For dere her i Norge som synes ikke at klasse har noe betydning i dagens Fukuyamistiske nyliberale paradiset kan Venezuela virke ganske anakronistisk.
Men ser man nøye etter dette som virkelig foregår i landet (og ikke det som fremstilles i det kapitalistiske nasjonale og internasjonale mediaen) vil man snart skjønne at klasse er den definerende ideologisk faktoren i både den nasjonale og internasjonale konflikten som pågår med landets elite opposisjon og Bush administrasjon i USA.
Kort sagt, overklassen, som har styrt landet siden Peréz Jiménez diktaturet falt på 50-tallet, kan ikke akseptere at flertalet av landets befolkning ikke ønsker dem lenger. Liberal demokrati er et svært godt redskap når en liten privilegert elite kan styre landet for sin egen fordel og ekskluderer flertalet av den fattige befolkningen. Men med en gang demokrati virkelig begynner å fungere, når flertalet faktisk blir inkludert i prosessen og legger vekt bak sine krav om å få sin rettferdig del av det landet produserer, tja, da er ikke demokrati så ønskelig lenger!
Da går man plutselig inn for statskupp, nedlegging av alle demokratiske organer, stenging av kritisk media, industristreik og bruk av paramilitære og andre destabiliserende form for uloveligheter og voldsbruk. Dette har den tapende opposisjonskandidaten i Venezuela blitt med på. Mannen som tidligere har kalt landets fattige for ”parasittene”, som skrev under diktat til kuppmakere i april 2002, og som misslyket valgkamp ble finansierte av landets rikeste finans og industri herrer samt av direkte og indirekte økonomisk og organisatorisk støtte fra Bush administrasjon og kjære Condis’ ”Office for transition”. Ja akkurat denne mannen har plutselig blitt en forkjemper for demokrati og de fattiges venn!
Mannen som kaller Hugo Chaves for en populist, tilbyr landets fattige kontant pengegaver i form av kreditkort som alle kan bruke til å heve en minstelønn hver måned. Han sitere Martin Luther King og forteller at han ”Har en drøm” hvor alle landets folk kan delta likt i pengegevinsten fra olje, både rike og fattige, mens de pengesterke støttespillere som står bak han gnir seg i hendene når de ser at over 2 millioner velgere lar seg lure av slik skammelaust bedrageri.
For å illustrere denne innføringen i klassekrig vil jeg avslutte med en fotografisk blikk på de som støtter mindretalls eliten, og de blant landets fattige flertal som bevisst stemmer for den Bolivarianske revolusjon. Sjå nøye på ansiktsutrykene deres, på klær, på hudfarge. Disse kontrastene tillater ingen tvil om at i Venezuela det virkelig forgår en klassekamp! Og for en gangs skyld er det det undertrykkete flertalet som holder på å vinne.
