Venezuela_LAG-Norge

2010-06-23T17:21:00.001+02:00

Media desinformasjon om Venezuela tar dessverre aldri slutt!
Gårsdagens Aftenposten hadde denne perle av en reportasje om verdens verste diktatorer. På plass nr.17 kom yours truly Hugo Chávez og dette var forklaringen om hvorfor han fortjente denne æren:

Hugo Chavez, Venezuela. År ved makten: 11. Har fengslet opposisjonelle, stengt kritiske medieselskaper og bygget en personlighetskultur rundt seg selv. Har samlet mye av landets oljeindustri under statlig eierskap, men har ikke lykkes i å redusere landets fattigdom i merkbar grad. Hylles som en helt av diktatorer verden over for sin svært kritiske holdning til globalisering og USA.

Hele artikkel kan leses her: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3704507.ece

Håper så mange som mulig kan sjå på artikkelen og reagere kraftig. Jeg har skrevet dette innlegget til Aftenposten:

AFTENPOSTENS OPPDIKTET DIKTATOR!
Aftenposten journalisten Kristoffer Rønneberg hadde en artikkel 22.juni hvor han listet opp verdens verste diktatorer. Blant disse, i posisjon nummer 17, hadde han dette å si om den lovlig valgte presidenten av Venezuela, Hugo Chávez.

”Hugo Chavez, Venezuela. År ved makten: 11. Har fengslet opposisjonelle, stengt kritiske medieselskaper og bygget en personlighetskultur rundt seg selv. Har samlet mye av landets oljeindustri under statlig eierskap, men har ikke lykkes i å redusere landets fattigdom i merkbar grad. Hylles som en helt av diktatorer verden over for sin svært kritiske holdning til globalisering og USA”.

At Aftenposten kan formidle silke grove usannheter viser til en enorm forakt overfor sine lesere. Vi kan se nærmere, punkt for punkt, hvordan Aftenposten forvrenger virkeligheten:

”Hugo Chavez, Venezuela. År ved makten: 11”
Han har blitt valgt tre ganger i løpet av de 11 årene med overveiende flertall, i valg observert og godkjent av bl.a. EU, OAS (Organisasjon av amerikanske stater), og eks president Jimmy Carter sin Carter Foundation.

”fengslet opposisjonelle”
Venezuela har ingen politisk fanger, sammenlignet med andre USA allierte land i regionen, Colombia og Honduras for eksempel, som fengsler og likvidere opposisjonelle og kritiske journalister i hoppetall, men likevel ikke kommer på diktatorlisten til Aftenposten.

”stengt kritiske medieselskaper”
Bare et fjernsynsselskap har mistet sin sende konsesjon pga. grove overtredelse av kringkastingsloven, bl.a. aktiv deltagelse i statskupp.

”Har samlet mye av landets oljeindustri under statlig eierskap”
Siden når har nasjonaleierskap (Statoil, Hydro osv.) blitt synonymt med diktatur?

”har ikke lykkes i å redusere landets fattigdom i merkbar grad”
Her måtte Aften posten har strekket seg langt for å unngå å få med de enorme fremganger i fattigdomsbekjempelse og rettferdig fordelig av resurser utført av Venezuela under Hugo Chávez;
Statistikk fra Verdensbanken viser at tallet på fattige i Venezuela har gått ned fra 60,9% i 1997 til 26% i 2009. I samme tidsrom gikk tallet på de som levde i ekstrem fattigdom ned fra 17,1% til 7%. Arbeidsledigheten falt også fra 12,7% til 6,6% og fortsetter å være stabil til tross for den internasjonale økonomiske nedgangen, og mer enn 3 millioner hektar jord er blitt fordelt blant fattige bønder.
Venezuela er dessuten landet som har kommet lengst i å oppfylle de tusenårsmålene vedtatt av FN for bekjempelse av fattigdom innen 2015. Venezuela har innfridd seks av disse åtte tusenårsmålene allerede.

Ønsker Aftenposten å framstå som en seriøs avis burde de klare litt bedre en dette! Og jeg vil anbefale Kristoffer Rønneberg å ta et par år til på journalisthøyskolen og lærer faget sitt litt bedre.

Dave Watson

Convocatoria

2010-05-20T23:14:00.000+02:00

Convocatoria
Se convoca a miembros, simpatizantes y amigos de los Circulos Bolivarianos de Oslo, a una reunión que tendrá lugar el dia miércoles 26 de mayo, a las 18 hrs, en la sede de la embajada de la República Bolivariana de Venezuela, en Drammensveien 82, Oslo.

Punto único a tratar: Presentación de la Orquesta Sinfónica Juvenil de Venezuela en Oslo. Se agradece puntual asistencia.

AtentamenteEfrain Navarro

Simón Bolívar Youth Orchestra i Oslo 11 juni

2010-05-16T23:49:00.001+02:00

The Simón Bolívar Youth Orchestra of Venezuela

NOW IN OSLO“The Simón Bolívar Youth chestra of Venezuela” Conductor Gustavo Dudamel“The SBYOV will be presented in Oslo, during the Europe tour
Concert Tickets http://www.oslokonserthus.no/public/st_displayticketinfo.jsp
June 11-2010 in Oslo Konserthus. Time:7:30 pm

De 200 unge musikerne i Simon Bolivar Youth Orchestra består av de aller, aller fremste elevene i Venezuelas berømte og banebrytende musikkutdanning, El Sistema. Utdanningen ble grunnlagt i 1975 av den visjonære dirigenten og økonomen José Antonio Abreu. Dette nettverket, som består av ungdomsorkestre rundt i hele landet, gir muligheter og inspirasjon til over 250 000 barn fra Venezuela, der 75 % lever under fattigdomsgrensen. Med aktiv påvirkning fra noen av verdens ledende dirigenter som Claudio Abbado og Sir Simon Rattle, som jevnlig besøker Venezuela for å dirigere Simon Bolivar Youth Orchestra, blir de musikalske resultatene fremragende og får publikum til å reise seg og applaudere i London, Paris og New York.

Et viktig spørsmål

2010-05-02T21:22:00.001+02:00

Et viktig spørsmål er om forsvaret av menneskerettighetene kan være selektivt. Human Rights Foundation (HRF) som er initiativtaker til Oslo Freedom Foundation (OFF) har fremmet kun enkeltsaker som angår politiker og bander som oponerer de regjeringene i Latin Amerika som bygger landene sine på en uavhengig måte (Venezuela, Cuba, Bolivia og Ecuador). De har bevisst valgt å ikke nevne drapene, tortur og mishandling som det honduranske diktaturet er ansvarlig for.

HRF lager stor ståhei for RCTV, men om Radio Globo i Honduras som ble okupert, stengt og plyndret sier det ikke en pip. Heller ikke om Radio Progreso som er blitt truet. Syv honduranske journalister er blitt drept siden 1. mars og HRF har ikke nevnt dem.

Om selve kuppet i Honduras har HRF krevd at OAS utestenger landet, et meget beleiligt krav for kuppmakerne. Det eneste synlige resulattet ble at den terroristdømte Armando Valladares gikk av i protest, men senere trakk avgjørelsen sin tilbake.
Og hva sa HRF når over 30 peruanske indianere ble massakrert for å protestere mot kommersialiseringen av sine landområder i juni i fjor? Ikke en pip.

Listen er mye lengre og svaret på spørsmålet om forsvaret av menneskerettighetene kan være selektiv er at hvis det blir det, blir selve meningen med menneskerettighetene borte. Dette emnet er ikke egnet til å brukes som politisk verktøy, med mindre man har så mye makt og midler at "å gjenta et løgn tusen ganger gjør den om til sannhet".
Jorge Soria

OSLO FREEDOM FORUM: FREEDOM FOR HVEM?

2010-04-28T21:40:00.003+02:00

Vi i Latin-Amerikagruppene i Norge, som har i over tre tiår kjempet for respekt for menneskerettighetene mot noen av de meste brutale militære kuppregimene i Latin-Amerika, er ikke særlig begeistret for at Oslo Freedom Forum, støttet økonomisk av UD, Oslo Kommune, Civita b.la. velger å være et plattform for Latinamerikanske kuppmakere.

Eirik Vold har gjort et glimrende jobb for å avsløre disse kjeltringer (Dagbladet mandag 26 april: http://www.dagbladet.no/2010/04/26/nyheter/fred/menneskerettigheter/konferanse/nobelpris/11437687/
Sammen med Magnus Marsdal fra Manifest har han skrevet en rapport om noen av deltagere i årets Forum som har blitt involvert i kuppene i Venezuela og Honduras.
Rapport og video kan lastes ned her:
http://manifestanalyse.no/-/page/show/5116_oslo-freedom-forum-2010?ref=mst

Latin-Amerikagruppenes Alberto Thoresen har også skrevet om skandalen:

Langt fra noe frihetsforum
Latin-Amerika Gruppene i Norge (LAG) er bekymret over at det pågår en konferanse i Oslo som arrangørene kaller et ”frihetsforum” (Oslo Freedom Forum), til tross for at gjestelisten inkluderer støttespillere til statskupp og andre forbrytelser i Latin-Amerika.

En av de viktigste sakene til LAG de siste årene har vært å informere norsk opinion om løgner som har blitt brukt for å dekke over eller rettferdiggjøre statskupp i Latin-Amerika. For eksempel, statskuppene i Venezuela i 2002, Haiti i 2004 og Honduras i 2009. I de siste årene, har det også vært antydninger til flere statskuppforsøk i andre land, som Guatemala, Ecuador og Bolivia. I alle tilfeller har LAG jobbet aktivt for å motbevise den misvisende propagandaen til kuppmakerne og vise solidaritet med de som kjemper for demokrati og menneskerettigheter i disse landene.

I denne sammenhengen er det viktig å sette fokus på at det er problematisk at (i beste fall) tvilsomme politiske aktører i Latin-Amerika, blir hedret av viktige norske politiske institusjoner.
Verken menneskerettighetshelter eller stemmer for frihet
Leopoldo López er en av konferansens offisielle ”menneskerettighetshelter” (Hero of Human Rights). Han er for tiden suspendert fra offentlige verv og stillinger i Venezuela. I følge riksrevisjonen i Venezuela mottok hans NGO/politiske parti, Primero Justicia, en donasjon på 60 millioner bolívares fra det venezuelanske statlige oljeselskapet PDVSA i 1998. På den tiden var moren til López administrerende direktør for publikumskontakt i PDVSA og han selv var også ansatt i det statlige selskapet som økonom.

Leopoldo López støttet også aktivt mobiliseringene som førte til avsettelsen av den lovlig valgte presidenten i Venezuela i april 2002. I tillegg var han innblandet i den ulovlige arrestasjonen av kommunalministeren Ramón Rodríguez Chacín under statskuppet. På den tiden var López ordfører i Chacao kommune, altså i en helt annen jurisdiksjon enn hvor den ulovlige arrestasjonen fant sted.

I følge en dom fra 2009, som ble ratifisert av appelldomstolen i Aragua i april 2010, var avsettelsen av Chávez basert på drap og menneskerettighetsbrudd. Disse forbrytelsene ble dekket over med løgner, kringkastet via private TV-kanaler i landet. Dommen var basert på 230 rettsmøter, 265 ekspertvitnesbyrd, rundt 5 700 bilder, 20 videoer og 198 vitneforklaringer. Den gjaldt anklagen mot tre politimestere, seks tjenestemenn og en ansatt, alle medlemmer i kommunepolitiet i Caracas. Alle var mistenkte for drapene på to demonstranter, samt drapsforsøk og skader på andre demonstranter, 11. april 2002. Disse drapene/drapsforsøk var en del av handlingene som førte til kuppforsøk mot den venezuelanske presidenten. De tre politimestrene og tre av tjenestemennene ble dømt til 30 års fengsel. Imidlertid ble to av tjenestemennene i rettssaken dømt til 17 års fengsel. De to andre tiltalte ble satt fri. En av dem var egentlig dømt skyldig, men hadde allerede sonet straffen sin.

Ifølge aktor Antonio Molina, fungerte kommunepolitiet i Caracas som ”den væpnede fløyen til opposisjonen, 11. april 2002”. Demonstrasjoner for og i mot regjeringen til Hugo Chávez traff hverandre ved Avenida Baralt og Puente Llaguno. Dette skjedde etter at opposisjonsledere hadde omdirigert demonstrantene ulovlig, med hjelp av kommunepolitiet i Caracas. Da demonstrantene traff hverandre begynte kommunepolitiet å skyte mot støttespillerne til Chávez. Dette fremprovoserte et svar fra bevæpnede Chávez-tilhengere. De ble filmet av private TV-selskap og dette ble brukt som bildene opposisjonskanalene trengte for å anklage presidenten. De redigerte bilder av sårede sivile, sammen med opptak av lojale styrker til president Chávez som besvarte skuddene fra snikskytterne til kommunepolitiet i Caracas.

Chávez-tilhengere forsøkte faktisk å forsvare de sivile under angrep, men TV-kanalene fikk det til å se ut som tilhengerne av presidenten var de som angrep sivile. Dette førte til den ulovlige avsettelsen av president Chávez. Venezuelanske domstoler har knapt begynt å ansvarliggjøre gjerningsmennene.

Aktor Molina sa nylig i et intervju med Noticias24 at det er indikasjoner på at bakmennene til kuppet omfatter private kommunikasjonskanaler. TV-kanalene skjulte opptak fra Puente Llaguno og Avenida Baralt, som kunne ha blitt brukt som bevis i tiltalen mot gjerningsmennene i A-11. Konfrontasjonene resulterte i nitten dødsfall og mer enn hundre skadde. Presidenten ble kidnappet og truet på livet, men lojale militære styrker klarte å overta kontrollen i landet og gjeninnsette Chávez etter bare noen dager.

Mediestøttet kupp
Den venezuelanske TV-kanalen RCTV-Radio Caracas Televisión mistet bakkenettlisensen i mai 2007. En av årsakene var at TV-kanalen hadde bidratt til statskuppet i 2002. Dessuten brøt TV-kanalen gjentatte ganger flere paragrafer i kringkastingsforskriften. Generaldirektøren til TV-kanalen, Marcel Granier, var til stede i feiringene til statskuppet i april 2002. Han deltar også i ”frihetsforumet” i Oslo som en ”stemme for frihet” (Voice of Freedom). I 2009 ble TV-kanalen han leder og Globovisión anmeldt i det nasjonale telekommunikasjonsutvalget for å ha truet en dommer og ha oppmuntret til lovbrudd, ved å uttale at ”folk ikke må glemme navnet Marjorie Calderón”. Hun er dommeren i saken mot gjerningsmennene fra kommunepolitiet i Caracas som deltok i statskuppsforsøket i april 2002. Dette må tas alvorlig, spesielt etter drapet på aktor Danilo Anderson i 2004. Han var ansvarlig for rettsaken mot 400 mistenkte som angivelig sto bak statskuppet i april 2002.

Armando Valladares deltar også på ”frihetsforumet” som en ”menneskerettighetshelt”. Han blir framstilt som en tidligere politisk fange på Cuba. I følge den kubanske opposisjonen, ble han fengslet for å ha nektet å ha et klistermerke fra kommunistpartiet på skrivebordet. Imidlertid påstår kubanske myndigheter at han var politimann under regimet til diktatoren Fulgencio Batista. Etter revolusjonen var han i tillegg dømt for å være medlem i en terrororganisasjon og for å ha plassert bomber på offentlige steder i Havanna. Valladares har nylig også støttet statskuppet i Honduras. I desember 2009 mottok Valladares den høyeste utmerkelsen for utenlandske statsborgere fra de facto regjeringen i landet. En regjering som resulterte fra falske anklager mot president Zelaya; kidnappingen av den lovlig valgte presidenten av Honduras; utvisning av presidenten, uten rettssikkerhetsgaranti; en hel rekke av menneskerettighetsforbrytelser; og illegitime valg. Alt tyder på at denne konteksten forklarer at Honduras har blitt det farligste mellomamerikanske landet for journalister, i følge ”The Committee to Protect Journalists”. Siden mars har seks journalister blitt drept i Honduras. Imidlertid fortsetter LAG å få rapporter fra grasrotsorganisasjoner i landet som blir forfulgt på grunn av deres motstand til det ulovlige regimet.

LAG ser med bekymring på at Oslo kommune har valgt å støtte dette arrangementet med 1,6 millioner kroner. Det er også beklagelig at Amnesty, Nobels fredssenter, Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, Fritt Ord og UD, støtter denne misvisende konferansen. Problemet er ikke at disse personene inviteres til et forum i Norge, eller at de får mulighet til å presentere sin sak, men at de glorifiseres og presenteres som menneskerettighetshelter og stemmer for frihet, noe de helt åpenbart ikke er. Denne strategien har som formål å lure naive utenforstående til å tro på at i latinamerikanske forhold er statskupp det samme som demokrati og undertrykkelse det samme som frihet.
Alberto Valiente Thoresen, LAG Tromsø

And now for something completely different!

2010-04-21T16:11:00.002+02:00

And now for something completely different!
Ja, I disse dagene når NRK sender en serie dokumenterer om Monty Python er det kanskje på plass å skrive om noe som er like absurd. Nemlig Norges deltakelse i USA sin imperialistisk krig i Afghanistan. En forkortet versjon av følgende artikkel kom på trykk i dagens Bergens Tidende:

Operasjon ”Enduring Underdanighet” Ad infinitum
Et nylig lekket CIA dokument avslørte planene om å plante hjerteskjærende reportasjer i europeiske media om mishandling av kvinner i Afghanistan for å prøve å demme opp for den dalende støtte til USAs okkupasjonskrig i landet. Kan dette være fordi ingen av de oppgitt grunnene for NATO sin tilstedsværelse stemmer med virkeligheten?

Dette er et meget viktig spørsmål for Norge som liker å fremstille seg som fredsnasjon mens de samtidig deltar i blodsutgytelse som en del av NATOs okkupasjonsstyrker. En grundig debatt og troverdig grunngiving har aldri blitt presentert det norske folket. Som den anerkjent Midtøsten korrespondenten Robert Fisk sa for kort tid siden; Norge har ikke peiling på hvorfor de er i Afghanistan.

Men det enkelt svaret er; Norge er i Afghanistan fordi USA vil at vi skal være der. Det politiske Norge tør ikke si nei, vi vil vise vår underdanighet ved å supplere unge norske soldater som kanonføde for USAs imperialistisk okkupasjonskrig. Vi vil til og med sende hjemmevernsoldater slik at familiefedre kan bli sprengt i fillebiter for å vise USA at vi er best i klassen.
Ser vi litt nærmere på disse påstått grunner for fortsatt engasjement i landet må vi innrømme at de inneholder meget lite troverdighet:

For demokratibygging
Presidentvalget i fjor var en gedigen fiasko uten sidestykker, med lav deltagelse og systematisk fusk. Valgfusket var så enormt at over en fjerdedel av stemmene måtte forkastes. Og i den andre valgrunden trakk opposisjonskandidaten Abdullah Abdullah seg fordi en rettferdig og gjennomsiktig prosess var umulig å få til.

For menneskerettighetene
Det påstås at flere av president Karzais allierte burde egentlig bli stilt for Krigsdomstolen i Haag. Noen av provinsguvernører er tidligere krigsherrer med verre forbrytelser på samvittigheten enn Taliban. Rundt 60% av parlamentsmedlemmer har vært involvert i menneskerettighetsbrud. Regjeringskritiske stemmer bli undertrykket av regimet, og pressfrihet og ytringsfrihet er lite respektert.

For kvinnenes rettigheter
Karzai regjeringen var rask ute for å vedta en ny grunnlov som stadfester kvinnenes underordnet posisjon i samfunnet. Loven gir mannen rett til å trekke grunnleggende vedlikehold fra sin kone, inkludert mat, hvis hun nekter å adlyde hans seksuelle behov. Omsorgsrett for barn gis utelukkende til deres fedre. Kvinner må få tillatelse fra deres ektemenn for å ta lønnete arbeid. Og voldtektsforbryter kan unngå straffeforfølgelse ved å betale «blodpenger» til sin ofre.

For bekjempelse av korrupsjonKorrupsjonen i Afghanistan har vokst ukontrollert under okkupasjonen, millioner av dollar i bistand forsvinner årlig. Underslaget er ikke bare utført av afghanske myndigheter men også multinasjonale kontraktører. Etter valgfiasko i fjor var hovedkrav fra giverlandene at Karzai viser handelkraft i bekjempelse av korrupsjonen, han svarte ved å reinstallere borgemester i Kabul, en nære venn som hadde blitt suspendert pga. korrupsjon. Flere av Karzais allierte også familie medlemmer er involvert i korrupsjon og narkotikavirksomhet.

For å bekjempe narkotika produksjon
Over 90% av heroin produksjonen foregår i områder kontrollert av NATO, og produksjonen har økte med 40% siden begynnelsen av okkupasjonen. I Tyskland har statsadvokaten startet granskning av en multinasjonal kontraktør som forsyner ISAF-basene, for herointrafikking til Europa.

For å bekjempe terror
Mange vil påstå at verden aldri før har vært mer utrygg og utsatt for terrorhandlinger enn nå. De siste ti år med krig har skapt en grobunn for hat og hevngjerrighet mellom store folkegrupper og religioner. Krigen i Afghanistan er i ferd med å spille over i nabolandet Pakistan med et desstabiliserende utfall internasjonalt som blir vanskelig å måle. I Europa og USA er nasjonalistiske og rasistiske bevegelser på frammarsj igjen.

Hvorfor blir ikke noe av disse fakta påpekt i media? Hvor er alle de undersøkende journalistene blitt av? Er hele Norge blitt ”Embedded”?
Mediemanipulasjon er en viktig komponent av krigsføringsstrategi i Afghanistan. Den nylige feilslåtte offensiven i Helmand, der Fredsprisvinneren Obamas’ såkalt ”Push” skulle rense provinsen for Taliban, er en skoleklar eksampel. En media skapt offensiv for å overbevise at USAs krigspolitikk er vellykket. Målet for offensiven var ”byen” Marja. Den ble beskrevet av USAs forsvarminister, Robert Gates, som en stor, viktig og strategisk by med 80 000 innbyggere og et logistisk senter for Taliban. I virkelighet er Marja ikke en gang en by, men en samling av mindre landbruksgårder. En hardt skadet bonde fra området ble intervjuet i et lokalt sykehus etter offensiven; ”De fremmede soldatene kom mens vi var på vei hjem fra markene og begynte å skyte på alle” sa han, ”Vi ropte og ba dem om å stoppe, men de bare fortsatt”. Mange av hans slektninger og venner ble drept og han selv ble paralysert fra en kule i ryggraden. ”Hvorfor kommer de her og dreper oss” spurte han gråtende, ”Vi har hatt fred i dette området i over to år”.

Jens Stoltenberg er klar i sin tale. Etter en norsk okkupasjonssoldat ble drept i januar, og mens han kondolerte de berørte, erklærte han at hendingen ikke skulle åpne for en ny debatt om vår deltagelse i Afghanistan. Hvilken debatt? Debatt har vært fullstendig fraværende de siste åtte år. Istedenfor er det en kvalmende og stille konsensus fra ytre høyre i Frp, til de stuerene regjeringsgisler på venstresiden i SV.

I ukene før hadde en titals afghanere blitt drept av norske okkupasjonsstyrker.”De beveget seg i vårt område” sa en militær talsmann. I vårt område?! Finnmark? Hardangervidda?
Nei da, nå har forsvaret definert deler av Afghanistan som ”Vårt område” og i motsetning til de drepte norske soldatene, hadde ikke disse afghanere noen familiestatus, etterlatte eller navn. Eller hadde de det kanskje likevel? Som f.eks: far til seks barn Abdullah Max Manus, nygift Mustafa Max Manus, enebarn Efrahim Max Manus.

Isteden for debatt går vi til det absurd og moralske lavmålet av å honorere ”Commander in Chief” av okkupasjonsstyrkene med Nobel fredspris! Vi kunne dermed sole oss i varmen og lette for vår sønderevne samvittighet ved å høre på Obama sin Orwellian, 1984-aktige ”War is Peace, Peace is War” tale, og stadfeste vår ”Enduring underdanighet” for hele verden.

