Jeg kom tilbake til Bergen mandag (15 oktober) etter en tre ukers opphold i Venezuela der har jeg fulgte presidentvalget på nært hold. Trygt hjem, men litt tynget av «jetlag», satt jeg meg ned for å lese Bergens Tidende. Der ble jeg møtt av et svært bilde av Hugo Chávez spredt over to sider med en nokså standard og velkjent (for norske media) overskrift; «Hugo Chávez er besatt av makten!»
Ja, enda en av BTs undersøkende journalister har klart å spore opp (eller visa versa) en representant fra opposisjonen, som står fram for å belyse avisens lesere om situasjonen i Venezuela med ubegrunnede påstander, forvrenginger og til tider regelrett løgn. Beskrivelsen er, mildt sagt, langt fra den virkeligheten jeg opplevde i landet de siste ukene.
Det er noe merkelig med dette landet. Et land som undertrykker sitt folk, forfølger og knebler all opposisjon. Et land hvor pressefrihet og ytringsfrihet ikke er tolerert, og fengslene fylles med de som kritiserer kvasi-diktatoren Hugo Chávez.
Journalisten, Anne M. Sørensen, synes sikkert at hun har klart å få til en ny og annerledes vinkling i den evige heksejakten for den «makt besatt» Hugoen. Dette fordi intervju objekt, Vladimir Villegas, er en «ekte» sosialist, til og med en som har tidligere blitt alliert med Chávez. Men det finnes dessverre mange opportunister i latinamerikanske politikk og det gjør dem enda mindre troverdige når påstandene deres ikke stemmer med fakta.
La oss ta en rask gjennomgang;
Sitat: «Frykten, sensuren og ikke minst, selvsensuren er betydelige faktorer i dette landet.»
Fakta: I ukene foran valg kunne jeg kjøpe et utall dagsaviser på åpne gater. Øverst på forsidene av de største avisene stod det oftest et stort bilde av en smilende Henrique Capriles Radonski, den fremste opposisjonskandidaten, med svært positiv overskrifter. Deretter fulgte en mengde mindre spalter med kritikk mot Hugo Chávez, og katastrofepregede reportasjer om landets tilstand.
Men hvor var ytringspoliti? Sensurstempler? Nedbrente avisstands?
Fakta: De private fjernsynskanalene fungerte som en gedigen propagandamaskin – for opposisjonen. Nyhetskanalen Globovision (eid av multimillionær Guillermo Zuloaga) erklærte åpen krig mot Chávez. En uke før valget bestod sendingene av nesten sammenhengende anti-Chávez «dokumentarer». For eksempel, to dager før valget kunne vi lære om skjebnen til de ansatte i RCTV, en kanal som mistet sin sendekonsesjon i 2007. Tårevåte scener med gråtende ansatte, melodramatisk bakgrunnsmusikk, og gjentatte klipp av en uniformert Hugo Chávez i truende positur. Ikke et ord om hvorfor RCTV mistet sin konsesjon; grove brudd på landets kringkastingslov og aktiv deltagelse i statskuppet mot Presidenten.
Men hvor var de blanke skjermene? Brutte sendinger? Ramponerte fjernsynsstudioer?
Sitat: «Chávez har dessuten opptrådt uten stans på alle tv-kanaler.»
Fakta: De statlige kanalene når rundt 10% av befolkning, mens de private, Chávez fiendtlige, bombarderer 90% av befolkning med svært grov propaganda i opp til 24 timer i døgn (Globovision). Opposisjons kandidat, Capriles Radonski, fikk fri tilgang til å formidle sitt budskap «uten stans!».
Fakta: Den Interamerikanske Menneskerettighetsdomstol (CIDH) forkastet en klage fra opposisjonsmedia i 2009, og konstaterte at: I Venezuela eksisterer full pressefrihet og ingen uregelmessigheter i statens forhold til media.
Fakta: Staten har lovpålagt rett til å sende 10 minutter hver dag på alle kanalene for å formidle informasjon om dens arbeid. Dette for å kunne svare på den svært ensidig, og lite profesjonelle informasjonsformidling fra disse kanalene.
10 minutter- «uten stans»?
Sosialdemokraten Capriles?
Vladimir Villegas påstår at han er sosialist, noe som virker underlig når han åpent støtter opposisjonskandidaten Capriles Radonski.
Opposisjons kampanjen presenterte Radonski som en sosialdemokrat, ja han sammenligner seg selv med Brasils tidligere så populære president «Lula» (ironisk nok har Lula sjøl sagt at Hugo Chávez er den beste president Venezuela noen gang har hatt!).
Faktumet er at Capriles Radonski tilhører en politisk opposisjon som i alle år har prøvd å sabotere og ødelegge alle initiativer til den «Bolivarianske» prosessen til president Hugo Chávez. Han er grunnleggeren av Primero Justicia, et politisk parti med åpen nyliberal ideologi. Capriles støttet statskuppet i 2002 og andre voldelige aksjoner for å sabotere økonomien.
Riktig nok gikk han til valg med lovnader om, ikke bare å beholde, men utvide og utbedre samtlige av regjeringens sosiale programmer (Los Misiones). Men dette var et kynisk politisk spill, fordi Capriles visste at dersom han gjekk til valg med et politisk løfte om å bygge ned de populære misjonene, ville det vært politisk selvmord.
Samtidig som han lovde å beholde og forbedre misjonene, skulle han kutte alle forbindelser og samarbeid med Cuba. Cuba har rundt 40 000 helse arbeidere i Venezuela, hvordan skulle disse erstattes? Ved å tvinge velstående venezuelanske leger til å flytte fra sine privatklinikker i overklasse bydelene til slumstrøkene for de fattige?
En indikasjon på hvor opptatt han egentlig har vært av disse sosiale «Misiones» ser vi når han tok over som guvernør i delstaten Miranda i 2008. To dager etter innsettelsen, og med voldelig metoder, stengte han skolene til utdanningsmisjonene «Robinson» og «Ribas» i delstadskapital, samt en integrert klinikk for diagnostikk drevet av Misjonen «Bario Adentro»
Ja, Venezuela er et merkelig land. Nesten ingenting stemmer med bildet vi blir presentert gjennom media!
Valgresultatet den siste uken, den tredje seieren på rad for Hugo Chávez, samtlige godkjent av bl.a. EU, Organisasjon av Amerikanske Stater, Carter Center og UNASUR, burde være en øyeåpner for den internasjonale media, BT inkluderte. Journalister og redaktører med den minste selvrespekt burde spørre seg selv om de virkelig gjøre et profesjonell og grundig arbeid i forhold til informasjonsformidling om Venezuela, eller om de fungere som nyttige idioter for landets reaksjonær opposisjon og deres mektige støttespillere i USA.
Dave Watson
(En brutalt redigert og forkortet versjon av dette innlegget kom på trykk i Bergens Tidende 25. oktober)
