Underskriftskampanje for Bolivia

Alla för Bolivia
Den pågående förändringsprocessen till fördel för folkflertalet i Bolivia riskerar att brutalt stoppas. Den företrädare för ursprungsfolken som valdes till president med ett väljarstöd utan like i landet och de åtgärdsprogram som gynnar folkflertalet och som återtar kontrollen över naturtillgångarna, har från första stund tvingats kämpa mot oligarkernas konspirationer och imperiets inblandning.

De senaste dagarna har konspirationerna trappats upp till oanade höjder. Oligarkernas aktioner för att undergräva grundlagen med sikte på att splittra upp den bolivianska nationen speglar dessa gruppers rasistiska och elitistiska inställning. De utgör en mycket stor fara inte bara för detta lands sammanhållning utan också för andra länder i vårt område.

Historien visar med all önskvärd tydlighet hur fruktansvärda följderna för mänskligheten kan bli av separatistiska splittringsförsök, uppmuntrade och uppbackade av främmande intressen.
I detta läge vill vi som skriver under detta upprop visa vårt stöd för president Evo Morales Aymas regering, för dess förändringspolitik och för det bolivianska folkets suveräna grundlagsprocess. Samtidigt tar vi avstånd från den så kallade Autonoma Stadgan för Santa Cruz för dess grundlagsvidriga karaktär och dess hot mot en av Vårt Amerikas nationer.Vi uppmanar alla goda krafter att tillsammans höja sina röster för att på alla möjliga vägar och sätt fördöma detta försök att splittra och undergräva ett land i en historisk tid för Latinamerika.

Skriv under her:
http://www.todosconbolivia.org/index.php?cont=registro&lang=2&declara=7

Når er et statskupp ikke et statskupp?

Når USA sier det ikke er et statskupp!

I anledning 6 årsdag for statskuppet i Venezuela- Statskupp som ikke var et statskupp!

Det er gått nøyaktig seks år siden et av Latin-Amerikas korteste statskupp fant sted i Venezuela, den 11. april 2002. Både internasjonale og norske media presenterte oss for en usann virkelighetsbeskrivelse. I løpet av de 47 timene kuppet varte, klarte media å overbevise verden om at Hugo Chávez hadde beordret soldater til å skyte mot fredelige opposisjonsdemonstanter og at flere titalls sivile var drept. Chávez skulle ha skrevet under på sitt avskjedsbrev og ha gått frivillig av som president. I maktvakuumet som oppsto tok lederen for arbeidsgiverorganisasjon Fedecamaras over som president. Pressetalsmannen for det Det hvite hus ønsket kuppet velkommen og mente at det var en positiv og demokratisk utvikling.

Virkeligheten kunne ikke vært fjernere fra medias fremstilling. Et velregissert mediekomplott der demonstrantene ble skutt av opposisjonens egne skarpskyttere skulle skape et påskudd for den USA-støttede opposisjonen til å kvitte seg med landets folkevalgte president. Opposisjonskontrollerte media sendte kontinuerlig manipulerte filmopptak av hendelser og oppfordret folk til å styrte regjeringen. "Vi hadde et dødelig våpen- media!" sa en av kuppmakerne, viseadmiral Victor Ramírez, da han takket media for innsatsen under en fjernsynssending på kuppdagen. President Hugo Chávez ble arrestert og fløyet til et fengsel på en fjerntliggende øy. Etter at Pedro Carmona ble sverget inn som president, stengte han resolutt både Høyesterett og den demokratisk valgte nasjonalforsamlingen i tillegg til at han oppløste grunnloven. Chávez-vennlige media ble stengt, og hans tilhengere ble brutalt undertrykket.

Sannheten skulle imidlertid komme for en dag når hundretusener av venezuelanere strømmet ned fra slumområdene i fjellsidene rundt hovedstaden Caracas. Folkemassene omringet presidentpalasset Miraflores, tvang kuppmakerne til å flykte og forlangte gjeninnsettelsen av deres lovlig valgte president. På dette tidspunktet valgte opposisjonsmedia å avbryte nyhetssendingene og sendte i stedet tegnefilmer.

Norske media fortsatte å formidle opposisjonens fremstilling om at det ikke hadde vært et statskupp, men at et maktvakuum hadde oppstått etter Chávez' avgang.Dessverre har lite endret seg i medias fremstilling av utviklingen i Venezuela siden den gang.

Media spiller fremdeles en beklagelig rolle gjennom fremstillingen av et virkelighetsbilde som tilfredsstiller USAs ønsker. Dette så vi senest i mars i år da det colombianske militæret gikk til ulovlig aksjon på ecuadoriansk territorium. Bombingen over grensen til Ecuador drepte et tjuetalls sovende geriljasoldater, en sivil ecuadorianer og fire meksikanske universitetsstudenter. Det er tydelig at aksjonen var et forsøk på å ødelegge forhandlingene mellom den venezuelanske regjeringen og FARC om løslatelsen av flere profilerte gisler. Forhandlingene var i ferd med å åpne for muligheter for en fredelig løsning på Colombias mangeårige konflikt, men hadde svekket den colombianske presidenten Álvaro Uribe sitt omdømme. Uribe og USA har hele tiden ytret ønske om en utelukkende militær løsning på konflikten.

Lite overraskende har norske media stort sett videreformidlet den colombianske versjonen av hendelsen og latt alvoret i grensekrenkelsen passere som et nødvendig tiltak i "Krigen mot terror". Hugo Chávez har blitt fremstilt som en krigshisser fordi han forflyttet militære enheter til grensen mot Colombia for å hindre et lignende angrep på venezuelansk side av grensen. Media har også presentert ikke-bekreftede påstander om Venezuelas finansiering av FARC- geriljaen og om FARC sitt forsøk på å fremstille våpen fra uran.

Denne formen for mediemanipulasjon som et politisk våpen har fått betegnelsen "terrorismo mediático" ("medieterrorisme") i Latin- Amerika. Nyheter fra land som Venezuela, Bolivia og Ecuador, som har valgt en alternativ modell til den såkalte Washington-konsensusen, blir konstant utsatt for slik medieterrorisme.Dette burde skape en debatt om media sin rolle i samfunnet, og om hvorfor noen få pengesterke media monopoler skulle ha rett til å motarbeide og undergrave demokratiske prosesser.

Dessverre dreier debatten om ytringsfriheten i Norge heller mer om de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folk! Dette er en alvorlig trussel mot demokratiet i dagens Latin- Amerika og vi vil oppfordre norske media til å være mer kritisk til sitt kildemateriale og til å være mer undersøkende og analytiske i sin dekning av forhold i Latin-Amerika.

Dave WatsonNettverk for Venezuela

Dette er en litt omarbeidet utgave av pressemelding fra LAG-Norge:
http://www.latin-amerikagruppene.no/Objekter/9061.html

Åpent møte

Folket og presidenten et portrett av den bolivarianske revolusjonen
Mandag 31. mars Viser vi ”Folket og presidenten – et portrett av den bolivarianske revolusjonen”(Norge, 2007)

En Dokumenterfilm av Iselin Åsedotter Strønen & Hildegunn Wærness

Gratis inngang

Tid: Kl.19.00 Sted: seminarrom K (tidligere aud. K) på Sydneshaugen skole, Bergen

Filmen ble laget før folkeavstemning om ny grunnlov i desember i fjor. Som visst tapte Chávez avstemningen, dette ble tolket av flere som et tegn for at han har begynte å miste folkets støtte og at den revolusjonær prosessen er i krise. Etter filmen blir det anledning til å ta en diskusjon om denne politiske utviklingen siden filmen ble utgitt i flor høst.