Thorbjørn Jagland sa nylig at årets nominasjoner til Nobel fredspris hadde aldri vært så stor, og brukte dette som bevis for at tildeling av prisen til President Obama var riktig.
Det er mer sannsynlig, siden terskelen for å få fredsprisen er nå satt så lavt, at mange flere av verdens skurker og krigshissere tror at det er bryet verdt å melde seg på!

Dave Watson

The truth, the whole truth, and nothing but the truth. So help me NRK!

2010-03-26T21:12:00.003+01:00

I går når jeg tittet på NRK Tekst-TV snublet jeg over denne perlen:

CHÁVEZ FENGSLET REGIMEKRITIKER
Eieren av den eneste regjeringskritiske TV-stasjonen i Venezuela, Guillermo Zuloaga ble i kveld arrestert, i følge nyhetsbyrået AP.

President Hugo Chávez har stengt en rekke uavhengig radio og TV-stasjoner av politiske grunner, og arrestasjonen blir tolket som et forsøk på å kneble opposisjonen i landet ytterligere.

Chávez' regime forbyr borgerne å ytre noe som etter regjeringens oppfatning kan "true fred og stabilitet".
NRK Tekst-TV 25.03.2010

En rask gjennomgang av teksten avslører hvilket makkverk av usannheter den er:

1) Chávez har ikke fengslet noen som helst: Guillermo Zuloaga ble arrestert når han prøvde å reise fra Venezuela etter at en siktelse hadde blitt tatt ut av statsadvokaten for ærekrenkelse og spredning av falske informasjon. Han ble løslatt på kausjon kort tid etter.
2) Guillermo Zuloaga sin TV-kanal, Globovisión, er ikke den eneste regjeringskritiske TV-stasjonen. Det er tre landsdekkende regjeringskritiske TV-kanaler og flere som sender lokalt og på kabel.
3) President Chávez har ikke stengt en eneste radio eller TV-stasjon. RCTV fikk ikke fornyet sin konsesjon for sending på bakkenettet på grunn av grov brud på kringkastingsreglementet, inkludert deltagelse i statskupp (den sender fremdeles på kabel og via konsesjoner på andre lokalkanaler). Flere radiostasjoner, både regjeringskritiske og ikke regjeringskritiske ble stoppet av kringkastingsetaten fordi de hadde ikke sendingslisenser.
4) Dette kan vanskelig tolkes som ”forsøk på ytterligere knebling av opposisjon” når landets opposisjon fritt yter sine meninger i alle media. Nylig har en av landets journalistforeninger konstatert at Venezuela har aldri før hatt en så bra situasjon for pressefrihet.
5) Det forbys ikke borgerne å ytre meninger som etter regjeringens oppfatning kan "true fred og stabilitet". Venezuela er en rettsstat og det er et klart definert lovverket (lignende dette i USA og flere andre land) som definere ærekrenkelse og spredning av falske informasjon som har hensikt å desstabilisere og skape sosial uro.

At NRK klarer å gjengi så mange sammenhengende usannheter i en kort Tekst-TV melding burde premieres! Og vi vil oppfordre folk til å klage NRK inn til PFU.

Men de er ikke alene. University of the West of England nylig ga ut en rapport om BBC sin dekning av Venezuela under Hugo Chávez som viser en fullstendig mangel for ”upartiskhet, sannhet og nøyaktighet”.

Her er udrag fra granskningsrapport:
Researchers at the University of the West of England, UK, have exposed ongoing and systematic bias in the BBC’s news reporting on Venezuela. Dr Lee Salter and Dr Dave Weltman analysed ten years of BBC reports on Venezuela since the first election of Hugo Chavez to the presidency in an ongoing research project, and their findings so far show that the BBC’s reporting falls short of its legal commitment to impartiality, truth and accuracy.

The researchers looked at 304 BBC reports published between 1998 and 2008 and found that only 3 of those articles mentioned any of the positive policies introduced by the Chavez administration. The BBC has failed to report adequately on any of the democratic initiatives, human rights legislation, food programmes, healthcare initiatives, or poverty reduction programmes. Mission Robinson, the greatest literacy programme in human history received only a passing mention.

Hele teksten fines her:
http://www.handsoffvenezuela.org/a_decade_of_propaganda_bbc_reporting_venezuela.htm

Dave Watson

Endringsprosessane si framtid i Latin-Amerika

2010-03-14T00:20:00.002+01:00

Onsdag 17. mars blir det debattmøte: ”Endringsprosessane si framtid i Latin-Amerika: Sosialisme for det 21. århundre og dei imperialistiske motkreftene.”
med Med Helen Bank, spesialrådgjevar i For velferdsstaten og Even Sandvik Underlid, master i Spansk og Latinamerika-kunnskap og skribent.

Sted: Speilsalen, Akademiske Kvarter, Olav Kyresgt. Bergen. Tid: Kl.19.00

Store endringsprosessar utviklar seg i Latin-Amerika med folkeleg deltaking. Venezuela, Bolivia, Equador er i front i desse prosessane, kalla sosialisme for det 21. århundre. Men kontraoffensiven mot endringsprosessane i Latin-Amerika er i full gong. USA, dei store internasjonale mediaselskapa og høgresida i landa vil prøve å isolera og rulle attende desse progressive forsøka på alternativer til den globale nyliberalismen. Kva kjenneteiknar motkreftene og korleis kan dei stoppast?

Arrangement er et samarbeid mellom LAG og Attac

2010-02-26T00:33:00.001+01:00

Et Lovlig Statskupp?!
I Klassekampen 15. februar kommer Martin Carlos med en kraftig irettesettelser av avisens dekning av situasjon i Honduras. Han mener at Klassekampens artikkel 12. februar er tendensiøs fordi den påstår at President Zelaya ble styrtet i et militærkupp. Derimot mener Carlos at president Zelaya ble ”avsatt” på lovlig vis pga. grunnlovsbrudd.

Det eneste problem med denne fremstillingen er at det ikke eksisterer noe grunnlovsbrudd!
Det hele ble diktet opp av kuppmakere som et påskudd for å kvitte seg med en president som hadde innført en fordelingspolitikk som truet deres økonomiske interesser. Den ikke-bindende folkelig konsultasjonen, som var utgangspunktet for kuppmakernes aksjon, var ikke grunnlovstridig. Zelaya hadde heller ikke noen intensjonen eller mulighet til å forlenge sin presidentperiode eller stille til gjenvalg, noe som Carlos antyder når han skriver ”forsøk på å utvikle landet i en autoritære retning.” Tvert imot, det var et forsøket på å innføre en mer åpen og demokratisk politikk, noe som hadde blitt hemmet siden diktatortiden på 80-tallet av landets økonomisk elite og deres allierte i militæret.

Det er i tillegg en merkelig atferd for de som skulle avsette en president på lovlig vis, at de først forfalsket et avskjedsbrev. Helt trygg på sine rettslige grunnlag kun ikke de ha vært. Og med god grunn, fordi de eneste grunnlovsstridige aksjoner var de som ble foretatt av høyseterett, nasjonalforsamling og militæret; hæresjefens ordrenektelse, kidnapping og utvising av presidenten, og innsettelse av en interim president og regjering.
Kuppet ble fulgt av drap, tortur, forfølgelse, arrestasjon av opposisjonelle og stenging av kritiske radiostasjoner og aviser, alt dette grunnlovsstridige handlinger!

Carlos står ganske alene (bortsett fra noen av de meste reaksjonære kreftene i Latin Amerika og USA) med sin oppfatning av regimeskiftet i Honduras som en lovlig handling. Stort sett hele verdenssamfunnet fordømte kuppet og forlangte Zelayas gjeninnsettelse. Ingen anerkjent organisasjoner sendte valgobservatører til det meget tvilsomme presidentvalget gjennomført av et ulovlige kuppregime og boikottet av landets folkelige opposisjonen. Det var bare USA sin iherdige lobbyvirksomhet og tautrekking bak scenene som til slutt ga en viss legitimitet til prosessen.

Men siden Martin Carlos er så opptatt av lovlighet, institusjonell respekt og parlamentarisk flertal, kan det være interessant å oppsummere kuppregimets siste handlinger før de overga makten Porfirio Lobo:
I ukene før maktskiftet stemte det honduranske parlamentet for å gjøre kuppresidenten Roberto Micheletti til livtids stortingsrepresentant (en grunnlovsstridig handling) for å gi ham evig immunitet mot straffeforfølgelse (akkurat som Agosto Pinochet i Chile gjorde i sin tid).
Etter Riksadvokat utstilte en arrestordre for kuppgeneralene utstilte Høyesterett en domfelle som fratok generalene alt ansvar for hendinger under og etter statskuppet (også grunnlovsstridig). Men så går vi fra det illegale til det pompøse og klovnaktige: Parlamentet vedtok i tillegg å gi Micheletti landets to høyeste utmerkelser, ”Condecoración Extraordinaria Gran Cruz Placa de Oro del Congreso” og ”Medalla de Oro” for hans innsats for gjeninnføringen av demokrati i landet. Og som om ikke dette var nok, vedtok de å omdøpe landets internasjonal flyplass, Toncontín, til Aeropuerto Internacional Micheletti Baín.

Skulle Martin Carlos prøve å forsvare disse handlinger er jeg redd for at han kommer til å framstå som et lite morsom tulling som setter ideologisk overbevisninger over integritet, akkurat som kuppmarkene i Honduras!

Dave Watson
Nettverk for Venezuela og Styremedlem i Latin-Amerikagruppen i Bergen

Et Solidarisk og Bærekraftig Alternativ- ALBA

2009-12-22T08:58:00.003+01:00

Et Solidarisk og Bærekraftig Alternativ- ALBA
Da klimatoppmøtet var i sine siste fasen, og dagen før de rike landenes skandaløse ansvarsfraskrivelser resulterte i et svak og uforpliktende sluttdokument, ble det avholdt en stor folkemøte i Valby Hallen i København.

Lokalavisene i København sine dekning av arrangementet ble ikke mer enn en liten spalte fra Danmarks nyhedsbureau med overskrift: ”Chávez hyldet som rockstjerne i Valby!” Der store deler av artikkelen handlet om Hugo Chávez sitt forhold til Fidel Castro. Fremming av et alternativt samarbeidsprosjekt som ALBA var tydeligvis uinteressant for det ”mainstream media”. Men selv om møte var en nokså fargerike folkefest, med kulturinnslag fra blant andre Savage Rose og David Roviks, var det slett ikke noe hyllest til en rockstjerne.

For de omtrent 4000 deltagere var det en mulighet til å møte to av lederne som har skapt ny håp for verdens fattige flertall. Mens statsledere fra de rike industri landene hestehandlet bak kullisene i Bella Center for å prøve å ivareta sine økonomiske interesser og uansvarlig energiforbruk, i Valby Hallen fikk deltagerne høre om det rettferdig, solidarisk og bærekraftig alternativ; ALBA. For de oppmøtte i salen var det innholdet i tallene til de to ledere som skapt entusiasme.

Budskapet på møte var tydelig; Uten å endre systemet (les: Det kapitalistisk systemet) er det ikke mulig å løse klimaproblemet. Og ALBA landenes alternativt samarbeid skal vise veien for et nytt og mer rettferdig verdenssystem. Et alternativ som er i stand til å løse de mest grunnlegende problemer som verden står over; klima, fattigdom, krig osv., og fører til en reell bærekraftig utvikling. Med ALBA driver vi praksis og ikke teori, sa Chávez, men for at denne praksisen skal lykkes er det avgjørende at folket er med.

Chávez derfor appellerte til den europeiske venstresiden om å støtte opp om ALBA, om den nye sosialisme, sosialisme for det 21 århundre og den planlagte V Internasjonale.

Evo Morales var ikke i tvil om grunnen til klimakrise, det var jo kapitalisme, ”Kapitalisme er menneskehetens største fiende!” ”De som forsvarer kapitalisme forvarer dødens kultur!”

Han lanserte ideen om en bindende internasjonal folkeavstemning om klima. De fem spørsmålene som skulle stilles var:

1) Er du enig i å gjenopprette harmoni med naturen og erkjenner rettighetene til Moder Jord ? JA eller NEI
2) Er du enig i å endre denne modellen for overforbruk og sløsing som er det kapitalistiske systemet? JA eller NEI
3) Er du enig i at utviklede industriland redusere sine utslipp og rense klimagasser i sine bakgårder for at temperaturen ikke stiger med mer enn 1 grad Celsius? JA eller NEI
4) Er du enig i å overføre alle pengene som brukes i krigføring, og for tildeling av pengeresursene større en det nåværende internasjonale forsvarsbudsjettet for å bekjempe klimaendringene? JA eller NEI
5) Er du enig med oppretting av en Klimadomstol (Tribunal de Justicia Climática) for å rettsforfølge dem som ødelegger Moder Jord? JA eller NEI

Til slutt tok Hugo og Evo hverandre i armene og hoppet ned fra scenen for å møte folkene. I over en halv time handhilste, klemte, småpratet og koste de seg sammen med de oppmøtte. Det var de ytterste få som ikke fikk seg en personlig og varme møte med ”Rockstjernene”.

ALBA møte i København

2009-12-01T15:56:00.002+01:00

2009-11-23T21:20:00.002+01:00

Vi håper at flest mulig kan skrive under denne internasjonale kampanjen mot anerkjennelsen av valget i Honduras under kuppregimet. Det haster, underskriftslisten skal overrekkes fredag 27. november.

Lenken for å skrive under er: asp.hondureny@gmail.com
nettsiden til kampanje er: http://asph-declaracions.blogspot.com/

Call on international community to denounce and not to recognize the electoral farce in Honduras

The undersigned, social, political and supportive organizations and individuals, declare:

1. The coup in Honduras, initiated by Roberto Michelleti and his de facto regime with the accomplice participation of the USA, is already responsible for the murder of 21 people, there have been 4.234 formal complaints for violation of fundamental freedoms, 7 assassination attempts, 95 death threats, 133 torture cases, 615 injured persons due to repression, 1.987 illegal detentions, 2 kidnapping attempts and 114 political prisoners accused of sedition. And the numbers are increasing daily.

2. The coup makers maintain themselves in power showing their deep disdain for democracy and their total disregard for the sovereign rights of the people expressed through their vote.
Time has shown that the manoeuvres by both the US government and the Organization of American States (OAS), had no intention of defending democracy but only to postpone, hinder and finally to support those who are now planning the electoral farce.

3. By October 30th, the US government considered it opportune to manoeuvre and make possible an agreement between the government presided by Manuel Zelaya Rosales and the coup makers -the so called Tegucigalpa/San José Agreement- which would lead to legitimate the elections of November 29th, making it difficult in the short time remaining for the popular movement to have any possibilities of winning.

The coup makers have not complied with the agreement. The constitutional president remains in Brazil's embassy surrounded by the military and under threat of arrest, the repression goes on. In a gesture of unlimited cynicism, the US government has rushed to declare that they will recognize the elections. President Manuel Zelaya Rosales has denounced the total impunity with which the elections will take place. The Frente Nacional de Resistencia and other democratic forces have also declared that they will boycott the electoral farce.

4. The majority of the mass media, in the service of oligarchy, imperialism and translational companies, consider the crisis already resolved and wish to legitimate the elections. In spite of this coordinated effort by the media to make the crisis appear to be settled, the Honduran People's fight continues and reiterates their claims:

· Unconditional restitution of President Manuel Zelaya Rosales to the presidency of the Republic of Honduras, restoring the situation that existed before June 28th 2009.

· Non-recognition of electoral process on November 29th 2009.

· After the breach of constitutional order by the oligarchic political caste it is now more than ever neccessary to convoke a Constituent Assembly.

· Trial and punishment of the coup makers and their accomplices.

We the undersigned agree with these legitimate demands of the Honduran people and we call on the International institutions and governments not to send commissions of any kind or international observer missions, to maintain the political, economical and financial pressure on the military/civilian dictatorship imposed by oligarchy and imperialism, as well as not to recognize neither the illegitimate elections of November 29 nor the spurious authorities who seek to pass as representatives elected by the people.

¡Freedom for the People of Honduras!

Barcelona, November 2009.
Adhesions: asp.hondureny@gmail.com

Chávez Almighty

2009-11-03T16:08:00.001+01:00

Ved flere anledninger har Nettverkets folk skrevet til NRK og bedt dem om å prøve å være litt mer balansert i sin rapportering om Venezuela og Hugo Chávez. Det virker som om de har endelig begynt å ta hensyn til klagene våres.

På NRK tekst TV i går var det en nyhetsmelding om tørke i Venezuela og vann rasjonering (se under). Etter å beskrive de faktiske forholdene, avslutter meldingen med 3 forskjellige meninger om hvem som har ansvar for tørken.

1) Meteorologene konstatere at det er et resultat av naturfenomen ”El Nino”
2) Opposisjonen mener at det er Chávez sin skyld
3) Og Chávez selv mener det er kapitalismens ubarmhjertelighet

Problemet med slike ”balansert” reportasjer er at man må fremdeles velge mellom alternativene.

Jeg personlig kunne ha ønsket meg at alternativ nummer to var den riktige: At Chávez (grunnet alle makten han har akkumulert gjennom grunnlovsendringer) klarer å råde over naturkrefter og påvirker ”El Nino”.
Tenk hvilket våpen han nå har til å vende mot imperialisme!

NRK Tekst-TV mandag 2. november:

”Innbyggerne i Venezuelas hovedstad Caracas må regne med stopp i vanntilførselen opptil 48 timer per uke når det innføres vannrasjonering.

Tiltaket skyldes 25% nedgang i vannforsyningene til byen på grunn av tørken som har satt inn. Rasjoneringen vil vare til mai neste år.

Lokale meteorologer sier mindre nedbør skyldes værefenomenet El Nino som skal har skapt ørkenaktige forhold.

Andre mener president Hugo Chávez har skylden, men Chávez selv mener problemet er kapitalismens manglende medfølelse.”

2009-09-18T21:29:00.006+02:00

Revolusjon i praksis:
Endringsprosessene i Bolivia, Venezuela og Ecuador

Latin-Amerikauka 2009 21. - 26. september
Bolivia, Ecuador og Venezuela fremstår som lokomotivene i den radikale demokratiseringen i Latin-Amerika. Regjeringene i disse landene satt omfordelingspolitikk på dagsorden som resultat av mobilisering blant sosiale bevegelser. En viktig del av prosessene bort fra de neoliberale regimene har vært å få på plass nye grunnlovsreformer. Grunnlovsendringene i landene har gitt statene økt kontroll over strategiske sektorer som olje, telekommunikasjon, jordbruk og vannressurser noe som har økt de statlige inntektene betydelig. Dette har muliggjort utbygging av universale offentlige velferdsordninger. Videre har disse landene stått i spissen for regionale institusjoner som utgjør et alternativ til de internasjonale nyliberale institusjonene regionen har støttet seg på de siste tiårene. Eksempler på dette er ALBA, Banco del Sur, Telesur og PetroAmericas.

LAG inviterer gjester fra disse landene og ønsker med seminarer og møter rundt om i landet å opplyse og engasjere det norske folk om endringene i Latin-Amerika. Eliza Quispe Chipana fra Bolivia, Maryuri Gonzales fra Venezuela, og Pedro Páez fra Ecuador er LAGs prominente gjester.

LA-uka i Bergen:

Kvinnemakt i Venezuela og Bolivia
Mandag 21.september, lille auditorium på SV-fakultetet (L.Meltzers hus), Fosswinckels gt. 6, kl. 19.00

I Latin-Amerika har kvinner blitt marginalisert og undertrykte, men hva innebærer en sosialistisk revolusjon for kvinnens posisjon i samfunnet? Hvordan påvirker de nye grunnlovene i Bolivia og Venezuela kvinners hverdag? Hvilke muligheter har åpnet seg og hvilke dører er fortsatt stengte? Eliza Quispe (Bol) og Maryuri Gonzales (Ven) setter fokus på kvinner og makt, og gir oss en unik mulighet til å høre en førstehåndsberetning om hva som faktisk skjer i regionen. Møt opp på SV-fakultetet, lille auditorium, mandag 21. september kl. 19.00!

Maryuri de los Ángeles González Acosta, Venezuela
Gonzalez er sosiologistudent på Universidad Central de Venezuela og arbeider i Misión Madres del Barrio med kvinner som lever i fattigdom med spesielt fokus på politisk sosioøkonomisk integrering. Gonzalez er også tillitsvalgt i fagforeiningen som er tilknyttet dette fattigdomsprogrammet, i tillegg er hun medlem i det venezulanske sosialistpartiet og er aktiv i det latinamerikanske feministnettverket.

Eliza Quispe Chipana, Bolivia
Eliza Quispe Chipana leder Kvinnenettverket i organisasjonen Centro de Estudios y Apoyo Al Desarrollo Local (CEADL) i Bolivia. CEADL, Senteret for studier og støtte til lokal utvikling, er LAGs hovedsamarbeidspartner i Bolivia. CEADLs aktivitet omfatter skolering og bevisstgjøring av ungdom, inkludert ungdoms- og kvinneorganisering. Quispe har jobbet mye med temaet seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. For tiden er hun på utveksling i Norge i regi av LAG. Hun studerer til daglig sosialt arbeid på universitetet.

Det finnes faktisk et ALTERNATIV!
Tirsdag 22.september, Store auditorium på SV-fakultetet (L.Meltzers hus), Fosswinckels gt. 6, kl. 19.00

Ecuadors tidligere finansminister, Pedro Páez, forteller om det nye pengefondet og utviklingsbanken Banco del Sur. Páez har vært en av de viktigste arkitektene bak institusjonen laget av og for befokningen i Latin-Amerika. I tillegg planlegger de søramerikanske statslederne en felles valutaunion. Hvilken effekt vil dette kunne få for utviklingen på kontinentet?

Pedro Páez er professor i økonomi og har undervist i økonometri, makroøkonomi, bærekraftig utvikling og offentlig finansiering ved en rekke ecuadorianske universiteter. Páez var tidligere finansminister under Correa og deltok i finanskrisekommisjonen til FN som ble ledet av Joseph Stiglitz. Páez har stått sentralt i gjeldsslettebevegelsen i Ecuador.

Fra posisjon til opposisjon: Latin-Amerikas eliter
Torsdag 24. september, Seminarrom E på SV-fakultetet (L.Meltzers hus), Fosswinckels gt. 6, kl. 19.00

Hvordan reagerer elitene på endringsprosessene og hvordan påvirker dette realiseringen av f.eks sosiale reformer?
Det blir holdt en innledning og visning av en dokumentarfilm, mer informasjon kommer senere.

Hjertelig velkommen, vi håper at vi ser deg der!
Mvh
Marte Reenskaug Fjørtoft

Oppropet mot statskupp i Honduras

2009-07-24T20:45:00.001+02:00

Dette oppropet er utarbeidet av den nye Europeiske sammenslutning av organisasjoner i solidaritet med Venezuela.
De som ønsker å slutte seg til oppropet kan bruke lenken på bunn av siden.

With Honduras, with all of Latin America

We, the undersigned social, political and solidarity organisations, faced with the ongoing coup d’état in Honduras and the imperialist project of installing military bases in Colombia whose objective is to throttle the hope for liberty and emancipation across the Latin American continent,
Declare:

1. Our complete support for the immediate and unrestricted return of President Manuel Zelaya and the restitution of constitutional order, without conditions, to Honduras. Furthermore, we demand the punishment of those responsible for the coup d’état and the recognition of people’s sovereignty to freely decide their future, through referendum, consultation or any other means of participative democracy.

2. We denounce the cynicism shown by the US government and its satellites in the Organisation of America States, with an attitude which speaks of the recognition of the constitutionality of Zelaya’s Presidency at the same time as they reach agreements and hold conversations with the organisers of the coup, and carry out all types of delaying tactics with the objective of demobilising the impressive resistance movement which has been awakened in the interior of Honduras, coordinated in the National Resistance Front against the coup.

3. We consider that all this is part of a planned offensive by North American imperialism and the transnationals, against the countries of the Alba (Bolivarian Alliance for the Americas) and all the progressive forces in Latin America in order to preserve their hegemony, their free trade agreements and their interests in privatisation and the exploitation of natural resources.

