OSLO FREEDOM FORUM: FREEDOM FOR HVEM?

Vi i Latin-Amerikagruppene i Norge, som har i over tre tiår kjempet for respekt for menneskerettighetene mot noen av de meste brutale militære kuppregimene i Latin-Amerika, er ikke særlig begeistret for at Oslo Freedom Forum, støttet økonomisk av UD, Oslo Kommune, Civita b.la. velger å være et plattform for Latinamerikanske kuppmakere.

Eirik Vold har gjort et glimrende jobb for å avsløre disse kjeltringer (Dagbladet mandag 26 april: http://www.dagbladet.no/2010/04/26/nyheter/fred/menneskerettigheter/konferanse/nobelpris/11437687/
Sammen med Magnus Marsdal fra Manifest har han skrevet en rapport om noen av deltagere i årets Forum som har blitt involvert i kuppene i Venezuela og Honduras.
Rapport og video kan lastes ned her:
http://manifestanalyse.no/-/page/show/5116_oslo-freedom-forum-2010?ref=mst

Latin-Amerikagruppenes Alberto Thoresen har også skrevet om skandalen:

Langt fra noe frihetsforum
Latin-Amerika Gruppene i Norge (LAG) er bekymret over at det pågår en konferanse i Oslo som arrangørene kaller et ”frihetsforum” (Oslo Freedom Forum), til tross for at gjestelisten inkluderer støttespillere til statskupp og andre forbrytelser i Latin-Amerika.

En av de viktigste sakene til LAG de siste årene har vært å informere norsk opinion om løgner som har blitt brukt for å dekke over eller rettferdiggjøre statskupp i Latin-Amerika. For eksempel, statskuppene i Venezuela i 2002, Haiti i 2004 og Honduras i 2009. I de siste årene, har det også vært antydninger til flere statskuppforsøk i andre land, som Guatemala, Ecuador og Bolivia. I alle tilfeller har LAG jobbet aktivt for å motbevise den misvisende propagandaen til kuppmakerne og vise solidaritet med de som kjemper for demokrati og menneskerettigheter i disse landene.

I denne sammenhengen er det viktig å sette fokus på at det er problematisk at (i beste fall) tvilsomme politiske aktører i Latin-Amerika, blir hedret av viktige norske politiske institusjoner.
Verken menneskerettighetshelter eller stemmer for frihet
Leopoldo López er en av konferansens offisielle ”menneskerettighetshelter” (Hero of Human Rights). Han er for tiden suspendert fra offentlige verv og stillinger i Venezuela. I følge riksrevisjonen i Venezuela mottok hans NGO/politiske parti, Primero Justicia, en donasjon på 60 millioner bolívares fra det venezuelanske statlige oljeselskapet PDVSA i 1998. På den tiden var moren til López administrerende direktør for publikumskontakt i PDVSA og han selv var også ansatt i det statlige selskapet som økonom.

Leopoldo López støttet også aktivt mobiliseringene som førte til avsettelsen av den lovlig valgte presidenten i Venezuela i april 2002. I tillegg var han innblandet i den ulovlige arrestasjonen av kommunalministeren Ramón Rodríguez Chacín under statskuppet. På den tiden var López ordfører i Chacao kommune, altså i en helt annen jurisdiksjon enn hvor den ulovlige arrestasjonen fant sted.

I følge en dom fra 2009, som ble ratifisert av appelldomstolen i Aragua i april 2010, var avsettelsen av Chávez basert på drap og menneskerettighetsbrudd. Disse forbrytelsene ble dekket over med løgner, kringkastet via private TV-kanaler i landet. Dommen var basert på 230 rettsmøter, 265 ekspertvitnesbyrd, rundt 5 700 bilder, 20 videoer og 198 vitneforklaringer. Den gjaldt anklagen mot tre politimestere, seks tjenestemenn og en ansatt, alle medlemmer i kommunepolitiet i Caracas. Alle var mistenkte for drapene på to demonstranter, samt drapsforsøk og skader på andre demonstranter, 11. april 2002. Disse drapene/drapsforsøk var en del av handlingene som førte til kuppforsøk mot den venezuelanske presidenten. De tre politimestrene og tre av tjenestemennene ble dømt til 30 års fengsel. Imidlertid ble to av tjenestemennene i rettssaken dømt til 17 års fengsel. De to andre tiltalte ble satt fri. En av dem var egentlig dømt skyldig, men hadde allerede sonet straffen sin.