Omtale fra Bergen International Film Festival (BIFF):

Hvordan har det seg at kontroversielle Hugo Chávez ser ut til å ha så stor støtte i folket sitt?Venezuelas president får mye oppmerksomhet i Norge til latinamerikansk statsleder å være. Som regel dreier oppmerksomheten seg om Chávez’ spotting av USA og landets leder, samt om hans oppfatning av demokrati, som ikke alltid stemmer med vår. Riktignok er han valgt med enorm oppslutning, spesielt fra landets fattige, men tukling med konstitusjonen for å samle mer makt hos presidenten, gjerne over lengre tid, har en tendens til å gjøre mediene urolige. I FOLKET OG PRESIDENTEN møter vi Chávez-tilhengere og får vite hva det er som gjør at de plutselig bryr seg om å stemme, i et politisk system folk lenge har følt seg utstøtt fra. Filmen er spilt inn under fjorårets valgkamp som førte til nok en brakseier for Chávez. Det venezuelanske folket forteller her om de forskjellige sosiale reformene som har blitt innført siden Chávez vant sitt første valg i 1998. Vi konfronteres med mulige USA-støttede invasjonsplaner fra nabolandet Colombia, og opp mot valget øker nervene og frykten for flere militærkupp, som i 2002.

Arr:Latin-Amerikagruppen i Bergen

http://www.latin-amerikagruppene.no/Lokallag/Bergen/index.html

Bekymring over tilspissing av konflikt

Latin-Amerikagruppene i Norge reagerer på konflikten etter Colombias ulovlig aksjon i Ecuador og oppfordrer til deltaggelse i demonstrasjon mot statlig vold i Colombia i Oslo, Bergen og Stavanger 6. mars. I Oslo samles det uten for Stortinget kl.16.30, i Bergen samles det til markering kl.18.00 ved den Blå Steinen, Torgalmenningen, og i Stavanger kl. 19.00 Arneageren i Stavanger.

Bekymring over tilspissing av konflikt

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) ser med stor bekymring på den spente situasjonen mellom Colombia, Ecuador og Venezuela, som har oppstått i kjølvannet av det colombianske militærets ulovlige aksjon over grensen til Ecuador lørdag 1. mars.

Krenkelsen av Ecuador sin territorialgrense er svært alvorlig, et faktum vi mener norske media har nedtonet. Colombia har skapt en svært farlig presedens ved å gå inn og bombardere et naboland, bryte internasjonal rett og slik skape ustabilitet i regionen.

President Uribes opprinnelige forklaring på aksjonen har samtidig vist seg å være usann. Uribe hevdet at de colombianske styrkene handlet i selvforsvar etter at de ble beskutt av FARC, den colombianske geriljaen, inne på colombiansk territorium. I følge Uribe skal FARC deretter ha krysset grensa til Ecuador og fortsatt beskytningen derifra. I følge den ecuadorianske regjeringen var imidlertid aksjonen en massakre på sovende geriljasoldater inne på ecuadoriansk territorium 2 km fra grensen, skriver TeleSUR. I tillegg ble flere av de skadede fra angrepet senere henrettet av spesialstyrker fra den colombianske hæren.

De fleste landene i Latin-Amerika har fordømt aksjonen som et uakseptabelt angrep på Ecuadors suverenitet der Colombia både har brutt internasjonal rett og den bilaterale avtalen mellom Colombia og Ecuador. I et forsøk på å skifte fokus vekk fra Colombias overtredelser har politiet i Colombia kommet med beskyldinger om at Ecuador og Venezuela har nære forbindelser til FARC. De to regjeringene tilbakeviser beskyldningene om støtte til geriljaen, og viser til at kontakten med FARC har vært i form av humanitære forhandlinger, i likhet med blant annet Frankrike.

Vi i Latin-Amerikagruppene i Norge synes det er betenkelig at norsk media videreformidler disse beskyldninger uten å sette spørsmålstegn ved påliteligheten av denne informasjonen. Vi ser også med undring på at norsk media retter hovedfokus på President Hugo Chávez og Venezuela sin rolle i konflikten, fremfor å belyse hvilket tragisk feilgrep den ulovlige aksjonen er for fred og forsoning i regionen.

Latin-Amerikagruppene i Norge ser samtidig på aksjonen til Uribe som et forsøk på å sabotere de siste tiders forhandlinger med FARC, der flere land har jobbet for å få til en humanitær utveksling av gislene som holdes fanget av geriljaorganisasjonen deriblant Frankrike, Sveits, Spania, Ecuador og Venezuela. Fire gisler ble nylig frigitt, og det var god grunn til å tro at disse forhandlingene ville føre til ytterligere utvekslinger. Både Ecuador og Venezuela viser til at en større utveksling av opptil 12 gisler, inkludert tidligere presidentkandidat Ingrid Betancourt, var nærstående.

Flere av de nylig løslatte gislene har gitt uttrykk for at det burde iverksettes et seriøst forsøk for å fremforhandle en fredelig løsning på konflikten i Colombia. Man ser et stadig økende press nasjonalt og internasjonalt på styresmaktene i Colombia og USA for å få dem til å skifte kurs. Dette vil gå i mot President Uribe og President Bush sine ønsker om en militær løsning gjennom den såkalte ”Plan Colombia” der USA har forsynt landet med militært utstyr og rådgivere. Dette skjer i takt med en økende undertrykking av folkelige organisasjoner, fagforeningsaktivister og studenter som står i opposisjon til regjeringen.

LAG-Norge oppfordrer med dette de norske media til å formidle et mer nyansert bilde av konflikten i regionen. LAG-Norge oppfordrer også norske styresmakter til å ta opp bruddet på internasjonal rett med colombianske styresmakter, og i tillegg legge press på dem for å løse krisen med fredlige midler.

Konflikten i Colombia har ført med seg store tap for sivilbefolkningen, som lett blir usynlige i storpolitikkens spill. 6. mars vil kravet om sannhet, rettferdighet og oppreisning for ofrene bli markert i Colombia og internasjonalt. Med markeringer i Bergen, Stavanger og Oslo ønsker LAG å vise sin motstand mot krigshandlingene og vår solidaritet med ofrene.

Oppose ExxonMobil Hostile Action Against Venezuela

Legger ved lenken til underskriftsaksjon i forbindelse med Exxon Mobil sin økonomisk aggresjon mot Venezuela.
http://www.gopetition.com/petitions/oppose-exxonmobil-hostile-action-against-venezuela.html

Åpent møte

Venezuelagruppe møte mandag 3 mars.

Visning av dokumentaren ”Tell the Truth” om RCTV saken

Ikke fornyelsen av sendekonsesjon til TV kanalen RCTV i fjor ble brukt av opposisjon som et eksempel for krenkelse av ytrings- og pressefrihet. Denne kort filmen (25 min) tar for seg de faktiske grunnene til ikke fornyelse av lisensen, bl.a. kanalens aktiv deltagelse i statskuppet i 2002.

Etter filmen skal vi ha en debatt om ytringsfrihet i Venezuela.

Møte innegår i en studiesirkel rekke som tar for seg forskjellige temaer. Møtene og studiesirkelen er åpen for alle interesserte.

Sted: Seminarrom K, Sydneshaugen, Bergen
Tid: Mandag 3.mars kl. 19:00

Splitter Venezuela?

Dette innlegget er et svar til Artikkelen "Splitter Venezuela" i bilaget VG på Søndag 2, desember

Løgn og manipulering om Venezuela
VG (VG på søndag bilag 2.12) fremstår seg som en slags norsk utgave av opposisjonsmedia i Venezuela. ”Media Sucia” (Skittent media), som det kalles der borte. VG slutter seg til den årelange svertekampanjen mot den folkevalgte presidenten, ved bruk av løgn og manipulert informasjon. Artikkelen burde være et skoleeksempel for Pressens Faglige Utvalg for slett og forloren journalistikk.