4. We reject the suspiciously coordinated campaign of false accusations and lies against the Ecuadorian and Venezuelan governments, originating in the USA — the world’s biggest drug consumer — and Colombia: the biggest producer, thanks to its government, headed by narcopresident Uribe. The leading figures in the international drugs trade have the nerve to talk of the failure of the anti drugs policy in Venezuela. All of this is aimed at justifying the US military presence in the zone, with “Plan Colombia”.

5. We alert public opinion about the seriousness of Colombia becoming the biggest aircraft carrier in history, with the installation of up to seven North American bases, an undisguised threat to the sovereignty of all Latin American countries. It represents a very grave step towards the internationalisation Colombia’s internal conflict and carries the risk of destabilising the whole region, with a provocation of unforeseeable consequences.

6. We denounce all the media multinationals, from CNN to the Spanish Prisa group, and the whole network of channels, newspapers and radio stations which belong to the local oligarchies, with their “cartel”, the Inter American Press Association, which combine disinformation with lies, in order to create a virtual reality in world public opinion, as a foundation for developing military offensives.

7. We express our commitment to organising all types of solidarity action, as of today and in the most coordinated way possible, to respond robustly to any type of aggression.

Against the oligarchies, the fascist coup in Honduras and the imperialist threat in all of Latin America

Please rush signatures to: assembleabolivariana@gmail.com

BT støtter statskupp i Honduras!

2009-07-12T19:28:00.002+02:00

Dette innlegget ble sendt til Bergens Tidende som respons til Kronikken av Leiv Marsteintredet.
Kronikken finnes her:
http://www.bt.no/meninger/kronikk/En-isolert-president--878758.html?thanx=true&postingId=887568

BT støtter statskupp i Honduras!
Den salvadoranske politisk kommentatoren, Dagoberto Gutíerrez, reagerte på media sin dekning av kuppet i Honduras 28. juni, ved å si at det var en fornærmelse overfor det internasjonale samfunnet å presentere statskuppet som en juridisk handling forårsaket av presidentens brudd på grunnloven. Når alle fakta som påviser det motsatte var lett tilgjengelig, blir den fremstillingen en form for delaktighet i kuppet.

Det tok ikke lange tid før alle påskuddene fra kuppmakerne om brudd på grunnloven ble avslørt. Dette er også grunnen til at OAS og andre internasjonale organisasjoner har reagert så kraftig.

Leiv Marsteintredet, med sin kronikk i Bergens Tidende 4. juli, bidrar til denne fornærmelsen. Enda verre er det at dette skjer en uke etter at disse falske beskyldninger om brudd på grunnloven har blitt avslørt.

Marsteintredet lister opp disse påstandene som grunnlovsstridige handlinger, på samme måte som kuppmakerne og deres allierte i media. Men de reelle bruddene på grunnloven, de som kuppmakerne var ansvarlige for, ble ignorert. Kongressens gjeninnsettelsen av hæresjefen etter hans øverste kommandør, presidenten, hadde avsatt han, var et eksempel av en grov grunnlovsstridig handling. Kidnapping og utvisning av presidenten var enda et brudd for grunnloven.

Stenging ned av alle media kanaler som ikke støttet kuppmakere, (brudd på grunnlovs beskyttet presse og meningsfrihet) og arrestasjon og mishandling av støttespillerer til den lovlige valgt presidenten vil neppe bli betraktet som rettmessige handlinger av en lovlig regjering. Men for Marsteintredet er dette uproblematisk. Han vil heller kritisere OAS (Organisasjon av Amerikanske Stater) for å ha handlet raskt og bestemt for å få den lovlige valgte presidenten gjeninnsatt. ”Ikke smart” sier Marsteintredet. Han lister derfor opp en rekke hypotetisk situasjoner som han mener kan oppstå med en slik gjeninnsettelsen, som han mener vil gjøre situasjonen i landet enda verre. Demokratiet må derfor vike plassen for Marsteintredet sin ”fornuftige” synsing.

Vi ”bør lytte til hva” kuppmakerne har å si, skriver Marsteintredet, ”de har en god sak”. Høyesterett har bare handlet ”lovlig” for å løse en konflikt mellom kongressen og regjeringen, og militæret har bare fulgt ordre for å ”gjenopprette den grunnlovsmessige demokratisk orden”.

At en sammensvergelsen mellom disse tre organer for å avsette en lovlig valgt president har funnet sted, grunnet et politisk kurs som favoriserer landets fattige flertal og truer landets elite, er noe som har gått Marsteintredet hus forbi. Det er dessverre en verdens forskjell mellom en forklaring basert på (feilaktig) juridiske tolkninger og en reelle analyse av maktforholdet i et klasse basert samfunn hvor eliten kun aksepterer demokratiske spillerregler når de ivaretar deres egne økonomiske og politiske interesser og fordeler.

Jeg håper med dette at Marsteintredet og BT slutter å fornærme intelligensen til avisens lesere og heller slutter opp om det Honduranske folkets kamp mot en korrupt og udemokratisk maktelite!

Dave Watson
Styremedlem i Latin-Amerikagruppen i Bergen

Encuentro Europeo de Solidaridad

2009-06-30T14:48:00.004+02:00

Mellom 19 og 21 juni ble det avholdt et møte i Amsterdam for Europeiske organisasjoner som arbeider i solidaritet med den Bolivarianske Revolusjonen i Venezuela (Encuentro de grupos y organizaciones de solidaridad con la Revolución Bolivariana).
Over 100 deltagere fra 24 land var til stede. Fra Norge ble både Latin-Amerikagruppene (Samordningsgruppa for Venezuela/Nettverk for Venezuela) og de Bolivarianske Sirklene i Norge representert. Vertsorganisasjon i Amsterdam var Instituto Internacional de Investigación y Formación (IIRE)/ Círculo Bolivariano de Holanda. Kjente organisasjoner som Hands off Venezuela og de Bolivarianske Sirklene var til stede samt representanter fra land man ikke vanligvis assosierer med solisaritetsarbeid, som f.eks. Ukrania, Romania og Kipros.

Målet med møtet var å etablere et nettverk/federasjon av organisasjoner i Europa for å koodinere og efektivisere solidaritets arbeid i forhold til det alternativt Bolivarianske prosjektet. Med foredrag fra inviterte politiske og sosiale aktører, debatt og gruppearbeid/workshops, ble det etterhvert enighet om viktigheten av en slike nettverk. Med bare tre dager til rådighet ble det umulig å komme fram til en endelig organisatorisk struktur for et slik nettverk. Det ble derfor valgt en person fra hver arbeidsgruppe (fra i alt 9 grupper) som skulle møtes senere for å arbeider med et endelig forslag.

Et efektivt og samkjørt solidaritetsarbeid samt mulighheten for opprettelse av en resurs senter, hvor organisasjonene kunne få lett tilgjengelig informasjonsmateriale (videoer, hefter, databanker, oversikt over resurspersoner i de enkle landene osv.), skulle være et redskap, ikke bare for å støtte opp om det Venezuelanske ekksperimentet, men også for å kunne promovere det som en modell for en sosialistiske alternativ på internasjonal basis. Opretting av et diplomatisk nettverk “Folk mellom folk” (Diplomacia Pueblo a Pueblo) med politiske og sosiale organisasjoner i Venezuela skulle også være en viktige målsetning.

Ambisjonsivå var høyt i utgangspunkt bant flere deltagere, men etter et par dagers arbeid ble en mer realistisk intensjonsgrunnlag akseptert. Det ble diskusjoner om utfordringer for den Bolivarianske revolusjon i konjunkturet av den internasjonale krise for kapitalisme, og hvilken rolle solidaritet kunne spille, evaluering av det Europeiske solidaritetsarbeid så langt og kompetanseoppbyging av aktivister.

Nettverket skulle heller ikke være lukket, men åpent for andre organisasjoner enn de inviterte til Amsterdam for å kunne slutte seg til. representantene som ble valgt fra arbeidsgruppene for å utarbeide et forslag til nettverkets organisasjonsform skulle også foreslå kriteriene for medllemskap.

Det ble tre dager med intens og produktivt arbeid men med innlagt tid for sosiale samvære og muligheten for å bli kjent med de andre organisasjonene og deres arbeid. Det ble noen kulturelle innspill og en del emosjonelle appell til støtte for våre søstre og brødre som kjemper for en verdig alternativ til den undertrykkende nyliberale modellen i Venezuela og resten av verden.

VIVA LA REVOLUSJON BOLIVARIANA!

Lenken til vertsorganisasjonen:http://bolivariaansekring.blogspot.com/2009/06/encuentro-europeo-de-solidaridad.html

Åpent Møte tirsdag 19.mai

2009-05-15T11:12:00.003+02:00

HUGO CHÁVEZ-LIVSTIDSPRESIDENT?

Grunnlovsendring i Venezuela: et demokratisk tilbakesteg, som opposisjonen påstår, eller et strategisk spill for å konsolidere den Bolivarianske revolusjonen og legge til rette for innføringen av et deltagende grasrotdemokrati?

ÅPENT MØTE
Eirik Vold (frilansjournalist, som skriver bok om Hugo Chávez for Manifest Forlag) holder innlegg om betydningen av den nye grunnlovsreformen som åpner for ubegrenset gjenvalg av president. (Åpen debatt til slutt).

Tirsdag 19 mai, kl.18.00
auditorium A (først etasje) Sydneshaugen skole. Gratis inngang

Arr:Latin-Amerikagruppen i Bergen
http://www.latin-amerikagruppene.no

El Salvador; landet hvor de døde stemmer!

2009-03-17T20:24:00.004+01:00

Landet hvor de døde stemmer!
Til tross for alle de døde som stemte - det finnes flere tusen av dem på manntallslista - utlendinger med falsk identitet, oppkjøp av stemmer, trusler om oppsigelser og trusler fra kongresspersoner i USA om massedeportasjon, vant vanlige salvadoranere over frykten.
De valgte altså likevel Mauricio Funes fra venstre-sosialistpartiet FMLN til president i El Salvador søndag 15. mars.

Det har tatt 50 år med militærdiktatur, 12 år med borgerkrig og 20 år med en rå nyliberal politikk. FMLN fikk over 51 prosent av stemmene, men hadde det ikke vært for høyresidens skremselskampanje ville seieren utvilsomt ha vært mye større. Meningsmålinger for en måned siden, før skremselskampanjen kom skikkelig i gang, ga Mauricio Funes mellom 10 og 20 prosent ledelse på konkurrenten Rodrigo Avíla, fra høyrepartiet ARENA, .

Moderat sosialdemokrat
Gleden var ikke til å holde tilbake. Når landets valgmyndighet, TSE, kom med det først provisoriske resultatet noen timer etter valglokalene stengte, strømmet folk til gatene med fyrverkeri og revolusjonære sanger.

Høyresiden har advart mot at en seier for FMLN vil føre til et nytt Venezuela i Mellom-Amerika. Dette er en påstand som er noe vanskelig å svelge. Funes er en moderat sosialdemokrat som har lovet forretningsfolk i landet at han ikke har til hensikt å innføre radikale sosialistiske endringer. Uansett kan Funes vente en voldsom opposisjon, på nivå med dette vi har sett i Venezuela. En sterk og bitter opposisjon, med flertall i landets lovgivende forsamling, kan sabotere og hindre mange av de sosiale endringene som Funes har lovet. Og at dette skjer i en tid med dyp internasjonal økonomisk krise, kan snart slite på den nye presidentens popularitet.

Hvor langt vil han gå?
El Salvador er et lite, ressursfattige og overbefolket land og har lite spillerom når det gjelder finansiering av sosiale og fattigdomsbekjempende tiltak. Her vil en taktisk allianse med Hugo Chávez' oljerike Venezuela gi store gevinster. Dette er noe mange i partiet FMLN, som ligger mye lengre til venstre enn deres presidentkandidat Funes, ønsker sterkt. Spørsmålet er hvor langt den moderate nye presidenten er villig til å gå, han har omringet seg med flere ortodokse sosialdemokratiske rådgivere og sagt at han gjerne vil følge en politisk linje lik den til president Lula i Brasil.

Innsettelsen av den nye presidenten skjer ikke før 1. juni, og det skal bli mye manøvrering og forhandling mellom de forskjellige aktørene på venstresiden i de gjenstående to og en halv månedene. Mauricio Funes gikk til valg under slagordet ”Viene el Cambio”- "Endringer er på vei". Det gjenstår å se hvor inngående disse endringene kommer til å bli, om venstrevinden som har feiet over Latin-Amerika de siste ti årene blir til en tropisk orkan eller en lett sosialdemokratisk bris i El Salvador.
Dave Watson, valgobservator i El Salvador for Latin-Amerikagruppene i Norge
Innlegget ble trykket i Klassekampen 19. mars.

2009-03-13T14:44:00.002+01:00

Den virkelige trussel på demokrati i Latin-Amerika
Det måtte bare skje. Etter alle forsikringer for at USA ikke ville blande seg inne i valgprosessen i El Salvador, som de gjorde i siste presidentvalget i 2004, kom førstesiden, i landets største dagsavis, El Diario de Hoy, med overskriftet: ”USA bekymret over mulighet for en FMLN seier i presidentvalg!” FMLN er parti til den tidligere geriljaorganisasjon, som i dag står for en nokså moderat sosialistisk plattform og hvis presidentkandidat er en anerkjent oppsøkende journalist.

El Salvador har et meget spesielt forhold til USA. To millioner salvadoranere bor i Statene, penger de sender hjemme til familiene sine utgjør landets største inntektskilde, $4 milliard årlig. Problemet er at flere av de har en prekære oppholdsstatus og er derfor redde for at en kjølig forhold mellom en venstre FMLN regjering i El Salvador og regjering i USA vil føre til masse utvisninger. En slike hendelse vil føre til økonomiske krise både for landet og for de enkle familiene som har blitt helt avhengig av denne økonomiske støtten.

Overskriftet i Diario de Hoy kom på siste dag som politiske uttalelser og propaganda er tillatt før søndagens valg. Den var myntet for å gi uttrykk for at denne bekymringen kommer fra regjerings hold i USA, men leser man videre så oppdager man at det er den ekstrem høyre tenketank, Heritage Foundation, som faktisk uttrykker bekymring. Riktignok viser de til en State departement dokument fra 2008, men taktikken for å skremme velgere vekk fra FMLN ligger mer i inntrykket som skapes enn det faktiske innholdet.

Dagen etter kommer to republikanske kongressmenn på førstesiden i samme avisen med klar beskjed om at vinner FMLN skal de selve fremme et lovforslag som fjerner oppholdstillatelse til disse salvadoranere og innfører strenge begrensinger for overføring av penger til El Salvador. Valget har blitt nokså skittent med mange slike skremsels taktikker, og på siste dag av den lovlige valgkampanjen er det viktig å får inntrykk som sitter dypt inn med folk helt fram til selve valg dagen søndag.

Det eksrteme høyreparti, ARENA, har hele tiden prøvd å fremstille FMLN som en ”anti-system” voldsparti, med nære forbindelser til Hugo Chávez. Slike blir til med hele sides reklamer og fjernsynsprogrammer betalt av lysskye ”sivile” organisasjoner med treffende navn som ”Kvinner for Fred”, ”Fred og Arbeid” og den Venezuelanske ”Fuerza Solidaria”.

Enda mer bekymringsfylt er rapportene om at arbeidere i flere bedrifter og ”Maquila” industri (tariff fri industri soner) har blitt fortalt av sine arbeidsgiverer at de må ta et bilde av stemmesedlene sine, merket for ARENA parti, med kamera på mobiltelefon og viser det fram på jobben på mandag. Gjør ikke de dette så blir de oppsagt. Her snakker vi om en demokratiseringsprosess som har pågått i 17 år!

ARENA vil tviholde på denne makten de har snart hatt i 20 år, og bruker alle midler både lovlig og ulovlig for å sikre dette. At det Salvadoranske folket frarøves muligheten til å velge fritt denne regjeringen som de måtte kunne ønsker seg på grunn av slike taktikker er en skandale som burde vekke avsky og fordømmelser fra hele verdenssamfunn. Men El Salvador er et lite, resursfattige land i USA sin sfære av interesse, og verdens media er mye mer opptatt av heksejakten for Hugo Chávez enn å fokusere på der det virkelig pågår brudd på demokratiske prinsipper og ytringsfrihet.

Dave Watson

En kort notis fra El Salvador

2009-03-04T18:11:00.006+01:00

Bildet viser en plakat i Bulevar de los Proceres i San Salvador.

Dette er en smakkebitt av nivå for valgkamp fra høyresiden.
På fjernsyn er det enda verre, med bilder av ødeleggelsen fra borgerkrigen knyttet til FMLN sin vispresidentkandidat, følgte av bilder av Fidel Castro og Hugo Chávez. Lite konstruktiv informasjon om hva ARENA tilbyr velgere. M.a.o. en skremselskampanje uten innhold.
Etter en 17 år lang demokratiseringsprosess har lite endret seg i El Salvador.
Dave

Skremselsvalg i El Salvador
Med bare litt over en uke før presidentvalg er det politisk klima het og opphisset. Ikke noe uvanlig for et valg i El Salvador som er et meget polarisert samfunn, men denne gangen er det noen grader varmere siden venstre parti til den tidligere geriljaen, FMLN, ser ut til å kunne vinne valget. Det er FMLN sitt fjerde forsøket siden de ble til et legalt politisk parti etter fredsavtalen i 1992, og de har ledet i de flest meningsmålinger helt fra begynnelse av valgkampanjen.

Det som kjennetegner valget er det ekstrem høyreparti ARENA sitt desperat forsøk på å hale inn på venstresiden med det som betegnes som en ”Kampaña de Mieda”, redselskampanje. Først og fremst dreier det seg om å knytte FMLN til Cuba og Venezuela. På svære plakater på hovedveiene, i helesides avisreklamer og propagandistiske fjernsynsinnslag, står den stakkars presidentkandidaten til FMLN, Mauricio Funes, klemt imellom Latin-Amerikas fremste busemenn, Hugo Chávez og Fidel Castro.

Men en slik fremstilling er litt vanskelig for folk flest i El Salvador å svelge. Funes er en respektert og godt likt oppsøkende journalist, en politisk moderat sosialdemokrat uten tidligere tilknyting til FMLN. Taktikken derfor er å fokusere på visepresidentkandidat, Salvador Sánchez Cerén, en tidligere geriljakommandant og uttalt sosialist, og betegner Funes som en nyttig idiot. Oppskriftet er enkelt; fjernsynsbilder av gerilja offensiver og ødeleggelsen fra borgekrigen, stillbilder av Sánchez Cerén med AK-gevær, en gestikulerende Hugo Chávez og kommentatorstemme som forteller seerne at FMLN er et volds-parti og en del av Chávez plan for å overta hele Latin-Amerika.

Det er ironisk at hver gang en menneskehetsorganisasjon prøver å få til en granskning av noen av de mest brutale massakre og politiske drap fra borgerkrigen der ARENA folk var ansvarlige, gir partiet høylydt uttrykk for at fortiden må glemmes og at det er uansvarlig med hensyn til fredsprosessen og forsoning å gjenåpne gamle sårer.

ARENA har nå holdt sammenhengende regjeringsmakt siden 1989. De har i denne tiden vært en av Latin-Amerikas mest korrupt. Det anslåes at minst US$.1,3 milliard har blitt underslått. ARENA har derfor mye å tape, miste de regjeringsmakt må de kunne vente en grundig etterforsking og rettsforfølgelse. ARENAs nyliberal økonomisk politikk har skapt store misnøye i befolkning, og de har heller ikke klart å gjøre noe med det som betraktes av mange som landets største problem, volds-kriminalitet. El Salvador er det farligste landet i den vestlige halvkulen. ARENA sin presidentkandidat, Rodrigo Ávila, har vært politisjef under to administrasjoner, og til tross for noen storstilte ”lov og orden” kampanjer mislykket fullstendig å få den redusert.

Men vinner FMLN valget kan ikke de vente noen hvetebrødsdager. ARENA i opposisjon vil utvilsomme føre en ødeleggende og desstabiliserende kampanje slik som vi har sett i Venezuela og Bolivia. De kommer også til å få gode hjelp fra privateide media, den samme media som fører skremselskampanjen deres under valget, i ytringsfrihetens navn.

Dave Watson

Filmvisning mandag 9. februar

2009-02-07T19:52:00.002+01:00

ÅPENT MØTE/Gratis inngang
Vi viser den prisbelønte filmen ”The War on Democracy” av John Pilger

John Pilgers dokumentarfilm War on Democracy utforsker desillusjon rundt innføring av demokrati, og konsentrerer seg om en del av verden hvor folk har kjempet for å plante demokratiets spire – bare for å se den bli brutalt knust. Filmen utspiller seg både i Latin-Amerika og USA, og utforsker det nåværende og historiske forholdet de politiske makter i Washington har med land som Venezuela, Chile og Bolivia. Pilger ruller opp de historiske fakta om kupp og motkupp, og viser hvordan amerikanerne hele tiden har arbeidet for å installere økonomisk modeller (og maktstrukturer) som passer amerikanske interesser - uansett pris. Pilger reiser også gjennom Venezuela med president Hugo Chavez. Denne dokumentaren er tankevekkende, gripende og stiller svært viktige spørsmål.

Latin-Amerikagruppene i Norge har Venezuela som et prioritert arbeids område, hva innebærer dette? Etter filmen skal vi ha en åpen diskusjon om utvikling i landet.

Sted: Seminarrom/Auditorium F (rom 212) på Sydneshaugen skole
Mandag 9. februar kl.19:00

Arr:Latin-Amerikagruppen i Bergen
http://www.latin-amerikagruppene.no/Lokallag/Bergen/index.html

Sosialisme for det 21 århundre

2008-10-23T13:59:00.004+02:00

Sosialisme for det 21 århundre
Åpent møte med Heinz Dieterich Steffan
Auditorium A på Sydneshaugen skole
Tirs. 4. november Kl.18.00
(gratis inngang)

Det 21. århundrets sosialisme er et begrep formulert av Heinz Dieterich Steffan. Venezuelas president, Hugo Chávez, har påpekt at for å oppnå denne type sosialisme er det nødvendig å gå gjennom en overgangsperiode som han kaller for et ”revolusjonært demokrati”. Målet er å utvikle ”Det nye historiske prosjektet”.

Dieterich Steffan er professor i sosiologi og metodologi ved UNAM i Mexico og en av de nærmeste rådgiverne til president Hugo Chávez i Venezuela. Han har skrevet bøker sammen med Noam Chomsky og er forfatteren til "Det 21. århundrets sosialisme". Han er i tillegg hjernen bak en del av de alternative eksperimentene Presidentene Chávez, Correa og Morales har satt i gang i Latin-Amerika. Eksperimenter som burde vekke stor interesser i disse tider med bunnløs krise for den nyliberalistisk økonomisk modellen.

Møte blir delte i tre deler med pauser i mellom: kl.18.00 foredrag med Heinz Dieterich Steffan. kl.19.00 paneldebatt med representanter fra Raudt, Sosialistisk Venstreparti og Attac. kl.20.00 åpent debatt.

http://www.latin-amerikagruppene.no/

Debatten fortsetter

2008-10-15T08:31:00.004+02:00

Thomas Ødegård fortsetter debatten med innlegg "Watsons verdensbilde" i papirutgaven av BA tirsdag 14. oktober. Her er mitt svar:

Thomas Ødegårds Medieterrorisme
Ved å spille det sårede, urettferdig behandlet offer for ”en forsøksvis giftig penn” prøver Thomas Ødegård (”Watsons verdensbilde” BA 14.10) på å slippe og svare på anklagene i mitt innlegg (BA 11.10). Jeg stilte spørsmålet hva vil Thomas Ødegård oppnå med å gjenta foreldete, usanne beskyldninger og ubegrunnede påstander om Hugo Chávez og den politiske prosessen i Venezuela? Siden disse, for lengst avslørte, påstandene er de samme som opposisjonen i Venezuela og Bush administrasjonen bruker, er det naturlig å konkludere med at det er ideologiske motivert hensikter som ligger bak.