Ifølge aktor Antonio Molina, fungerte kommunepolitiet i Caracas som ”den væpnede fløyen til opposisjonen, 11. april 2002”. Demonstrasjoner for og i mot regjeringen til Hugo Chávez traff hverandre ved Avenida Baralt og Puente Llaguno. Dette skjedde etter at opposisjonsledere hadde omdirigert demonstrantene ulovlig, med hjelp av kommunepolitiet i Caracas. Da demonstrantene traff hverandre begynte kommunepolitiet å skyte mot støttespillerne til Chávez. Dette fremprovoserte et svar fra bevæpnede Chávez-tilhengere. De ble filmet av private TV-selskap og dette ble brukt som bildene opposisjonskanalene trengte for å anklage presidenten. De redigerte bilder av sårede sivile, sammen med opptak av lojale styrker til president Chávez som besvarte skuddene fra snikskytterne til kommunepolitiet i Caracas.

Chávez-tilhengere forsøkte faktisk å forsvare de sivile under angrep, men TV-kanalene fikk det til å se ut som tilhengerne av presidenten var de som angrep sivile. Dette førte til den ulovlige avsettelsen av president Chávez. Venezuelanske domstoler har knapt begynt å ansvarliggjøre gjerningsmennene.

Aktor Molina sa nylig i et intervju med Noticias24 at det er indikasjoner på at bakmennene til kuppet omfatter private kommunikasjonskanaler. TV-kanalene skjulte opptak fra Puente Llaguno og Avenida Baralt, som kunne ha blitt brukt som bevis i tiltalen mot gjerningsmennene i A-11. Konfrontasjonene resulterte i nitten dødsfall og mer enn hundre skadde. Presidenten ble kidnappet og truet på livet, men lojale militære styrker klarte å overta kontrollen i landet og gjeninnsette Chávez etter bare noen dager.

Mediestøttet kupp
Den venezuelanske TV-kanalen RCTV-Radio Caracas Televisión mistet bakkenettlisensen i mai 2007. En av årsakene var at TV-kanalen hadde bidratt til statskuppet i 2002. Dessuten brøt TV-kanalen gjentatte ganger flere paragrafer i kringkastingsforskriften. Generaldirektøren til TV-kanalen, Marcel Granier, var til stede i feiringene til statskuppet i april 2002. Han deltar også i ”frihetsforumet” i Oslo som en ”stemme for frihet” (Voice of Freedom). I 2009 ble TV-kanalen han leder og Globovisión anmeldt i det nasjonale telekommunikasjonsutvalget for å ha truet en dommer og ha oppmuntret til lovbrudd, ved å uttale at ”folk ikke må glemme navnet Marjorie Calderón”. Hun er dommeren i saken mot gjerningsmennene fra kommunepolitiet i Caracas som deltok i statskuppsforsøket i april 2002. Dette må tas alvorlig, spesielt etter drapet på aktor Danilo Anderson i 2004. Han var ansvarlig for rettsaken mot 400 mistenkte som angivelig sto bak statskuppet i april 2002.

Armando Valladares deltar også på ”frihetsforumet” som en ”menneskerettighetshelt”. Han blir framstilt som en tidligere politisk fange på Cuba. I følge den kubanske opposisjonen, ble han fengslet for å ha nektet å ha et klistermerke fra kommunistpartiet på skrivebordet. Imidlertid påstår kubanske myndigheter at han var politimann under regimet til diktatoren Fulgencio Batista. Etter revolusjonen var han i tillegg dømt for å være medlem i en terrororganisasjon og for å ha plassert bomber på offentlige steder i Havanna. Valladares har nylig også støttet statskuppet i Honduras. I desember 2009 mottok Valladares den høyeste utmerkelsen for utenlandske statsborgere fra de facto regjeringen i landet. En regjering som resulterte fra falske anklager mot president Zelaya; kidnappingen av den lovlig valgte presidenten av Honduras; utvisning av presidenten, uten rettssikkerhetsgaranti; en hel rekke av menneskerettighetsforbrytelser; og illegitime valg. Alt tyder på at denne konteksten forklarer at Honduras har blitt det farligste mellomamerikanske landet for journalister, i følge ”The Committee to Protect Journalists”. Siden mars har seks journalister blitt drept i Honduras. Imidlertid fortsetter LAG å få rapporter fra grasrotsorganisasjoner i landet som blir forfulgt på grunn av deres motstand til det ulovlige regimet.