Vi blir på forsiden av bilaget presentert med et stort bilde av Hugo Chávez og tittelen ”Splitter Venezuela”. Her er vi til å forstå innledningsvis at presidenten, som har vunnet 3 valg med to tredjedels flertall, er ansvarlig for å splitte landet. Dette gjelder ikke opposisjonen, som nekter å akseptere den folkevalgte statslederen og bruker alle midler, fra sabotasje og drapforsøk til statskupp, for å trosse folkets vilje.

Artikkelen begynner med påstanden: ”Hvis tilhengerne vinner valget i dag, kan han være president så lenge han vil.” M.a.o. en diktator. Men VG glemmer en viktig ting, han må velges første, dvs. han kan være president så lenge FOLKET vil. Tja akkurat som Gordon Brown, Nicolas Sarkozy, eller Jens Stoltenberg; diktatorer? Neppe.

Så brukes det to sider med en blanding av fakta og synsing for å bygge opp under påstanden om at Chávez er en maktgal populist som rakker ned på ytringsfrihet, en ”Tyrann gjennom popularitet”. Hadde VG-journalisten sett på de tosides annonsene i avisene de siste ukene før folkeavstemningen, med sitt skremselsbudskap ” Mødrer! de nye grunnlovsreformene vil ta fra deg Hus, Familie og Barn!” vil han raskt ha skjønte at det ikke er begrensning av ytringsfrihet i Venezuela. Tvert imot, det er et grovt misbruk av denne friheten! Desto verre er det at disse annonsene ble del-finansiert av nordamerikanske selskaper etter oppfordring fra USA sin ambassadør i Venezuela.

Til slutt ble vi servert dette: ”Da første meningsmåling visst at 60% var imot, la Chávez inn en rekke nye, fristende forslag som folket skal stemme over samtidig.”
Seriøst! Hvor har dere diktet dette opp fra?
Chávez la frem alle 33 endringsforslag som en pakke til Nasjonalforsamlingen 15 august. Han har ikke lagt til, eller endret en eneste av dem siden!

Jeg kan forstår at opposisjonsmedia i Venezuela er tjent med å drive en slik skitten journalistikk De representerer en klasse som har mistet sin økonomiske makt og privilegier etter at Chávez kom til makt og innført en fordelingspolitikk hvor alle borgere kan dra nytte av rikdommen fra landets ressurser. Men jeg skjønner ikke at VG kan være tjent med å produsere så elendig og løgnaktig journalistikk. De får jo ikke en gang økonomisk støtte fra Bush administrasjon, eller…..

Dave Watson

The Lunatics are taking over the asylum!

Følg denne lenken og prøv å beholde din sans for virkelighet, med mindre enn du er medlem av Unge Høyre, Unge Venstre, eller en Dagbladet, Aftenposten, Bergenstidende journalist som garantert vil akseptere den ukritisk, Hook, Line and Sinker!
http://www.borev.net/2007/10/hey_look_what_i_did.html

Hugo Chávez, ”keiseren med klær”!

Dette innlegget ble sendt til Dagbladet som respons til Einar Hagvaags nokså reaksjonære "nyhetsreportasje" om grunnlovsendringer i Venezuela. (reportasjen finnes her: http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/artikkel.php?id=5001070074178&tag=item&words=kald%3Bprotest )

Hugo Chávez, ”keiseren med klær”!
Søndag 19 august kom det et svært bilde av fotografen Spencer Tunik i Dagbladet. Bildet var av 600 nakne mennesker på en sveitsisk isbre, og dekket nesten to sider av avisen. Vi kan bare håpe at sjokkeffekten av et slikt bilde tok lesernes oppmerksomhet vekk fra det makkverk av en nyhetsartikkel i spalten ved siden av. For min del er jeg mer opptatt av balansert og pålitelig informasjon i nyhetsformidlingen, enn bruk av nakne menneskekropper som redskap for å fremme miljøbevissthet. Jeg ble derfor kraftig provosert av den såkalte nyhetsreportasjen om grunnlovsendringer i Venezuela.

Under overskriften ”Keiser Hugo i Venezuela” presenterer Einar Hagvaag en subjektiv og meget feilaktig tolkning av forslagene til disse grunnlovsendringer, en artikkel som kunne ha vært verdig en plass i Pravda i dens glansdager under den Kalde Krigen. Man må spørre hvilken hensikt Hagvaag har med å skrive en så propagandistisk artikkel. Dette fordi hele innholdet er myntet til å skape et inntrykk blant leserne, som er det motsatte av virkeligheten i Venezuela.

Hvordan skal man tolke påstanden om at grunnloven ble ”egenhendig” skrevet av Chávez i 1999? Er Hagvaag kjent med at det var en folkevalgt grunnlovsforsamling som forfattet den nye grunnloven i 1999, og at den deretter ble vedtatt i en folkeavstemning?
Og påstanden om at ”Chávez fritt kan stikke hånda ned i kassa til nasjonalbanken,” fordi han bruker inntektene fra oljen til å finansiere prosjekter som kommer landets fattige flertall til gode, er like skandaløst. Kanskje Hagvaag foretrekker det som var tilfellet før Chávez kom til makten, hvor brorparten av oljeinntektene forsvant ut av landet til de multinasjonale oljeselskapene, mens det som ble igjen ble fordelt blant en styrtrik korrupt liten elite.

Mens vi opplever en avdemokratisering i de fleste landene i verden (inkludert Norge), hvor mer og mer makt blir overført til ikke-valgte overnasjonale institusjoner, går Venezuela under Chávez inn for mer direkte demokrati. Forslagene til grunnlovsendringer sendes nå ut til alle husholdninger i landet og skal grundig diskuteres før en eventuelt folkeavstemning. Det er det Venezuelanske folket som til slutt skal bestemme om de ønsker disse endringer, ikke en internasjonal mediakampanje styrt av landets opposisjon og deres allierte i Washington.

Lik det eller ei, grunnloven i Venezuela er en av de mest demokratiske i verden. Den delegerer politisk og økonomisk makt til folket, og gir større kontroll over de folkevalgte. De 33 forslagene til endringer vil i hovedsak føre til en enda videre demokratisering, og folkelig kontroll over bestemmelsesprosessene.

Hvis ikke Hagvaag kan akseptere dette, bør han i hvert fall være snill og plassere sine fanatiske meninger hvor de hører hjemme - på debattsidene i avisen og ikke som en nyhetsreportasje!

Dave Watson
Tidligere valgobservatør i Venezuela

Svar til Daniel Ims innlegg i Klassekampen 26 juli (innlegget ble forkortet)














Redsel for et vellykket alternativ i Venezuela
Ikke bare har Daniel Ims et problem med å identifisere venstresiden i Latin-Amerika (KK 13 og 26/6), han har et lignende problem her hjemme i Norge. Jeg lure på hvor denne heltedyrkende, ukritisk venstresiden befinner seg. Det virker som om det er noe høyresiden har diktet opp for å støtte opp om sine fattigslige argumenter om at Venezuela har blitt til et diktatorregime under Hugo Chávez.

Sett innenfra den nokså heterogen venstresiden, har det heller vært en vedvarende tilbakeholdenhet. Venstresiden i Norge har i mange år vært svært mistenksom overfor Cávez pga. hans populistisk lederstil og lite diplomatisk framgangsmåte. Denne mistenksomheten har lammet venstresiden, spesielt innenfor anti-globaliserings- og solidaritetsbevegelsene, fra å yte støtte til prosessen i Venezuela.

Dette som vi nå ser er at prosessen begynner å tale for seg selv. Resultatene er slående, spesielt innenfor helse, utdanning og fattigdomsbekjempelse. En alternativ utviglingsstrategi som vender ryggen til de rådende nyliberale oppskriftene, og som avslører hvilken fiasko den såkalt ”Washington Consensus” her vært på kontinentet.