Dette benekter Ødegård. Men ikke nok med det, han forsøker på nytt, ved å manipulere fakta, å bevise at det er meg som mangler forståelse av hva som foregår i dagens Venezuela. Så hva er faktisk sannheten med disse ”nye” gamle påstander?
Han legger for eksempel skylden på Hugo Chávez for at opposisjonen boikottet valget i 2005 som endte med at samtlige representanter i nasjonalforsamling ble forholdsvis regjering vennlig (men ikke ”fra presidentens eget parti” som Ødegård feilaktige påstår). Hvorfor påstå dette Ødegård? Organisasjon av Amerikanske Stater (OAS) meglet mellom regjering og opposisjon, og mente at alle opposisjonens vilkårene for gjennomføring av et rettferdig valg ble oppfylt (og husk at OAS har aldri blitt spesielt vennliginnstilt til Chávez).
Sannheten var at alle pålitelige meningsmålinger viste at opposisjonen ville lide et stort valgnederlag og at flere partier kunne risikere å falle under sperregrensen.

Og på nytt hører vi at Chávez er ansvarlig for at ”privat mediekanaler” (legg merk til misvisende bruk av flertall) som RCTV ikke får fornyet konsesjon. RCTV er den ENESTE mediekanal som ikke fikk fornyet sendekonsesjon, og dette for godt dokumentert og grov brudd på sendevilkårene lagt ned i landets kringkastingslov, en lov som til og med den norske ambassadøren har påstått er kvalitativt bedre en den norske varianten. Blant disse grove bruddene var kanalens aktiv deltagelse i det statskuppet som fjernet president Chávez i 37 timer, der alle regjeringsvennlige medier ble stengt, og den folkevalgt nasjonalforsamling, høyesterett og grunnlov ble oppløst. Hadde for eksempel CBS gjort lignende i USA vil kanalen ha blitt umiddelbar stengt og hele ledelsen fraktet av til Guantanamo. I Venezuela ble ingen rettsforfulgt og kanalen fikk sende på bakkenett i fem år frem til lisensen utløp.

Når han igjen bebreider Venezuela for kjøp av våpen fra Russland og ramser opp en imponerende liste over våpnene, måtte dette også sees i perspektiv. Venezuela har brukt $4 milliarder for å oppruste hele sine foreldet militære utstyr, i tillegg skal de låne $1 milliard fra Russland for å kjøpe nye våpen. Sammenlignet, kan Norge komme til å bruke dobbelt så mye bare for å kjøpe nye kampfly, og nabolandet Colombia har fått 10 ganger så mye militære støtte fra USA de siste 5 årene. Venezuela har en befolkning som er over seks ganger større en Norges og reelle militære trusler både fra grenseland og USA.

Det er synd at Ødegård dekker over sin manglende kjennskap til Venezuelanske politikken ved å beskylde meg for å være ”anti-amerikanske”, men slike har vi blitt vant med i disse ideologiske betonede debattinnleggene. Mine beskyldinger mot USAs aktive innblanding er godt dokumentert, ettersom dokumenter frigjort av ”Freedom of Information Act” viser tydelig både USA sin finansiering av opposisjon og direkte deltakelse i statskuppet. Jeg forstår godt hvorfor du ønsker å ”stopper debatten” Ødegård men BAs lesere fortjener litt mer pålitelig informasjon enn det du serverer.
Dave Watson Tidligere Valgobservatør i Venezuela

Svar til debattinnlegg om Hugo Chávez i BA

2008-10-08T20:53:00.005+02:00

Tirsdag 7. oktober ble det trykket en helesides debatt innlegg i BA (Bergens Avisen) om Hugo Chávez med tittel ”Hva vil Hugo Chavez?”. Innlegget var skrevet av masterstudent ved UiB Thomas Ødegård.
Artikkel var lite original og gjentok de kjente løgnaktige beskyldinger om at Venezuela var på vei til å være en diktatorstat under Chávez som har blitt avslørt mange ganger før.
Innlegget til Ødegård kom dessverre bare i papir utgaven av BA.

Under er svaret til Ødegård sitt innlegg:

Hva vil Thomas Ødegård?
Thomas Ødegård praktiserer den velkjent teknikken: dersom man gjentar en ting flere ganger så blir den til en sannhet (BA 7/10 ”Hva vil Hugo Chavez?”). Den har vi etter hvert blitt godt kjent med når det gjelder formidling av ideologisk ladet desinformasjon om Venezuela. BA føyer seg dermed til listen over norsk medier som deltar i den USA ledete internasjonale kampanjen for å knekke de skjøre eksperimentene i en alternativ sosial og økonomisk utvikling som begynner å utforme seg på det Latinamerikanske kontinentet. Eksperimenter som burde vekke stor interesser i disse tider med bunnløs krise for den nyliberalistisk økonomisk modellen.

Men tvert imot, med en blanding av usannheter og benektelse av fakta vil Ødegård prøve å overbevise BAs lesere at Venezuela er på vei til å bli en farlig diktatorstat som Mussolini’s Italia, hvis mål er å desstabilisere hele regionen med sin hensynsløs våpenkappløp og stormannsgale ambisjoner til dens president. At Chávez har vunnet 12 forskjellige valgprosesser, blant de 3 presidentvalg med økende oppslutning, samtlige godkjent av observatører fra EU, organisasjon av Amerikanske Stater og USAs Carter Foundation, gir heller ikke Ødegård betenkeligheter.

De fleste av Ødegårds påstander har blitt avslørt for lenge siden, og det er meget slitsom å måtte demaskere de på nytt og på nytt. Men når det foregår en manipulerende mediekampanje dirigert av et land som virkelig er en trussel mot verdens stabilitet, og der presidenten George W. Bush med sin stormannsgalskap har ført til hundretusener av tapt mennesker liv og uendelig med kriger, så er man nødt til å reagere.

”De sosiale forskjellene har ikke blitt markant bedre under Chávez” påstår Ødegård. Et merkelig påstand når til og med Verdensbanken mener at landet har redusert fattigdommen ”substansielt” de siste årene, fra 55 til 27%. Barndødelighet, analfabetisme, utdanning, antall leger per innbygger og minimumslønn er også ”substansielt” forbedret under Chávez. Og alt dette har blitt oppnådd på tross av et statskupp, og ødeleggende sabotasje som forkrøplet oljeindustrien og stagnerte økonomien i flere år. En masterstudent med så lite kunnskap om temaet han skriver om burde kanskje revurder sin karriere.

Videre vil Ødegård ha oss tro at Chávez forsøkte å endre grunnloven slik at han kunne være president for livstid, mens det faktiske forslag til grunnlovsendring bare innebærer at en statsoverhode kan stille til valg flere ganger, på linje med Frankrike, Italia, Storbritannia og, selvfølgelige, diktatorstaten Norge! Merkeligere er det når han beskylder Chávez for økende polariseringen i landet fordi han overlevde opposisjonens statskupp og ulovlige sabotasje av oljeindustrien!
Og så bebreider han Venezuela for å skaffe seg våpen fra Russland og Kina, at USA nekter å selge våpen til Venezuela samtidig som de ruster opp hæren i nabolandet Colombia (som er nå den tredje største mottager av US-våpen i verden og har den største kontingent av US militære rådgivere i regionen) har ikke noe betydning for Ødegård. Når vi tar i betraktning at USA har et uttalt mål om å få til et regimeskift i Venezuela, at de støttet kuppet mot Cháves og at de fremdeles finansiere opposisjonen, er det så rart at Venezuela prøver å skaffe seg våpen og diplomatisk støtte fra andre steder i verden?

For tiden foregår det et forsøk på en utvikling som er mer demokratisk og åpen enn vi tidligere har sett på dette kontinentet. I land som Venezuela, Bolivia og Ecuador ser vi begynnelse på et reelt alternativ til den gale ”Casino” kapitalismen som har herjet de fattige i den tredjeverden i 3 ti år. Nei Ødegård, det var mye enklere før i tiden når USA ganske enkelt knuste de små fattige bananrepublikker i sin ”bakgård” som ikke fulgt diktatene til ”onkel”. Forskjellen er at disse nye opprørske landene har olje og ikke bananer, og dermed økonomiske tyngde til å stå imot USA.
Dave Watson Tidligere Valgobservatør i Venezuela

Innlegget kom på trykk lørdag 11 oktober.

William Parra intervju

2008-10-08T20:48:00.002+02:00

Colombianske journalisten William Parra som var nylig i Bergen (se tidligere posting) ble intervjuet av både Bergens Tidende, Klassekampen (kun papir utgaven) og Avisa Nordland . Les intervjuene her:
http://www.bt.no/utenriks/article639985.ece
http://www.an.no/nyheter/article3824829.ece?service=print

Journalisme i Terrorens tidsalder

2008-09-27T20:25:00.002+02:00

Journalisme i Terrorens tidsalder
ÅPENT MØTE/Gratis inngang
Mandag 29. september kl.19:00
Rafto Huset, Menneskerettighetsplassen (på Høyden bak Botaniske hagen/Studentsenteret)

Den Colombianske journalisten William Parra som arbeider for latinamerikanske medianettverket TeleSur, bor for tiden i eksil i Venezuela etter drapsforsøk mot ham i hjemmelandet. Myndigheten i Colombia har forfulgt ham i flere år og nylig ble det tatt ut siktelse mot han for terrorvirksomhet og forbindelser med FARC-geriljaen.

Parra sammen med flere andre journalister og opposisjonspolitikere har blitt siktet etter tvilsomme påstander i forbindelse med drapet på FARC-lederen Raul Reyes og bevismateriale på beslaglagte datamaskiner. Den virkelige grunnen for siktelsene er disse journalistenes kritiske arbeid i forhold til den colombianske regjering, landets militære og de ekstreme høyre-paramilitære gruppenes sine brudd på menneskerettigheter.

Møtet er åpningsmøte på Latin-Amerika Uken i Bergen (programmet finnes på hjemmesiden). Møte blir holdt på spansk med tolking til norsk.

Arr:Latin-Amerikagruppen i Bergen

http://www.latin-amerikagruppene.no/Lokallag/Bergen/index.html

Bolivia aksjon i Bergen

2008-09-21T23:11:00.002+02:00

Fredag 19. september ble det holdt en symbolsk okkupasjon av Rådhuset i Bergen. Latin-Amerikagruppen i Bergen ønsket å vise solidaritet med regjeringen til Evo Morales og oppfordrer norsk myndigheten til å støtte opp om UNASURs deklarasjon av støtte til den bolivianske regjeringen. Det ble lest opp en appell og overlevert et brev til Bergen Kommune (se under). UNASUR deklarasjon finne på denne lenken: http://boliviarising.blogspot.com/2008/09/unasur-declaration-on-bolivia.html

Appell ved Marte Fjørtoft
Dette er ein symbolsk og fredelig okkupasjon av rådhuset som skal rette fokus mot høgresidas okkupasjonar av offentlege instansar i Bolivia. Ved å okkupere rådhuset for å halde ein appell til støtte for Bolivias folkevalde regjering og grasrotorganisasjonar i landet, vil vi illustrere situasjonen i Bolivia, der statlege institusjonar som eksisterar til det beste for folket blir overtatt av valdelege grupperingar tilknytta udemokratiske krefter.

Vi fordømmer brota på menneskerettar som i dag finn stad i Bolivia. Gjennom bruk av vald, drapstrugingar og okkupering av ikkje-statlege organisasjonar, statlege kontor og TV-kanalar, flyplassar og bussterminalar terroriserar dei tidlegare makthavande i Bolivia tilhengjarar av regjeringspartiet Movimiento Al Socialismo. Pådrivarane for desse overgrepa av opposisjonen som har hovudsete i Santa Cruz fylke.

Opposisjonen til den demokratiske folkevalde presidenten Evo Morales og regjeringspartiet er ein allianse av personar med tilknyting til politiske parti på høgresida, borgarkomitear og høgreekstremistiske organisasjonar som Unión Juvenil Cruceñista.

Den tradisjonelle makteliten som før presidentvalet av Morales i 2005, hadde politisk og økonomisk kontroll over Bolivia gjer no det dei maktar for å hindre at sosiale og økonomiske reformer blir gjennomført i landet. Desse reformene er satt i gang av Morales og MAS for å jamne ut dei enorme økonomiske forskjellane som eksisterar i Bolivia. Den økonomiske eliten fryktar no at deira posisjonar og rikdomar står i fare. Gjennom å skape uro i landet ved bruk av ein splitt og hersk teknikk prøvar dei no å framprovosere ein borgarkrig for å kunne styrte President Morales. Morales fekk i august fornya tillit frå folket gjennom ei folkeavstemning som viste at rundt 2/3 av befolkninga støttar dei endringsprosessane som er satt i gang i landet.

For å setje regjeringa sine støttespelarar ut av spel har den valdlege organisasjonen Union Juvenil Cruceñista tatt over rundt 15 institusjonar i Santa Cruz fylke. Den statlege TV- kanalen er okkupert noko som førar til at opposisjonen har fullstendig kontroll over media i området. Media blir offensivt brukt i propaganda mot regjeringa, og personar frå regjeringa og menneskerettsorganisasjonar har ikkje moglegheit til å få sine synspunkt ut til befolkninga.
Svartelister produsert av Union Juvenil Cruceñista inneheld namna på personar frå MAS og ikkje-statlege organisasjonar som jobbar for menneskerettar. Fleire av personane på dødslistene har gått under jorda i frykt for sine liv. Drapstrusslar har også blitt proklamert gjennom TV-kanalar styrt av opposisjonen.

Med bakgrunn i eskaleringa av vald, vandalisme og rasisme provosert fram av høgresida i Bolivia, fordømmer vi dei overgrepa som er satt i gang mot demokratiet og dei endringsprosessane som Bolivia er inne i, og som majoriteten av folket har stemt på og støttar.
Vi krev at de norske regjeringa sluttar seg til den søramerikanske unionen (UNASUR) si støtteerklæring til den bolivianske regjeringa og landets president Evo Morales og at Bergen kommune gjer eit støttevedtak i solidaritet med den bolivianske regjeringa.

Til Bergen kommune, bystyret og byrådet

Fredag 19.september kl 10.00 holdt ei gruppe tilknytta Latin-Amerikagruppen i Bergen (LAG) en symbolsk okkupasjon av rådhuset i Bergen. Ved å okkupere rådhuset ville vi illustrere situasjonen i Bolivia, der offentlige institusjoner som eksisterer til det beste for folket blir overtatt av voldelige grupperinger tilknytta udemokratiske krefter.

Vi krever:
At Bergen kommune gjør et støttevedtak i solidaritet med den bolivianske regjeringa.
At kommunen oppfordrer den norske regjeringa til å slutte seg til den søramerikanske unionens (UNASUR) støtteerklæring til den bolivianske regjeringa og dets president Evo Morales.

Vi gjorde dette for å sette fokus på den eskalerende voldssituasjonen i Bolivia, primært i de østlige delene av landet. I storbyen Santa Cruz de la Sierra har offentlige institusjoner og bygninger blitt okkupert og vandalisert av voldelige ungdomsgjenger tilknytta regjeringas opposisjon som består av store landeierne og fylkesmyndighetene i lavlandet. I tillegg har privatpersoner og frivillige organisasjoner mottatt dødstrusler og det har vært flere attentat både mot kontorer og private hjem den siste tida. I det nordlige fylket Pando blei minst 30 personer drept, flere titalls er såra og over hundre er fortsatt savna etter en massakre av bønder leda av folk tilknytta fylkesmyndighetene.

Vi gjennomførte denne aksjonen i solidaritet med våre samarbeidsorganisasjoner i landet, som nå må jobbe fra hemmelig adresse og med fare for deres liv. Disse organisasjonene jobber med blant annet utdanning, menneskerettigheter, likestilling og rasisme. Flere av våre egne aktivister er i Bolivia og Santa Cruz nå, og vi har daglig kontakt med disse. Mange fra lokallaget vårt i Bergen har også nylig vært i landet, og vi overvåker situasjonen nøye.

Vi er svært bekymret for utviklinga i Bolivia og for sikkerheten til våre samarbeidsorganisasjoner. Bolivias folk og deres regjering trenger internasjonal støtte nå! Vi vet at støtterkæringer har en svært høy verdi for de som arbeider for demokrati og menneskerettigheter i landet. Vi oppfordrer derfor på det sterkeste norske myndigheter til å reagere.

For Latin-Amerikagruppen i Bergen,
Marte Fjørtoft (koordinator) – tlf 97714121 – epost marterf@gmail.com
Martin Lindland – tlf 95743280 – epost lindlandmartin@gmail.com

For mer bakgrunnsinformasjon om hva som skjer i Bolivia, se våre nettsider www.latin-amerikagruppene.no. Se spesielt ”Opposisjonshovedstaden Santa Cruz”:
http://www.latin-amerikagruppene.no/Objekter/9545.html og
”Massakre av bønder i Bolivia”: http://www.latin-amerikagruppene.no/Objekter/9546.html.

Vedlagt følger UNASURs erklæring om Bolivia (på engelsk) og appellen vi holdt under okkupasjonen.

What is the Venezuelan News Media Actually Like?

2008-07-17T10:16:00.001+02:00

På møtene som vi arrangerer om Venezuela er spørsmål om presse/ytringsfrihet en gjenganger. Inntrykket som spørsmålstiler vanligvis har er at det ikke er pressefrihet og at Chávez kontrollerer flertallet av landets medier. At dette inntrykket er gjeldende er ikke vanskelig å forstå når man ser hvordan emnet er fremstilt i media.

En artikkel som er nylig formidlet av den Washington baserte Council on Hemispheric Affairs er en meget interessant korrektur til denne stadige feil fremstilingen i ”mainstream Media”. Artikkelen burde leses av alle journalister og redaktører før de setter i gang med å skrive om noe som de har åpenlyst ikke peiling på

Artikkelen kritiserer US media for den feilaktige måten de fremstiller pressefrihet i Venezuela. Men media i Norge har heller ikke mye å skryte av når det gjelder feilaktige fremstiling av mediasituasjon i Venezuela. Noe som er grunn til at disse spørsmål kommer opp igjen og igjen. Til og med tidligere rådgiver til Erik Solheim, Peter Eide har kommet med feilaktige påstander om at Chávez har stengt aviser. Noe som har sikkert bidratt til de negative uttalelser om Chávez fra Solheim under utspørringen i stortinget.

Jeg lurer på hvordan Erik Solheim vil ha reagert om en Venezuelansk statsråd hadde kritisert Norge for overgrep mot ytringsfrihet med utgangspunkt i saken om ikke fornyelsen av P4 konsesjonen for noen år siden. Les videre:

What is the Venezuelan News Media Actually Like? By Andrew Kennis

Listening to accounts by the U.S. news media and to the public postures taken by the Bush administration, one would think that there is no freedom of expression in Venezuela. The impression most U.S. citizens have is that the media is virtually under direct state control. Independent reporting, free from the government’s fiery rhetoric, has been noticeably absent. A careful and sober account of Venezuelan media that focuses on the most basic and uncontroversial facts of what constitutes the Venezuelan media today has been non-existent in mainstream U.S. media (and even in many independent sources as well). Such reporting could present a more accurate picture of the actual situation of freedom of expression in Venezuela.

“Totalitarian censorship”

In light of characterizations by the Bush administration of the Venezuelan media that are too often unquestionably reported and frequently parroted by the U.S. news media, serious concerns of media independence from President Bush’s foreign policy line arise; a comparison between the two goes far to illustrate the serious problem of the lack of media independence.

Public officials in Washington – never great friends of President Chávez – have always seen the media as a key battleground. U.S. legislation has launched and financed significant news propaganda incursions into the Venezuelan media. Representative Connie Mack IV (R-FL) successfully pushed through an amendment in 2005 to a Foreign Relations Reauthorization Bill that provided for 30 minutes of programming every day from the Broadcasting Board of Governors (the same government agency that runs Radio Free Europe) to be transmitted over Venezuelan airwaves. Mack remarked at the time, “in Hugo Chávez’s Venezuela there is no free press – just state controlled anti-American propaganda.”

Other initiatives have followed, including a 2007 measure that brought $10 million in financial support for Voice of the America to expand its broadcasts in Venezuela. Mack once again railed against the Venezuelan media: “Freedom of the press died in Venezuela on May 27, 2007, when Chavez shut down Radio Caracas Television” (Miami Herald, 06/22/07).

This stance is a familiar one, coming both from Congress and the White House. In a speech to the Organization of American States after the Venezuelan government refused to renew private network Radio Caracas Television’s (RCTV’s) broadcast license last May, Secretary of State Condoleezza Rice said: “Freedom of speech, freedom of association and freedom of conscience are not a thorn in the side of government … Disagreeing with your government is not unpatriotic and most certainly should not be a crime in any country, especially a democracy.”

The U.S. news media have overwhelmingly parroted such claims from the government. Many of these news accounts came after the controversial RCTV decision, but such coverage has long existed and has been well documented by the media watchdog group, Fairness and Accuracy in Reporting.

Typical of opinions on the RCTV decision was that of syndicated columnist Miguel Perez, in an op-ed published in the Chicago Sun-Times and other papers. Perez called the license denial “totalitarian censorship” and a clear example of “censoring the opposition in the media” (01/09/07). A Washington Times staff editorial wrote that Chavez’s RCTV decision should be marked as nothing less than “the return of the authoritarian left” (06/08/07).

The coverage revealed confusion about some of the basic issues in the RCTV license non-renewal. The Washington Post, one of the most influential dailies in the U.S., irresponsibly included quotes about non-existent legal reforms in the leading paragraphs of one article. “The government is trying to change the laws and indoctrinate the population,” read a quote from a protesting college student and Venezuelan expatriate (06/16/07). However, no law was changed by not renewing the network’s license. Legal Reforms in the early 1990s bestowed this responsibility on the Venezuelan executive branch (a fact rarely cited in mainstream accounts).

News reports published in the U.S. sometimes contradicted themselves with conflicting facts and unquestioned characterizations. In an analysis from the Houston Chronicle, one of the longer and more comprehensive think-pieces on the RCTV issue, Chávez’s actions were described as a “frontal assault on freedom of the press.” In the same piece, it was interestingly admitted toward the end of the article that, “RCTV and other stations … are owned by some of Venezuela’s wealthiest families [and] began playing an overt political role” following Chavez’s initial landside electoral victory in 1998. Further noted, was the fact that “the Chavez government has the legal right not to renew RCTV’s license,” characterizations that would seemingly clash with the unquestionably reported “frontal assault” description that led the article (Houston Chronicle, 05/27/07).

Polls supposedly revealing deep opposition and “widespread disagreement” to Chavez’s decision were routinely cited out of context (Romero, NYT, 05/27/07), often without any reference to the fact that most, “viewers in [at least one oft-cited] survey expressed little concern about losing access to RCTV’s anti-Chavez news programs … [and] instead … complained about missing the station’s soap operas and game shows – like the Venezuelan version of ‘Who Wants to Be a Millionaire.’” This latter piece of information, however, was a buried item in and of itself and appeared toward the end of the article (Houston Chronicle, 5/27/07).

To be sure, the RCTV “closure” is a complex one, and there are many different perspectives that should be presented. But the issue never received the subtle and careful treatment it deserved in U.S. media coverage (again, see the sidebar for links to FAIR for more information on this point). More importantly, the obsessive focus on the RCTV issue effectively shut out any substantial attention to a key question that would have gone far in settling many of the points of disagreement in that debate.

Analyses Found in Independent News Media

Far different depictions, noticeably absent in mainstream coverage, were found in independent news sources.

Writing for the Nation, Mark Weisbrot, who is co-director of the Center for Economic and Policy Research, characterized Venezuela as having “the most anti-government media in the hemisphere” (12/06/06). Eva Golinger, a Venezuelan-American lawyer and prominent critic of U.S. foreign policy, wrote that, “You turn on any of the channels here and you’ll see that there’s more freedom of expression enjoyed in Venezuela than probably anywhere else in the world. It’s the only place where they can go on television and talk about killing the president, or saying the most derogatory and offensive things on a news hour” (interview on Z-Net, 2005). PR Watch refers to the “… former AP correspondent in Venezuela Bart Jones, [who] dismisses the criticism of the RCTV non-renewal as the result of a ‘web of misinformation,’” and instead maintains that RCTV “should not be seen as free-speech martyrs. Radio, TV and newspapers remain uncensored, unfettered and unthreatened by the government. Most Venezuelan media are still controlled by the old oligarchy and are staunchly anti-Chavez.”