LAG ser med bekymring på at Oslo kommune har valgt å støtte dette arrangementet med 1,6 millioner kroner. Det er også beklagelig at Amnesty, Nobels fredssenter, Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, Fritt Ord og UD, støtter denne misvisende konferansen. Problemet er ikke at disse personene inviteres til et forum i Norge, eller at de får mulighet til å presentere sin sak, men at de glorifiseres og presenteres som menneskerettighetshelter og stemmer for frihet, noe de helt åpenbart ikke er. Denne strategien har som formål å lure naive utenforstående til å tro på at i latinamerikanske forhold er statskupp det samme som demokrati og undertrykkelse det samme som frihet.
Alberto Valiente Thoresen, LAG Tromsø

And now for something completely different!

And now for something completely different!
Ja, I disse dagene når NRK sender en serie dokumenterer om Monty Python er det kanskje på plass å skrive om noe som er like absurd. Nemlig Norges deltakelse i USA sin imperialistisk krig i Afghanistan. En forkortet versjon av følgende artikkel kom på trykk i dagens Bergens Tidende:

Operasjon ”Enduring Underdanighet” Ad infinitum
Et nylig lekket CIA dokument avslørte planene om å plante hjerteskjærende reportasjer i europeiske media om mishandling av kvinner i Afghanistan for å prøve å demme opp for den dalende støtte til USAs okkupasjonskrig i landet. Kan dette være fordi ingen av de oppgitt grunnene for NATO sin tilstedsværelse stemmer med virkeligheten?

Dette er et meget viktig spørsmål for Norge som liker å fremstille seg som fredsnasjon mens de samtidig deltar i blodsutgytelse som en del av NATOs okkupasjonsstyrker. En grundig debatt og troverdig grunngiving har aldri blitt presentert det norske folket. Som den anerkjent Midtøsten korrespondenten Robert Fisk sa for kort tid siden; Norge har ikke peiling på hvorfor de er i Afghanistan.

Men det enkelt svaret er; Norge er i Afghanistan fordi USA vil at vi skal være der. Det politiske Norge tør ikke si nei, vi vil vise vår underdanighet ved å supplere unge norske soldater som kanonføde for USAs imperialistisk okkupasjonskrig. Vi vil til og med sende hjemmevernsoldater slik at familiefedre kan bli sprengt i fillebiter for å vise USA at vi er best i klassen.
Ser vi litt nærmere på disse påstått grunner for fortsatt engasjement i landet må vi innrømme at de inneholder meget lite troverdighet:

For demokratibygging
Presidentvalget i fjor var en gedigen fiasko uten sidestykker, med lav deltagelse og systematisk fusk. Valgfusket var så enormt at over en fjerdedel av stemmene måtte forkastes. Og i den andre valgrunden trakk opposisjonskandidaten Abdullah Abdullah seg fordi en rettferdig og gjennomsiktig prosess var umulig å få til.

For menneskerettighetene
Det påstås at flere av president Karzais allierte burde egentlig bli stilt for Krigsdomstolen i Haag. Noen av provinsguvernører er tidligere krigsherrer med verre forbrytelser på samvittigheten enn Taliban. Rundt 60% av parlamentsmedlemmer har vært involvert i menneskerettighetsbrud. Regjeringskritiske stemmer bli undertrykket av regimet, og pressfrihet og ytringsfrihet er lite respektert.

For kvinnenes rettigheter
Karzai regjeringen var rask ute for å vedta en ny grunnlov som stadfester kvinnenes underordnet posisjon i samfunnet. Loven gir mannen rett til å trekke grunnleggende vedlikehold fra sin kone, inkludert mat, hvis hun nekter å adlyde hans seksuelle behov. Omsorgsrett for barn gis utelukkende til deres fedre. Kvinner må få tillatelse fra deres ektemenn for å ta lønnete arbeid. Og voldtektsforbryter kan unngå straffeforfølgelse ved å betale «blodpenger» til sin ofre.