Det begynner å gå opp for folk at i Venezuela skjer det noe som er virkelig verdt å støtte opp om. Mistenksomhet (som er fremdeles til stede) ikke lenger hemmer på handling og flere organisasjoner på venstresiden har begynt å engasjere seg. Her har vi en president som virkelig gjøre dette som han lover. Han sørger for en omfordeling av landets resurser til de som har alltid blitt ekskludert, landets fattige flertall. Også innenfor lovverket og med full respekt for både menneske- og ytringsrettighetene. Heltedyrking sier Ims, Solidaritet vil de fleste sier.

Men dette som skjer i Venezuela også får sitt utslag hos høyresiden. De begynner å bli nervøs. Et vellykket anti-nyliberal prosjekt! Dette går ikke! I årevis har de prøvd å bevise at prosessen er en økonomisk og sosial fiasko. Landets opposisjon har hjulpet til med statskupp og økonomisk sabotasje men prosessen (med økende folkelig støtte) suser fram! Den er vellykket, og enda verre (for høyresiden) den er smittsom. Den lar seg ikke isolerer å uskadeliggjøre.

Høyresiden er desperat. Men de finner ikke på noe bedre enn absurd påstander om diktator, brud på menneskerettigheter og ytringsfrihet. Og flaggsakene deres? At lisensen til en TV kanal, som i et hvert annet demokratisk land vil ha blitt stengt for 5 år siden for direkte innblanding i statskupp, ikke er fornyet. Et lovlig vedtak grunnet i landets kringkastingslov. Og at presidenten ta på seg begrensede fullmakter, desto i mindre grad en flere andre presidenter både i Latin-Amerika, USA og Europa. Ærlig talt, er dette det beste dere klarer å komme opp med?

Ims hekter seg på hyllekoret mot Chávez og forsøker å gi saken en annerledes vri ved å hente frem støtte fra et par pseudo-venstre latinamerikanere. Når disse venstrefolk blir avslørt for hva de egentlig er, reagerer han ved å feie vekk kritikken av hans skjeve fremstillinger, halvsannheter og løgner og beskylde vedkommende for å være paranoid. Men dette har med bevisførsel å gjøre ikke paranoia. Man gjøre ikke et løgn til en sannhet ved å gjenta det om og om igjen. Jeg regner med at Ims med hans påstått ekspertise om Latin-Amerika sitter inn med mer enn nok pålitelig informasjon for å kunne selv gjennomskuer disse manipulerte påstandene. At han ikke gjøre dette får meg til å mistenke at det er andre ideologiske hensikter som står bak hans utspill.

Er det trusler på demokratiet som Ims er virkelig opptatt av, og ikke et opportunistisk forsøk å hale ned på den norske venstresiden? Jeg vil påstå at høyresiden er lite bekymret over demokratiets tilsand i Venezuela. Det de egentlig er bekymret over er at det alternativt eksperimentet i Venezuela skal lykkes.

Dave Watson
Et annet motinnlegg til Daniel Ims skrevet av Eirik Vold finnes her: http://www.nettverkforvenezuela.blogspot.com/

Tar turen til Venezuela, Sande!

Dette innlegget er et svar til Unge Venstres Erlend Sande sitt debattinnlegg i Klassekampen fredag 15. juni:

Tar turen til Venezuela, Sande!
Erlend Sande, sentralstyremedlem i Unge Venstre, kommer med enda en kraftsalve mot norske venstresiden i Klassekampen fredag 15. juni. Med utgangspunkt i den politiske situasjonen i Venezuela retter han skyts mot bl.a. Audun Lysbakken for ikke å kritisere Hugo Chávez for å ha ”nedlagt den siste opposisjonelle tv-kanalen” i landet. Samtidig lovpriser han Petter Eide for å være den eneste SV-eren som fordømmer Chávez for menneskerettighetsbrud.

Lysbakken er ærlig nok til å innrømme at han ikke kjenner godt nok til saken for å kunne uttale seg. Sande, til felles med flere andre som har stått frem i hylekoret mot Chávez den siste tiden, har åpenbart svært mangelfull kjennskap til saken, men uttaler seg likevel i krasse ordlag og tegner et bilde av den politiske utviklingen i Venezuela som er svært fjernt fra virkeligheten.

Til tross for at påstandene i Sandes første innlegg har blitt detaljert tilbakevist, gjentar han de på nytt. Han feier vekk kritikken og prøver å dekke over hans uvitenhet ved å generalisere om at han og Unge Venstre reagerer på alle former for menneskerettighetsbrud uansett om det kommer fra venstre eller høyre. Men her oppstår det to problemer:

1) Menneskerettighetsbrudd i Venezuela har ikke blitt påbevist (med mindre enn det er opposisjonens stenging av Chávez-sympatiserende media, forfølgelse av tidligere medlemmer av Chavez-regjeringen og dens tilhengere og oppløsning av alle demokratiske organer under deres kortlevd kuppet mot Chávez i 2002).
Og 2) jeg lette så hardt jeg kan, men finner jeg ikke et eneste debattinnlegg undertegnet Sande om andre land i regionen- som Colombia, Guatemala og Mexico der det under USA-vennlige høyreregjeringer pågår reelle grove menneskerettighetsbrudd.

Det er trist at folk som retter seg mot en karriere i politikk kan være så dårlig informert om viktige hendelser rundt om i verden. Det kan virke som om når de snakker om utenrikspolitikk i fjerne deler av verden som de flest her hjemme har lite kjennskap til, er det fritt fram for oppdiktede fremstillinger (som f. eks: ”nedleggelse av den siste opposisjonelle tv-kanalen i Venezuela”: en dramatisk påstand men totalt usant).

Hadde Sande utalt seg så feilaktig om ting nærmere hjemme hadde han stått i fare for å miste sin politiske kredibilitet. Sande bedrar seg selv hvis han tror han har en god sak i ikke-fornyelsen av RCTVs lisens for å kritisere venstresiden. Et verre eksempel på brudd på ytringsfrihet ville ha vært vanskelig å finne, gitt kanalens grove brudd på sendevilkår som hadde utløst en stopp i lisenstildeling i ethvert land. Eller mener Sande virkelig at det offentlige eide bakkenettet bør brukes av kanaler som ikke bare støtter, men aktivt deltar i blodig militærkupp?

Min anbefaling til Sande er å ta en tur til Venezuela og med egne øyne se på en av de flere høyst aktive opposisjonskanalene- eller RCTV som fremdeles sender via kabel. Diskuter gjerne Venezuela, men en bør kunne forvente at politikere forholder seg til fakta og ikke hengir seg til ideologisk motiverte usannheter.

Dave Watson
Nettverk for Venezuela og tidligere valgobservatør i Venezuela

Ytringsfrihet eller de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folket

Innlegget er et svar til kronikk i Klassekampen onsdag 13. juni (det kom på trykk i en nokså forkortet utgave i Klassekampen mandag 18. juni).

Ytringsfrihet eller de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folket
Når et lite barn ikke vet forskjell mellom venstre og høyre er det en bagatell, når en universitetslektor ikke vet forskjell, er det grunn til bekymring. Et slik problem har Daniel Ims (klassekampen 13. juni) når han anbefaler venstresiden i Norge til å lytte til kritikken av Hugo Chávez som kommer fra venstresiden i Latin-Amerika og bruker som eksempel Sergio Ramírez (eks sandinist fra Nicaragua) og Teodoro Petkoff (venezuelansk opposisjonspolitikker). At disse to politikere en gang i en fjerne fortiden kunne betegnes som tilhørende venstresiden er jo riktig, men i dag har begge to posisjonert seg langt ut til høyre. Kan det være at Ims ikke har fulgt med venstredebatten i Latin-Amerika, eller er det et overlagt forsøk på å vill-lede leserne?