Contrasting points and analyses such as these beg the question: what is the actual composition of the Venezuelan media in terms of its ownership and editorial positioning toward the Chávez administration? Indeed, some characterizations in the U.S. news media described RCTV as being: “one of [only] two [broadcast networks] that presented opposing views of President Hugo Chavez’s rule” (Seattle Post-Intelligencer, 10/23/07). However, the facts show otherwise.

Ownership Structure and Editorial Leanings of the Venezuelan News Media

A Venezuelan Congressional leader protested to the New York Times in a June 2007 letter to the editor that: “broadcasters like Venezuela’s Radio Caracas Television use a limited public good – the broadcast spectrum – and must abide by long-accepted public-interest standard,” adding that the overwhelming majority of ownership “is in private hands, much of it owned by huge conglomerates.”

Starting with the television media, the favored new source of most Venezuelans, there are at least five nationally broadcasted television stations that transmit via “free-over-the-air” and publicly allotted signals (other accounts put the total as high as eleven, depending on different definitions of what is considered “national”). Even using the conservative estimate, previous to the RCTV closing, three of these five stations were privately owned and commercially operated. These included Venevisión (established in 1961, formerly owned by Mexico’s Televisa, but now controlled by Grupo Cisneros), whose television programs are picked up by a television source familiar to U.S. citizens, Univision; Televisión de Venezuela (Televen; established in 1988); and lastly, RCTV.

All three of these broadcast networks were overwhelmingly favorable to the two-day-long 2002 military coup that temporarily unseated President Chávez. The government’s claim that RCTV actively participated in the coup is well documented. So there is little controversy about the autonomy and independence of these corporate-run stations. Venevision and Televen both maintain that they do not want to be involved in political conflicts and strive to maintain “objective” positions. No prominent analyst has seriously contended, however, that either of these stations are “pro-Chávez.”

The other national channels on the limited electromagnetic spectrum are public and state-controlled. Before RCTV, there were only two, but now there are three: Venezolana de Televisión (VTV, established in 1964); Visión Venezuela (ViVe TV, established in 2003); and Televisora Venezolana Social (TVes, established in 2007 as RCTV’s replacement). By the most conservative of estimates then, 3 out of 5 national channels are funded by the state. And according to other accounts that give a higher total number of national stations, seven of the eleven stations are private and corporate controlled. None of these seven maintain in any meaningful way “pro-Chávez” stances.

By broadening the picture to include regional stations, as well as cable and satellite stations, we see an even greater presence of private and corporate media. Both Globovisión and CNN en Español have attracted the ire of Willian Lara, the Venezuelan communications minister, for their sharp criticism of Chávez and their alleged anti-government messages (Romero, NYT, 05/29/07). In an interview with this author, CNN en Español president Christopher Cromwell proudly remarked that Chávez may not like the programming on his network, but this meant CNN was doing it job correctly.

Globovisión is one channel somewhere between regional and national, as it is widely broadcast in the major metropolitan areas of Caracas, Carabobo and Zulia, and also via satellite on the DirectTV network. It is also one of the most resolutely anti-Chávez stations in its editorial stance.

There is even a major regional network that is neither state-run nor commercially oriented. Valores Educativos Televisión (Vale TV) has been on the air since 1998 and is run by Asociación Civil, which is managed by the Catholic Church. Vale TV is indeed one of the reasons why the Venezuelan news media is arguably much more diverse and free than U.S. news media are depicting.

Despite their nearly national reach, the U.S. commercial media rarely mention these networks. However, even the most conservative estimates put private commercial ownership at no less than 75% of the television news media. Other estimates that include more outlets are as high as 95%.

Looking at Venezuela’s print media paints an even greater opposition presence than television, with publications deeply critical of the Chávez administration, commercially oriented and corporate-owned. The D.C.-based think-tank Council on Hemispheric Affairs (COHA) described the issue in blunt terms: “nine out of ten newspapers, including [the most prestigious daily] El Nacional and [the business-oriented] El Universal, are staunchly anti-Chávez” (Council of Hemispheric Affairs, August 21, 2005). Opposition to Chávez, given the commercial character of daily newspapers in Venezuela, is especially rampant in print; not even one major daily newspaper is controlled or funded by the state.

There are twenty-one daily newspapers in Venezuela’s largest city and capital, Caracas, eleven of which are considered to be of significant influence and eight of which that are also distributed nationally. This pales in comparison to the situation in the U.S., where the largest city has only four major dailies (New York Times, Wall Street Journal, New York Post, Daily News), at least two of which are significantly sympathetic to the Bush administration’s policies. Further, only two of these four papers (New York Times and Wall Street Journal) double as a nationally distributed daily newspaper – the U.S. only has four nationally distributed daily papers (the USA Today and Washington Post comprising the other two).

Venezuela thus has at least as varied a print sector as the U.S. does – and in some ways, it is more diverse. Indisputably, Venezuela has a wider array of print choices and a larger amount of nationally distributed publications. But this is not the only democratic aspect of Venezuelan media. An often overlooked but widespread movement has also come to bear in a country full of social and political change.

Community Media

Community-oriented, non-profit, non-commercial, citizen and volunteer run media has long been a part of the changes that have swept Venezuela.

Next year will mark the first decade of community media’s constitutional existence in the country. Indeed, community media’s origins date back to the Venezuelan Constitution that was adopted in a 1999 referendum, with over 90% of the vote in its favor. More importantly, however, is the tremendous growth of this new form of media since 2002.

The failed 2002 military coup against President Chávez is widely seen as one of the prime triggers for the furious growth of community media in Venezuela. In 2002, there were seven community radio and two community television stations operating in Caracas. Since then community media has grown markedly. The successful staying of the short-lived 2002 military coup was, in part, the result of the efforts of community media activists counteracting the huge show of support for the coup by private media companies. In fact, during the coup’s two-day run, the opposition reportedly forced the closure of community media outlets such as Catia TV. After the failure of the coup, however, the popular resistance that had toppled it inspired the creation of dozens of community media collectives, ballooning its presence across the country.

Eighteen months after the coup, leading political analyst Greg Wilpert was already writing about, “the explosion of Venezuela’s alternative and community media,” which he argued was a consequence of three related factors: “the complete lack of balance with Venezuela’s private mainstream media, the successful overthrow of the April 2002 coup attempt, and the active legal support of the state for community media” (Venezuelanalysis.com, 11/14/2003). By 2005, over thirteen times as many community radio stations appeared on the scene, the total increasing from 13 to 170. Community television stations are also sprinkled across the country and have a considerable presence in Venezuela.

Another vital part of the community media movement has been an online-based news agency Aporrea.org. Operating on a shoestring budget and a staff of six to eight full-time activists – supported by hundreds more contributors – the cutting edge reporting and analysis published on its web site has garnered tremendous hit counts, sometimes numbering in the millions (see extensive interview conducted by former Narco News editor, Luis Gomez: Part I, Part II).

The collaborators and members that are part of Aporea.org read like a cross section of the type of Venezuelans most attracted to community media in general: “members of popular, cultural and community work groups of the Caracas neighborhoods, communicators from the Community Radio stations, union activists from the Bolivarian Workers Force, members of neighborhood organizations and of Bolivarian Circles, people from the popular and progressive networks that live in the Venezuelan capital,” as Aporrea’s most involved activists told to Gomez. As a result of these inclinations, it is fair to say that community media is not a resource to those who would identify themselves with the opposition to the government. Instead, however, it has opened up a huge channel to voice the viewpoints of sectors of the Venezuelan society that simply do not have a significant presence in the mainstream media.

Given the popular support that President Chávez commands , there are enough elements in community media to support a healthy stream of criticism that is undertaken in order to “deepen the revolution,” to borrow the words of one of the founders of Aporrea, or to simply uncover abuses of authority and corruption in the government. More than anything else, however, Venezuelan community media acts as a buffer against the plethora of uncovered stories and overlooked facts in the corporate dominated mass media in Venezuela. Despite the important roles that community media in Venezuela fulfills, even its most active participants are under no illusions about the challenges that remain ahead, as they often describe their status as “marginalized” forcing them to act amongst merely “small nuclei and groups.” Nevertheless, in light of the numbers generated by impressive online hit counts, the diffusion of television and radio broadcasts and the ever-growing number of stations connected to them, the facts that millions of Venezuelans read, listen to, watch and/or directly involve themselves in community media.

It is once clear that the media in Venezuela do not suffer from direct state control or censorship. Conversely, the key question for the future is not how little freedom of expression is present in Venezuela, but how much expression and influence will be achieved directly by citizen-run and community oriented media.

Solidaritetsfestivalen lørdag 21 juni

2008-06-12T11:40:00.005+02:00

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) arrangerer solidaritetsfestivalen for fjerde året på rad. Temaet for årets festival er: Rettigheter, mer en bare fine ord – kampen fortsetter! Mange land i Latin-Amerika har nå oppnådd rettigheter på papiret, men i virkeligheten er situasjonen dessverre en annen. Denne festivalen er til ære for et fortsatt kjempende Latin-Amerika.

Hvor: BLÅ, Brenneriveien 9c
Fri entré

Når: lørdag 21. juni fra kl 12.00 til 22.00

Program:
Gert Nygårdshaug leser fra Mengele Zoo
Capoeiraperformance Afro Cyberdelia
Capoeirakurs med Capoeira Brasil

Klesbyttemarked (ta med klær du vil bytte bort!)
Stands fra diverse organisasjoner
Fotoutstillinger fra Latin-Amerika
Husbyggeprosjekt
Barneaktiviteter
Filmvisninger

Konserter:
Herr Nilsson
Bernard Briis Band
Tumbao Chacao Trincao
Oslo Radio Orkester
Dunderhonning
Therese Aune
Isak Watn
Herreløse

Verdens beste presidenten

2008-05-10T23:39:00.002+02:00

Spanskspråklige aviser gjengir i dag en uttalelse fra Brasils president Inacio Lula da Silva: "Hugo Chávez er uten tvil den beste presidenten Venezuela har hatt på hundre år".

Lula legger til: "Seirene til Hugo Chávez, Evo Morales i Bolivia og andre, den siste til Fernando Lugo i Paraguay, er synonyme med demokratisk fremskritt".

Sitatet stammer opprinnelig fra et intervju med Der Spiegel.

Dette kommer kort tid etter at Lula roste det venezuelanske statsoverhodet som "den store fredsskaperen" under konflikten mellom Ecuador og Colombia. Uttalelsen ble for det meste ignorert av europeisk presse, som i stedet forsøkte å mistenkeliggjøre Chávez og fremstille ham som årsak til bråket.

Brasil er det største landet i Latin-Amerika med 170 millioner innbyggere. Regjeringen der støtter åpent Venezuelas president. Likevel fremstiller fortsatt norske medier Hugo Chávez som et nesten isolert fenomen, en kontroversiell, autoritær statsleder blant demokratiske naboer.

Hvorfor finner man det nødvendig å vri slik på virkeligheten?

Even Sandvik Underlid

Nyttige Idioter!

2008-05-02T07:59:00.013+02:00

Hvem sa at venstresiden var en haug av heltedyrkende, nyttige idioter?

OK da, men på 1. mai er det lov å ha det gøy!!!

Fra 1. mai markering i Bergen, apell om medias dekning av Venezuela.

Underskriftskampanje for Bolivia

2008-04-24T09:08:00.001+02:00

Alla för Bolivia
Den pågående förändringsprocessen till fördel för folkflertalet i Bolivia riskerar att brutalt stoppas. Den företrädare för ursprungsfolken som valdes till president med ett väljarstöd utan like i landet och de åtgärdsprogram som gynnar folkflertalet och som återtar kontrollen över naturtillgångarna, har från första stund tvingats kämpa mot oligarkernas konspirationer och imperiets inblandning.

De senaste dagarna har konspirationerna trappats upp till oanade höjder. Oligarkernas aktioner för att undergräva grundlagen med sikte på att splittra upp den bolivianska nationen speglar dessa gruppers rasistiska och elitistiska inställning. De utgör en mycket stor fara inte bara för detta lands sammanhållning utan också för andra länder i vårt område.

Historien visar med all önskvärd tydlighet hur fruktansvärda följderna för mänskligheten kan bli av separatistiska splittringsförsök, uppmuntrade och uppbackade av främmande intressen.
I detta läge vill vi som skriver under detta upprop visa vårt stöd för president Evo Morales Aymas regering, för dess förändringspolitik och för det bolivianska folkets suveräna grundlagsprocess. Samtidigt tar vi avstånd från den så kallade Autonoma Stadgan för Santa Cruz för dess grundlagsvidriga karaktär och dess hot mot en av Vårt Amerikas nationer.Vi uppmanar alla goda krafter att tillsammans höja sina röster för att på alla möjliga vägar och sätt fördöma detta försök att splittra och undergräva ett land i en historisk tid för Latinamerika.

Skriv under her:
http://www.todosconbolivia.org/index.php?cont=registro&lang=2&declara=7

2008-04-10T21:58:00.006+02:00

Når er et statskupp ikke et statskupp?

Når USA sier det ikke er et statskupp!

I anledning 6 årsdag for statskuppet i Venezuela- Statskupp som ikke var et statskupp!

Det er gått nøyaktig seks år siden et av Latin-Amerikas korteste statskupp fant sted i Venezuela, den 11. april 2002. Både internasjonale og norske media presenterte oss for en usann virkelighetsbeskrivelse. I løpet av de 47 timene kuppet varte, klarte media å overbevise verden om at Hugo Chávez hadde beordret soldater til å skyte mot fredelige opposisjonsdemonstanter og at flere titalls sivile var drept. Chávez skulle ha skrevet under på sitt avskjedsbrev og ha gått frivillig av som president. I maktvakuumet som oppsto tok lederen for arbeidsgiverorganisasjon Fedecamaras over som president. Pressetalsmannen for det Det hvite hus ønsket kuppet velkommen og mente at det var en positiv og demokratisk utvikling.

Virkeligheten kunne ikke vært fjernere fra medias fremstilling. Et velregissert mediekomplott der demonstrantene ble skutt av opposisjonens egne skarpskyttere skulle skape et påskudd for den USA-støttede opposisjonen til å kvitte seg med landets folkevalgte president. Opposisjonskontrollerte media sendte kontinuerlig manipulerte filmopptak av hendelser og oppfordret folk til å styrte regjeringen. "Vi hadde et dødelig våpen- media!" sa en av kuppmakerne, viseadmiral Victor Ramírez, da han takket media for innsatsen under en fjernsynssending på kuppdagen. President Hugo Chávez ble arrestert og fløyet til et fengsel på en fjerntliggende øy. Etter at Pedro Carmona ble sverget inn som president, stengte han resolutt både Høyesterett og den demokratisk valgte nasjonalforsamlingen i tillegg til at han oppløste grunnloven. Chávez-vennlige media ble stengt, og hans tilhengere ble brutalt undertrykket.

Sannheten skulle imidlertid komme for en dag når hundretusener av venezuelanere strømmet ned fra slumområdene i fjellsidene rundt hovedstaden Caracas. Folkemassene omringet presidentpalasset Miraflores, tvang kuppmakerne til å flykte og forlangte gjeninnsettelsen av deres lovlig valgte president. På dette tidspunktet valgte opposisjonsmedia å avbryte nyhetssendingene og sendte i stedet tegnefilmer.

Norske media fortsatte å formidle opposisjonens fremstilling om at det ikke hadde vært et statskupp, men at et maktvakuum hadde oppstått etter Chávez' avgang.Dessverre har lite endret seg i medias fremstilling av utviklingen i Venezuela siden den gang.

Media spiller fremdeles en beklagelig rolle gjennom fremstillingen av et virkelighetsbilde som tilfredsstiller USAs ønsker. Dette så vi senest i mars i år da det colombianske militæret gikk til ulovlig aksjon på ecuadoriansk territorium. Bombingen over grensen til Ecuador drepte et tjuetalls sovende geriljasoldater, en sivil ecuadorianer og fire meksikanske universitetsstudenter. Det er tydelig at aksjonen var et forsøk på å ødelegge forhandlingene mellom den venezuelanske regjeringen og FARC om løslatelsen av flere profilerte gisler. Forhandlingene var i ferd med å åpne for muligheter for en fredelig løsning på Colombias mangeårige konflikt, men hadde svekket den colombianske presidenten Álvaro Uribe sitt omdømme. Uribe og USA har hele tiden ytret ønske om en utelukkende militær løsning på konflikten.

Lite overraskende har norske media stort sett videreformidlet den colombianske versjonen av hendelsen og latt alvoret i grensekrenkelsen passere som et nødvendig tiltak i "Krigen mot terror". Hugo Chávez har blitt fremstilt som en krigshisser fordi han forflyttet militære enheter til grensen mot Colombia for å hindre et lignende angrep på venezuelansk side av grensen. Media har også presentert ikke-bekreftede påstander om Venezuelas finansiering av FARC- geriljaen og om FARC sitt forsøk på å fremstille våpen fra uran.

Denne formen for mediemanipulasjon som et politisk våpen har fått betegnelsen "terrorismo mediático" ("medieterrorisme") i Latin- Amerika. Nyheter fra land som Venezuela, Bolivia og Ecuador, som har valgt en alternativ modell til den såkalte Washington-konsensusen, blir konstant utsatt for slik medieterrorisme.Dette burde skape en debatt om media sin rolle i samfunnet, og om hvorfor noen få pengesterke media monopoler skulle ha rett til å motarbeide og undergrave demokratiske prosesser.

Dessverre dreier debatten om ytringsfriheten i Norge heller mer om de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folk! Dette er en alvorlig trussel mot demokratiet i dagens Latin- Amerika og vi vil oppfordre norske media til å være mer kritisk til sitt kildemateriale og til å være mer undersøkende og analytiske i sin dekning av forhold i Latin-Amerika.

Dave WatsonNettverk for Venezuela

Dette er en litt omarbeidet utgave av pressemelding fra LAG-Norge:
http://www.latin-amerikagruppene.no/Objekter/9061.html

Åpent møte

2008-03-27T14:29:00.003+01:00

Folket og presidenten et portrett av den bolivarianske revolusjonen
Mandag 31. mars Viser vi ”Folket og presidenten – et portrett av den bolivarianske revolusjonen”(Norge, 2007)

En Dokumenterfilm av Iselin Åsedotter Strønen & Hildegunn Wærness

Gratis inngang

Tid: Kl.19.00 Sted: seminarrom K (tidligere aud. K) på Sydneshaugen skole, Bergen

Filmen ble laget før folkeavstemning om ny grunnlov i desember i fjor. Som visst tapte Chávez avstemningen, dette ble tolket av flere som et tegn for at han har begynte å miste folkets støtte og at den revolusjonær prosessen er i krise. Etter filmen blir det anledning til å ta en diskusjon om denne politiske utviklingen siden filmen ble utgitt i flor høst.

Omtale fra Bergen International Film Festival (BIFF):

Hvordan har det seg at kontroversielle Hugo Chávez ser ut til å ha så stor støtte i folket sitt?Venezuelas president får mye oppmerksomhet i Norge til latinamerikansk statsleder å være. Som regel dreier oppmerksomheten seg om Chávez’ spotting av USA og landets leder, samt om hans oppfatning av demokrati, som ikke alltid stemmer med vår. Riktignok er han valgt med enorm oppslutning, spesielt fra landets fattige, men tukling med konstitusjonen for å samle mer makt hos presidenten, gjerne over lengre tid, har en tendens til å gjøre mediene urolige. I FOLKET OG PRESIDENTEN møter vi Chávez-tilhengere og får vite hva det er som gjør at de plutselig bryr seg om å stemme, i et politisk system folk lenge har følt seg utstøtt fra. Filmen er spilt inn under fjorårets valgkamp som førte til nok en brakseier for Chávez. Det venezuelanske folket forteller her om de forskjellige sosiale reformene som har blitt innført siden Chávez vant sitt første valg i 1998. Vi konfronteres med mulige USA-støttede invasjonsplaner fra nabolandet Colombia, og opp mot valget øker nervene og frykten for flere militærkupp, som i 2002.

Arr:Latin-Amerikagruppen i Bergen

http://www.latin-amerikagruppene.no/Lokallag/Bergen/index.html

Bekymring over tilspissing av konflikt

2008-03-06T09:10:00.001+01:00

Latin-Amerikagruppene i Norge reagerer på konflikten etter Colombias ulovlig aksjon i Ecuador og oppfordrer til deltaggelse i demonstrasjon mot statlig vold i Colombia i Oslo, Bergen og Stavanger 6. mars. I Oslo samles det uten for Stortinget kl.16.30, i Bergen samles det til markering kl.18.00 ved den Blå Steinen, Torgalmenningen, og i Stavanger kl. 19.00 Arneageren i Stavanger.

Bekymring over tilspissing av konflikt

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) ser med stor bekymring på den spente situasjonen mellom Colombia, Ecuador og Venezuela, som har oppstått i kjølvannet av det colombianske militærets ulovlige aksjon over grensen til Ecuador lørdag 1. mars.

Krenkelsen av Ecuador sin territorialgrense er svært alvorlig, et faktum vi mener norske media har nedtonet. Colombia har skapt en svært farlig presedens ved å gå inn og bombardere et naboland, bryte internasjonal rett og slik skape ustabilitet i regionen.

President Uribes opprinnelige forklaring på aksjonen har samtidig vist seg å være usann. Uribe hevdet at de colombianske styrkene handlet i selvforsvar etter at de ble beskutt av FARC, den colombianske geriljaen, inne på colombiansk territorium. I følge Uribe skal FARC deretter ha krysset grensa til Ecuador og fortsatt beskytningen derifra. I følge den ecuadorianske regjeringen var imidlertid aksjonen en massakre på sovende geriljasoldater inne på ecuadoriansk territorium 2 km fra grensen, skriver TeleSUR. I tillegg ble flere av de skadede fra angrepet senere henrettet av spesialstyrker fra den colombianske hæren.

De fleste landene i Latin-Amerika har fordømt aksjonen som et uakseptabelt angrep på Ecuadors suverenitet der Colombia både har brutt internasjonal rett og den bilaterale avtalen mellom Colombia og Ecuador. I et forsøk på å skifte fokus vekk fra Colombias overtredelser har politiet i Colombia kommet med beskyldinger om at Ecuador og Venezuela har nære forbindelser til FARC. De to regjeringene tilbakeviser beskyldningene om støtte til geriljaen, og viser til at kontakten med FARC har vært i form av humanitære forhandlinger, i likhet med blant annet Frankrike.

Vi i Latin-Amerikagruppene i Norge synes det er betenkelig at norsk media videreformidler disse beskyldninger uten å sette spørsmålstegn ved påliteligheten av denne informasjonen. Vi ser også med undring på at norsk media retter hovedfokus på President Hugo Chávez og Venezuela sin rolle i konflikten, fremfor å belyse hvilket tragisk feilgrep den ulovlige aksjonen er for fred og forsoning i regionen.

Latin-Amerikagruppene i Norge ser samtidig på aksjonen til Uribe som et forsøk på å sabotere de siste tiders forhandlinger med FARC, der flere land har jobbet for å få til en humanitær utveksling av gislene som holdes fanget av geriljaorganisasjonen deriblant Frankrike, Sveits, Spania, Ecuador og Venezuela. Fire gisler ble nylig frigitt, og det var god grunn til å tro at disse forhandlingene ville føre til ytterligere utvekslinger. Både Ecuador og Venezuela viser til at en større utveksling av opptil 12 gisler, inkludert tidligere presidentkandidat Ingrid Betancourt, var nærstående.

Flere av de nylig løslatte gislene har gitt uttrykk for at det burde iverksettes et seriøst forsøk for å fremforhandle en fredelig løsning på konflikten i Colombia. Man ser et stadig økende press nasjonalt og internasjonalt på styresmaktene i Colombia og USA for å få dem til å skifte kurs. Dette vil gå i mot President Uribe og President Bush sine ønsker om en militær løsning gjennom den såkalte ”Plan Colombia” der USA har forsynt landet med militært utstyr og rådgivere. Dette skjer i takt med en økende undertrykking av folkelige organisasjoner, fagforeningsaktivister og studenter som står i opposisjon til regjeringen.