For bekjempelse av korrupsjonKorrupsjonen i Afghanistan har vokst ukontrollert under okkupasjonen, millioner av dollar i bistand forsvinner årlig. Underslaget er ikke bare utført av afghanske myndigheter men også multinasjonale kontraktører. Etter valgfiasko i fjor var hovedkrav fra giverlandene at Karzai viser handelkraft i bekjempelse av korrupsjonen, han svarte ved å reinstallere borgemester i Kabul, en nære venn som hadde blitt suspendert pga. korrupsjon. Flere av Karzais allierte også familie medlemmer er involvert i korrupsjon og narkotikavirksomhet.

For å bekjempe narkotika produksjon
Over 90% av heroin produksjonen foregår i områder kontrollert av NATO, og produksjonen har økte med 40% siden begynnelsen av okkupasjonen. I Tyskland har statsadvokaten startet granskning av en multinasjonal kontraktør som forsyner ISAF-basene, for herointrafikking til Europa.

For å bekjempe terror
Mange vil påstå at verden aldri før har vært mer utrygg og utsatt for terrorhandlinger enn nå. De siste ti år med krig har skapt en grobunn for hat og hevngjerrighet mellom store folkegrupper og religioner. Krigen i Afghanistan er i ferd med å spille over i nabolandet Pakistan med et desstabiliserende utfall internasjonalt som blir vanskelig å måle. I Europa og USA er nasjonalistiske og rasistiske bevegelser på frammarsj igjen.

Hvorfor blir ikke noe av disse fakta påpekt i media? Hvor er alle de undersøkende journalistene blitt av? Er hele Norge blitt ”Embedded”?
Mediemanipulasjon er en viktig komponent av krigsføringsstrategi i Afghanistan. Den nylige feilslåtte offensiven i Helmand, der Fredsprisvinneren Obamas’ såkalt ”Push” skulle rense provinsen for Taliban, er en skoleklar eksampel. En media skapt offensiv for å overbevise at USAs krigspolitikk er vellykket. Målet for offensiven var ”byen” Marja. Den ble beskrevet av USAs forsvarminister, Robert Gates, som en stor, viktig og strategisk by med 80 000 innbyggere og et logistisk senter for Taliban. I virkelighet er Marja ikke en gang en by, men en samling av mindre landbruksgårder. En hardt skadet bonde fra området ble intervjuet i et lokalt sykehus etter offensiven; ”De fremmede soldatene kom mens vi var på vei hjem fra markene og begynte å skyte på alle” sa han, ”Vi ropte og ba dem om å stoppe, men de bare fortsatt”. Mange av hans slektninger og venner ble drept og han selv ble paralysert fra en kule i ryggraden. ”Hvorfor kommer de her og dreper oss” spurte han gråtende, ”Vi har hatt fred i dette området i over to år”.

Jens Stoltenberg er klar i sin tale. Etter en norsk okkupasjonssoldat ble drept i januar, og mens han kondolerte de berørte, erklærte han at hendingen ikke skulle åpne for en ny debatt om vår deltagelse i Afghanistan. Hvilken debatt? Debatt har vært fullstendig fraværende de siste åtte år. Istedenfor er det en kvalmende og stille konsensus fra ytre høyre i Frp, til de stuerene regjeringsgisler på venstresiden i SV.

I ukene før hadde en titals afghanere blitt drept av norske okkupasjonsstyrker.”De beveget seg i vårt område” sa en militær talsmann. I vårt område?! Finnmark? Hardangervidda?
Nei da, nå har forsvaret definert deler av Afghanistan som ”Vårt område” og i motsetning til de drepte norske soldatene, hadde ikke disse afghanere noen familiestatus, etterlatte eller navn. Eller hadde de det kanskje likevel? Som f.eks: far til seks barn Abdullah Max Manus, nygift Mustafa Max Manus, enebarn Efrahim Max Manus.

Isteden for debatt går vi til det absurd og moralske lavmålet av å honorere ”Commander in Chief” av okkupasjonsstyrkene med Nobel fredspris! Vi kunne dermed sole oss i varmen og lette for vår sønderevne samvittighet ved å høre på Obama sin Orwellian, 1984-aktige ”War is Peace, Peace is War” tale, og stadfeste vår ”Enduring underdanighet” for hele verden.

Thorbjørn Jagland sa nylig at årets nominasjoner til Nobel fredspris hadde aldri vært så stor, og brukte dette som bevis for at tildeling av prisen til President Obama var riktig.
Det er mer sannsynlig, siden terskelen for å få fredsprisen er nå satt så lavt, at mange flere av verdens skurker og krigshissere tror at det er bryet verdt å melde seg på!

Dave Watson