Teodoro Petkoff var finansminister i regjeringen til Rafael Caldera på 90-tallet og var ansvarlig for en ekstreme neoliberal politikk. Privatisering og avskaffelse av sosial stønad etter oppskrift fra Pengefondet og i tråd med den såkalt ”Washington Konsensus” kjennetegnet hans økonomisk politikk, noe som i stor grad førte til at Chávez vant presidentvalget i 1998.

Sergio Ramírez har også vært en varm tilhenger av neoliberal frimarkeds politikk i over et tiår. Ims skriver at ”Ramírez har ei sjeldsynt gåve for refleksjon og sjølvkritikk”. Problemet er at han bare oppdaget denne ”sjeldsynte gåva” etter at han hoppet av fra Sandinistpartiet fordi han tapte nominasjonsvalget som presidentkandidat.

Ellers er debattinnlegget til Ims en nokså uoriginal oppremsing av høyresidens skjeve fremstillinger, halvsannheter og regelrett løgner, som vi dessverre har blitt vant til i det norske medias dekning av Venezuela og Hugo Chávez. At disse fremstillinger har blitt tilbakevist gang etter gang virker ikke til å bekymre Ims og hans like, de bruker den utprøvde teknikken om at dersom en gjentar en løgn igjen og igjen, så blir det til slutt en akseptert sannhet. Derfor har vi den merkelig situasjonen hvor den av kontinentets president med største oppslutningen, som har vunnet tre presidentvalg, med stadig voksende flertall, som har innført den mest demokratiske grunnloven og med kontinentets mest aktive opposisjonsmedia, blir oppfattet som en diktator!

Et eksempel er når Ims refererer til botlegging av avisa til Petkoff for å ha kritisert Chávez. For det første var avisen botlagt for brudd på loven som beskytter mindreårige, Cávez ni år gammel datter ble hengt ut på det grovest i en artikkel i avisen, for det andre var boten, som Ims påstår tok nesten knekken på avisen, et bagatellmessig beløp på cirka kr.100 000. Denne må lett kunne dekkes inn av de enorme overføringer Bush administrasjon kanaliserer gjennom National Endowment for Democracy til opposisjons media (et favoritt redskap av CIA som har gitt økonomisk støtte til flere av de som ble involvert i statskuppet mot Chávez i 2002).

Hele mediedebatten har blitt styrt av høyresidens, og spesielt Bush administrasjon. Deres redsel er at det alternative eksperiment for en mer rettferdig fordelig av nasjonale ressurser som Hugo Chávez startet i 1999 skulle lykkes, og deretter smitte over til andre land i regionen og på den måten avslører hvilket ulykke den nyliberale modellen egentlig er. Kritikerne overser den enorme sosiale, politiske og økonomiske framgangen som har funnet sted i landet. Heller ikke har det vært fokus på opposisjonens udemokratisk, kriminelle og ødeleggende atferd (hvem var det som stengte alle kritisk media, oppløste alle de folkevalgte organene, til og med høyesterett, de to dager de overtok makten under det USA støttete kuppet i 2002? Og hvem var det som sabotert landets oljeindustri med et prislapp for over $7 milliarder?).

Media hagler med beskyldninger om at Venezuela er et diktatur, om økonomisk vanstyre, menneskerettighetsbrudd og nå innskrenking av ytringsfrihet. Men ser man nærmere på disse påstandene er det vanskelig å få dem til å stemme med virkeligheten. Et land som før Chávez tillot multinasjonale oljeselskapene å stikke av med brorparten av inntekten fra landets naturressursene og fordelte det som var igjen mellom et mindretal av landets rikeste familier, bruker i dag under Chávez de samme ressursene på helse, utdanning og sosiale tiltak for landets fattig flertall.

Når presidentene i land som USA, Frankrike og de fleste Latinamerikanske landene, bruker fullmakter til å gjennomføre usosial og regressiv nyliberalistisk politikk hører vi ikke et eneste lite pip. Når Venezuelas president derimot bruker de samme, desto mer begrensede, fullmakter for å fordype demokratiseringssprossen i landet hører vi en hylekor av beskyldinger om diktatur ifra høyresiden og deres allierte i Akersgata. Og når man tør å stå fram og avslører løgnene ble man hengt ut som heltedyrkere og naive, nyttige idioter. Det spørs hvem det er som er nyttige idioter og hvem sitt ærend de løper, for her er det ikke snakk om et edelt forsvar av ytringsfrihet, (et verre eksampel av ytringsfrihet enn RCTV saken kunne man umulig ha funnet) her dreier det seg om å forsvare de rikes ukrenkelig rett til å desinformere folket, og medias rolle i opprettholdelse av en urettferdig og undertrykkende verdensordning.

Dave Watson
Nettverk for Venezuela og tidligere valgobservatør i Venezuela

Åpent møte onsdag 18. april

Åpnet møte om Venezuela

Åpnet møte om Venezuela.

Chavez har vunnet valget men sterke krefter vil ha han avsatt. Venezuela må ha fortsatt internasjonal støtte for å beholde deres president.Latin- Amerikagruppene i Oslo ser sterk behov for å fokusere og samarbeide med flere aktører til støtte for Venezuela og Chavez.
Temaer som tas opp:-

"Consejos communales" - kommuneråd (desentraliseringspolitikken som går ut på å gi ressurser og myndighet til det organiserte lokalsamfunnet)- Kvinners rolle i revolusjonen- Veien videre for sosialisme for de 21. århundre- Hvorfor skal Chavez styre via dekret?- Hva skjedde egentlig under presidentvalget?
Deltakere fra Venezuela:

Ronald Barney: organisator av deltagende budsjettering, lærer på Mision Robinson (alfabetiseringsprogram), koordinator av ungdomsbevegelsen Frente Fransisco de Miranda, koordinator av folkelig deltakelse (poder popular) og kommuneråd (consejos kommunales) gjennom Alcaldia Major (delstatsadministrasjonen).

Luis Rangel: sosiolog, grasrotaktivist, medlem av ledelsen av Movimiento Revolucionario Tupamaro i Caracas.

William Rodríguez: grasrotaktivist, koordinator av kommuneråd (consejos comunales), helsekomiteer og komiteer for urbane jordreformer, politisk rådgiver for bydelsbyråd i Caracas.

Gretel Castro: ansvarlig for den Bolivarianske Skolen for sosial formasjon (escuela bolivariana de formacion popular), studerer kommunikasjon, jobber i MINPADES, Departementet for folkelig deltakelse og sosial utvikling.

Arrangør: LAG Oslo og Bergen og Circulo Bolivariano.
Sted: Sagene samfunnshus, i Oslo

Dato: fredag 30. mars 2007 Tid: Kl: 18:00-20:00
Kontaktperson: Beth Maria Furrevik- GomesE-post: solbrasil@hotmail.com

NY TID artikkel om Pensjonsfond

KISS YOUR PENSION GOODBYE!

Siste nummer av Ny Tid (9/2007) stilte det retoriske spørsmålet: Vil du låne bort pensjonspengene dine til Hugo Chávez’ Venezuela? Dette ble illustrerert med et bilde av Chávez over hele forsiden. Mitt umiddelbare svar er ja! Jeg kunne ikke tenke meg et mer fornuftig investeringsobjekt enn Hugo Chávez’ Venezuela.

Ny Tid kan gratuleres for å ha sluttet seg til en rekke norske publikasjoner som ser det som en viktig oppgave å fremstille Chávez som en udemokratisk versting. Dermed har bladet frivillig gått med på svertekampanjen regissert av USA. Det foregår intet mindre enn en mediakrig rettet mot et ulydig land som ønsker å stake ut en alternativ og mer rettferdig utvikling enn den som USA vil påtvinge regionen. Problemet med fremstillingen Ny Tid slutter seg til er at den har ideologiske hensikter. Man behøver ikke grave dypt for å skjønne at den stemmer dårlig med virkelighet. Dette reflekterer dårlig Ny Tids rykte som et seriøst og undersøkende tidsskrift.