LAG-Norge oppfordrer med dette de norske media til å formidle et mer nyansert bilde av konflikten i regionen. LAG-Norge oppfordrer også norske styresmakter til å ta opp bruddet på internasjonal rett med colombianske styresmakter, og i tillegg legge press på dem for å løse krisen med fredlige midler.

Konflikten i Colombia har ført med seg store tap for sivilbefolkningen, som lett blir usynlige i storpolitikkens spill. 6. mars vil kravet om sannhet, rettferdighet og oppreisning for ofrene bli markert i Colombia og internasjonalt. Med markeringer i Bergen, Stavanger og Oslo ønsker LAG å vise sin motstand mot krigshandlingene og vår solidaritet med ofrene.

Oppose ExxonMobil Hostile Action Against Venezuela

2008-03-03T22:49:00.000+01:00

Legger ved lenken til underskriftsaksjon i forbindelse med Exxon Mobil sin økonomisk aggresjon mot Venezuela.
http://www.gopetition.com/petitions/oppose-exxonmobil-hostile-action-against-venezuela.html

Åpent møte

2008-02-27T11:04:00.001+01:00

Venezuelagruppe møte mandag 3 mars.

Visning av dokumentaren ”Tell the Truth” om RCTV saken

Ikke fornyelsen av sendekonsesjon til TV kanalen RCTV i fjor ble brukt av opposisjon som et eksempel for krenkelse av ytrings- og pressefrihet. Denne kort filmen (25 min) tar for seg de faktiske grunnene til ikke fornyelse av lisensen, bl.a. kanalens aktiv deltagelse i statskuppet i 2002.

Etter filmen skal vi ha en debatt om ytringsfrihet i Venezuela.

Møte innegår i en studiesirkel rekke som tar for seg forskjellige temaer. Møtene og studiesirkelen er åpen for alle interesserte.

Sted: Seminarrom K, Sydneshaugen, Bergen
Tid: Mandag 3.mars kl. 19:00

Splitter Venezuela?

2007-12-05T10:51:00.000+01:00

Dette innlegget er et svar til Artikkelen "Splitter Venezuela" i bilaget VG på Søndag 2, desember

Løgn og manipulering om Venezuela
VG (VG på søndag bilag 2.12) fremstår seg som en slags norsk utgave av opposisjonsmedia i Venezuela. ”Media Sucia” (Skittent media), som det kalles der borte. VG slutter seg til den årelange svertekampanjen mot den folkevalgte presidenten, ved bruk av løgn og manipulert informasjon. Artikkelen burde være et skoleeksempel for Pressens Faglige Utvalg for slett og forloren journalistikk.

Vi blir på forsiden av bilaget presentert med et stort bilde av Hugo Chávez og tittelen ”Splitter Venezuela”. Her er vi til å forstå innledningsvis at presidenten, som har vunnet 3 valg med to tredjedels flertall, er ansvarlig for å splitte landet. Dette gjelder ikke opposisjonen, som nekter å akseptere den folkevalgte statslederen og bruker alle midler, fra sabotasje og drapforsøk til statskupp, for å trosse folkets vilje.

Artikkelen begynner med påstanden: ”Hvis tilhengerne vinner valget i dag, kan han være president så lenge han vil.” M.a.o. en diktator. Men VG glemmer en viktig ting, han må velges første, dvs. han kan være president så lenge FOLKET vil. Tja akkurat som Gordon Brown, Nicolas Sarkozy, eller Jens Stoltenberg; diktatorer? Neppe.

Så brukes det to sider med en blanding av fakta og synsing for å bygge opp under påstanden om at Chávez er en maktgal populist som rakker ned på ytringsfrihet, en ”Tyrann gjennom popularitet”. Hadde VG-journalisten sett på de tosides annonsene i avisene de siste ukene før folkeavstemningen, med sitt skremselsbudskap ” Mødrer! de nye grunnlovsreformene vil ta fra deg Hus, Familie og Barn!” vil han raskt ha skjønte at det ikke er begrensning av ytringsfrihet i Venezuela. Tvert imot, det er et grovt misbruk av denne friheten! Desto verre er det at disse annonsene ble del-finansiert av nordamerikanske selskaper etter oppfordring fra USA sin ambassadør i Venezuela.

Til slutt ble vi servert dette: ”Da første meningsmåling visst at 60% var imot, la Chávez inn en rekke nye, fristende forslag som folket skal stemme over samtidig.”
Seriøst! Hvor har dere diktet dette opp fra?
Chávez la frem alle 33 endringsforslag som en pakke til Nasjonalforsamlingen 15 august. Han har ikke lagt til, eller endret en eneste av dem siden!

Jeg kan forstår at opposisjonsmedia i Venezuela er tjent med å drive en slik skitten journalistikk De representerer en klasse som har mistet sin økonomiske makt og privilegier etter at Chávez kom til makt og innført en fordelingspolitikk hvor alle borgere kan dra nytte av rikdommen fra landets ressurser. Men jeg skjønner ikke at VG kan være tjent med å produsere så elendig og løgnaktig journalistikk. De får jo ikke en gang økonomisk støtte fra Bush administrasjon, eller…..

Dave Watson

The Lunatics are taking over the asylum!

2007-10-15T22:55:00.000+02:00

Følg denne lenken og prøv å beholde din sans for virkelighet, med mindre enn du er medlem av Unge Høyre, Unge Venstre, eller en Dagbladet, Aftenposten, Bergenstidende journalist som garantert vil akseptere den ukritisk, Hook, Line and Sinker!
http://www.borev.net/2007/10/hey_look_what_i_did.html

Hugo Chávez, ”keiseren med klær”!

2007-08-26T22:12:00.000+02:00

Dette innlegget ble sendt til Dagbladet som respons til Einar Hagvaags nokså reaksjonære "nyhetsreportasje" om grunnlovsendringer i Venezuela. (reportasjen finnes her: http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/artikkel.php?id=5001070074178&tag=item&words=kald%3Bprotest )

Hugo Chávez, ”keiseren med klær”!
Søndag 19 august kom det et svært bilde av fotografen Spencer Tunik i Dagbladet. Bildet var av 600 nakne mennesker på en sveitsisk isbre, og dekket nesten to sider av avisen. Vi kan bare håpe at sjokkeffekten av et slikt bilde tok lesernes oppmerksomhet vekk fra det makkverk av en nyhetsartikkel i spalten ved siden av. For min del er jeg mer opptatt av balansert og pålitelig informasjon i nyhetsformidlingen, enn bruk av nakne menneskekropper som redskap for å fremme miljøbevissthet. Jeg ble derfor kraftig provosert av den såkalte nyhetsreportasjen om grunnlovsendringer i Venezuela.

Under overskriften ”Keiser Hugo i Venezuela” presenterer Einar Hagvaag en subjektiv og meget feilaktig tolkning av forslagene til disse grunnlovsendringer, en artikkel som kunne ha vært verdig en plass i Pravda i dens glansdager under den Kalde Krigen. Man må spørre hvilken hensikt Hagvaag har med å skrive en så propagandistisk artikkel. Dette fordi hele innholdet er myntet til å skape et inntrykk blant leserne, som er det motsatte av virkeligheten i Venezuela.

Hvordan skal man tolke påstanden om at grunnloven ble ”egenhendig” skrevet av Chávez i 1999? Er Hagvaag kjent med at det var en folkevalgt grunnlovsforsamling som forfattet den nye grunnloven i 1999, og at den deretter ble vedtatt i en folkeavstemning?
Og påstanden om at ”Chávez fritt kan stikke hånda ned i kassa til nasjonalbanken,” fordi han bruker inntektene fra oljen til å finansiere prosjekter som kommer landets fattige flertall til gode, er like skandaløst. Kanskje Hagvaag foretrekker det som var tilfellet før Chávez kom til makten, hvor brorparten av oljeinntektene forsvant ut av landet til de multinasjonale oljeselskapene, mens det som ble igjen ble fordelt blant en styrtrik korrupt liten elite.

Mens vi opplever en avdemokratisering i de fleste landene i verden (inkludert Norge), hvor mer og mer makt blir overført til ikke-valgte overnasjonale institusjoner, går Venezuela under Chávez inn for mer direkte demokrati. Forslagene til grunnlovsendringer sendes nå ut til alle husholdninger i landet og skal grundig diskuteres før en eventuelt folkeavstemning. Det er det Venezuelanske folket som til slutt skal bestemme om de ønsker disse endringer, ikke en internasjonal mediakampanje styrt av landets opposisjon og deres allierte i Washington.

Lik det eller ei, grunnloven i Venezuela er en av de mest demokratiske i verden. Den delegerer politisk og økonomisk makt til folket, og gir større kontroll over de folkevalgte. De 33 forslagene til endringer vil i hovedsak føre til en enda videre demokratisering, og folkelig kontroll over bestemmelsesprosessene.

Hvis ikke Hagvaag kan akseptere dette, bør han i hvert fall være snill og plassere sine fanatiske meninger hvor de hører hjemme - på debattsidene i avisen og ikke som en nyhetsreportasje!

Dave Watson
Tidligere valgobservatør i Venezuela

2007-07-25T19:35:00.000+02:00

Svar til Daniel Ims innlegg i Klassekampen 26 juli (innlegget ble forkortet)

Redsel for et vellykket alternativ i Venezuela
Ikke bare har Daniel Ims et problem med å identifisere venstresiden i Latin-Amerika (KK 13 og 26/6), han har et lignende problem her hjemme i Norge. Jeg lure på hvor denne heltedyrkende, ukritisk venstresiden befinner seg. Det virker som om det er noe høyresiden har diktet opp for å støtte opp om sine fattigslige argumenter om at Venezuela har blitt til et diktatorregime under Hugo Chávez.

Sett innenfra den nokså heterogen venstresiden, har det heller vært en vedvarende tilbakeholdenhet. Venstresiden i Norge har i mange år vært svært mistenksom overfor Cávez pga. hans populistisk lederstil og lite diplomatisk framgangsmåte. Denne mistenksomheten har lammet venstresiden, spesielt innenfor anti-globaliserings- og solidaritetsbevegelsene, fra å yte støtte til prosessen i Venezuela.

Dette som vi nå ser er at prosessen begynner å tale for seg selv. Resultatene er slående, spesielt innenfor helse, utdanning og fattigdomsbekjempelse. En alternativ utviglingsstrategi som vender ryggen til de rådende nyliberale oppskriftene, og som avslører hvilken fiasko den såkalt ”Washington Consensus” her vært på kontinentet.

Det begynner å gå opp for folk at i Venezuela skjer det noe som er virkelig verdt å støtte opp om. Mistenksomhet (som er fremdeles til stede) ikke lenger hemmer på handling og flere organisasjoner på venstresiden har begynt å engasjere seg. Her har vi en president som virkelig gjøre dette som han lover. Han sørger for en omfordeling av landets resurser til de som har alltid blitt ekskludert, landets fattige flertall. Også innenfor lovverket og med full respekt for både menneske- og ytringsrettighetene. Heltedyrking sier Ims, Solidaritet vil de fleste sier.

Men dette som skjer i Venezuela også får sitt utslag hos høyresiden. De begynner å bli nervøs. Et vellykket anti-nyliberal prosjekt! Dette går ikke! I årevis har de prøvd å bevise at prosessen er en økonomisk og sosial fiasko. Landets opposisjon har hjulpet til med statskupp og økonomisk sabotasje men prosessen (med økende folkelig støtte) suser fram! Den er vellykket, og enda verre (for høyresiden) den er smittsom. Den lar seg ikke isolerer å uskadeliggjøre.

Høyresiden er desperat. Men de finner ikke på noe bedre enn absurd påstander om diktator, brud på menneskerettigheter og ytringsfrihet. Og flaggsakene deres? At lisensen til en TV kanal, som i et hvert annet demokratisk land vil ha blitt stengt for 5 år siden for direkte innblanding i statskupp, ikke er fornyet. Et lovlig vedtak grunnet i landets kringkastingslov. Og at presidenten ta på seg begrensede fullmakter, desto i mindre grad en flere andre presidenter både i Latin-Amerika, USA og Europa. Ærlig talt, er dette det beste dere klarer å komme opp med?

Ims hekter seg på hyllekoret mot Chávez og forsøker å gi saken en annerledes vri ved å hente frem støtte fra et par pseudo-venstre latinamerikanere. Når disse venstrefolk blir avslørt for hva de egentlig er, reagerer han ved å feie vekk kritikken av hans skjeve fremstillinger, halvsannheter og løgner og beskylde vedkommende for å være paranoid. Men dette har med bevisførsel å gjøre ikke paranoia. Man gjøre ikke et løgn til en sannhet ved å gjenta det om og om igjen. Jeg regner med at Ims med hans påstått ekspertise om Latin-Amerika sitter inn med mer enn nok pålitelig informasjon for å kunne selv gjennomskuer disse manipulerte påstandene. At han ikke gjøre dette får meg til å mistenke at det er andre ideologiske hensikter som står bak hans utspill.

Er det trusler på demokratiet som Ims er virkelig opptatt av, og ikke et opportunistisk forsøk å hale ned på den norske venstresiden? Jeg vil påstå at høyresiden er lite bekymret over demokratiets tilsand i Venezuela. Det de egentlig er bekymret over er at det alternativt eksperimentet i Venezuela skal lykkes.

Dave Watson
Et annet motinnlegg til Daniel Ims skrevet av Eirik Vold finnes her: http://www.nettverkforvenezuela.blogspot.com/

Tar turen til Venezuela, Sande!

2007-06-17T22:51:00.000+02:00

Dette innlegget er et svar til Unge Venstres Erlend Sande sitt debattinnlegg i Klassekampen fredag 15. juni:

Tar turen til Venezuela, Sande!
Erlend Sande, sentralstyremedlem i Unge Venstre, kommer med enda en kraftsalve mot norske venstresiden i Klassekampen fredag 15. juni. Med utgangspunkt i den politiske situasjonen i Venezuela retter han skyts mot bl.a. Audun Lysbakken for ikke å kritisere Hugo Chávez for å ha ”nedlagt den siste opposisjonelle tv-kanalen” i landet. Samtidig lovpriser han Petter Eide for å være den eneste SV-eren som fordømmer Chávez for menneskerettighetsbrud.

Lysbakken er ærlig nok til å innrømme at han ikke kjenner godt nok til saken for å kunne uttale seg. Sande, til felles med flere andre som har stått frem i hylekoret mot Chávez den siste tiden, har åpenbart svært mangelfull kjennskap til saken, men uttaler seg likevel i krasse ordlag og tegner et bilde av den politiske utviklingen i Venezuela som er svært fjernt fra virkeligheten.

Til tross for at påstandene i Sandes første innlegg har blitt detaljert tilbakevist, gjentar han de på nytt. Han feier vekk kritikken og prøver å dekke over hans uvitenhet ved å generalisere om at han og Unge Venstre reagerer på alle former for menneskerettighetsbrud uansett om det kommer fra venstre eller høyre. Men her oppstår det to problemer:

1) Menneskerettighetsbrudd i Venezuela har ikke blitt påbevist (med mindre enn det er opposisjonens stenging av Chávez-sympatiserende media, forfølgelse av tidligere medlemmer av Chavez-regjeringen og dens tilhengere og oppløsning av alle demokratiske organer under deres kortlevd kuppet mot Chávez i 2002).
Og 2) jeg lette så hardt jeg kan, men finner jeg ikke et eneste debattinnlegg undertegnet Sande om andre land i regionen- som Colombia, Guatemala og Mexico der det under USA-vennlige høyreregjeringer pågår reelle grove menneskerettighetsbrudd.

Det er trist at folk som retter seg mot en karriere i politikk kan være så dårlig informert om viktige hendelser rundt om i verden. Det kan virke som om når de snakker om utenrikspolitikk i fjerne deler av verden som de flest her hjemme har lite kjennskap til, er det fritt fram for oppdiktede fremstillinger (som f. eks: ”nedleggelse av den siste opposisjonelle tv-kanalen i Venezuela”: en dramatisk påstand men totalt usant).

Hadde Sande utalt seg så feilaktig om ting nærmere hjemme hadde han stått i fare for å miste sin politiske kredibilitet. Sande bedrar seg selv hvis han tror han har en god sak i ikke-fornyelsen av RCTVs lisens for å kritisere venstresiden. Et verre eksempel på brudd på ytringsfrihet ville ha vært vanskelig å finne, gitt kanalens grove brudd på sendevilkår som hadde utløst en stopp i lisenstildeling i ethvert land. Eller mener Sande virkelig at det offentlige eide bakkenettet bør brukes av kanaler som ikke bare støtter, men aktivt deltar i blodig militærkupp?

Min anbefaling til Sande er å ta en tur til Venezuela og med egne øyne se på en av de flere høyst aktive opposisjonskanalene- eller RCTV som fremdeles sender via kabel. Diskuter gjerne Venezuela, men en bør kunne forvente at politikere forholder seg til fakta og ikke hengir seg til ideologisk motiverte usannheter.

Dave Watson
Nettverk for Venezuela og tidligere valgobservatør i Venezuela

Ytringsfrihet eller de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folket

2007-06-14T00:25:00.000+02:00

Innlegget er et svar til kronikk i Klassekampen onsdag 13. juni (det kom på trykk i en nokså forkortet utgave i Klassekampen mandag 18. juni).

Ytringsfrihet eller de rikes ukrenkelige rett til å desinformere folket
Når et lite barn ikke vet forskjell mellom venstre og høyre er det en bagatell, når en universitetslektor ikke vet forskjell, er det grunn til bekymring. Et slik problem har Daniel Ims (klassekampen 13. juni) når han anbefaler venstresiden i Norge til å lytte til kritikken av Hugo Chávez som kommer fra venstresiden i Latin-Amerika og bruker som eksempel Sergio Ramírez (eks sandinist fra Nicaragua) og Teodoro Petkoff (venezuelansk opposisjonspolitikker). At disse to politikere en gang i en fjerne fortiden kunne betegnes som tilhørende venstresiden er jo riktig, men i dag har begge to posisjonert seg langt ut til høyre. Kan det være at Ims ikke har fulgt med venstredebatten i Latin-Amerika, eller er det et overlagt forsøk på å vill-lede leserne?

Teodoro Petkoff var finansminister i regjeringen til Rafael Caldera på 90-tallet og var ansvarlig for en ekstreme neoliberal politikk. Privatisering og avskaffelse av sosial stønad etter oppskrift fra Pengefondet og i tråd med den såkalt ”Washington Konsensus” kjennetegnet hans økonomisk politikk, noe som i stor grad førte til at Chávez vant presidentvalget i 1998.

Sergio Ramírez har også vært en varm tilhenger av neoliberal frimarkeds politikk i over et tiår. Ims skriver at ”Ramírez har ei sjeldsynt gåve for refleksjon og sjølvkritikk”. Problemet er at han bare oppdaget denne ”sjeldsynte gåva” etter at han hoppet av fra Sandinistpartiet fordi han tapte nominasjonsvalget som presidentkandidat.

Ellers er debattinnlegget til Ims en nokså uoriginal oppremsing av høyresidens skjeve fremstillinger, halvsannheter og regelrett løgner, som vi dessverre har blitt vant til i det norske medias dekning av Venezuela og Hugo Chávez. At disse fremstillinger har blitt tilbakevist gang etter gang virker ikke til å bekymre Ims og hans like, de bruker den utprøvde teknikken om at dersom en gjentar en løgn igjen og igjen, så blir det til slutt en akseptert sannhet. Derfor har vi den merkelig situasjonen hvor den av kontinentets president med største oppslutningen, som har vunnet tre presidentvalg, med stadig voksende flertall, som har innført den mest demokratiske grunnloven og med kontinentets mest aktive opposisjonsmedia, blir oppfattet som en diktator!

Et eksempel er når Ims refererer til botlegging av avisa til Petkoff for å ha kritisert Chávez. For det første var avisen botlagt for brudd på loven som beskytter mindreårige, Cávez ni år gammel datter ble hengt ut på det grovest i en artikkel i avisen, for det andre var boten, som Ims påstår tok nesten knekken på avisen, et bagatellmessig beløp på cirka kr.100 000. Denne må lett kunne dekkes inn av de enorme overføringer Bush administrasjon kanaliserer gjennom National Endowment for Democracy til opposisjons media (et favoritt redskap av CIA som har gitt økonomisk støtte til flere av de som ble involvert i statskuppet mot Chávez i 2002).

Hele mediedebatten har blitt styrt av høyresidens, og spesielt Bush administrasjon. Deres redsel er at det alternative eksperiment for en mer rettferdig fordelig av nasjonale ressurser som Hugo Chávez startet i 1999 skulle lykkes, og deretter smitte over til andre land i regionen og på den måten avslører hvilket ulykke den nyliberale modellen egentlig er. Kritikerne overser den enorme sosiale, politiske og økonomiske framgangen som har funnet sted i landet. Heller ikke har det vært fokus på opposisjonens udemokratisk, kriminelle og ødeleggende atferd (hvem var det som stengte alle kritisk media, oppløste alle de folkevalgte organene, til og med høyesterett, de to dager de overtok makten under det USA støttete kuppet i 2002? Og hvem var det som sabotert landets oljeindustri med et prislapp for over $7 milliarder?).

Media hagler med beskyldninger om at Venezuela er et diktatur, om økonomisk vanstyre, menneskerettighetsbrudd og nå innskrenking av ytringsfrihet. Men ser man nærmere på disse påstandene er det vanskelig å få dem til å stemme med virkeligheten. Et land som før Chávez tillot multinasjonale oljeselskapene å stikke av med brorparten av inntekten fra landets naturressursene og fordelte det som var igjen mellom et mindretal av landets rikeste familier, bruker i dag under Chávez de samme ressursene på helse, utdanning og sosiale tiltak for landets fattig flertall.

Når presidentene i land som USA, Frankrike og de fleste Latinamerikanske landene, bruker fullmakter til å gjennomføre usosial og regressiv nyliberalistisk politikk hører vi ikke et eneste lite pip. Når Venezuelas president derimot bruker de samme, desto mer begrensede, fullmakter for å fordype demokratiseringssprossen i landet hører vi en hylekor av beskyldinger om diktatur ifra høyresiden og deres allierte i Akersgata. Og når man tør å stå fram og avslører løgnene ble man hengt ut som heltedyrkere og naive, nyttige idioter. Det spørs hvem det er som er nyttige idioter og hvem sitt ærend de løper, for her er det ikke snakk om et edelt forsvar av ytringsfrihet, (et verre eksampel av ytringsfrihet enn RCTV saken kunne man umulig ha funnet) her dreier det seg om å forsvare de rikes ukrenkelig rett til å desinformere folket, og medias rolle i opprettholdelse av en urettferdig og undertrykkende verdensordning.

Dave Watson
Nettverk for Venezuela og tidligere valgobservatør i Venezuela

Åpent møte onsdag 18. april

2007-04-13T08:59:00.000+02:00

Åpnet møte om Venezuela

2007-03-27T23:53:00.000+02:00

Åpnet møte om Venezuela.

Chavez har vunnet valget men sterke krefter vil ha han avsatt. Venezuela må ha fortsatt internasjonal støtte for å beholde deres president.Latin- Amerikagruppene i Oslo ser sterk behov for å fokusere og samarbeide med flere aktører til støtte for Venezuela og Chavez.
Temaer som tas opp:-

"Consejos communales" - kommuneråd (desentraliseringspolitikken som går ut på å gi ressurser og myndighet til det organiserte lokalsamfunnet)- Kvinners rolle i revolusjonen- Veien videre for sosialisme for de 21. århundre- Hvorfor skal Chavez styre via dekret?- Hva skjedde egentlig under presidentvalget?
Deltakere fra Venezuela:

Ronald Barney: organisator av deltagende budsjettering, lærer på Mision Robinson (alfabetiseringsprogram), koordinator av ungdomsbevegelsen Frente Fransisco de Miranda, koordinator av folkelig deltakelse (poder popular) og kommuneråd (consejos kommunales) gjennom Alcaldia Major (delstatsadministrasjonen).

Luis Rangel: sosiolog, grasrotaktivist, medlem av ledelsen av Movimiento Revolucionario Tupamaro i Caracas.

William Rodríguez: grasrotaktivist, koordinator av kommuneråd (consejos comunales), helsekomiteer og komiteer for urbane jordreformer, politisk rådgiver for bydelsbyråd i Caracas.

