Når er et statskupp ikke et statskupp?
Når USA sier det ikke er et statskupp!
I anledning 6 årsdag for statskuppet i Venezuela- Statskupp som ikke var et statskupp!
Det er gått nøyaktig seks år siden et av Latin-Amerikas korteste statskupp fant sted i Venezuela, den 11. april 2002. Både internasjonale og norske media presenterte oss for en usann virkelighetsbeskrivelse. I løpet av de 47 timene kuppet varte, klarte media å overbevise verden om at Hugo Chávez hadde beordret soldater til å skyte mot fredelige opposisjonsdemonstanter og at flere titalls sivile var drept. Chávez skulle ha skrevet under på sitt avskjedsbrev og ha gått frivillig av som president. I maktvakuumet som oppsto tok lederen for arbeidsgiverorganisasjon Fedecamaras over som president. Pressetalsmannen for det Det hvite hus ønsket kuppet velkommen og mente at det var en positiv og demokratisk utvikling.
Virkeligheten kunne ikke vært fjernere fra medias fremstilling. Et velregissert mediekomplott der demonstrantene ble skutt av opposisjonens egne skarpskyttere skulle skape et påskudd for den USA-støttede opposisjonen til å kvitte seg med landets folkevalgte president. Opposisjonskontrollerte media sendte kontinuerlig manipulerte filmopptak av hendelser og oppfordret folk til å styrte regjeringen. "Vi hadde et dødelig våpen- media!" sa en av kuppmakerne, viseadmiral Victor Ramírez, da han takket media for innsatsen under en fjernsynssending på kuppdagen. President Hugo Chávez ble arrestert og fløyet til et fengsel på en fjerntliggende øy. Etter at Pedro Carmona ble sverget inn som president, stengte han resolutt både Høyesterett og den demokratisk valgte nasjonalforsamlingen i tillegg til at han oppløste grunnloven. Chávez-vennlige media ble stengt, og hans tilhengere ble brutalt undertrykket.
Sannheten skulle imidlertid komme for en dag når hundretusener av venezuelanere strømmet ned fra slumområdene i fjellsidene rundt hovedstaden Caracas. Folkemassene omringet presidentpalasset Miraflores, tvang kuppmakerne til å flykte og forlangte gjeninnsettelsen av deres lovlig valgte president. På dette tidspunktet valgte opposisjonsmedia å avbryte nyhetssendingene og sendte i stedet tegnefilmer.
Norske media fortsatte å formidle opposisjonens fremstilling om at det ikke hadde vært et statskupp, men at et maktvakuum hadde oppstått etter Chávez' avgang.Dessverre har lite endret seg i medias fremstilling av utviklingen i Venezuela siden den gang.
Media spiller fremdeles en beklagelig rolle gjennom fremstillingen av et virkelighetsbilde som tilfredsstiller USAs ønsker. Dette så vi senest i mars i år da det colombianske militæret gikk til ulovlig aksjon på ecuadoriansk territorium. Bombingen over grensen til Ecuador drepte et tjuetalls sovende geriljasoldater, en sivil ecuadorianer og fire meksikanske universitetsstudenter. Det er tydelig at aksjonen var et forsøk på å ødelegge forhandlingene mellom den venezuelanske regjeringen og FARC om løslatelsen av flere profilerte gisler. Forhandlingene var i ferd med å åpne for muligheter for en fredelig løsning på Colombias mangeårige konflikt, men hadde svekket den colombianske presidenten Álvaro Uribe sitt omdømme. Uribe og USA har hele tiden ytret ønske om en utelukkende militær løsning på konflikten.
Lite overraskende har norske media stort sett videreformidlet den colombianske versjonen av hendelsen og latt alvoret i grensekrenkelsen passere som et nødvendig tiltak i "Krigen mot terror". Hugo Chávez har blitt fremstilt som en krigshisser fordi han forflyttet militære enheter til grensen mot Colombia for å hindre et lignende angrep på venezuelansk side av grensen. Media har også presentert ikke-bekreftede påstander om Venezuelas finansiering av FARC- geriljaen og om FARC sitt forsøk på å fremstille våpen fra uran.
Denne formen for mediemanipulasjon som et politisk våpen har fått betegnelsen "terrorismo mediático" ("medieterrorisme") i Latin- Amerika. Nyheter fra land som Venezuela, Bolivia og Ecuador, som har valgt en alternativ modell til den såkalte Washington-konsensusen, blir konstant utsatt for slik medieterrorisme.Dette burde skape en debatt om media sin rolle i samfunnet, og om hvorfor noen få pengesterke media monopoler skulle ha rett til å motarbeide og undergrave demokratiske prosesser.
Dessverre dreier debatten om ytringsfriheten i Norge heller mer om de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folk! Dette er en alvorlig trussel mot demokratiet i dagens Latin- Amerika og vi vil oppfordre norske media til å være mer kritisk til sitt kildemateriale og til å være mer undersøkende og analytiske i sin dekning av forhold i Latin-Amerika.
Dave WatsonNettverk for Venezuela
Alla för Bolivia