Å finne etiske vurderinger for å ikke investere i Venezuela er en vanskelig oppgave. Ingen andre land på kontinentet har oppnådd det som Venezuela har under Chávez: 3 millioner fattige tatt opp i utdanningssystemet fra barne- til universitetsnivå. Ifølge UNESCO er Venezuela nå fri for analfabetisme. Over 600 helsestasjoner opprettet i fattige bydeler og på landsbygda. Dette har gitt 35 % av landets befolkning et helsetilbud de aldri før har hatt: 200 millioner gratis behandlinger frem til 2006. Subsidierte matvarer produsert av et nettverk av kooperativer forsyner 11 millioner mennesker. M.a.o. her er noe å investere i med god samvittighet, uten etiske betenkeligheter!

Ny Tids valg av kilde er oppsiktsvekkende: intet mindre enn Venezuelaeksperten Torbjørn Røe Isaksen. ”Det er dumt å låne ut penger til Chávez,” sier Isaksen. Jeg vil heller si at det er dumt av Ny Tid å spørre Isaksen om Venezuela. På et debattmøte i fjor innrømmet han selv at han visste grådig lite om Venezuela. Det virker ikke som han har blitt bedre opplyst i mellomtiden. At han i artikkelen sier han ikke kjenner til detaljene i saken setter et gedigent spørsmålstegn ved Ny Tids bruk av han som intervjuobjekt.

Det påstås at Chávez kan få sin vilje igjennom ved simpelthen å utstede ordrer. Her er det en forvrenging av fakta. Nasjonalforsamlingen vedtok å gi ham fullmakt til å vedta lover i et begrenset antall saker i 18 måneder, noe som skal gjøre det enklere å innføre reformene som ble lovet under valgkampen. Dette har blitt gjort før i Venezuela og praktiseres også i land som USA hvor kongressen gir presidenten fullmakter betegnet som ”fast track”. Venezuelas grunnlov åpner for tilbakekallelse av presidentvervet om folket mener han misbruker makten sin og disse fullmaktene kan tilbakekalles av Nasjonalforsamlingen.

Et slikt makkverk av en reportasje er ikke Ny Tid verdig. Redaktøren bør komme med en uforbeholden unnskyldning til Hugo Chávez og Venezuelas fattige flertall- 63 %- som støtter han og den Bolivarianske prosessen.

Dave Watson

Artikkel i Ny Tid finnes her: http://www.nytid.no/index.php?sk=urix&id=3981
OBS: Papir utgaven hadde en førstsides oppslagg med stor bilde av Chávez. Ingen av motinnleggene har så langt kommet på trykk.

Et annet motinnlegg fra Iselin Strønnen finnes her: http://nettverkforvenezuela.blogspot.com/2007/03/ny-tid-og-hugo-chavez-to-motinnlegg.html

Møte med grasrotakrivister fra Venezuela

Venezuelas Fremtid:Folkelig deltakelse i den Bolivarianske revolusjon

Vi får besøk av flere representanter for grasrotbevegelser i Venezuela.

Hovedtemaet vil være folkelig deltakelse under den Bolivarianske revolusjon. Vi vil også komme inn på den aktuelle politiske situasjon, Chávez rolle og status for sosiale og politiske reformer i landet.

Etter møtet samles vi på Bergen Travel Hotel (tidligere Bergen Gjestehus) i Vestre Torgg. 20A for en uformell øl og venezuelansk musikk!!

Tirsdag 20.mars kl. 19.30

Speilsalen, Det Akademiske Kvarter

Litt om deltagere:
Ronald Barney: organisator av deltagende budsjettering, lærer på Mision Robinson (alfabetiseringsprogram), koordinator av ungdomsbevegelsen Frente Fransisco de Miranda, koordinator av folkelig deltakelse (poder popular) og kommuneråd (consejos kommunales) gjennom Alcaldia Major (delstatsadministrasjonen).

Luis Rangel: sosiolog, grasrotaktivist, medlem av ledelsen av Movimiento Revolucionario Tupamaro i Caracas.

William Rodríguez: grasrotaktivist, koordinator av kommuneråd (consejos comunales), helsekomiteer og komiteer for urbane jordreformer, politisk rådgiver for bydelsbyråd i Caracas.

Gretel Castro: ansvarlig for den Bolivarianske Skolen for sosial formasjon (escuela bolivariana de formacion popular), studerer kommunikasjon, jobber i MINPADES, Departementet for folkelig deltakelse og sosial utvikling.

I Venezuela skapes det historie!

I Venezuela skapes det historie!
Francis Fukuyama tok fullstendig feil
(denne artikkelen kommer i Tidsskriftet LatinAmerika 1/2007)**

Etter Berlinmurens fall og oppløsningen av Sovjetunionen var det mange på venstresiden som godtok Francis Fukuyama sin berømte tese "the end of history" – om at historien hadde tatt slutt med kapitalismens seier over sovjetkommunismen. Venstresiden var lammet. Alle forsøk på å skape alternativer ble skrinlagt og flere venstrepartier begrenset seg til å kun arbeide for en snillere form for markedsliberalisme og for å bremse opp de mest ekstreme nyliberale tiltakene.

Gjennom hele 90-tallet virket det som om Fukuyama kanskje hadde rett og den såkalt ”Washington Consensus” fikk fritt leide til å herje med livene til millioner av mennesker verden over. Slik var det i hvert fall fram til Hugo Chávez’ bolivarianske revolusjon ble brakt inn på scenen i slutten av 1998. Plutselig var historien i gang igjen! Et alternativt paradigme var under utforming. Akkurat da ”klasse” som ideologisk begrep hadde blitt forvist til historiens kirkegård fikk verden se i all sin stygghet en virkelig klassekamp. Denne utfoldet seg i et land som tidligere hadde vært mest kjent for skjønnhetsdronninger og eksotisk turisme. Klassekampen ble utkjempet mellom en liten elite som hadde styrt landet siden diktaturets fall på 50-tallet, alliert med USA og støttet av lokale og internasjonale media, og et stadige mer bevisst fattig flertall som fram til da hadde vært ekskludert fra den politiske prosessen.

Flertallets fordel
Maktbalansen skiftet over til flertallets fordel under Chávez og dette avslørte nyliberalistenes egentlige forhold til demokrati. Liberaldemokrati er et svært godt redskap når en liten privilegert elite kan styre et land til sin egen fordel og ekskluderer flertallet av den fattige befolkningen. Men med en gang demokratiet virkelig begynner å fungere, når flertallet faktisk blir inkludert i prosessen og legger vekt bak sine krav om å få sin rettferdige del av det landet produserer, tja, da er ikke demokrati så ønskelig lenger! Da går man plutselig inn for statskupp med påfølgende nedleggelse av alle demokratiske organer, stenging av kritisk media, industristreik og bruk av paramilitære og andre destabiliserende uloveligheter og voldsbruk.
I månedsskiftet november/desember i fjor var jeg valgobservatør for Latin-Amerikagruppene i Norge under presidentvalget i Venezuela. Valget ble avviklet på eksemplarisk vis og godkjent av både EU, OAS (Organisasjonen av Amerikanske Stater) og de internasjonale observatørene som ble invitert av CNE (Venezuelas nasjonale valgråd). Under oppholdet ble jeg vitne til det som bare kan beskrives som en genuin bekreftelse av folkets ønsker om en videreføring og fordypning av den bolivarianske prosessen satt i gang av Hugo Chávez for over syv år siden.