Gretel Castro: ansvarlig for den Bolivarianske Skolen for sosial formasjon (escuela bolivariana de formacion popular), studerer kommunikasjon, jobber i MINPADES, Departementet for folkelig deltakelse og sosial utvikling.

Arrangør: LAG Oslo og Bergen og Circulo Bolivariano.
Sted: Sagene samfunnshus, i Oslo

Dato: fredag 30. mars 2007 Tid: Kl: 18:00-20:00
Kontaktperson: Beth Maria Furrevik- GomesE-post: solbrasil@hotmail.com

NY TID artikkel om Pensjonsfond

2007-03-22T19:40:00.000+01:00

KISS YOUR PENSION GOODBYE!

Siste nummer av Ny Tid (9/2007) stilte det retoriske spørsmålet: Vil du låne bort pensjonspengene dine til Hugo Chávez’ Venezuela? Dette ble illustrerert med et bilde av Chávez over hele forsiden. Mitt umiddelbare svar er ja! Jeg kunne ikke tenke meg et mer fornuftig investeringsobjekt enn Hugo Chávez’ Venezuela.

Ny Tid kan gratuleres for å ha sluttet seg til en rekke norske publikasjoner som ser det som en viktig oppgave å fremstille Chávez som en udemokratisk versting. Dermed har bladet frivillig gått med på svertekampanjen regissert av USA. Det foregår intet mindre enn en mediakrig rettet mot et ulydig land som ønsker å stake ut en alternativ og mer rettferdig utvikling enn den som USA vil påtvinge regionen. Problemet med fremstillingen Ny Tid slutter seg til er at den har ideologiske hensikter. Man behøver ikke grave dypt for å skjønne at den stemmer dårlig med virkelighet. Dette reflekterer dårlig Ny Tids rykte som et seriøst og undersøkende tidsskrift.

Å finne etiske vurderinger for å ikke investere i Venezuela er en vanskelig oppgave. Ingen andre land på kontinentet har oppnådd det som Venezuela har under Chávez: 3 millioner fattige tatt opp i utdanningssystemet fra barne- til universitetsnivå. Ifølge UNESCO er Venezuela nå fri for analfabetisme. Over 600 helsestasjoner opprettet i fattige bydeler og på landsbygda. Dette har gitt 35 % av landets befolkning et helsetilbud de aldri før har hatt: 200 millioner gratis behandlinger frem til 2006. Subsidierte matvarer produsert av et nettverk av kooperativer forsyner 11 millioner mennesker. M.a.o. her er noe å investere i med god samvittighet, uten etiske betenkeligheter!

Ny Tids valg av kilde er oppsiktsvekkende: intet mindre enn Venezuelaeksperten Torbjørn Røe Isaksen. ”Det er dumt å låne ut penger til Chávez,” sier Isaksen. Jeg vil heller si at det er dumt av Ny Tid å spørre Isaksen om Venezuela. På et debattmøte i fjor innrømmet han selv at han visste grådig lite om Venezuela. Det virker ikke som han har blitt bedre opplyst i mellomtiden. At han i artikkelen sier han ikke kjenner til detaljene i saken setter et gedigent spørsmålstegn ved Ny Tids bruk av han som intervjuobjekt.

Det påstås at Chávez kan få sin vilje igjennom ved simpelthen å utstede ordrer. Her er det en forvrenging av fakta. Nasjonalforsamlingen vedtok å gi ham fullmakt til å vedta lover i et begrenset antall saker i 18 måneder, noe som skal gjøre det enklere å innføre reformene som ble lovet under valgkampen. Dette har blitt gjort før i Venezuela og praktiseres også i land som USA hvor kongressen gir presidenten fullmakter betegnet som ”fast track”. Venezuelas grunnlov åpner for tilbakekallelse av presidentvervet om folket mener han misbruker makten sin og disse fullmaktene kan tilbakekalles av Nasjonalforsamlingen.

Et slikt makkverk av en reportasje er ikke Ny Tid verdig. Redaktøren bør komme med en uforbeholden unnskyldning til Hugo Chávez og Venezuelas fattige flertall- 63 %- som støtter han og den Bolivarianske prosessen.

Dave Watson

Artikkel i Ny Tid finnes her: http://www.nytid.no/index.php?sk=urix&id=3981
OBS: Papir utgaven hadde en førstsides oppslagg med stor bilde av Chávez. Ingen av motinnleggene har så langt kommet på trykk.

Et annet motinnlegg fra Iselin Strønnen finnes her: http://nettverkforvenezuela.blogspot.com/2007/03/ny-tid-og-hugo-chavez-to-motinnlegg.html

Møte med grasrotakrivister fra Venezuela

2007-03-13T12:54:00.000+01:00

Venezuelas Fremtid:Folkelig deltakelse i den Bolivarianske revolusjon

Vi får besøk av flere representanter for grasrotbevegelser i Venezuela.

Hovedtemaet vil være folkelig deltakelse under den Bolivarianske revolusjon. Vi vil også komme inn på den aktuelle politiske situasjon, Chávez rolle og status for sosiale og politiske reformer i landet.

Etter møtet samles vi på Bergen Travel Hotel (tidligere Bergen Gjestehus) i Vestre Torgg. 20A for en uformell øl og venezuelansk musikk!!

Tirsdag 20.mars kl. 19.30

Speilsalen, Det Akademiske Kvarter

Litt om deltagere:
Ronald Barney: organisator av deltagende budsjettering, lærer på Mision Robinson (alfabetiseringsprogram), koordinator av ungdomsbevegelsen Frente Fransisco de Miranda, koordinator av folkelig deltakelse (poder popular) og kommuneråd (consejos kommunales) gjennom Alcaldia Major (delstatsadministrasjonen).

Luis Rangel: sosiolog, grasrotaktivist, medlem av ledelsen av Movimiento Revolucionario Tupamaro i Caracas.

William Rodríguez: grasrotaktivist, koordinator av kommuneråd (consejos comunales), helsekomiteer og komiteer for urbane jordreformer, politisk rådgiver for bydelsbyråd i Caracas.

I Venezuela skapes det historie!

2007-03-07T10:30:00.000+01:00

I Venezuela skapes det historie!
Francis Fukuyama tok fullstendig feil
(denne artikkelen kommer i Tidsskriftet LatinAmerika 1/2007)**

Etter Berlinmurens fall og oppløsningen av Sovjetunionen var det mange på venstresiden som godtok Francis Fukuyama sin berømte tese "the end of history" – om at historien hadde tatt slutt med kapitalismens seier over sovjetkommunismen. Venstresiden var lammet. Alle forsøk på å skape alternativer ble skrinlagt og flere venstrepartier begrenset seg til å kun arbeide for en snillere form for markedsliberalisme og for å bremse opp de mest ekstreme nyliberale tiltakene.

Gjennom hele 90-tallet virket det som om Fukuyama kanskje hadde rett og den såkalt ”Washington Consensus” fikk fritt leide til å herje med livene til millioner av mennesker verden over. Slik var det i hvert fall fram til Hugo Chávez’ bolivarianske revolusjon ble brakt inn på scenen i slutten av 1998. Plutselig var historien i gang igjen! Et alternativt paradigme var under utforming. Akkurat da ”klasse” som ideologisk begrep hadde blitt forvist til historiens kirkegård fikk verden se i all sin stygghet en virkelig klassekamp. Denne utfoldet seg i et land som tidligere hadde vært mest kjent for skjønnhetsdronninger og eksotisk turisme. Klassekampen ble utkjempet mellom en liten elite som hadde styrt landet siden diktaturets fall på 50-tallet, alliert med USA og støttet av lokale og internasjonale media, og et stadige mer bevisst fattig flertall som fram til da hadde vært ekskludert fra den politiske prosessen.

Flertallets fordel
Maktbalansen skiftet over til flertallets fordel under Chávez og dette avslørte nyliberalistenes egentlige forhold til demokrati. Liberaldemokrati er et svært godt redskap når en liten privilegert elite kan styre et land til sin egen fordel og ekskluderer flertallet av den fattige befolkningen. Men med en gang demokratiet virkelig begynner å fungere, når flertallet faktisk blir inkludert i prosessen og legger vekt bak sine krav om å få sin rettferdige del av det landet produserer, tja, da er ikke demokrati så ønskelig lenger! Da går man plutselig inn for statskupp med påfølgende nedleggelse av alle demokratiske organer, stenging av kritisk media, industristreik og bruk av paramilitære og andre destabiliserende uloveligheter og voldsbruk.
I månedsskiftet november/desember i fjor var jeg valgobservatør for Latin-Amerikagruppene i Norge under presidentvalget i Venezuela. Valget ble avviklet på eksemplarisk vis og godkjent av både EU, OAS (Organisasjonen av Amerikanske Stater) og de internasjonale observatørene som ble invitert av CNE (Venezuelas nasjonale valgråd). Under oppholdet ble jeg vitne til det som bare kan beskrives som en genuin bekreftelse av folkets ønsker om en videreføring og fordypning av den bolivarianske prosessen satt i gang av Hugo Chávez for over syv år siden.

Medias framstilling
Hvis man bare forholder seg til såkalt ”mainstream media” for informasjon vil man neppe kunne forstå hvilken reell demokratisk utvikling det er som foregår i Venezuela. Her blir vi servert et bilde av en autoritær kvasidiktator uten respekt for demokratisk spilleregler, som strør rundt seg med oljepenger for å opprettholde et populistisk jerngrep overfor befolkningen. Glemt er det at Chávez har vunnet tolv forskjellige valg siden han kom til makten i 1998 og glemt er hvilke fordeler den revolusjonære prosessen har gitt landets fattige flertall.
Når man for eksempel sammenligner medias omtaler av Luiz Inácio ”Lula” da Silva i Brasil og Chávez ser man tydelig hvor skjevt virkeligheten er blitt framstilt. Omtaler av Lula er stort sett positive og roser ham blant annet for sitt ”Null Sult”-program og kompromissene med landets økonomisk elite. Chavez er nesten utelukkede omtalt negativt, som en trussel for demokrati eller en politisk umoden klovn, og revolusjonsprosessen i Venezuela blir framstilt som en økonomisk fiasko. Her ser man et merkelig virkelighetsbrudd. For ser vi nærmere på hva disse to ledere egentlig har utført, så viser det seg at Lula, med sin forsiktige økonomiske og sosiale politikk, og med sitt gode forhold til de internasjonale pengeinstitusjonene IMF og Verdensbanken, langt i fra å oppnå Null Sult faktisk bare har servert masse flotte uttalelser, men Null Resultater. På den andre siden har Chavéz blitt banebrytende på områder som helse, utdanning, økonomisk utjevning, og har gitt mer reell, avgjørende demokratisk makt til befolkningen enn den noensinne har hatt før.

Historisk valg på flere måter
Man kunne tenkt seg at den historiske valgseieren tredje desember 2006 vil ha overbevist media at her er det virkelig en demokratisk prosess i gang. Seieren var historisk på flere måter. Aldri før i Venezuela har en president blitt valgt med så stor ledelse over den nærmeste motkandidaten, 63 prosent mot 37 prosent. Og valgdeltagelsen (74 prosent) har ikke vært større siden 80-tallet. På en tid hvor oppslutningen i alle land, med unntak av land som Brasil hvor det praktiseres obligatorisk stemmegivning, har vært på bunn-nivå har Chavéz i Venezuela gjenreist folkets tro i demokrati, og dette fordi han faktisk gjør det han lover.
Men slikt har vi blitt vant til med ”mainstream” media, og det er ikke rart når vi vet hvilke interesser de representerer. Verre er det med denne utbredte skepsisen blant mange som betegnes som progressive. Her tenker jeg på deler av venstresiden og solidaritets- og anti-globaliseringsbevegelser. Spesielt de som har blitt påvirket av teoriene til Toni Negri og Michael Hardt (Empire), og John Holloway (Change the World Without Taking Power) om at overtakelse av statsmakt er ikke veien å gå for å få til de grunnleggende strukturendringene som er nødvendig for et mer rettferdig og menneskelig rettet paradigme. Disse bruker ofte Zapatistenes sin kamp i Mexico som et eksempel på hvordan man skal bygge opp en grasrotmotstand til nyliberalisme, og ser med stor mistenksomhet på forsøk til å innføre endringer med ovenfra og-ned- eller statlige metoder.
Det er klokt å være mistenksom, men det skal ikke føre til et dogmatisk tro som utelukker andre muligheter. Etter nær åtte år med revolusjonære omveltninger i Venezuela er tiden moden for en revurdering av fasiten om at reelle endringer bare kan skje nedenfra. Det prosessen i Venezuela har vist tydelig er at det er en symbiose av grasrotorganisering og anvendelse av statsmakt som er kanskje den mest praktiske vei for å oppnå målene bevegelsen setter seg. Spesielt når man tar i betraktning hvor lite som egentlig er oppnådd etter 13 års kamp i Chiapas. Mexico er fremdeles en ledende nyliberal pådriver på kontinentet, frihandelsavtalen NAFTA har konsolidert seg, og til og med lovendringer til fordel for urbefolkningen har uteblitt.

Tid for å våkne!
Men nå er Venezuela under hardt angrep og det er tid for verdens progressive bevegelser å våkne opp til utfordringer som presenterer seg. En internasjonal mediekrig mot Chávez regime har blitt satt i gang, regissert av USA som et ledd i deres forsøk på å få til et regimeskifte i et land som de anser som skadelig for deres geopolitiske interesser. De har opprettet et kontor for regimeskifte i Venezuela, under Det Nasjonale Sikkerhetsråd ledet av Condoleezza Rice, hovedoppgaven er å opprettholde det negative mediebildet og isolere Venezuela internasjonalt. Nylig har en av haukene fra Reagans skitne krig mot Nicaragua, John Negroponte, blitt utnevnt som nestkommanderende i utenriksdepartementet. Under sin verifiseringsutspørring i Kongressen var han ikke nådig med sin betegnelse av Venezuela som en trussel for hele området, og at arbeidet for å motarbeide Chavéz regime skulle være en høyt prioritert sak fremover. Det kan tenkes at en slik prioritering vil føre til at den økonomiske støtten til en stadig mer rabiat opposisjon vil fortsette å øke betydelig.
Det virker som om de norske mediene har gått frivillig med på denne svertekampanjen. Positiv omtale av Chávez' regime er mangelvare både på fjernsyn og i avisene her til lands. Dette er meget beklagelig, fordi i vår informasjonsalder har vi lett tilgang til enorme mengder pålitelig informasjon som kan brukes til å danne et realistisk bilde av det som foregår rundt om i verden. Man kan for eksempel se rapportene fra UNESCO og UNDP om Venezuela som viser til den enorme framgangen i blant annet helse- og utdanningssektorene rettet primært mot landets fattige befolkning.

Ut av fattigdommen
Mer enn halvannen million mennesker har lært å lese og skrive, noe som gjør Venezuela sammen med Cuba til de eneste to land på kontinentet uten analfabetisme. Tre millioner fattige har blitt tatt opp i utdanningssystemet fra barneskole til universitetsnivå for å gjøre dem i stand til å komme ut av fattigdomsspiralen. Opprettelsen av over 600 helsestasjoner og klinikker i fattige bydeler og på landet har gitt 35 prosent av landets befolkning et helsetilbud som de aldri før har hatt. Subsidierte matvarer produsert av et integrert nettverk av kooperativer forsyner over én million mennesker på daglig basis. Man kunne lett fylle opp flere sider med slike positive omtaler av den bolivarianske prosessen.
Men det er ikke bare i Venezuela at prosessen satt i gang av Hugo Chavéz skaper håp. Smitteeffekten er tydelig i land som Bolivia og Ecuador hvor folket har klart å rive seg fra den undertrykkende passiviteteten som flere tiår med nyliberal politikk har forårsaket. Kontinentets fattige befolkning ser muligheten for en alternativ utviklingsmodell basert på et sosialistisk samarbeid. ”Sosialisme i det 21. århundre” er ikke lenger bare en utopisk drøm, det er et fungerende eksperiment som lar seg gjennomføre.

**LatinAmerika sendes ut til alle LAG medlemmer i Norge 4 ganger i året, og det er mulig for personer og institusjoner som ikke er medlem i LAG å abonnere. Send e-post til: latinamerika@gmail.com

2007-03-02T14:53:00.000+01:00

KVINNEKAMP I LATIN-AMERIKA:
Journey with the revolution
A film directed by Finn Arden and Nina López. A Global Women’s Strike production.
Spanish and English with subtitles. 61 minutes
Innledning med Iselin Åsedotter Strønen sosialantropolog med feltarbeid fra Venezuela

TIRSDAG 6. MARS, Kl. 19.30
Speilsalen, Det Akademiske Kvarter, gratis inngang

A journey into the heart of the Venezuelan revolution. Meet the midwives, nurses, doctors, housewives, teachers, gay and disability activists, who are transforming Venezuela. Visit health clinics, soup kitchens, land committees, education and micro-credit programmes… The excitement of the revolution is contagious. If you want to find out what a revolution is, this is the film for you.

Features: President Hugo Chávez, “the president of the poor”; Nora Castañeda, President of the Women’s Development Bank; Sharmini Peries, Adviser to President Chávez on International Relations.

Arrangør: Latin-Amerikagruppen i Bergen
http://www.latin-amerikagruppene.no/Lokallag/Bergen/index.html
Arrangement er en del av LADYFEST I BERGEN 2007
http://www.ladyfest.no/index.php?option=com_content&task=view&id=18&Itemid=38

Møter om Venezuela i mars

2007-02-25T23:43:00.000+01:00

Venezuela og meningen med sosialisme i det 21. århundre
Andreas Ytterstad, redaktør av Gnisten, gir en ny tolkning av sosialismen, basert på erfaringene i Venezuela.
Arr: Manifest Fredag - i samarbeid med Attac og Rød Front
Tid: Fredag 02. mars, klokka 17
Sted: Dattera Til Hagen, Grønland 10, Oslo

Åpnet møte om Venezuela
Chavez har vunnet valget men sterke krefter vil ha han avsatt. Venezuela må ha fortsatt internasjonal støtte for å beholde deres president.
Latin- Amerikagruppene i Oslo ser sterk behov for å fokusere og samarbeide med flere aktører til støtte for Venezuela og Chavez.

Temaer som tas opp:
- "Consejos communales" - kommuneråd (desentraliseringspolitikken som går ut på å gi ressurser og myndighet til det organiserte lokalsamfunnet)
- Kvinners rolle i revolusjonen
- Veien videre for sosialisme for de 21. århundre
- Hvorfor skal Chavez styre via dekret?
- Hva skjedde egentlig under presidentvalget?

Deltakere fra Venezuela:
Quientero, feminist, grasrotaktivist, medlem av kvinnegruppen til Movimiento Revolucionario Tupamaro (politisk parti/grasrotbevegelse)
Ronald Barney: grasrotaktivist, organisator av deltagende budsjettering, lærer på Mision Robinson (alfabetiseringsprogram), koordinator av ungdomsbevegelsen Frente Fransisco de Miranda, koordinator av folkelig deltakelse (poder popular) og kommuneråd (consejos kommunales) gjennom Alcaldia Major (delstatsadministrasjonen).
Luis Rangel, sosiolog, grasrotaktivist, medlem av ledelsen av Movimiento Revolucionario Tupamaro i Caracas.
William Rodríguez: utdannet kulturarbeider/skuespiller, grasrotaktivist, koordinator av kommuneråd (consejos comunales), helsekomiteer og komiteer for urbane jordreformer, politisk rådgiver for bydelsbyråd i Caracas.

Arrangør: LAG Oslo og Bergen og Circulo Bolivariano.Sted: Solidaritetshuset i Oslo, osterhaugsgate 27, 4 etg.Dato: fredag 30. mars 2007Tid: Kl: 18:00-20:00Kontaktperson: Beth Maria Furrevik- GomesE-post: solbrasil@hotmail.com

2007-02-20T16:01:00.000+01:00

Legger ved debatt innlegg sendt til lokalavisene i Bergen. Litt relevant for Venezuela når vi husker at den siste høyre/krf/venstre regjeringen ga penger til både Cubanske opposisjonen og Sumate i Venezuela!

Bergen Høyre og Kampen mot Terror
Torsdag i forrige uke holdt Bergen Høyre et åpent debattmøte med representanter fra en anti-Castro eksilkubansk organisasjon. Målet var å formidle negative propaganda om Castroregimet til det norske publikum.

Alle honnør til Høyre, det er ikke ofte at vi får anledning til å møte representanter fra en organisasjon med så sterk tilknytning til internasjonal terror her i Bergen by.

Organisasjonen som de representerer Directorio Democratico Cubano (Cubanske Demokratisk Direktorat) er finansiert nesten utelukkende av penger fra US-regjeringsorganer, to av disse USAID og National Endownment for Democracy har blitt favoritt redskaper for CIA sine desstabiliseringskampanjer rundt om i verden. I 2002 kom nesten 90% av organisasjonens finansiering fra disse to regjeringsorganer.

Organisasjonens leder, Orlando Gutierrez-Boronat, var tidligere medlem av terror organisasjonen Organización para la Liberación de Cuba som har utført flere terrorangrep både på Cuba og andre land på det amerikanske kontinentet.

En av innledere var medlem av en gruppe som ble avslørt og arrestert i 2003 for å ha drevet undergravende virksomhet på Cuba i regi av USAs interessekontor i Havana, det viste seg da at samtlige i gruppen ble lønnet derifra. I en omfattende kampanje for å beskylde Cuba for menneskerettighetsbrudd og angrep mot pressefrihet ble flere av de arrestert søkt fremstilt som journalister. Men den Latin Amerikanske journalist forening, Federacion Latinoamericana de Periodistas (felap), konstaterte at de eneste ekte journalistene i gruppen var Cubanske etterretningsfolk som infiltrerte og avslørte medlemmene som agent provocateurs. M.a.o. agenter som arbeidet for et fiendtlig fremmedmakt. Ser vi på straffeloven i flere Europeiske land som Frankrike og Sverige, for ikke å nevne USA, så er strafferammen for denne form for undergravingsvirksomhet i regi av et fremmedmakt satt fra 6 til 20 års fengsel.

Denne form for løgnaktige mediekrig i regi av USA har pågått i flere år. I september 2006 ble det avslørt at rundt 50 journalister i Florida hadde mottatt regelmessig utbetalinger fra delstatsregjeringen for å formidle anti-cubansk propaganda i sine respektive TV, radiokanaler og aviser. Noe av disse journalister ansatte ved El Nuevo Herald ble oppsagt, og redaktøren begrunnet avgjørelsen sånn: ”De hadde krenket den troverdigheten som binder journalister og publikum sammen, avisen kan neppe garantere objektiviteten eller integritet hvis noen av journalister blir finansiert av en eller annen skjulte formidlingsorganisasjon, spesielt når denne organisasjonen er en offentlig instans.”

Når det gjelder den overdrevet kampanjen for å bevise grov menneskerettighetsbrudd i Cuba er det vanskelig å finne noe grunnlag i virkeligheten for disse beskyldingene. Ingen forsvunne, likviderte eller torturerte slik som vi finner i andre Latinamerikanske land, spesielt i de USA vennlige slik som Colombia, hvor en flere journalister, fagforeningsaktivister og studenter blir drept hvert år. Ser man på Amnesty sin hjemmeside måtte man scrolle ganske langt nedover siden for å komme til et påstått tilfelle av trakassering utført av Cubansk myndigheten. Alle de alvorlige brudd på øya, som tortur og inhumane behandling, utføres på USAs Guantanamo basen i følge Amnesty Norge, hvor det dessverre viser seg at også Norske selskaper er involvert!

Skal man se på tilfeller av trakassering, overfall og dødstrusler burde man reiser til Miami hvor det eksilcubanske mafiaen praktisere slike på en daglig basis mot de som er uenige i deres metoder eller ønsker en dialog med regimet i Cuba. Dette har blitt grundig kartlagt av menneskeretrettighetsorganisasjonen Americas Watch. Anti-Castro eksilmiljø i Miami er en lappeteppe av uhumske organisasjoner og personer, millionærer, høyre ekstemister, CIA agenter, mafia og terrorister.

