke fornyelsen av sendekonsesjon til TV kanalen RCTV i fjor ble brukt av opposisjon som et eksempel for krenkelse av ytrings- og pressefrihet. Denne kort filmen (25 min) tar for seg de faktiske grunnene til ikke fornyelse av lisensen, bl.a. kanalens aktiv deltagelse i statskuppet i 2002.

Etter filmen skal vi ha en debatt om ytringsfrihet i Venezuela.

Møte innegår i en studiesirkel rekke som tar for seg forskjellige temaer. Møtene og studiesirkelen er åpen for alle interesserte.

Sted: Seminarrom K, Sydneshaugen, Bergen
Tid: Mandag 3.mars kl. 19:00