Medias framstilling
Hvis man bare forholder seg til såkalt ”mainstream media” for informasjon vil man neppe kunne forstå hvilken reell demokratisk utvikling det er som foregår i Venezuela. Her blir vi servert et bilde av en autoritær kvasidiktator uten respekt for demokratisk spilleregler, som strør rundt seg med oljepenger for å opprettholde et populistisk jerngrep overfor befolkningen. Glemt er det at Chávez har vunnet tolv forskjellige valg siden han kom til makten i 1998 og glemt er hvilke fordeler den revolusjonære prosessen har gitt landets fattige flertall.
Når man for eksempel sammenligner medias omtaler av Luiz Inácio ”Lula” da Silva i Brasil og Chávez ser man tydelig hvor skjevt virkeligheten er blitt framstilt. Omtaler av Lula er stort sett positive og roser ham blant annet for sitt ”Null Sult”-program og kompromissene med landets økonomisk elite. Chavez er nesten utelukkede omtalt negativt, som en trussel for demokrati eller en politisk umoden klovn, og revolusjonsprosessen i Venezuela blir framstilt som en økonomisk fiasko. Her ser man et merkelig virkelighetsbrudd. For ser vi nærmere på hva disse to ledere egentlig har utført, så viser det seg at Lula, med sin forsiktige økonomiske og sosiale politikk, og med sitt gode forhold til de internasjonale pengeinstitusjonene IMF og Verdensbanken, langt i fra å oppnå Null Sult faktisk bare har servert masse flotte uttalelser, men Null Resultater. På den andre siden har Chavéz blitt banebrytende på områder som helse, utdanning, økonomisk utjevning, og har gitt mer reell, avgjørende demokratisk makt til befolkningen enn den noensinne har hatt før.

Historisk valg på flere måter
Man kunne tenkt seg at den historiske valgseieren tredje desember 2006 vil ha overbevist media at her er det virkelig en demokratisk prosess i gang. Seieren var historisk på flere måter. Aldri før i Venezuela har en president blitt valgt med så stor ledelse over den nærmeste motkandidaten, 63 prosent mot 37 prosent. Og valgdeltagelsen (74 prosent) har ikke vært større siden 80-tallet. På en tid hvor oppslutningen i alle land, med unntak av land som Brasil hvor det praktiseres obligatorisk stemmegivning, har vært på bunn-nivå har Chavéz i Venezuela gjenreist folkets tro i demokrati, og dette fordi han faktisk gjør det han lover.
Men slikt har vi blitt vant til med ”mainstream” media, og det er ikke rart når vi vet hvilke interesser de representerer. Verre er det med denne utbredte skepsisen blant mange som betegnes som progressive. Her tenker jeg på deler av venstresiden og solidaritets- og anti-globaliseringsbevegelser. Spesielt de som har blitt påvirket av teoriene til Toni Negri og Michael Hardt (Empire), og John Holloway (Change the World Without Taking Power) om at overtakelse av statsmakt er ikke veien å gå for å få til de grunnleggende strukturendringene som er nødvendig for et mer rettferdig og menneskelig rettet paradigme. Disse bruker ofte Zapatistenes sin kamp i Mexico som et eksempel på hvordan man skal bygge opp en grasrotmotstand til nyliberalisme, og ser med stor mistenksomhet på forsøk til å innføre endringer med ovenfra og-ned- eller statlige metoder.
Det er klokt å være mistenksom, men det skal ikke føre til et dogmatisk tro som utelukker andre muligheter. Etter nær åtte år med revolusjonære omveltninger i Venezuela er tiden moden for en revurdering av fasiten om at reelle endringer bare kan skje nedenfra. Det prosessen i Venezuela har vist tydelig er at det er en symbiose av grasrotorganisering og anvendelse av statsmakt som er kanskje den mest praktiske vei for å oppnå målene bevegelsen setter seg. Spesielt når man tar i betraktning hvor lite som egentlig er oppnådd etter 13 års kamp i Chiapas. Mexico er fremdeles en ledende nyliberal pådriver på kontinentet, frihandelsavtalen NAFTA har konsolidert seg, og til og med lovendringer til fordel for urbefolkningen har uteblitt.

Tid for å våkne!
Men nå er Venezuela under hardt angrep og det er tid for verdens progressive bevegelser å våkne opp til utfordringer som presenterer seg. En internasjonal mediekrig mot Chávez regime har blitt satt i gang, regissert av USA som et ledd i deres forsøk på å få til et regimeskifte i et land som de anser som skadelig for deres geopolitiske interesser. De har opprettet et kontor for regimeskifte i Venezuela, under Det Nasjonale Sikkerhetsråd ledet av Condoleezza Rice, hovedoppgaven er å opprettholde det negative mediebildet og isolere Venezuela internasjonalt. Nylig har en av haukene fra Reagans skitne krig mot Nicaragua, John Negroponte, blitt utnevnt som nestkommanderende i utenriksdepartementet. Under sin verifiseringsutspørring i Kongressen var han ikke nådig med sin betegnelse av Venezuela som en trussel for hele området, og at arbeidet for å motarbeide Chavéz regime skulle være en høyt prioritert sak fremover. Det kan tenkes at en slik prioritering vil føre til at den økonomiske støtten til en stadig mer rabiat opposisjon vil fortsette å øke betydelig.
Det virker som om de norske mediene har gått frivillig med på denne svertekampanjen. Positiv omtale av Chávez' regime er mangelvare både på fjernsyn og i avisene her til lands. Dette er meget beklagelig, fordi i vår informasjonsalder har vi lett tilgang til enorme mengder pålitelig informasjon som kan brukes til å danne et realistisk bilde av det som foregår rundt om i verden. Man kan for eksempel se rapportene fra UNESCO og UNDP om Venezuela som viser til den enorme framgangen i blant annet helse- og utdanningssektorene rettet primært mot landets fattige befolkning.

Ut av fattigdommen
Mer enn halvannen million mennesker har lært å lese og skrive, noe som gjør Venezuela sammen med Cuba til de eneste to land på kontinentet uten analfabetisme. Tre millioner fattige har blitt tatt opp i utdanningssystemet fra barneskole til universitetsnivå for å gjøre dem i stand til å komme ut av fattigdomsspiralen. Opprettelsen av over 600 helsestasjoner og klinikker i fattige bydeler og på landet har gitt 35 prosent av landets befolkning et helsetilbud som de aldri før har hatt. Subsidierte matvarer produsert av et integrert nettverk av kooperativer forsyner over én million mennesker på daglig basis. Man kunne lett fylle opp flere sider med slike positive omtaler av den bolivarianske prosessen.
Men det er ikke bare i Venezuela at prosessen satt i gang av Hugo Chavéz skaper håp. Smitteeffekten er tydelig i land som Bolivia og Ecuador hvor folket har klart å rive seg fra den undertrykkende passiviteteten som flere tiår med nyliberal politikk har forårsaket. Kontinentets fattige befolkning ser muligheten for en alternativ utviklingsmodell basert på et sosialistisk samarbeid. ”Sosialisme i det 21. århundre” er ikke lenger bare en utopisk drøm, det er et fungerende eksperiment som lar seg gjennomføre.

**LatinAmerika sendes ut til alle LAG medlemmer i Norge 4 ganger i året, og det er mulig for personer og institusjoner som ikke er medlem i LAG å abonnere. Send e-post til: latinamerika@gmail.com

KVINNEKAMP I LATIN-AMERIKA:
Journey with the revolution
A film directed by Finn Arden and Nina López. A Global Women’s Strike production.
Spanish and English with subtitles. 61 minutes
Innledning med Iselin Åsedotter Strønen sosialantropolog med feltarbeid fra Venezuela

TIRSDAG 6. MARS, Kl. 19.30
Speilsalen, Det Akademiske Kvarter, gratis inngang

A journey into the heart of the Venezuelan revolution. Meet the midwives, nurses, doctors, housewives, teachers, gay and disability activists, who are transforming Venezuela. Visit health clinics, soup kitchens, land committees, education and micro-credit programmes… The excitement of the revolution is contagious. If you want to find out what a revolution is, this is the film for you.