Som ventet, Bergen Høyres gjester avfeide alle disse påstander med en blanding av motbeskyldinger, (det ble b.la. antydet at undertegnede fikk betaling av den Cubanske staten!) og rent løgn, det ble for eksempel sagt at organisasjonens leder var bare 11 år gammel når den påstått terror virksomhet fant sted. Han var faktisk en 20 åring, noe som kan lett konstateres fra organisasjonens egen hjemmesiden på Internett!

Dave Watson

2007-02-14T20:19:00.000+01:00

Latin-Amerikagruppen i Bergen har stiftet en Venezuelagruppe!

Gruppen ble stifted 6. februar med sirka 15 deltagere.

Oppsumering av møte:

Diskusjonen dreiede seg hovedsakelig om to ting:

1) Å danne et nettverk der forskjellige organisasjoner/personer kunne jobbe sammen om fellesmål for å støtte prosessen i Venezuela og motarbeider anti-Chavez propaganda som den såkalte ”mainstream” media formidler. Organisasjonen ”Hands Off Venezuela” ( http://www.handsoffvenezuela.org/home/ ) ble foreslått som en mulig modell for et slikt nettverk, spesielt med hensyn til at de har klart å få fagbevegelsen engasjert i flere land.
Vi ble enige om at å allerede danne en slik organisasjon var kanskje litt for ambisiøse og at vi kunne kanskje begynne med å danne en løsere nettverk rundt en e-post liste. Listen kunne brukes for å kommunisere og formidler artikler som kunne evt. distribueres til avisredaksjoner rundt om i landet. Even har allerede opprettet listen. For å melde deg på e-postgruppen (jeg tror at alle som oppga e-postadresse på møte tirsdag er meldte på av Even) skriver en e-post til: nettverk_for_venezuela-subscribe@yahoogroups.com
En ”Nettverk for Venezuela sin blogg” er neste skritt.

Iselin skal ta kontakt med De Bolivarianske Sirklene i Oslo og spør om de ønsker å være med.
Dette nettverket kan evt. danne basisen for en mer strukturert organisasjon hvis oppslutningen tilsier det (vi må også bli litt provaktive for å få flere til å slutte opp om initiativet, spesielt innenfor fagbevegelsen)

2) Å danne en Venezuelagruppe i Latin-Amerikagruppen i Bergen (LAG-Bergen) evt. en samordningsgruppe for Latin-Amerikagrppene i Norge.
Vi ble enig om å danne en Venezuelagruppe i LAG-Bergen og fatter et forslag til Årsmøte (20. februar). Denne gruppen vil fungere som en pådriver for Venezuela-arbeid innen for LAG-Norge. Vi bestemte oss for å prioritere følgende oppgaver:
a) Arrangerer Norge-turen til 3 representanter fra grasrotorganisasjoner i Venezuela i
mars-april.
b) Lager informasjonsmateriale for både intern og ekstern (skoler/fagforeninger osv.)
bruk.
c) Sondere muligheten sammen med andre lokallag om å danne en samordningsgruppe for Venezuela.
d) Skriver artikler for tidsskrifter og aviser.

Dette er en litt begrensede oppgavelist og på ingen måter utelukker mulighet for flere saker hvis noen ønsker å ta initiativ. Dette som er viktig å vite er at søknadsfrist for penger til informasjonstiltak er 15. februar, så møtet på tirsdag er siste sjanse for å lansere ideer som koster penger før høst semester (fristen 15.september).

Er du interessert i å være med i dette arbeidet send en e-post til lagbg@kvarteret.uib.no for å få informasjon om fremtidige møter.
For å melde deg på listen til nettverket følg instruksjonene under punkt 1) over.

2007-02-14T20:00:00.000+01:00

Debattinnlegg under ble sendt til Bergenstidende men avvisst:

Bergens Tidende og mediekrigen mot Venezuela

I november/desember i fjor var jeg valgobservatør under presidentvalget i Venezuela for Latin-Amerikagruppene i Norge. Der var jeg vitne til en historisk seier for den sittende presidenten Hugo Chávez Frías. Valget ble avviklet på eksemplarisk vis og godkjent av både EU, OAS (Organisasjon av Amerikanske Stater) og de internasjonale observatører som ble invitert av CNE (landets nasjonale valgråd).

Jeg oppholdt meg i landet over flere uker både før, under og etter valget og var vitne til det som kan bare beskrives som en genuin bekreftelse av folkets ønsker for en videreføring og fordypning av den Bolivarianske prosessen satt i gang av Hugo Chávez for syv år siden.
Seieren var historisk, aldri før i Venezuela har en president blitt valgt med en så stor ledelse over den nærmeste motkandidaten 63 % mot 37 %. Og valgdeltagelsen på 74 % har ikke vært større siden 80-tallet, en god del høyere enn gjennomsnittet på kontinentet.

Tenk hvilken overraskelse det var å komme hjem til Bergen og lese oppslagene i min lokalavis om valget. "Mer av den tvilsomme medisinen" og "En farlig helt" var blant overskriftene som ble presentert. Men det er dessverre denne typen ideologiske betegnet rapportering vi har kommet til å forvente fra den såkalt "mainstream" media når det gjelder Venezuela. Det praktiseres en form for omvendt solidaritet hvor media fremstiller meninger til landets rike elite og bagatelliserer de enorme endringer som har kommet landets fattige flertal til gode.

Denne internasjonale mediekrigen mot Chávez regime har blitt satt i gang og regissert av USA som et ledd i deres forsøk på å få til et regimeskifte i et land som de anser som skadelig for deres geopolitiske interesser. Det har til og med blitt opprettet et kontor for regimeskifte i Venezuela, under Det Nasjonale Sikkerhetsråd Condoleezza Rice, som hovedoppgaven er å opprettholde det negative mediebildet og isolere Venezuela internasjonalt.

Det virker som om det norske mediet, inkludert Bergens Tidende, har gått frivillig med i denne svertekampanjen. Positiv omtale av Chávez regime er en mangelvare både på fjernsyn og i avisene her til lands. Dette synes jeg er meget beklagelig, fordi i vår informasjonsalder har vi lett tilgang til enorme mengder pålitelig informasjon som kan brukes til å danne et realistisk bilde av det som foregår rundt om i verden. Man kan for eksempel se rapportene fra UNESCO og UNDP om Venezuela som viser til den enorme framgangen i bl.a. helse- og utdanningssektorene rettet primært mot landets fattige befolkning.

Mer enn en og et halv million mennesker har lært å lese og skrive, som gjør Venezuela sammen med Cuba til de eneste to land på kontinentet uten analfabetisme. Tre millioner fattige har blitt tatt opp i utdanningssystemet fra barne- til universitetsnivå for å gjøre dem i stand til å kunne komme ut av fattigdomsspiralen. Opprettelsen av over 600 helsestasjoner og klinikker i fattige bydeler, og på landet har gitt 35% av landets befolkning et helsetilbud som de aldri før har hatt, 200 millioner konsultasjoner og behandlinger frem til 2006. Subsidierte matvarer produsert av et integrert nettverk av kooperativer forsyner over 1 million mennesker på daglig basis. Tja, man kunne fylle opp flere sider med slike positive omtaler av den Bolivarianske prosessen uten problem.

Men dette betegner BT journalist Frank Rossavik som å "strø om seg med oljepenger i slumområdene". Bedre var det sikkert før, i Rossavik sin øyne, når flernasjonale oljeselskaper stakk av med størstedelen av landets inntekter, og landets elite brukte resten til sin egen luksustilværelse. De fattige ble marginalisert og ekskludert fra den demokratiske prosessen, og når de prøvde å demonstrere sin misnøye ble de brutalt slått ned av sikkerhetsstyrkene.

Det er dette som er så vanskelig for eliten i opposisjon å akseptere. I dag er det faktisk flertalet som bestemmer. Plutselig er ikke demokrati så veldig attraktivt lenger. Nå gjør de alt mulig for å sabotere denne prosessen, fra sabotasje av oljeindustri som har kostet landets økonomi 13 milliarder dollar bare i direkte tap (indirekte skade er nesten umulige å kalkulere) til statskupp og bruk av colombianske paramilitære for å likvidere presidenten. Opposisjonens presidentkandidat, Manuel Rosales, som har tidligere referert til landets fattige som parasitter, var en av de som i 2002 skrev under kuppmakernes diktat som oppløste alle landets demokratiske organer og stengte opposisjonskritiske media (noe som Chávez, på tross av all propaganda, har aldri gjort). Under valgkampen ble Rosales plutselig til de fattiges venn, og en bekjemper for demokrati. Og når meningsmålingene fremdeles visste en 20% forsprang for Cháves, så laget opposisjonen falske meningsmålinger og spredde ubegrunnede rykter om valgfusk med god hjelp fra de privateide fjernsynskanaler og aviser.

Opposisjonens trumfkort var å tilby folk ”Mi Negra” et minibankkort der eieren skulle kunne få utbetalt fra en, til en og en halv minstelønn hver måned. Hver gang Rosales holdte en valgmøte økte omfang og verdien på ”Mi Negra” som i utgangspunk var et tilbud til fattige arbeidsledige. Til slutt kunne nesten alle få utlevert kortet, fra fattige arbeidsledige, husmødre, studenter, soldater, ja til og med folk fra middelklassen. Over 2 millioner av disse minibankkortene ble delt ut under valgkampen og Rosales lovte at den dagen han tok skrittet over dørterskelen til Presidentpallaset vil disse ble aktivert! Et bedre eksempel kunne ikke Rossavik fått på å ”strø om seg med oljepenger”!

Rossavik vil ha oss til å tro at han i utgangspunkt var positivt innstilt til Hugo Cávez, men at nå etter at han har reist rundt i landet og "blitt kjent med folk" har kommet på mer fornuftige tanker. Blitt kjent med hvilke folk må en spørre? I hvert fall ikke flertallet. Jeg vil påstå at Frank Rossavik aldri har hatt et positivt forhold til Hugo Chávez. Det sannsynlige er at han, til like med TV2s Gerhard Helskog og Aftenpostens Arne Halvorsen, reiste til Venezuela med en eneste oppdrag; det å oppsøke de negative sidene av den revolusjonære prosessen i landet, uansett hvor bagatellmessige, for å kunne blåse disse opp hinsides alle proporsjoner, og for slik å kunne overskygge det som uten tvil er den mest positiv og spennende utvikling på det Latinamerikanske kontinentet i dag.

Helskog ignorerer den enorme framgangen i landets helsetilbud til de fattige og konsentrerer seg om et sykehus han har besøkt som mangler penger til medisin (nei det var ikke Helseregion Øst denne gangen, men i Caracas) som om den var representativ for hele landet. Rossavik serverer oss perler om bråkbiler som kjører rundt med databasestyrte veikart og skrur opp og ned volumet ettersom de kjører forbi regjeringsfiendtlige eller vennlige hus, for å vise hvor udemokratisk regimet i Venezuela er. En mer absurd og lite troverdig måte å utrykke sine Chávez-fiendtlige holdninger på er det vanskelig å forestille seg.

Ved å avslutte sin oppsummering av valget, forteller Rossavik oss, i alle sin visdom, at "folket som bor i Latin-Amerika trenger kjedeligere - og bedre - ledere." Les; ledere som følger spillereglene til den såkalte "Washington Consensus" og oppskriftene til Det internasjonale Pengefondet. Ledere som opprettholder den nyliberale status quo og USAs rett til å bestemme deres økonomiske og politiske utvikling. Ledere som fordømmer flertallet av kontinentets befolkning til en stadig økende kløft mellom fattige og rike, akkurat som i "the Good Old Days" før Chávez kom til makt..
Feil Herr Rossavik, folket som bor i Latin-Amerika er virkelig i desperat behov av en Bolivariansk revolusjon!

Dave Watson

Her er en link til artikkel skrevet av Latin-Amerikagruppen i Bergens Halldis Hobæk og Martin Lindland i Studvest: http://www.studvest.no/ytringar.php?seksjon=kronikk&art_id=5870

A Short Introduction to Class War

2006-12-17T20:27:00.000+01:00

A Short Introduction to Class War

For dere her i Norge som synes ikke at klasse har noe betydning i dagens Fukuyamistiske nyliberale paradiset kan Venezuela virke ganske anakronistisk.

Men ser man nøye etter dette som virkelig foregår i landet (og ikke det som fremstilles i det kapitalistiske nasjonale og internasjonale mediaen) vil man snart skjønne at klasse er den definerende ideologisk faktoren i både den nasjonale og internasjonale konflikten som pågår med landets elite opposisjon og Bush administrasjon i USA.

Kort sagt, overklassen, som har styrt landet siden Peréz Jiménez diktaturet falt på 50-tallet, kan ikke akseptere at flertalet av landets befolkning ikke ønsker dem lenger. Liberal demokrati er et svært godt redskap når en liten privilegert elite kan styre landet for sin egen fordel og ekskluderer flertalet av den fattige befolkningen. Men med en gang demokrati virkelig begynner å fungere, når flertalet faktisk blir inkludert i prosessen og legger vekt bak sine krav om å få sin rettferdig del av det landet produserer, tja, da er ikke demokrati så ønskelig lenger!

Da går man plutselig inn for statskupp, nedlegging av alle demokratiske organer, stenging av kritisk media, industristreik og bruk av paramilitære og andre destabiliserende form for uloveligheter og voldsbruk. Dette har den tapende opposisjonskandidaten i Venezuela blitt med på. Mannen som tidligere har kalt landets fattige for ”parasittene”, som skrev under diktat til kuppmakere i april 2002, og som misslyket valgkamp ble finansierte av landets rikeste finans og industri herrer samt av direkte og indirekte økonomisk og organisatorisk støtte fra Bush administrasjon og kjære Condis’ ”Office for transition”. Ja akkurat denne mannen har plutselig blitt en forkjemper for demokrati og de fattiges venn!

Mannen som kaller Hugo Chaves for en populist, tilbyr landets fattige kontant pengegaver i form av kreditkort som alle kan bruke til å heve en minstelønn hver måned. Han sitere Martin Luther King og forteller at han ”Har en drøm” hvor alle landets folk kan delta likt i pengegevinsten fra olje, både rike og fattige, mens de pengesterke støttespillere som står bak han gnir seg i hendene når de ser at over 2 millioner velgere lar seg lure av slik skammelaust bedrageri.

For å illustrere denne innføringen i klassekrig vil jeg avslutte med en fotografisk blikk på de som støtter mindretalls eliten, og de blant landets fattige flertal som bevisst stemmer for den Bolivarianske revolusjon. Sjå nøye på ansiktsutrykene deres, på klær, på hudfarge. Disse kontrastene tillater ingen tvil om at i Venezuela det virkelig forgår en klassekamp! Og for en gangs skyld er det det undertrykkete flertalet som holder på å vinne.

Gjett hvem som kom paa besoek?

2006-12-06T16:58:00.000+01:00

Alt gaar som normalt her etter valget. Byen Caracas er tilbake til den normale kaotiske tilstanden som betegner hverdagsliv for folket.

Feiring av seieren til Chavez etterlot 16 doede og naer 50 skadet. I opposisjons vennlige omraader ble Cavez folk skutt naar de var ut for aa feire natt til mandag.

Vi fikk et uventet besoek paa hotellet hvor CNE har innlosjet observatoerene. Ikke mindre en den nyvalgte presidenten av Nicaragua, Daniel Ortega. En god del eldre og rundere enn jeg husker han da jeg var i Nicaragua i 80-tallet. Men dette er jeg ogsaa. Men det er hans politiske utvikling siden den tiden som er mest bekymringsfylt, kanskje Chaves kan paavirke han!

Chavez mottar offentlig valgseier bekreftelser

2006-12-05T17:04:00.000+01:00

Kl10.00 i dag kom Hugo Chavez til CNE (Landets valgraadet) for aa mottar den offentlige bekreftelsen av valgseier. OAS, EU og de andre observatoerer har alle godkjent valget.

Som vanlig ble det fest paa gatene!

Om det er noen som er fremdeles i tvil paa at det har vaert et demokratisk valg og folket har uttrykt sin oenske om 6 aar til med fordypning av den Bolivaranske revolusjonen saa er det ikke haap for dem.

Francis Fukiyama paastaa for over 10 aar siden at historie var doed og nyliberal kapitalismen var den herskende verdenssystem.

I gaar ble nyliberalismen gravlagt i Latin-Amerika. Som Chavez sa i seierstallet: "Det er et slag mot imperialismen!"
El Diabla ha sido derrotado!

Una Victoria Historica!

2006-12-04T15:54:00.000+01:00

Vel, som de fleste har sikkert faat med, har Hugo Chavez vunnet presidentvalg her i Venezuela. Et historisk valg med overveiende flertall (Viking: dine kilder i Venezuela virker temmelig idiotisk!!!!! se komment til innlegget 10. november).

Med over 78% av stemmene talt har Chaves faat 61%, opposisjonskandidaten Manuel Rosales (til tross for "Mi Negra") fikk bare 38%!

Valgdeltakkelse er ogsaa historisk med en abstensjonisme for bare 24.6%, den laveste siden 80-tallet. Forskellen mellom Chavez og Rosales paa 23% er den stoerste seier over en motkandidat noensinne i Venezuels demokratsik historie!

Vaget ble utfoert uten stoerre problemmer, og valgfusk uteble, noe som OAS, EU og de andre uavhengige valgobservatoere kunne stadfeste.

Basta! Aftenposten og TV2 Amerikakorespondenten, skam dere, Venezuelas befolkning vet hva demokrati virkelig betyr!!!!!!!!!

Bildene er fra feiring utenfor presidentpalasen Miraflores, og en meget upartisk valgobservatoer!

Kontantstoet kommer til Venezuela

2006-11-28T17:47:00.000+01:00

KONTANTSTOET KOMMER TIL VENEZUELA
Opposisjonen her i Venezuela er desperat. Alle paalitelige meningsmaalinger viser en 20% forsprang for Hugo Chavez over deres kandidat Manuel Rosales. Derfor har de begynt aa kjoere hardt med det som de regner som sitt trumfkort; det noksaa rasistisk kalt ”Mi Negra” (Min Svarten).

”Mi Negra” er en minibankkort som skal brukes til aa trekke en maanedlig utbetaling som tilsvarer en minstloen. Dette er en uforskammet forsoek til aa lure de fattigste og mest saarbar lag av velgerne med aa love en fremtidig kontant pengergevinst.

Absurd som dette kanskje hoeres ut, har opposisjon ikke tenkt aa overlate noe som helst til tilfeldighet. Hver gang opposisjonskandidaten Manuel Rosales holder valgmoeter oekes omfang og verdien paa ”mi Negra”. Fra noe som i utgangspunkt var lansert som et tilbud til de arbeidsledig skal det naa ogsaa komme de fattige, soldater og til og med middelklassen til gode.

Grunnen til at soldatene har blitt inkludert er at opposisjonen opprerer med det som kalles en ”plan B”, der de plannlegger aa paastaa valgfusk og legger opp til stor demonstrasjoner og sivil ulydighet etter valgresultat er offentliggjoert. Da haaper de aa kunne faa sympati fra deler av haeren.

Verdien av ”Mi Negra” skal ogsaa stige, paastaar opposisjon. Siden den er finansiert av oljepenger og US dollar staar sterkt i forhold til den Venezuelanske Bolivar kan det faktisk utgjoere mer enn en minstloen. Og ikke nok med det, Rosales skal ogsaa opprette tusenvis av minibanker i fattigebydeler og paa landet saa at folk slipper aa reise langt for aa faa sin penger.

Disse minibankkortene deles ut paa alle opposisjonens valgmoeter, og Rosales forteller at den dagen han entrer presidentpalassen ”Miraflores” vil alle kortene bli automatisk aktivisert. Jeg var saa heldig aa faa tre stykker, ”no questions asked” paa Rosales valgavslutning i Caracas. Tanken om aa pensjonere meg paa Isla Magarita med tre ganger minstloen er ganske fristende!

Men selvfoelgelig vet Rosales og opposisjonen at det aldri kommer til aa bli noe av ”Mi Negra” Hvis alle disse millioner av mennesker skulle faa minsteloen for aa gjoere ingeting, vil den Veneauelanske oekonomien kolapse fullstendig og loeningen for de som er fremdeles villig til aa arbeide oeker eksplosivt. Dette er noe som de milliardaere industrifolk som finansierer Rosales kampanje vil aldri kunne tilate!

Men naa skal dere hoere. For at denne absurd oppfinnelse skulle hoeres mer troverdig ut har en ledende valgkampmedarbeider for Rosales paastaat at ideaen er basert paa en lignende og utproevde system i Norge. Han refererer antaggelifvis til kontantstoeten og forteller at i dette progresivt land, som har en lignende oekonomi bassert paa oljeinntekt, brukes overskudet fra petroleumsindustri til kontantutbetalinger til befolkning!

Som Hugo Chaves sa i FN etter at George Bush hadde talt for Generalforsamlingen ”Det lukter svoevel her!” Det maa ogsaa innroemes at ”Mi Negra” ogsaa har et meget sterkt svoevellukt pa seg!

Bilder er av en opposisjonstilhenger med "mi negra" og en chavista plakat som sier at Chaves er min eneste Negro!

Men Soendagen da!!!!!!

2006-11-28T17:12:00.000+01:00

Gigantesco!

Det Fylte Avenida Bolivar og tre parallel gater.

Bilder fra Avenida Bolivar. Gravid dame har Jeg elsker Hugo Chavez skrevet paa magen: Dont we all!!

Loerdag var opposisjons dag

2006-11-28T16:52:00.000+01:00

Loerdag var opposisjons dag! De inntok middel- og overklassens bydel Chacao. De selv mener at 1,4 millioner var paa valgavslutning i Caracas.
Det er kanskje en overdrivelse men den var i hvert fall stort.

Bilder er av avslutning, opposisjonens kandidat Manuel Rosales og USAs tilstedvaerelse.

La Vega minst 100% for Chavez

2006-11-22T18:03:00.000+01:00

"Un Beso" fra Hugo Chavez

Det er klart at venezuelanerne vet hvem djevelen er! og hvordan han skal behandles!

Caracas: foer-valg atmosfer er elekrisk! Var i La Vega i gaar da Chavez var paa besoek. La Vega er en fattige bydel og misnt 100% for Chavez!

Møte om valg i Venezuela tirsdag 14.november

2006-11-10T18:07:00.000+01:00

VENEZUELA:
Sosialisme for det 21 århundre?

Venezuela holder presidentvalg 3.desember. Meningsmålingene viser en trygg seier for Hugo Chavez og muligheter for å fordype den Bolivarianske revolusjonen. Det blir den tolvte folkeavstemningen på rad der et stort flertall av det venezuelanske folket gir sin tillit til Chavez og den revolusjonære prosessen.

Men USA mener at den venezuelanske regjeringen er udemokratisk, og til og med diktatorisk. Forsøk for å styrte Chavez ved hjelp av statskupp og andre ulovlige metoder har slått feil på grunn av støtten den revolusjonære prosessen har fra landets fattige flertall. Det er igjen redsel for at opposisjonen støttet av USA tar i bruk ulovlige metoder for å destabilisere valgprosessen som et påskudd for å erklære valget ugyldig.

Iselin Strønen (sosialantropolog med feltarbeid fra Venezuela) og Olaf Svorstøl (fra de bolivarianske sirkler i Norge) holder foredrag om situasjon i forkant av valget og fremtidsperspektiver for den revolusjonære prosessen i landet.

Tirsdag 14. november kl.19:00
Speilsalen, Akademiske Kvarter

LATIN-AMERIKAGRUPPEN I BERGEN
http://www.latin-amerikagruppene.no/Lokallag/Bergen/index.html

2006-11-10T01:28:00.000+01:00

Valg i Venezuela

2006-11-10T01:05:00.000+01:00

Hei!
Dette er første posting for Venezuela_LAG-Norge
Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG-Norge) sender to valgobservatører til Venezuela i forbindelse med presidentvalg 3.desember.
Dave Watson, LAG-Bergen og Julio Toro, LAG-Oslo

Vi skal prøve å holde interesserte orienterte om dette som foregår før, under og i etterkant av valget med fokus på LAG-Norges politiske prioriteringer i forhold til Venezuela.

Jeg reiser 18. november og skal prøve å poste regelmessig.

Dave