Features: President Hugo Chávez, “the president of the poor”; Nora Castañeda, President of the Women’s Development Bank; Sharmini Peries, Adviser to President Chávez on International Relations.

Arrangør: Latin-Amerikagruppen i Bergen
http://www.latin-amerikagruppene.no/Lokallag/Bergen/index.html
Arrangement er en del av LADYFEST I BERGEN 2007
http://www.ladyfest.no/index.php?option=com_content&task=view&id=18&Itemid=38

Møter om Venezuela i mars

Venezuela og meningen med sosialisme i det 21. århundre
Andreas Ytterstad, redaktør av Gnisten, gir en ny tolkning av sosialismen, basert på erfaringene i Venezuela.
Arr: Manifest Fredag - i samarbeid med Attac og Rød Front
Tid: Fredag 02. mars, klokka 17
Sted: Dattera Til Hagen, Grønland 10, Oslo



Åpnet møte om Venezuela
Chavez har vunnet valget men sterke krefter vil ha han avsatt. Venezuela må ha fortsatt internasjonal støtte for å beholde deres president.
Latin- Amerikagruppene i Oslo ser sterk behov for å fokusere og samarbeide med flere aktører til støtte for Venezuela og Chavez.

Temaer som tas opp:
- "Consejos communales" - kommuneråd (desentraliseringspolitikken som går ut på å gi ressurser og myndighet til det organiserte lokalsamfunnet)
- Kvinners rolle i revolusjonen
- Veien videre for sosialisme for de 21. århundre
- Hvorfor skal Chavez styre via dekret?
- Hva skjedde egentlig under presidentvalget?

Deltakere fra Venezuela:
Quientero, feminist, grasrotaktivist, medlem av kvinnegruppen til Movimiento Revolucionario Tupamaro (politisk parti/grasrotbevegelse)
Ronald Barney: grasrotaktivist, organisator av deltagende budsjettering, lærer på Mision Robinson (alfabetiseringsprogram), koordinator av ungdomsbevegelsen Frente Fransisco de Miranda, koordinator av folkelig deltakelse (poder popular) og kommuneråd (consejos kommunales) gjennom Alcaldia Major (delstatsadministrasjonen).
Luis Rangel, sosiolog, grasrotaktivist, medlem av ledelsen av Movimiento Revolucionario Tupamaro i Caracas.
William Rodríguez: utdannet kulturarbeider/skuespiller, grasrotaktivist, koordinator av kommuneråd (consejos comunales), helsekomiteer og komiteer for urbane jordreformer, politisk rådgiver for bydelsbyråd i Caracas.

Arrangør: LAG Oslo og Bergen og Circulo Bolivariano.Sted: Solidaritetshuset i Oslo, osterhaugsgate 27, 4 etg.Dato: fredag 30. mars 2007Tid: Kl: 18:00-20:00Kontaktperson: Beth Maria Furrevik- GomesE-post: solbrasil@hotmail.com

Legger ved debatt innlegg sendt til lokalavisene i Bergen. Litt relevant for Venezuela når vi husker at den siste høyre/krf/venstre regjeringen ga penger til både Cubanske opposisjonen og Sumate i Venezuela!

Bergen Høyre og Kampen mot Terror
Torsdag i forrige uke holdt Bergen Høyre et åpent debattmøte med representanter fra en anti-Castro eksilkubansk organisasjon. Målet var å formidle negative propaganda om Castroregimet til det norske publikum.

Alle honnør til Høyre, det er ikke ofte at vi får anledning til å møte representanter fra en organisasjon med så sterk tilknytning til internasjonal terror her i Bergen by.

Organisasjonen som de representerer Directorio Democratico Cubano (Cubanske Demokratisk Direktorat) er finansiert nesten utelukkende av penger fra US-regjeringsorganer, to av disse USAID og National Endownment for Democracy har blitt favoritt redskaper for CIA sine desstabiliseringskampanjer rundt om i verden. I 2002 kom nesten 90% av organisasjonens finansiering fra disse to regjeringsorganer.

Organisasjonens leder, Orlando Gutierrez-Boronat, var tidligere medlem av terror organisasjonen Organización para la Liberación de Cuba som har utført flere terrorangrep både på Cuba og andre land på det amerikanske kontinentet.

En av innledere var medlem av en gruppe som ble avslørt og arrestert i 2003 for å ha drevet undergravende virksomhet på Cuba i regi av USAs interessekontor i Havana, det viste seg da at samtlige i gruppen ble lønnet derifra. I en omfattende kampanje for å beskylde Cuba for menneskerettighetsbrudd og angrep mot pressefrihet ble flere av de arrestert søkt fremstilt som journalister. Men den Latin Amerikanske journalist forening, Federacion Latinoamericana de Periodistas (felap), konstaterte at de eneste ekte journalistene i gruppen var Cubanske etterretningsfolk som infiltrerte og avslørte medlemmene som agent provocateurs. M.a.o. agenter som arbeidet for et fiendtlig fremmedmakt. Ser vi på straffeloven i flere Europeiske land som Frankrike og Sverige, for ikke å nevne USA, så er strafferammen for denne form for undergravingsvirksomhet i regi av et fremmedmakt satt fra 6 til 20 års fengsel.

Denne form for løgnaktige mediekrig i regi av USA har pågått i flere år. I september 2006 ble det avslørt at rundt 50 journalister i Florida hadde mottatt regelmessig utbetalinger fra delstatsregjeringen for å formidle anti-cubansk propaganda i sine respektive TV, radiokanaler og aviser. Noe av disse journalister ansatte ved El Nuevo Herald ble oppsagt, og redaktøren begrunnet avgjørelsen sånn: ”De hadde krenket den troverdigheten som binder journalister og publikum sammen, avisen kan neppe garantere objektiviteten eller integritet hvis noen av journalister blir finansiert av en eller annen skjulte formidlingsorganisasjon, spesielt når denne organisasjonen er en offentlig instans.”

Når det gjelder den overdrevet kampanjen for å bevise grov menneskerettighetsbrudd i Cuba er det vanskelig å finne noe grunnlag i virkeligheten for disse beskyldingene. Ingen forsvunne, likviderte eller torturerte slik som vi finner i andre Latinamerikanske land, spesielt i de USA vennlige slik som Colombia, hvor en flere journalister, fagforeningsaktivister og studenter blir drept hvert år. Ser man på Amnesty sin hjemmeside måtte man scrolle ganske langt nedover siden for å komme til et påstått tilfelle av trakassering utført av Cubansk myndigheten. Alle de alvorlige brudd på øya, som tortur og inhumane behandling, utføres på USAs Guantanamo basen i følge Amnesty Norge, hvor det dessverre viser seg at også Norske selskaper er involvert!

Skal man se på tilfeller av trakassering, overfall og dødstrusler burde man reiser til Miami hvor det eksilcubanske mafiaen praktisere slike på en daglig basis mot de som er uenige i deres metoder eller ønsker en dialog med regimet i Cuba. Dette har blitt grundig kartlagt av menneskeretrettighetsorganisasjonen Americas Watch. Anti-Castro eksilmiljø i Miami er en lappeteppe av uhumske organisasjoner og personer, millionærer, høyre ekstemister, CIA agenter, mafia og terrorister.

Som ventet, Bergen Høyres gjester avfeide alle disse påstander med en blanding av motbeskyldinger, (det ble b.la. antydet at undertegnede fikk betaling av den Cubanske staten!) og rent løgn, det ble for eksempel sagt at organisasjonens leder var bare 11 år gammel når den påstått terror virksomhet fant sted. Han var faktisk en 20 åring, noe som kan lett konstateres fra organisasjonens egen hjemmesiden på Internett!

Dave Watson